Hva er et traume? Hva er ditt traume? Hvilken behandling får du?

[AnonymBruker]

Hva er et traume? Hva er ditt traume? Hvilken behandling får du?

Jeg spør fordi jeg så det bl.a var skrevet "traumatisert" i journalen min og jeg lurer på hvilken behandling man kan få for det. Jeg lurer også på hvordan man vet at man er traumatisert ... Egentlig lurer jeg på det meste innen traume, også hva andre har opplevd samt ev. behandling. 

Anonymkode: 4f427...226

[AnonymBruker]

Jeg ser på et traume som en skade etter å ha vært igjennom noe vondt og vanskelig. Her vil ulike ha forskjellige «nivåer» for hva de tåler og hvordan de reagerer på det. Det er noen som raskt får en traumereaksjon, mens andre gjerne nesten må bli fortalt hvor alvorlig det var. 
Store forskjeller. 

Jeg har selv vært igjennom fysisk, psykisk, og seksuell mishandling/overgrep av ulike oppigjennom barndommen. Jeg har også vært utsatt for fysisk, og psykisk mobbing, med utestengelse i varierende grad i hele skolegangen. Jeg har i tillegg vært utsatt for mye vondt i helsevesenet, og har traumer fra det også, samt litt annet. 

Jeg sliter med C-PTSD med egen dissosiativ diagnose. Hverdagen er veldig utfordrende. Jeg er for syk til behandling. Jeg har hatt en psykolog, men den går av og jeg får ikke ny. Jeg er regelmessig innlagt på dps, og har oppfølging av fastlege, og det jobbes for at jeg skal få mer hjelp fra kommunen. 

Dessverre er det ikke sånn at det å slite med traumer automatisk gir en rett til behandling. Jeg har stått årevis i dps-systemet, men det har bare rullet og gått siden jeg har vært så dårlig. Det finnes veldig mange typer behandling, og det skal både passe den enkelte, og traumet/ene, og behandler skal kunne teknikken. Ikke alltid det samsvarer. 

Jeg håper du får den hjelpen du trenger og fortjener 💛

Anonymkode: dd965...b46

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er et traume? Hva er ditt traume? Hvilken behandling får du?

Jeg spør fordi jeg så det bl.a var skrevet "traumatisert" i journalen min og jeg lurer på hvilken behandling man kan få for det. Jeg lurer også på hvordan man vet at man er traumatisert ... Egentlig lurer jeg på det meste innen traume, også hva andre har opplevd samt ev. behandling. 

Anonymkode: 4f427...226

I somatikken kan et traume f.eks være en alvorlig hodeskade.

I psykiatrien er det et litt videre begrep.

22. juli var f.eks en stor traumatisk opplevelse for mange. 

Å være vitne til et dødsfall kan være traumatisk. 

Å oppleve en fødsel som går veldig dårlig kan være en traumatisk opplevelse.

Men man kan også bli traumatisert av  langvarig vanskjøtsel, fysisk, psykisk eller seksuell mishandling. 

Da skyldes det ofte ikke én enkelt hendelse, men summen av mange hendelser og opplevelser over tid.

Har man PTSD finnes det i dag mange ulike behandlingsformer.

[AnonymBruker]

Traume er vel ikke bare at man har opplevd noe traumatisk, men også hvordan man ble møtt, og også trodd av andre. 

Anonymkode: bbcba...797

[AnonymBruker]

I dag anses vel et traume som enhver opplevelse i livet man har reagert negativt på…

Anonymkode: 9cb91...4d1

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye forskjellig oppgjennom livet, mobbing, både fysisk og psykisk, jeg har vært innlagt i psykiatrien, hatt selvmordforsøk opptil flere ganger, hatt fødsel hvor ting holdt på å gå galt, baby som var kritisk syk, operasjoner, barn med diagnoser med alt det medfører osv osv.  Jeg har angst og er ufør pga det, men den angsten har jeg hatt siden barneskolen. Medisinert og fått behandling og har tett oppfølging, og fungerer fint i dagliglivet. Ingen merker det på meg. Og ingenting av dette var traumer for meg, det er ikke noe jeg har flashbacks av, det er ikke ting jeg tenker på så ofte, det bare er en del av historien min.

