Tenåring i hus… JEG ER SLITEN!!!!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Slutt å dille og dalle, har en 13 åring selv og vet absolutt hvordan de kan være, men å ligge å skrike på gulvet for at pålegget er feil er bare latterlig og noe man ikke bør akseptere etter fylte fire år.

Lite tips. Når noen har det vanskelig, så kan de stå i mye greier, holde maska, men når de er vel hjemme og trygg, ikke finner hårbørsten, en sokk, feil pålegg...masse sånn piss, så koker det over. Det handler sjelden om hårbørsten. Eller sokken. Skinka...

Snakk til oss når du har tre 20 åringer og har et grunnlag. Nei, 13 åringen din kan ha det bra hele tenårene, og du kan være overbevist om din egen fortreffelighet og grenser. Men du er sjelden så heldig med ale tre. 

Og når/hvis der skjer, så har du en lang, lang vei å gå, og jeg har vondt av barnet ditt. Men kanskje ikke.

Stol på magefølelsen ts. 

Anonymkode: 9e750...d2e

[anonym78910]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2025 den 16.04):

Mange sier småbarnsliv er utfordrende og tidvis energitappende. INGENTING kan toppe tenåringsfasen!!! Jeg har en 13 åring, 16-åring og en 19-åring. Med de to eldre var det noe utfordrende ja, men ingenting topper faen meg hvordan 13-åringen er!!! 

Og for å si det også. Jeg er i utgangspunktet veldig tålmodig, hever ikke stemmen for hva som helst. Har sosislfaglig bakgrunn og jobbet med barn og unge i mange år. Jeg forstår at tenårene er utfordrende med hormoner, økte krav, andre endringer, konflikter, etc.

Virker som om menstruasjonen ligger og ulmer, og krysser alt jeg har for at ting roer seg når hun får den! Hun har altså ikke fått den enda!! Hun er frekk, avvisende, gråter, slenger med dører. Her om dagen lå hun en halvtime og gråt på badegulvet fordi vi var tom for et spesifikt pålegg. Hun kan knøvle mat og kaste på gulvet, fordi det ikke smakte så godt som hun tenkte. Hun har raserianfall  som høres helt ut på gata. Nekter å høre på krav jeg setter. F.eks ta med seg mattebok hjem for å øve til halvdags prøve. Faktisk spise samme middagsmåltid. Nekter å spise det jeg serverer. Spør henne hver gang jeg handler om hun har middagsønsker, så hun får virkelig komme med innspill. Da vet hun som oftest ikke. 
 

Det som gjør det ekstra utfordrende. Jeg prøver på en rolig og ikke konfronterende måte spørre om det er noe som er skjedd. På skolen, vennegjengen, etc. Hun sier nei. Prøver å omformulere det på flere måter, helt tyst er hun. 
 

Hun er i utgangspunktet et barn med høyt temperament og som takler endringer litt dårlig. Startet på ungdomsskolen nå i høst, og tror det ble litt mer utfordrende både faglig og sosialt enn det hun først trodde. I tillegg skilte jeg og faren hennes lag for 2 år siden. Dette kan jo ha innvirkning selv om hun har taklet det over all forventning. Faren hennes sier at det er lite utbrudd hos ham, men hun sier faktisk selv at pappa blir fort streng, derfor er det bedre å bli sint på deg mamma. Kan tolkes enten som at hun er mer trygg her, eller at jeg faktisk ikke setter tydelige grenser. 
 

Jeg prøver å ikke være hu masete mammaen og mammaen som forstår at grobunnen til et raserianfall ikke er fordi det er tomt for syltetøy, men fordi hormonene herjer, hun er sliten av økte krav eller hun har kranglet med venninna. 
 

MEN JEG ER SØREN MEG SÅ FORBANNA SLITEN, og føler dette ødelegger det tette og gode forholdet vi bare for kort tid hadde. 

