Tenåring i hus… JEG ER SLITEN!!!!

[AnonymBruker]

Jeg var en oppfarende tenåring, hadde økende problemer psykisk, ble enten slått harst ned på av en forelder og en som så en annen veg pga den var redd for hva som egentlig var i vegen. Innen 14 år var spiseforstyrrelser min kontroll i livet, brukte den som livbøye. Senere blitt diagnosert som bipolar. Jeg tenker det lønner seg å vise at du bryr deg ved å ta tak, gjøre et dypdykk. Jeg prøvde å be om hjelp, bli sett, ble avvist når det gjalt mest.

Anonymkode: 1b2af...1ff

[MorTil2]

Pedagogen skrev (14 timer siden):

Er barnevernspedagog og har god trening i å holde hodet kaldt når mennesker er fullstendig på tuppa

 

Pedagogen skrev (14 timer siden):

Hun har ikke sånne anfall hos faren, han kan bli veldig sint og hun er kun der på middagsbesøk. Valgt han vekk. Her hjemme er nok eneste plassen hun føler seg trygg. 

Er du sikker på det? Eller kanskje det er hos deg hun har stedet hvor hun får viljen sin, og derfor velger bort far, som setter grenser?

Er ikke så sikker på om "pedagogisk" alltid er det mest vellykkede. Noen ganger er god, gammeldags "Nå er det nok. Gå på rommet ditt og kom tilbake når du kan oppføre deg skikkelig overfor andre mennesker" det rette. 

Vår oppgave som foreldre er å lære barna våre at verden ikke sirkulerer rundt dem og deres ønsker. Vi skal lære dem at hovedregelen er at man må innrette seg og forholde seg til hva andre ønsker, også når det betyr å gi avkall på noe en selv ønsker. Det kalles sosial intelligens. 

[C8H10N4O2]

AprilLudgate skrev (12 timer siden):

Dette med å gråte en halvtime på badet fordi feil pålegg(?) er ikke normalt tenker jeg.

Jeg vet ikke om grensesettingen er noe problem her, for hun har jo et voldsomt raseri og null selvregulering.

Dette er jo hormoner i PMDD klassen, ikke «normal snart menstruasjon». 
 

Jeg hadde begynt med å snakke med fastlege og siktet på utredning, for hun har null selvregulering. 
 

Hun kjenner vel selv på at hun eksploderer mer hjemme enn normalen? Kanskje fordi hun maskerer hos far/på skole?

Det forteller hun deg jo og rett ut, at du er den tryggeste. Ikke at du er feilen. 

Tja, normalt eller ikke kan jo diskuteres. Hvis hun har ting som plager henne, som ligger og ulmer, så kan dette pålegget være dråpen som fikk begeret til å renne over. 

Sånn isolert sett, så går jo en halvtimes gråting på gulvet i hovedsak kun utover henne selv, muligens bortsett fra at andre kanskje trenger litt privatliv på samme badet i løpet av denne halvtimen. 

[AnonymBruker]

Hun har jo null respekt for deg. 

Enten så har oppdragelsen feilet, eller så er det noe galt med henne. Det er ikke normalt for et så stort barn å legge seg på gulvet og hyle en halvtime. Det er det 2 - 3-åringer som kan finne på. Kaste mat på gulvet? Fullstendig merkelig og uakseptabel oppførsel. Virker som hin ikke har lært å ha kontroll på seg selv.

Ja, pubertet påvirker ofte humøret, men ikke sånn at man oppfører seg stygt mot andre. Pubertet og mensen må ikke få lov til å bli en akseptert grunn til sånt. Hun skal leve med menstruasjonssyklus i 30 - 40 år, og bør lære at man skal oppføre seg likevel.  

Jeg vil tro at det er for sent å få henne til å respektere deg nå, så tror dere bør oppsøke hjelp.

Anonymkode: d8d0d...9be

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Mange sier småbarnsliv er utfordrende og tidvis energitappende. INGENTING kan toppe tenåringsfasen!!! Jeg har en 13 åring, 16-åring og en 19-åring. Med de to eldre var det noe utfordrende ja, men ingenting topper faen meg hvordan 13-åringen er!!! 

Og for å si det også. Jeg er i utgangspunktet veldig tålmodig, hever ikke stemmen for hva som helst. Har sosislfaglig bakgrunn og jobbet med barn og unge i mange år. Jeg forstår at tenårene er utfordrende med hormoner, økte krav, andre endringer, konflikter, etc.

Virker som om menstruasjonen ligger og ulmer, og krysser alt jeg har for at ting roer seg når hun får den! Hun har altså ikke fått den enda!! Hun er frekk, avvisende, gråter, slenger med dører. Her om dagen lå hun en halvtime og gråt på badegulvet fordi vi var tom for et spesifikt pålegg. Hun kan knøvle mat og kaste på gulvet, fordi det ikke smakte så godt som hun tenkte. Hun har raserianfall  som høres helt ut på gata. Nekter å høre på krav jeg setter. F.eks ta med seg mattebok hjem for å øve til halvdags prøve. Faktisk spise samme middagsmåltid. Nekter å spise det jeg serverer. Spør henne hver gang jeg handler om hun har middagsønsker, så hun får virkelig komme med innspill. Da vet hun som oftest ikke. 
 