Men så fikk jeg en datter med skolevegring. Etter 7 års kamp fikk hun endelig en autisme-diagnose, men da var hun så utkjørt at hun kommer seg fortsatt ikke på skolen. Og de 4-5 årene hvor dette pågikk på barneskolen, den perioden har jeg flashbacks av, jeg har mareritt om natta, jeg kverner på ting som ble sagt til meg, og jeg følte meg veldig utrygg i den situasjonen. Nå går hun første året på videregående, og det måtte nesten 3 år til på ungdomsskolen før jeg sluttet å få vondt i magen når det kom melding fra skolen. Det tok nesten 3 år før jeg greide å stole på at skolen ikke kom til å sende melding til barnevernet, noe barneskolen gjorde flere ganger. Jeg kan fortsatt få panikk i møter hvis jeg føler at de ikke hører på meg, og jeg hadde ikke blitt overrasket hvis det hadde kommet frekke kommentarer. 
Jeg tror at belastningen jeg sto i over så lang tid, at det hele tiden var trusler om at jeg ikke var en god nok mor, at vi ikke ble trodd, og at jeg så at de knuste ungen min, sakte men sikkert, gjorde at det er noe som kommer til å sitte igjen til meg i mange, mange år.  Den redselen om at barnevernet kom til å høre på skolen, og ikke meg, fastlege, PPT, BUP etc. etc. og fjerne jenta fra hjemmet. Det hadde hun ikke overlevd. Og den redselen levde jeg med i flere år. 

Nå har jeg alvorlig syk samboer på respirator på fjerde uka, er alene med barna og selv om jeg flere ganger har sittet der og trodd at han skal dø, så er ikke det noe som kommer til å skape traume til meg, for jeg føler til en  viss grad at jeg har kontroll over situasjonen, jeg får all informasjon, jeg føler at vi blir sett og hørt, og at alle gjør det som gjøres kan. Det kan fortsatt gå galt, men jeg vet at alle kluter er satt inn.  Og for meg er det litt forskjellen tror jeg? 

 

Anonymkode: 47fde...87c

[AnonymBruker]

Jeg har traumer fra en alvorlig ulykke da jeg var under 5 år. Lå på sykehus i over 1 mnd. Senskader ble påvist da jeg var tenåring og det sliter jeg med ennå. Det går på hukommelse, konsentrasjon.

Ble utsatt for seksuelt misbruk av en nabo i alder av 5 år. Det var ikke av det groveste, men jeg glemmer det aldri. Tenker ofte på det.

Var utsatt for front mot front kollisjon, noe som sitter i kroppen ved enkelt hendelser i trafikkbildet den dag i dag. Påkjøringsrampe til motorvei er den store skrekken for meg enda bilulykken ikke skjedde i forbindelse med det.

Mitt første svangerskap var fylt av angst for å miste igjen og hyperremesis i 4 mnd. Jeg bokstavlig talt kastet opp hele døgnet rundt. Var innlagt flere ganger i løpet av svangerskapet. Da fødestedene var i gang fikk vi utdelt verdens verste jordmor. Sur og tverr, mer opptatt av å lese enn å følge med på maskiner jeg og baby var tilkoblet. Det var jeg selv som oppdaget at noe var galt og da det ble oppdaget ble det hastesnitt hvor de løp med meg i gangene på sykehuset. Det gikk bra med oss begge.

Så mistet jeg jobben jeg elsket pga konkurs. Det var skikkelig tøft og jeg savner jobben ennå over 20 år etter.

Så ble jeg skilt på en stygg måte. Mye stygt som ble gjort både før og etter skilsmissen mot både felles barn og meg. Så stygt at det nesten ikke er til å tro. Sliter med det den dag i dag. Jeg klarer ikke stole på en evt ny kjæreste, så er nok singel resten av livet.

Etter en lang og god prat med nevrolog, trur det var det. Så fikk jeg påvist moderat fibromyalgi og han sa mine traumer var den utløsende årsaken. Så det hender jeg sender noen stygge tanker til ett par personer som har forårsaker ting med meg.

