5 åring og raseri

[AnonymBruker]

5 åringen min (som ellers alltid har vært et "enkelt barn") har begynt å vise en ny side av seg selv. Nemlig et voldsomt raseri og utagering. Snakker da om voldsomme verbale uttrykk, og vold, truer med å kaste ting eller ødelegge ting. 

Dette kan være rettet mot oss foreldre eller småsøsken. Oppstår gjerne pga små situasjoner der han møter motstand, så eskalerer det. Oftest skjer det sent på dag når han er trøtt, eller når han er sulten. Så det er jo en forklaring forsåvidt. Likevel trenger jeg hjelp til hvordan håndtere dette. Jeg holder meg rolig til en viss grad, men han greier likevel ofte å vippe meg av pinnen, og jeg reagerer med sinne. Føler dette er både feil og riktig på en måte. Feil fordi sinnet mitt bare eskalerer situasjonen. Riktig fordi jeg vil vise en genuin reaksjon på å bli slått/klort/truet, ødeleggelser, etc. 

Har nå, litt i mangel på bedre metoder, forsøkt å lage en avtale med han der vi skal gjøre en aktivitet han elsker dersom han greier å ikke bli slem, selv om han blir sint. I to dager. Vi har snakket veldig mye om hva dette innebærer. At man kan bli sint, men om man vil gjøre vondt, eller si stygge ting så må han gå vekk, trampe, evt gjøre noe annet som kan hjelpe. Det er aldri greit å være slem, selv om man er sint. Aldri. Dette gir han uttrykk for å forstå i fredstid. I ettermiddag snakket vi om hvor bra dette hadde gått, at han hadde klart så bra å ikke være slem, selv om han blir sint innimellom. Og at nå var det bare frem til leggetid, så hadde han klart to dager. Likevel eksploderte han i kveld, da jeg fjernet han fra en situasjon der han terget lillebror og egentlig var ganske plagsom (med vilje) mot meg også. Jeg vet han var trøtt. Men det eskalerte altså til nytt raseri med trussel, slag etc, som igjen resulterte i at jeg avlyste aktivitet pga avtalebrudd. Nytt raseri utbrudd pga dette, selvfølgelig. Veldig lei seg. Og jeg er lei meg. Føler jeg håndterer dette så dårlig. Er jeg for streng? For snill? Har jeg for høye forventninger? 

Dere som har hatt barn med lignende reakskonsmønster, hvordan har dere håndtert det? 

Anonymkode: ef3ad...302

[AnonymBruker]

helt likt her. 5 åringen klarer vippe meg av pinnen. Ingen andre har noensinne fått meg til å bli så irritert. 

Lillebror var også et lite fyrverkeri da han var 5. Muligens alderen? 

Merker det godt når 5 åringen her hjemme har vært hjemme i helgene og vi ikke har aktivisert han nok. På hverdagen er han mer harmonisk. Lillebror på 3 er en annen type, så blir spennende å se hvordan han blir. 

Her hjemme så bytter vi på før en av oss blir sint. Det hjelper veldig. Han terger lillebror og storesøster der det minst passer seg. 

Anonymkode: 85710...96b

[AnonymBruker]

Men hva gjør du når han begynner å terge? Virker ikke som du reagerer før det er for sent? Når han begynner å terge hadde jeg sagt at nå har trolltimen begynt og spurt hva han har lyst til å gjøre. Hvis han ikke sier noe konkret og fortsetter å terge hadde jeg gitt han full oppmerksomhet og funnet på noe gøy. Hva med å gi minste til pappaen og gå ut for å spille fotball med eldste? Gjerne før han selv merker at han er et troll. Skill av ungene, finn på noe artig og prøv å få gutten til å snakke om følelsene sine slik at han slipper å uttrykke dem verbalt. Vær klar over at gutter ofte kan slite mer enn jenter her, så prøv å hjelp han.

Anonymkode: 949f8...f45

[AnonymBruker]

Synes det er utrolig dårlig av deg å kalle ham slem. Det skaper skam over at han ikke klarer regulere seg. Ikke bra. Du må reagere tidligere og ikke vente på at han blir uregulert. Når han terger trenger han kanskje oppmerksomhet? Hva med å allerede da ta han ut av situasjonen, hjelpe deg med noe på kjøkkenet eller noe bare dere to slik at han får fokus. Ikke bare fokus når det bikker over. Jeg får vondt av gutten din. Synes du skal prøve å unngå å fremkalle skam og lav selvfølelse eller at han skal høre at han er slem. Han er 5 år. 

Anonymkode: 52b59...3e7

[AnonymBruker]

Kanskje spørre om hjelp? 
Vanskelig situasjon.. tenker at det beste er å spørre fagperson! 