Det som gjør det ekstra utfordrende. Jeg prøver på en rolig og ikke konfronterende måte spørre om det er noe som er skjedd. På skolen, vennegjengen, etc. Hun sier nei. Prøver å omformulere det på flere måter, helt tyst er hun. 
 

Hun er i utgangspunktet et barn med høyt temperament og som takler endringer litt dårlig. Startet på ungdomsskolen nå i høst, og tror det ble litt mer utfordrende både faglig og sosialt enn det hun først trodde. I tillegg skilte jeg og faren hennes lag for 2 år siden. Dette kan jo ha innvirkning selv om hun har taklet det over all forventning. Faren hennes sier at det er lite utbrudd hos ham, men hun sier faktisk selv at pappa blir fort streng, derfor er det bedre å bli sint på deg mamma. Kan tolkes enten som at hun er mer trygg her, eller at jeg faktisk ikke setter tydelige grenser. 
 

Jeg prøver å ikke være hu masete mammaen og mammaen som forstår at grobunnen til et raserianfall ikke er fordi det er tomt for syltetøy, men fordi hormonene herjer, hun er sliten av økte krav eller hun har kranglet med venninna. 
 

MEN JEG ER SØREN MEG SÅ FORBANNA SLITEN, og føler dette ødelegger det tette og gode forholdet vi bare for kort tid hadde. 

 

Anonymkode: 9f61d...759

Du har glemt å starte prosessen med å la henne ta mer og mer ansvar for eget liv.

Jeg ble også sinna og opprørsk i den alderen, av to grunner 1 hormoner 2 . Å være minst betyr ofte å bli behandlet som et mindre barn og overbeskyttet.

I tilegg så skal du ikke akseptere slik oppføsel, og du må lære henne å håndtere dette selv. Når min minste ble 13 år og full av monster hormoner, og skrelte dører så de holdt på å rive ned huset. Da må man inn å gi de trygghet og forståelse om hva som skjer. Og hvordan hun skal håndtere dette.

Feks jeg sa når hun fikk mensen, at dette er ikke greit å bli så sint uten forvarsel. Dette du opplever nå er hormoner. Og klarer du ikke å kontrollere deg, må du gå unna.  Iht hormoner, blir også hun redd, når hun reagerer slik.

Siden hun ikke har fått mensen, ville jeg ha startet med lege. Dette kan også bære klassisk viramin mangel. Ene tantebarnet mitt var så sint, slo i veggene hylte osv. Og ble lagt inn pga d vitamim mangel. Humøret endret seg når det ble normalt igjen

Anonymkode: 550c3...a37

[AnonymBruker]

Synes det er mest fascinerende at stort sett de som jobber med å veilede andre sine barn, er de som har de mest håpløse barna selv. Okei brannfakkel, og skal ikke dra alle over en kam, men ofte er det sånn.

 

Slutt å dille og dalle, har en 13 åring selv og vet absolutt hvordan de kan være, men å ligge å skrike på gulvet for at pålegget er feil er bare latterlig og noe man ikke bør akseptere etter fylte fire år. 

 

Lær litt av pappa du, han setter tydelig flere krav og unngår denne oppførsel. 

Anonymkode: 43670...765

[AnonymBruker]

MorTil2 skrev (43 minutter siden):

 

Er du sikker på det? Eller kanskje det er hos deg hun har stedet hvor hun får viljen sin, og derfor velger bort far, som setter grenser?

Er ikke så sikker på om "pedagogisk" alltid er det mest vellykkede. Noen ganger er god, gammeldags "Nå er det nok. Gå på rommet ditt og kom tilbake når du kan oppføre deg skikkelig overfor andre mennesker" det rette. 

Vår oppgave som foreldre er å lære barna våre at verden ikke sirkulerer rundt dem og deres ønsker. Vi skal lære dem at hovedregelen er at man må innrette seg og forholde seg til hva andre ønsker, også når det betyr å gi avkall på noe en selv ønsker. Det kalles sosial intelligens. 

AMEN!!! 

Anonymkode: 43670...765

[Misabelle]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2025 den 16.04):

Mange sier småbarnsliv er utfordrende og tidvis energitappende. INGENTING kan toppe tenåringsfasen!!! Jeg har en 13 åring, 16-åring og en 19-åring. Med de to eldre var det noe utfordrende ja, men ingenting topper faen meg hvordan 13-åringen er!!! 

Og for å si det også. Jeg er i utgangspunktet veldig tålmodig, hever ikke stemmen for hva som helst. Har sosislfaglig bakgrunn og jobbet med barn og unge i mange år. Jeg forstår at tenårene er utfordrende med hormoner, økte krav, andre endringer, konflikter, etc.