Jeg ble 100% ufør pga hukommelse, konsentrasjonsvansker og moderate smerter + fatigue.

Det var ikke slik jeg så for meg at livet mitt skulle bli.

Anonymkode: 97995...4fb

[Fjollefyr]

Et traume er medisinsk beskrivelse på Skade. Enten fysisk eller psykisk. 

Så enkelt og avansert på samme tid. Psykiske Traumer kan få diagnosen ptsd, altså et resultat av tiden etter. Et barn kan få varige skader av å bli truffet av en ball i magen, en voksen mann kan få samme belastning fra en ball og ikke bli skadet. Han er mer rustet til å tåle det rent fysisk. Slik er det også med psykiske Traumer. Men noen psykiske belastninger, har en tendens til å føre til større skade enn andre. Uansett hvor godt rustet vedkommende er. Det er også for noen beskrevet som en normal reaksjon, på en unormal hendelse. 

En måte å behandle ptsd på, er å kartlegge årsaken. For så å endre hvordan vi reagerer på situasjoner som gir samme kroppslige reaksjoner. Jeg ble utrolig sint og redd av å gå i skogen. Kroppen var aktivert på samme måte som da jeg gikk inn i skolegården. Mye å se på, uoversiktlig og ting rundt hele meg. Pluss høy puls og kort pust. Men jeg var ikke klar over at det var kroppen som utløste frykt og sinne, og ikke motsatt. 

Psykiske Traumer kan også oppstå som et resultat av hva man IKKE har opplevd. Det var ingen som trøstet meg da jeg fortalte at jeg ble mobbet. Jeg fikk beskjed hjemme om ikke bry meg, og heller ta igjen om det var så ille som jeg trodde. Så da var sinne korteste vei ut av situasjonen. 

Jeg kunne skrevet mye om Traumer, siden jeg nå jobber med en pasientgruppe der traume er vanlig. Men vil anbefale deg å prate med en som kan veilede deg, personlig. For det er så individuelt. 

Grunnen til at du er traumatisert, vet nok bare du og vedkommende grunnen til. Men det finnes flere typer behandling. Det er mulig å både bli frisk, eller at man klarer å leve med dem på en håndterlig måte. 

 

[Abra]

Har traume i kneet etter en tumor 

[Helene]

Traume kan deles i 2 kategorier. Enten et stort traume, eller opplevelser over år. Det siste vil si flere traumer. 

I mitt tilfelle har jeg opplevd traumer over år. Og nå snakker vi ikke om bagateller. Her snakker jeg om omsorgssvikt, dødsfall, svik, mm. 
 

[AnonymBruker]

Jeg skiller mellom big og small trauma for egen del. Kanskje medium og? 

Big har jeg ikke opplevd. Krig, utsatt fra tortur av andre, menneskehandel og dertil utnyttelse, svært grov voldtekt - denslags. Grove og langvarige overgrep. 

Small kan være omsorgssvikt uten å bli utsatt for systematisk vold.  Det kan være å utsettes for sykdom hvor man utsettes for tortur av egen kropp. Sviktet qv helsevesen osv.

Small hentyder ikke på «enkelt og greit», men det er jo ikke å bli utsatt for folkemord, voldtatt mens barna ser på hvor de så dreper mor eller barn etc. De verste hendelsene på jorda tenker jeg på som BIG trauma. 
 

Så small må jo en jo og få hjelp for, noen tar jo selvmord som følge av «small» trauma. Jeg har snakket med psykolog for mine small traumas.  

 

Anonymkode: 0e823...03e

[AnonymBruker]

PTSD, CPTSD, div personlighetsforstyrrelser, dissosiativ lidelse, spiseforstyrrelser, rusproblemer, dårlig selvfølelse  - det er mye som er pga traumer. Omsorgssvikt, emosjonell neglisjering, en enkelt hendelse som voksen. Medfødt personlighet og grad av støtte/ivaretakelse avgjør hvorvidt man preges livet ut eller ikke.

Anonymkode: 70dad...029

[AnonymBruker]

Et traume er vel alle psykiske sår en får oppgjennom. Så er det vel varierende styrke på sårene.