 

Anonymkode: 9f61d...759

Hei hva med en utredning for autisme de klarer ikke alltid sett ord på hva som er galt. Jenten min klarte maskere det helt til hun var 16. vi har fått et nytt liv etter diagnosen, de trenger ikke medisiner bare forstå seg selv og at vi andre rundt forstår dem. 
Flere punkt her som ligner datteren min, maten er at de har en spesiell type mat de liker ikke alltid på grunn av smak men sammensetningen av den. Mat de liker beroliger de.

min datter var kun på ungdomsskolen første året så ble det skolevegring de klarer ikke sette ord på hva som er galt. Muligens fordi ingenting er galt men de klarer ikke passe inn og trenger tilrettelegging. Snakk med helsesøster det var faktisk hun som hjalp oss videre ♥️ 

[AnonymBruker]

Sånn går det når man ikke har begynt å ansvarliggjøre barna for oppførselen sin før de er i tenårene.

Anonymkode: b0ef2...0b8

[AnonymBruker]

Ta kontakt med familievernkontoret. De er rå på familieterapi, med både voksne, ungdommer og barn. Trenger ingen henvisning. Evt lavterskel kommunepsykolog eller skolehelsetjenesten. Ville startet der før spesialisthelsetjenesten ble koblet inn. Det blir å følge med din datter resten av livet når det er journalført, så greit å prøve mildere tiltak først. Virker ikke det, kan du i samråd med dem vurdere behov for henvisning. 

En voksen venn ble for ikke lenge siden nektet en sertifisering til en jobb, på grunn av forhold i tenårene. En venninne av min datter fikk store begrensninger i sine forsikringer av samme grunn. Jeg sier ikke at det ikke er behov for hjelp, men vær bevisst. Det er det samme som meg selv, som på vgs. gikk til psykolog på grunn av depresjon. Dette er 30 år siden. Men med det har jeg begrensninger i uføreforsikring og livsforsikring nå. 

Anonymkode: f80fd...411

[Crazydoglady]

Det er selvsagt slitsomt for alle, men som mor til barn med nevrogreier(og som en som selv har div diagnoser) vil jeg si at det er mye vi rundt kan gjøre for å gjøre ting bedre. Selv om barna ikke vil eller kan sette ord på ting selv. 

1. Er jo å vurdere om det er på tide med litt profesjonell hjelp/vurdering om feks skole er veldig utfordrende (faglig/sosialt/ellers). Jeg vil jo som flere andre her si at dette ikke er helt normalt. Og det er jo helt sikkert forferdelig slitsomt for barnet også å ha det sånn og i så måte ugreit å ikke få hjelpen man trenger. At det er mindre hos far kan jo være både at han er bedre på å håndtere det, ha forutsigbare dager, lavere forventninger osv, men det kan selvsagt også være at barnet har det likt inni seg, men ikke tørr å vise det. Sistnevnte løser jo problemet for alle andre, men det løser ikke problemet for barnet. Og som en som har vokst opp med mye store følelser, frustrasjon og reguleringsvansker så kan jeg si at det gjør potensielt stor skade, og det er forferdelig slitsomt og tungt enten man holder det inni seg eller det kommer ut. Kan fort bli så ille at man rett og slett ikke ønsker å leve lenger..

2. Uavhengig av hva dere evt får satt i gang av profesjonell hjelp på skole eller evt privat så er det ting dere kan gjøre selv også. 

Senke krav til ett minimum. Fokuser på det som er viktig. Ikke nødvendigvis gjør alt for henne for det er jo en bjørnetjeneste, men man kan feks gjøre ting sammen for å gjøre det enklere. 

