Hvordan er det egentlig å bli mamma for første gang?

[Kaudervelsk]

Hei, jeg ble nettopp 27 år og ble forlovet i år med min kjæreste, vi feiret akkurat 5 år sammen og jeg begynner å forberede meg på at vi skal få barn. Ei i vennegjengen ble akkurat den første til å få barn, og jeg planlegger å begynne å prøve i andre halvdel av 2026 (hadde en haug av helseplager som brøt ut i 2025 og som jeg må få stabilisert før jeg tar kroppen gjennom graviditet og barsel). Jeg skriver "jeg" men vi skal selvsagt ta valget begge to om å begynne å prøve. Vi har snakket litt om det. 

Det jeg lurer på er egentlig hvordan det var å bli mamma for første gang, hvilke fallgruver man kan prøve å unngå og hva som er nr. 1 prioritet. Begge våre familier bor mange timer unna i en annen by, men vi har en del venner (både med og uten barn). Økonomisk er vi veldig trygge, og vi kjenner hverandre veldig godt vil jeg si. Det jeg lurer på er vel det emosjonelle rundt den nye rollen og kanskje hvordan det var å føde. Om det har dukket opp noe du ikke forventet på forhånd eller om det gikk overraskende greit/ugreit? Barseltiden, tilknytning til barnet osv. 

Føler våre foreldres generasjon hadde en helt annen og mer slack holdning til det å ha barn, mens vi lever i informasjonens tidsalder og kan gjøre 1000 feil og alt det der. 

Endret 8 timer siden av Kaudervelsk

[AnonymBruker]

Jeg hadde gledet meg til å føde, var åpen for det meste, men endte traumatisk for min del. Jeg havnet på intensiven med komplikasjoner, og det gikk vel rundt 6 mnd før jeg var noelunde oppegående både fysisk og mentalt. Værste jeg noengang har vert med på. Jeg var mye syk, hadde lite hjelp av de rundt meg, og fikk fødselsdepresjon. Fikk ikke morsfølelsen før baby var rundt 7-8 mnd. 
Var ikke før jeg begynte i jobb igjen og at vi fikk rutiner på ting at jeg trivdes i rollen som mamma. Nå er baby litt over året og jeg elsker tilværelsen. Det sagt, det er ingen garantier eller fasiter for hvordan det å bli mamma for første gang er for en hver av oss. For min del, det første året har vert beintøft, jeg er glad jeg kom meg gjennom det like hel. Tross alt dette, er jeg nå gravid med nr.2, fant ut når jeg var 16 uker på vei… Så spent på hvordan rollen som 2barnsmamma blir!

Lykke til❤️

Anonymkode: 49104...a24

[AnonymBruker]

Det var mest naturlig. En naturlig rar følelse av at slik har det alltid vært. Fra den første stund babyen var her. Jeg hadde ingen forventninger eller tanker; det var noe jeg bestemte meg for å ta som det kom. Alles historier er veldig forskjellig. Svangerskap. Fødsler. Barsel. Barn.  Som at alle fortalte hvor koselig det var i permisjon. Jeg syns det var utrolig kjedelig, spesielt de første 3 mnd.  og følte jeg ble en annen person. Syns det er fantastisk å ha to småbarn nå, og ja, vi valgte å få en til ganske kort tid etterpå, så vi har to tette. Elsker hverdagen! 

Anonymkode: 5de2e...94e

[Kaudervelsk]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Jeg hadde gledet meg til å føde, var åpen for det meste, men endte traumatisk for min del. Jeg havnet på intensiven med komplikasjoner, og det gikk vel rundt 6 mnd før jeg var noelunde oppegående både fysisk og mentalt. Værste jeg noengang har vert med på. Jeg var mye syk, hadde lite hjelp av de rundt meg, og fikk fødselsdepresjon. Fikk ikke morsfølelsen før baby var rundt 7-8 mnd. 
Var ikke før jeg begynte i jobb igjen og at vi fikk rutiner på ting at jeg trivdes i rollen som mamma. Nå er baby litt over året og jeg elsker tilværelsen. Det sagt, det er ingen garantier eller fasiter for hvordan det å bli mamma for første gang er for en hver av oss. For min del, det første året har vert beintøft, jeg er glad jeg kom meg gjennom det like hel. Tross alt dette, er jeg nå gravid med nr.2, fant ut når jeg var 16 uker på vei… Så spent på hvordan rollen som 2barnsmamma blir!

Lykke til❤️

Anonymkode: 49104...a24

Så bra du er et annet sted nå ❤️

Hvis du vil fortelle, hvilke komplikasjoner var det snakk om? 6 måneder høres lenge ut! Men ja, alle får vel hver sin unike historie  

 

[AnonymBruker]

Lag bruker på babyverdenforumet, og meld deg inn i IKM-gruppene som er på prøverdelen av forumet. Ev start en dagbok om prøverreisen din. Når du blir gravid, så blir du med i termingruppen din. Dette gir et veldig godt nettverk og du kan lære masse.

Bestill time hos jordmor når du er allerede seks uker, for å være sikker på at du får plass. Jordmor er mye bedre enn fastlege.