Anonymkode: b8e7f...f5f

[AnonymBruker]

Et traume som begrep innenfor psykiatrien kan være en ettervirkning av en enkelt traumatisk opplevelse. For eksempel en bilulykke. Vi har også det som kalles komplekse traumer. Dette er traumer etter f.eks. en traumatisk oppvekst der man ble utsatt for gjentatte traumatiske opplevelser.  
Dog Viktig å påpeke at man kan oppleve noe traumatisk uten at man utvikler traumer i ettertid. Traumer oppstår når kroppen ikke klarer å bearbeide og håndtere det som skjedde. 

Har selv ikke et enkelt traume, men en traumatisk oppvekst. Utsatt for seksuelle overgrep av to forskjellige personer fra 6-års alder og frem til jeg var 14. Det i kombinasjon med omsorgssvikt og emosjonell neglekt har resultert Kompekse traumer.

Akkurat nå får jeg EMDR behandling. Det er så langt det mest effektive jeg har forsøkt. Har dog hørt andre som opplever EMDR som retraumatiserende. Tidligere fått mye kognitiv terapi, psykodynamisk osv, men har opplevd det mer som brannslokking. EMDR opplever jeg som faktisk behandling.
 

Anonymkode: ec31a...a39

[AnonymBruker]

Mitt første traume var når min lillebror ble funnet død.

Mitt største traume var å være vitne til at min kjæreste døde.

Når lillebror døde fikk jeg ikke tilbud om noe som helst, og jeg var tenåring og måtte klare meg selv.

Når kjæresten døde ønsket jeg å få traumebehandling, men fikk vite av fastlegen at jeg kom til å avslag så det var ikke vits i å søke.

Så jeg har ikke fått tilbud om noe annet heller, og prøver å klare meg selv

Anonymkode: 231d0...639

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd mye. Men jeg ser ikke på det som en traume. 

Anonymkode: 591d5...71d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har opplevd mye. Men jeg ser ikke på det som en traume. 

Anonymkode: 591d5...71d

Vi opplever og håndterer traumatiske opplevelser forskjellig. To stykker kan oppleve nøyaktig det samme. Den ene klarer seg fint og husker det som skjedde som en vanskelig, mens den andre utvikler traumer.

Traumer er ikke det samme som en traumatisk hendelse. Traumer er symptomene som oppstår i ettertid når kroppen ikke har klart å bearbeide og håndtere det som skjedde. Dette er symptomer som flashbacks, mareritt, uro, unngåelse osv. 

Anonymkode: ec31a...a39

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva er et traume? Hva er ditt traume? Hvilken behandling får du?

Jeg spør fordi jeg så det bl.a var skrevet "traumatisert" i journalen min og jeg lurer på hvilken behandling man kan få for det. Jeg lurer også på hvordan man vet at man er traumatisert ... Egentlig lurer jeg på det meste innen traume, også hva andre har opplevd samt ev. behandling. 

Anonymkode: 4f427...226

Har traumer (ptsd/kptsd) etter grov omsorgsvikt hele barndommen! Dødtrusler , voldtekter, og div andre skremmende ting. Og traumer fra voldelig/psykisk stygge parforhold. Føler hele livet har vært ett eneste traume, men prøver å stå på bena hver dag, men alltid noe som slår deg ned igjen! 

Vil si at livet mitt har vært traumatisk rett og slett!

Psykoterapi og spesialist psykolog.

Anonymkode: 30e61...a26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

I dag anses vel et traume som enhver opplevelse i livet man har reagert negativt på…

Anonymkode: 9cb91...4d1

Desverre.....og noe som er totalt feil. 

Akkurat som litt nedfor blir depresjon. Litt redd blir angst. 

Det fjerne alvorlighetsgraden med å bruke det om det meste. 

Anonymkode: 226c2...89b

[AnonymBruker]

Traumer tenker jeg på som vonde opplevelser som setter seg i kroppen på måter som medfører at de ikke helt slipper taket i deg, men sliter med flashbacks og triggere som drar deg tilbake til krisemodus, gjerne i årevis etter det man opplevde. 