Forutsigbarhet. Snakk om ting, opplys, hjelp henne å ta gode og enkle valg som fungerer for henne. Ofte så er det jo mye som er veldig synlig for oss rundt selv om barna selv ikke er helt klar over det, ikke har lyst til å si det eller ikke forstår selv og enkelte problemer kan jo vi være med på å røyke/unngå/begrense ved å rett slett ta noen valg for dem å ikke gi de for stor frihet eller ansvar om de ikke er klar for det. Vanskelig å komme på eksempler da, men feks jeg vet at når jeg setter meg ned på ettermiddagen å spiser middag å ser litt serie så kræsjer jeg fullstendig. Uansett hvor fresh jeg føler meg før det og uansett hvor gode intensjoner jeg har om å gjøre en oppgave eller fortsette på det jeg holdt på med el så har erfaring lært meg at det kommer ikke til å skje. Eller det kommer iallefall til å være brutalt å komme igang igjen. Dette er jo ting som barn og unge ikke nødvendigvis innser selv og som ender opp veldig negativt og fult av konflikt som kan løses av foreldrene ved å ta litt mer styring. Har barnet for mye aktivitet så er det også noe som vi kan styre litt om det trengs. Sørge for gode søvnvaner og nok søvn, begrense negative ting som feks doomscrolling gjennom reels eller shorts eller andre ting som er super vanskelig å rive seg løs fra, som er helt hjernedødt og som skaper en avhengighet og fort går utover alt annet man trenger å gjøre. Hjelpe til å bygge god selvfølelse og litt struktur gjennom små grep som feks små oppgaver som skal gjøres før man får gjøre som man vil. Sørge for litt frisk luft,  lys og bevegelse viss barnet ikke selv er så god på sånt. Og det trenger ikke nødvendigvis være så mye, men kvalitet. De lærer seg at ting må gjøres, at det ikke trenger å oppleves helt krise, at det er overkommelig og at det gjør godt. Lære seg å kjenne igjen når det holder på å koke over å at det går an å sette litt grenser, kommunisere behov og/eller trekke seg litt unna ved behov. Struktur. Mindset: hva kan jeg gjøre forebyggende for at ting skal bli bedre? Det er ikke her snakk om å unngå alt som heter konflikt og negative følelser, da det er en del av livet. Men likevel gjøre små grep for å hjelpe med regulering, energi/overskudd, forutsigbarhet, kommunikasjon. Samt finne den balansen mellom å være grenseløs og å bare klikke tilbake når barna har det vanskelig så de stenger alt inne. For mye forståelse, valgfrihet og forsiktighet kan være like vanskelig som for lite fordi det i seg selv skaper veldig lite rutine, forutsigbarhet og gir de for mye ansvar over valg de ikke evner å ta. Så de ender opp med å ta de dårlige valgene som gjør ting verre for dem, både hvordan de føler seg med seg selv, energi, gjør at de havner i unødvendig mye konflikter osv. 

Mat kan være vanskelig for noen og det kan bli verre når man er sliten eller veldig uregulert. Plutselig takler man ikke ting man kanskje takler til vanlig. Men her er det sikkert og en del man kan gjøre. Se om det finnes noen ting som er ganske stabilt trygt/greit og ha det tilgjengelig. Kanskje ha noen enkle alternativer om middag blir feil (ikke nødvendigvis alternativ middag, men noe annen mat hun liker/vil ha). Som regel finnes det noe imellom det å la de få viljen sin i alt eller ikke gi noen ting å la de ha det så godt. Nok til at behov er dekket, man kan senke skuldrene både store og små, og man slipper masse konflikt, styr osv. Ok, du vil ikke ha dette, helt greit, vi har brødskive å pålegge du liker 😊 og gradvis jobbe mot bedre ferdigheter, mer selvstendighet, mer kontroll over reaksjoner osv. 

Se om det er noe tiltak som kan iverksettes på skolen/ifht skolearbeid, mulighet til ett lite pusterom i blant, loops eller headset for å stenge ut litt støy, plassering i klasserommet, mindre lekser eller alternative lekser om enkelte fag er vanskelige? Det er bedre med noen små tiltak enn at alt kollapser. Det er bedre å feks slippe lekser i blant uten å kjenne på at man feiler istedet for at man må ty til lyving eller rett ut nekt og krangel fordi man står i en situasjon man ikke evner å stå i uten noe som helst mulighet til å påvirke ting selv. Å drive å snike seg unna, lyve eller bare være vrang oppleves sjeldent behagelig eller kjekt for den som står i det heller, det er stressende, det påvirker selvfølelsen.