Dra på fødselsforberedende kurs før fødsel, og ha med deg partner.

https://forum.babyverden.no/forums/vi-som-prøver-før-svangerskapet.294/

Anonymkode: 8ad0c...69b

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du bør være åpen til at ting ikke blir som du har tenkt. Jeg vil også anbefale å IKKE bruke kvinneguiden når du er gravid men forholde deg til hva jordmor og fastlege sier. Det er normalt sett (om de er oppdaterte  som de jo skal være) bra nok.

Emosjonelt er det en berg og dalbane. Det er både gode følelser og vonde. Som er normalt, men noe av det negative var faktisk kvinneguiden sin skyld. 

De rådet til og med om det på sykehuset. Ikke bruk kvinneguiden! 

Anonymkode: 309c1...b57

[AnonymBruker]

Kaudervelsk skrev (42 minutter siden):

Så bra du er et annet sted nå ❤️

Hvis du vil fortelle, hvilke komplikasjoner var det snakk om? 6 måneder høres lenge ut! Men ja, alle får vel hver sin unike historie  

 

❤️

Mistet 3 liter blod i det baby var ute, grunnet en stor rift innvendig. I etterkant av dette, brukte kroppen min lang lang tid på å komme seg. Jeg klarte ikke å ta vare på meg selv, ikke lage mat, gå trilleturer, å dusje var noe herk, egentlig alt som krevde fysisk energi, var fysisk umulig. 2 uker etter jeg kom hjem fikk jeg brystbetennelse, og var plaget av dette i 3 måneder. Var inn og ut av sykehus med abcesser i begge bryst, måtte inn å tømme byllene flere ganger, til slutt legge inn dren for å tømme helt. Grunnet alt dette strevde jeg med amming, lite hjelp av helsepersonell for å få det til. Kjenner det gjør vondt å skrive alt dette, for følelsene jeg satt med der og da var ett rent H. Går nå til psykolog, og har fødselsangst uten like. Men det går fint altså❤️ Bare den følelsen «når går det over?» «når blir det bedre?» er helt grusom å sitte med, når jeg var såpass syk, med en liten baby, og null forståelse fra flere rundt meg, den følelsen ønsker jeg aldri å oppleve igjen.  

Anonymkode: 49104...a24

[AnonymBruker]

Å gå gravid var slitsomt, kvalme og tungt. Å føde var jævlig. Å få babyen opp på brystet og bli mamma for første gang: fantastisk! 

 

Anonymkode: e6434...394

[AnonymBruker]

For de aller fleste går det veldig bra å føde og være foreldre. Selvfølgelig gjør det vondt å føde, og de fleste sover lite de første årene. Likevel er det for de fleste foreldre en altoppslukende ny virkelighet som definitivt er verdt det. 

Anonymkode: 939da...03e

[AnonymBruker]

Fødsel ble alt annet enn slik jeg hadde tenkt pga alvorlig preeklampsi og hasteKS. Jeg var veldig overveldet når jeg kom fra intensiven og plutselig skulle ta meg av en baby når jeg var alvorlig syk selv. Men jeg var veldig motivert for å være med barnet mitt og derfor undertrykket jeg hvor dårlig jeg egentlig følte meg. Jeg fikk en del  samtaler med blant annet gynekologen og fikk grått masse når vi snakket om det som hadde hendt, så det var fint. Føler egentlig de første par mnd var en veldig tåke, da ting bare egentlig gikk slag i slag med amming, pumping, soving, sondemating og bleieskift døgnet rundt. Det tok en del mnd før jeg ikke var så nummen følelsesmessig og kunne kjenne mer på morsfølelsen. Jeg gikk også til psykolog 5 ganger.

Barnet mitt har hatt ganske mye mer utfordringer enn andre barn i starten og veldig langvarig kolikk, men er nå frisk. Kjenner egentlig først nå, når det snart er gått 1 år at hverdagen er mer positiv nå og mye mindre slitsom, selv om jeg fortsatt er våken et par ganger ila natten og sånt.

Anonymkode: 9322b...572

[AnonymBruker]

Mitt tips er, ikke ha for høye forhåpninger, og ta et kurs om amming. Jeg tok et nettkurs (opptak) som var billig, det var kjempenyttig. Jeg leste også boka Akkurat født og den syns jeg var nyttig for tida etter fødsel, om enn litt skremmende. Bedre å vite hvordan det kan være enn å bli negativt overrasket over alt som skjer, er nå min mening. Mange fokuserer så mye på fødsel at man ikke helt vet hva som skjer med kroppen etterpå.

Ellers så skjønner jeg at du gleder deg og vil være forberedt, men jeg tror sjansen for å overtenker er til stede når du begynner å se på det allerede nå. Så pass litt på det 😊 Flere jeg har hørt og lest om som gleder seg såååå til å bli mor har opplevd å bli skuffet fordi de hadde for høye forventninger.

Så var det for meg som andre skriver, helt naturlig fra første dag 😊 Baby og småbarnstid er ikke det mest spennende for min del, så gleder meg til sønnen vår blir litt større.