Anonymkode: 40021...ed3

[AnonymBruker]

Plis ikke kall ham slem :(((((

Anonymkode: ae60a...95f

[AnonymBruker]

Kjøp boka Felix har følelser, ta han på fanget og les denne for han om- og om igjen. Er lurt at han forstår litt om hva følelser faktisk er og hva de kan gjøre med andre

Anonymkode: 786a4...243

[kjærring]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2025 den 21.13):

5 åringen min (som ellers alltid har vært et "enkelt barn") har begynt å vise en ny side av seg selv. Nemlig et voldsomt raseri og utagering. Snakker da om voldsomme verbale uttrykk, og vold, truer med å kaste ting eller ødelegge ting. 

Dette kan være rettet mot oss foreldre eller småsøsken. Oppstår gjerne pga små situasjoner der han møter motstand, så eskalerer det. Oftest skjer det sent på dag når han er trøtt, eller når han er sulten. Så det er jo en forklaring forsåvidt. Likevel trenger jeg hjelp til hvordan håndtere dette. Jeg holder meg rolig til en viss grad, men han greier likevel ofte å vippe meg av pinnen, og jeg reagerer med sinne. Føler dette er både feil og riktig på en måte. Feil fordi sinnet mitt bare eskalerer situasjonen. Riktig fordi jeg vil vise en genuin reaksjon på å bli slått/klort/truet, ødeleggelser, etc. 

Har nå, litt i mangel på bedre metoder, forsøkt å lage en avtale med han der vi skal gjøre en aktivitet han elsker dersom han greier å ikke bli slem, selv om han blir sint. I to dager. Vi har snakket veldig mye om hva dette innebærer. At man kan bli sint, men om man vil gjøre vondt, eller si stygge ting så må han gå vekk, trampe, evt gjøre noe annet som kan hjelpe. Det er aldri greit å være slem, selv om man er sint. Aldri. Dette gir han uttrykk for å forstå i fredstid. I ettermiddag snakket vi om hvor bra dette hadde gått, at han hadde klart så bra å ikke være slem, selv om han blir sint innimellom. Og at nå var det bare frem til leggetid, så hadde han klart to dager. Likevel eksploderte han i kveld, da jeg fjernet han fra en situasjon der han terget lillebror og egentlig var ganske plagsom (med vilje) mot meg også. Jeg vet han var trøtt. Men det eskalerte altså til nytt raseri med trussel, slag etc, som igjen resulterte i at jeg avlyste aktivitet pga avtalebrudd. Nytt raseri utbrudd pga dette, selvfølgelig. Veldig lei seg. Og jeg er lei meg. Føler jeg håndterer dette så dårlig. Er jeg for streng? For snill? Har jeg for høye forventninger? 

Dere som har hatt barn med lignende reakskonsmønster, hvordan har dere håndtert det? 

Anonymkode: ef3ad...302

Mi blir sendt / bært på rommet til hun roer seg. Der får hun beskjed om å bli til hin har roet seg så vi kan prate. Hun låser seg helt når det raser så det eneste som funker er å gi henne tid. Hun kommer på stua og sier "nå er jeg ferdig" . Da snakker vi om det som skjedde. Jeg sier unnskyld om jeg ble sint, og hun sier unnskyld om hun har slått/ hylt etc. 

[AnonymBruker]

Vel, jeg blir aldri vippet av pinnen. Så de kan godt prøve seg på meg så lenge de vil. Jeg er derimot glad i å dra dem ut på terrassen og holde dem fast til dem innser at dem ikke kommer noen vei med stygg oppførsel. Biter de eller klorer de så biter jeg/klorer tilbake. Har kun trengt å gjøre det 1 gang eller mindre, så har de forstått at dét ikke er noe de vil prøve seg på igjen. 

Med søsken er det fritt. Hvis han våger å terge dem, spesielt når jeg ikke er tilstede og spesielt hvis det er fysisk, vet begge to (de er ganske mye eldre og jeg stoler på dem) at de kan ta igjen med samme mynt. Det var engang han var helt uspiselig, kastet tingene til storesøster rundt om på rommet hennes mens jeg var på jobb (de hjemme fra skolen). Kløyp henne til slutt i armen og hun slo han tilbake. Han har ikke prøvd seg hos henne igjen etter at han ikke fikk noen sympati hos meg. Han vet at de kan ta igjen. 

