Ensom

[AnonymBruker]

Jeg er voksen alene med ett barn. Har alltid tatt mye initiativ til å møte venner. 
Hver jul har jeg fikset pepperkakebaking, òg invitasjoner til playdates. 
Jeg har ingen familie rundt meg, så venner har alltid vært viktig å pleie.
De siste månedene har jeg ikke orket helt, eller begynt å registrere at det er jo bare jeg som tar initiativ. 
Jeg er også veldig støttende når venner går igjennom noe med meldinger og tilbud om jeg kan gjøre noe. 
 

Nå har det vært taust i flere måneder, og jeg ser jo tilbake de siste årene at det er minimalt med støtte. Alt jeg har gått igjennom som har vært tøft har jeg gjort alene. 
 

Hvordan navigere slik at det ikke blir så enveis og at jeg ikke alltid gir alt og tar alt inititativ?

Både jeg og barnet mitt er veldig sosiale (han har masse venner). Men nå begynner det å bli tungt etter flere år slik. 
 

Tips? 

 

Anonymkode: 73d42...b62

[AnonymBruker]

Det hørtes vondt ut. Er det noen av disse vennene du kan åpne deg om dette til, uten at det blir lagt frem som kritikk til dem? Det kan jo være tilfeldig, at de har hatt en tøff periode der de vil være litt alene eller opptatt med andre ting. Om de ikke møter deg med forståelse, forklaring eller løsning, så vet du hvor du har de. 

Eventuelt må du åpne horisonten og finne nye venner. Ønsker deg det beste. 

Anonymkode: b78ed...b21

[Strigiformes]

Godt å lese at barnet ditt har masse venner. Min erfaring er at det er mange mennesker som på generelt grunnlag, ikke er gode til å ta initiativ. Noe det kan være mange årsaker til som man ikke kjenner til...Jeg får som regel god respons når jeg tar kontakt, og det er det som betyr noe for meg. Nå er ikke jeg den som fikser og ordner mest. Setter av tid når jeg har overskudd, mulighet og lyst til det gjør jeg. Samme med mine venner. Det er alltid koselig å se dem, og tilbringe tid sammen med dem.

Har du kanskje litt høye forventninger?

Om det stemmer så er det veldig fort gjort å bli skuffet...Jeg kan ikke ha vennskap som må pleies, likevel så er gjensynsgleden vannvittig stor, og det er akkurat som om jeg snakket med dem igår 🙌

[AnonymBruker]

huff, føler med deg. Jeg har en bestevenninne, vi har vært det siden 1 klasse og er i dag 43 år. Vi kan være litt av og på. Begge har hverdagen og følge opp barna osv. Brått har det gått 3-4 uker og vi har glemt å svare på en sms eller ringe opp igjen. 

Dette har vi snakket om og at det overhodet ikke er noe galt om det tar litt tid dersom det er perioder uten kontakt. 

Kanskje dere også kan lage en forventning av vennskapet?  Vi har hatt denne samtalene flere ganger og sagt hva vi har vært skuffet over, vi kommuniserer slik at den andre vet om det:) 

Anonymkode: 55da9...7c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

huff, føler med deg. Jeg har en bestevenninne, vi har vært det siden 1 klasse og er i dag 43 år. Vi kan være litt av og på. Begge har hverdagen og følge opp barna osv. Brått har det gått 3-4 uker og vi har glemt å svare på en sms eller ringe opp igjen. 

Dette har vi snakket om og at det overhodet ikke er noe galt om det tar litt tid dersom det er perioder uten kontakt. 

Kanskje dere også kan lage en forventning av vennskapet?  Vi har hatt denne samtalene flere ganger og sagt hva vi har vært skuffet over, vi kommuniserer slik at den andre vet om det:) 

Anonymkode: 55da9...7c6

Ts her. Så utrolig godt tips, er bare så livredd for å virke masete. Derfor trekker jeg meg unna. 
Men liker forslaget 💙

Anonymkode: 73d42...b62