Anonymkode: bbeb4...8b4

[AnonymBruker]

Den største nedturen var at det var vondt å amme. Jeg leste alt jeg kom over på forhånd og det stod ingensteder at det kom til å være vondt. Tvertimot stod det at du gjorde noe feil hvis det var vondt. Alt som var av personell på sykehuset kom og så på og var enige om at jeg ikke gjorde noe galt, det var skikkelig vondt likevel. Når jeg har snakket med andre om det, så viser det seg at jeg ikke er den eneste. 

Jeg synes faktisk det er ganske dårlig gjort å la være å opplyse om det. Hadde jeg vært forberedt så er det mulig at jeg hadde tatt det bedre.

Anonymkode: ad3c3...610

[AnonymBruker]

Ikke spør om det her. Da får du skrekkhistoriene. Les bøkene til dr. Gro Nylander. 

Anonymkode: 034d1...bbf

[AprilLudgate]

Fødsel er bare noen timer, og blir som det blir. Nytter ikke planlegge.

Jeg tror det som overvelder flest er at barns behov ikke lar seg planlegge, og veldig lite skyldes «fordi jeg gjorde dette riktig fra dag 1, sov når babyen sover» osv.

Mange blir nok også overveldet over hvor SJUKT bekymret og engstelig man kan bli for alt mulig. 
 

Og, at forholdet kan bli ganske rævva eller praktisk en god periode. 
 

Det viktigste å snakke om er forventninger og realismen i å få barn. 
Hva man forventer å kunne gjøre som før (aka: babyen er sjefen nå, ikke ønsket om å trene like mye som før osv). 
 

Barnets behov og signaler endrer seg fra dag 1 til voksen alder, så like greit å ikke planlegge så voldsomt på selve forestillingen. 

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ikke spør om det her. Da får du skrekkhistoriene. Les bøkene til dr. Gro Nylander. 

Anonymkode: 034d1...bbf

Ah, de var de verste husker jeg 😅

[AnonymBruker]

Jeg synes det var ekstremt overveldende. Og jeg tror det føles ulikt for alle. Men jeg klarte ikke å legge barnet fra meg, så på babyen hele tiden, konstant. Sleit med å sove, for jeg ville bare se på han. Og jeg var redd noe skulle skje med han. Tror det var den 3-4 natten, var det økedøgn, han skrek mye, og så usikker jeg var, grein jeg til slutt med han. Han bare skrek og skrek, og han ga tydelig uttrykk for at han var sulten, det ble en ond sirkel. For jeg ble så stressa, følte meg som verdens verste mor. Hadde ikke morsmelkerstatning, jeg trodde jeg sultet han. Og når man er så stressa, kommer ikke utdrivningsrefleksen. Noen døgn senere fikk jeg skikkelig smell, alt var så overveldende. Og elske et så lite menneske så høyt, uten å egentlig kjenne det. Uten å vite hva som er rett, og galt. Jeg satt bare å grein og grein og grein. Sikkert hormoner, men jeg husker jeg bare synes alt var så overveldende. Jeg har ikke noe annet ord som beskriver det.

3 år senere fikk jeg andre mann, og det var ikke i nærheten så overveldende. Og jeg elsker det barnet helt klart like mye, men jeg var mye mer forberedt på det mentale tror jeg. Og siden jeg måtte ta hensyn til første mann, klarte jeg å legge babyen fra meg, og jeg var ikke så redd for at noe skulle skje med babyen, hvis jeg sov f.eks. I tillegg var jeg godt opplyst om disse øke-døgnene. 

Anonymkode: 5fd4f...987

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (53 minutter siden):

Fødsel er bare noen timer, og blir som det blir. Nytter ikke planlegge.

Jeg tror det som overvelder flest er at barns behov ikke lar seg planlegge, og veldig lite skyldes «fordi jeg gjorde dette riktig fra dag 1, sov når babyen sover» osv.

Mange blir nok også overveldet over hvor SJUKT bekymret og engstelig man kan bli for alt mulig. 
 

Og, at forholdet kan bli ganske rævva eller praktisk en god periode. 
 

Det viktigste å snakke om er forventninger og realismen i å få barn. 
Hva man forventer å kunne gjøre som før (aka: babyen er sjefen nå, ikke ønsket om å trene like mye som før osv). 
 

Barnets behov og signaler endrer seg fra dag 1 til voksen alder, så like greit å ikke planlegge så voldsomt på selve forestillingen. 

Ja dette! Det er ikke fantastiske foreldre og teknikker som gjør at barna sover hele natta, ikke gråter og spiser spekesild. Det er barna som har forskjellige behov. Og det endrer seg. Tidvis daglig. 

Anonymkode: 309c1...b57

[AnonymBruker]

Det er lurt å ha et åpent sinn til fødsel. Stort sett går det veldig fint, man hører mest om de gangene det går falt eller er problemer å bli mamma synes jeg gikk veldig fint. Det føltes naturlig men likevel rart at han var min.

Anonymkode: c4a1b...1d7