Anonymkode: 8c113...f76

[AnonymBruker]

kjærring skrev (5 timer siden):

Mi blir sendt / bært på rommet til hun roer seg. Der får hun beskjed om å bli til hin har roet seg så vi kan prate. Hun låser seg helt når det raser så det eneste som funker er å gi henne tid. Hun kommer på stua og sier "nå er jeg ferdig" . Da snakker vi om det som skjedde. Jeg sier unnskyld om jeg ble sint, og hun sier unnskyld om hun har slått/ hylt etc. 

ja la barna regulere seg selv i ensomhet! Flott forelder du er! Herregud så tragisk… 

Anonymkode: 52b59...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Vel, jeg blir aldri vippet av pinnen. Så de kan godt prøve seg på meg så lenge de vil. Jeg er derimot glad i å dra dem ut på terrassen og holde dem fast til dem innser at dem ikke kommer noen vei med stygg oppførsel. Biter de eller klorer de så biter jeg/klorer tilbake. Har kun trengt å gjøre det 1 gang eller mindre, så har de forstått at dét ikke er noe de vil prøve seg på igjen. 

Med søsken er det fritt. Hvis han våger å terge dem, spesielt når jeg ikke er tilstede og spesielt hvis det er fysisk, vet begge to (de er ganske mye eldre og jeg stoler på dem) at de kan ta igjen med samme mynt. Det var engang han var helt uspiselig, kastet tingene til storesøster rundt om på rommet hennes mens jeg var på jobb (de hjemme fra skolen). Kløyp henne til slutt i armen og hun slo han tilbake. Han har ikke prøvd seg hos henne igjen etter at han ikke fikk noen sympati hos meg. Han vet at de kan ta igjen. 

Anonymkode: 8c113...f76

Dette må jo være trolling? 

Anonymkode: 52b59...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

ja la barna regulere seg selv i ensomhet! Flott forelder du er! Herregud så tragisk… 

Anonymkode: 52b59...3e7

Du glemte å lese "det eneste som fungerer er å gi henne tid". 
 

Noen ganger ER faktisk det å få være i fred virksomt. Det betyr ikke at hun er ALENE eller ENSOM. Det betyr at når hun er klar, er mamma der og kan ta henne imot. Det er en MYE bedre løsning enn du prøver å svartmale det til!

Anonymkode: b7a95...1f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

ja la barna regulere seg selv i ensomhet! Flott forelder du er! Herregud så tragisk… 

Anonymkode: 52b59...3e7

Enig. Helt fullstendig tragisk. Barn trenger støtte når de er uregulert. Ikke bli bært inn på rommet for å regulere seg selv. Emosjonell omsorgssvikt! 

Anonymkode: a15dc...385

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du glemte å lese "det eneste som fungerer er å gi henne tid". 
 

Noen ganger ER faktisk det å få være i fred virksomt. Det betyr ikke at hun er ALENE eller ENSOM. Det betyr at når hun er klar, er mamma der og kan ta henne imot. Det er en MYE bedre løsning enn du prøver å svartmale det til!

Anonymkode: b7a95...1f0

Det står at barnet blir sendt/bært inn på rommet. Da går ikke barnet frivillig for å få litt fred. Dette er helt tragisk. Trodde vi var kommet mye lenger i 2025. 

Anonymkode: 52b59...3e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2025 den 21.13):

5 åringen min (som ellers alltid har vært et "enkelt barn") har begynt å vise en ny side av seg selv. Nemlig et voldsomt raseri og utagering. Snakker da om voldsomme verbale uttrykk, og vold, truer med å kaste ting eller ødelegge ting. 

Dette kan være rettet mot oss foreldre eller småsøsken. Oppstår gjerne pga små situasjoner der han møter motstand, så eskalerer det. Oftest skjer det sent på dag når han er trøtt, eller når han er sulten. Så det er jo en forklaring forsåvidt. Likevel trenger jeg hjelp til hvordan håndtere dette. Jeg holder meg rolig til en viss grad, men han greier likevel ofte å vippe meg av pinnen, og jeg reagerer med sinne. Føler dette er både feil og riktig på en måte. Feil fordi sinnet mitt bare eskalerer situasjonen. Riktig fordi jeg vil vise en genuin reaksjon på å bli slått/klort/truet, ødeleggelser, etc. 

Har nå, litt i mangel på bedre metoder, forsøkt å lage en avtale med han der vi skal gjøre en aktivitet han elsker dersom han greier å ikke bli slem, selv om han blir sint. I to dager. Vi har snakket veldig mye om hva dette innebærer. At man kan bli sint, men om man vil gjøre vondt, eller si stygge ting så må han gå vekk, trampe, evt gjøre noe annet som kan hjelpe. Det er aldri greit å være slem, selv om man er sint. Aldri. Dette gir han uttrykk for å forstå i fredstid. I ettermiddag snakket vi om hvor bra dette hadde gått, at han hadde klart så bra å ikke være slem, selv om han blir sint innimellom. Og at nå var det bare frem til leggetid, så hadde han klart to dager. Likevel eksploderte han i kveld, da jeg fjernet han fra en situasjon der han terget lillebror og egentlig var ganske plagsom (med vilje) mot meg også. Jeg vet han var trøtt. Men det eskalerte altså til nytt raseri med trussel, slag etc, som igjen resulterte i at jeg avlyste aktivitet pga avtalebrudd. Nytt raseri utbrudd pga dette, selvfølgelig. Veldig lei seg. Og jeg er lei meg. Føler jeg håndterer dette så dårlig. Er jeg for streng? For snill? Har jeg for høye forventninger? 