Alle opplever ubehagelige ting i livet, men et traume stikker dypere, og endrer deg som person. Man går videre med redsel, krisereaksjoner, angst og tanker som vedvarer, og det er mulig å se et før og et etter i hvordan man endret seg på grunn av traumet. 

Jeg har opplevd flere traumer. Noen der og da traumer, som overgrep og voldtekter og at jeg og barna nesten ble trampet ihel da vi falt ved press inn på en fotballkamp. Så har jeg opplevd en traumatisk påkjenning over så lang tid at jeg revnet som menneske. Det var så mye stress og å konstant være i krisemodus at mangel på søvn og konstant redsel over flere år førte til et betydelig større før og etter enn de nevnte der og da traumer, men da det OGSÅ skjedde var det som om absolutt alle traumer rottet seg sammen i total overload, der det jeg til da faktisk hadde taklet ganske greit og kommet meg videre fra la seg oppå det som totalt sett ble overload for meg å takle. Ja selv ting fra barndommen som jeg virkelig var overbevist om at jeg hadde lagt bak meg ble da en del av det som knakk meg som personen jeg var, til den jeg videre har måtte være. 

Jeg er ganske så sikker på at jeg ikke hadde hatt behov for traumebehandling dersom det jeg videre kaller helvetesårene ikke hadde skjedd. Det var den belastningen på min psyke som tippet min psyke til å endre seg og ikke bare kunne gå videre, men DA måtte jeg også ta tak i det jeg uten denne "siste dråpen" trolig hadde taklet ok, fordi da ble det en del av min totale knekk i psyken. Kropp og sinn laget da en blandet grøt av alt jeg har gått gjennom. Også det jeg inntil helvetesårene hadde taklet ganske så bra, og egentlig bedre enn man trolig kunne forvente. Dels noe fornektelse og å bare gå på videre antagelig, som mulig ville ha smelt før eller siden, men jeg tror ikke det. 

Act- terapi heter vel det jeg hadde hjelp i. Tradisjonell samtaleterapi var derimot nedbrytende for meg. Det dro bare opp alt enda mer, og var grusomt. 

Ellers har jeg hatt god hjelp i å rett og slett akseptere at jeg har dype traumer. (Hvilket act- terapi også handler mye om.) Akseptere at traumene ikke forsvinner, men at jeg likevel kan ha et ok liv med dem. Ikke optimalt, slik jeg kunne ha vært, med tryggheten og livsgnisten jeg hadde før helvetesårene, men jeg er i stand til å ha et relativt godt liv selv om jeg er permanent skadet psykisk på ulike måter. Jeg har en partner og venner jeg kan lene meg til når jeg opplever traumetriggere, og jeg trenger ikke å bare være redd for alt. Jeg kan også ha det godt, med respekt for mine begrensninger. 

Jeg vet jeg er skadet permanent, og at jeg aldri kan bli den jeg var før alt igjen, men jeg trenger heller ikke å være BARE mine vonde opplevelser og traumer. På sett og vis kan man også si at traumene har gjort meg mye flinkere til å sette pris på de gode stunder og opplevelser, fordi jeg er så altfor bevisst på at det å ha det fint og ro i livet absolutt ikke er noe man kan ta som em selvfølge. Jeg er så inderlig takknemlig bare livet ikke er fryktelig vanskelig, for der har jeg vært. Så redd og så stresset over så lang tid at jeg vet at jeg brast. Bitene jeg har limt sammen igjen er likevel av stor verdi. 

En del tror at jeg ikke har traumer fremdeles, fordi jeg verdsetter livet slik, og går på, men de er dessverre en permanent del av meg. Det vet jeg og mine nærmeste, men jeg tror jeg er heldig likevel. Jeg har klart å skape meg gode "krykker" som holder meg oppe de gangene traumene river i meg. Alt det gode og alle de gode jeg kan stole på. 

Jeg hadde aldri kalt en vond opplevelse em traume med mindre det faktisk satt så i psyke og kropp at man vedvarende må leve med konsekvenser av det. Hva folk opplever som stikker så dypt at man ikke kan klare å legge det bak seg varierer nok veldig. 

Anonymkode: 1c699...22a