Dere som har hatt barn med lignende reakskonsmønster, hvordan har dere håndtert det? 

Anonymkode: ef3ad...302

Hvorfor driver du med straff? Du må da for all del hjelpe dette barnet å bearbeide og formidle følelsene sine, ikke straffe det for at det ikke har verktøy til det?

"enkle" barn er alltid en tikkende bombe. Det er et faresignal for meg når barn beskrives som "enkle", for barn skal ikke være enkle. 

Han er FEM ÅR! 6-årsperioden er helt jævlig, hele kroppen vokser og de har ikke kontroll på armer og bein, og følelsene raser.

Hva er galt med raseriutbrudd? STÅ I DET. Vær rolig, hjelp barnet å sette ord på følelsene. "Ble du så sint nå fordi du ble sjalu på lillebror? Følte du lillebror fikk masse oppmerksomhet?". Når barnet har ROET SEG kan dere snakke om at man ikke skriker og slår etc. 

Anonymkode: 47d50...c09

[AnonymBruker]

 

AnonymBruker skrev (På 11.12.2025 den 0.45):

Kanskje spørre om hjelp? 
Vanskelig situasjon.. tenker at det beste er å spørre fagperson! 

Anonymkode: 40021...ed3

Ikke bruk fagpersoners ressurser på sånt her! Det finnes masse fagressurser for å lære seg å bli en bedre forelder (for her handler det om forelderen, ikke barnet, mor blir tatt på senga av at barnet må reguleres). Les boka Hjerteforeldre av Gottman.

Anonymkode: 47d50...c09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Enig. Helt fullstendig tragisk. Barn trenger støtte når de er uregulert. Ikke bli bært inn på rommet for å regulere seg selv. Emosjonell omsorgssvikt! 

Anonymkode: a15dc...385

Om jeg prøver å snakke med / eller på annen måte interagere med femåringen min når hun har et raserianfall eskalerer  det bare mer. Noen har behov for å være i fred til de roer seg. Det er på ingen måte emosjonell omsorgssvikt.

Anonymkode: caae9...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om jeg prøver å snakke med / eller på annen måte interagere med femåringen min når hun har et raserianfall eskalerer  det bare mer. Noen har behov for å være i fred til de roer seg. Det er på ingen måte emosjonell omsorgssvikt.

Anonymkode: caae9...9ae

Du skal ikke interagere med noen i et raserianfall. Du skal modellere ro. 

Anonymkode: 47d50...c09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Om jeg prøver å snakke med / eller på annen måte interagere med femåringen min når hun har et raserianfall eskalerer  det bare mer. Noen har behov for å være i fred til de roer seg. Det er på ingen måte emosjonell omsorgssvikt.

Anonymkode: caae9...9ae

Min treåring er helt lik. Men da sitter jeg i nærheten av ham til han er klar for å snakke/få en klem (selv om det kan ta sin tid). For meg føles det feil å la ham være helt alene i stormen. Noen ganger vil han være i fred, da går han unna, det er helt greit.

Anonymkode: c3e5d...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2025 den 23.29):

Synes det er utrolig dårlig av deg å kalle ham slem. Det skaper skam over at han ikke klarer regulere seg. Ikke bra. Du må reagere tidligere og ikke vente på at han blir uregulert. Når han terger trenger han kanskje oppmerksomhet? Hva med å allerede da ta han ut av situasjonen, hjelpe deg med noe på kjøkkenet eller noe bare dere to slik at han får fokus. Ikke bare fokus når det bikker over. Jeg får vondt av gutten din. Synes du skal prøve å unngå å fremkalle skam og lav selvfølelse eller at han skal høre at han er slem. Han er 5 år. 

Anonymkode: 52b59...3e7

Veldig viktig det du skriver her. Klarte heller ikke regulere sinnet mitt som barn og fikk høre hvor slem jeg var. Den skamfølelsen satte seg, og jeg har følt sterk skam resten av livet. Selvfølelsen har bestandog vært svært lav, psykologen min mener dette skyldes sterk bebreidelse i barndommen.

Anonymkode: b890a...24e