Virker som om menstruasjonen ligger og ulmer, og krysser alt jeg har for at ting roer seg når hun får den! Hun har altså ikke fått den enda!! Hun er frekk, avvisende, gråter, slenger med dører. Her om dagen lå hun en halvtime og gråt på badegulvet fordi vi var tom for et spesifikt pålegg. Hun kan knøvle mat og kaste på gulvet, fordi det ikke smakte så godt som hun tenkte. Hun har raserianfall  som høres helt ut på gata. Nekter å høre på krav jeg setter. F.eks ta med seg mattebok hjem for å øve til halvdags prøve. Faktisk spise samme middagsmåltid. Nekter å spise det jeg serverer. Spør henne hver gang jeg handler om hun har middagsønsker, så hun får virkelig komme med innspill. Da vet hun som oftest ikke. 
 

Det som gjør det ekstra utfordrende. Jeg prøver på en rolig og ikke konfronterende måte spørre om det er noe som er skjedd. På skolen, vennegjengen, etc. Hun sier nei. Prøver å omformulere det på flere måter, helt tyst er hun. 
 

Hun er i utgangspunktet et barn med høyt temperament og som takler endringer litt dårlig. Startet på ungdomsskolen nå i høst, og tror det ble litt mer utfordrende både faglig og sosialt enn det hun først trodde. I tillegg skilte jeg og faren hennes lag for 2 år siden. Dette kan jo ha innvirkning selv om hun har taklet det over all forventning. Faren hennes sier at det er lite utbrudd hos ham, men hun sier faktisk selv at pappa blir fort streng, derfor er det bedre å bli sint på deg mamma. Kan tolkes enten som at hun er mer trygg her, eller at jeg faktisk ikke setter tydelige grenser. 
 

Jeg prøver å ikke være hu masete mammaen og mammaen som forstår at grobunnen til et raserianfall ikke er fordi det er tomt for syltetøy, men fordi hormonene herjer, hun er sliten av økte krav eller hun har kranglet med venninna. 
 

MEN JEG ER SØREN MEG SÅ FORBANNA SLITEN, og føler dette ødelegger det tette og gode forholdet vi bare for kort tid hadde. 

 

Anonymkode: 9f61d...759

Du får bli mer streng du og, og sette mer tydelige rammer og grenser for hvilken oppførsel som ikke tolereres! Og at slik oppførsel faktisk ikke er greit og gir konsekvenser!

[AnonymBruker]

Man kan skylde mye på hormoner. Og kanskje mensen også. Men det får være grenser. Dette er en oppførsel som må stoppe. Med profesjonell hjelp. Hvis ikke kan livet videre bli veldig vanskelig for dere alle.

Anonymkode: e1eaa...64e

[ChrisTønn]

Tenårene kan være et helvete. Jeg har hatt en av hver.

Jeg har dessverre ikke noen gode råd, for her var jenta enkel og gutten et hormonelt shit show. Har blitt en grei voksen. Så trøsten er at det går over og det er håp. 

Få deg litt egentid. Om hun ikke er sånn med far så tenker jeg at han får ta tak her. Og om hun sier at hun vil ha deg så får han si nei. Han kan rett og slett si det på en så banal måte som "ikke glem at mora di er kjæresten min og du får ikke lov til behandle dama mi på den måten" 

noen ganger trenger ungdommene en påminnelse om at foreldre er mennesker og ikke bare mamma.

Og du, ikke vær redd for "å slå i bordet". Helt innafor å holde seg rolig, men greit at frøkna ser at mamma setter foten ned på en mer streng måte enn vanlig. 

[Snok1]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Har 3 gutter.

Ene er Drama King til tider🫣

Men jeg er hardcore 80 talls barn, så han kommer ikke langt med meg 😬😅

 

Anonymkode: 75060...2f7

70-tallsbarn her. Tough love is the answer. Emphasize love.

[AnonymBruker]

Jeg blir matt av å lese dette. Er lærer på ungdomsskolen og vil bare si at noe har gått galt når foreldre har aksept for denne typen oppførsel, og skal forstå det. Det er her feilen ligger; ungdommen din kan bedre. Å tillate / vente ut /  at hun oppfører seg slik er å gjøre henne (og de rundt henne) en bjørnetjeneste. Hun oppfører seg ikke slik hos far av en åpenbar grunn: hun vet at det får konsekvenser. Kan hun hos far kan hun hos deg. 
 

Du må slutte å akseptere denne typen oppførsel. 
 

 

Anonymkode: b1ff0...aea

[AnonymBruker]

Altså, hvorfor blir du sliten av dette? Skriker hun på badet i 30 minutt så la henne bare gjøre det? Får hun oppmerksomhet så er det akkurat det hun gjør det for. Her tenker jeg du må bli strengere og mer avkoblet. 

Anonymkode: 269cf...532

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Dette kan ikke skyldes på hormoner. Her er det enten dårlig oppførsel eller noe mer psykisk som plager henne. 

Anonymkode: be414...781

For et tullete svar 

Anonymkode: aab31...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.12.2025 den 16.40):

Dette er absolutt ikke normal atferd for enn 13-åring. Du bør søke hjelp og veiledning og avlastning fra far. 

Hadde min datter på 13 oppført seg som din hadde det fått alvorlige konsekvenser for henne. Jeg er også av sosialfaglig bakgrunn, men ved en slik atferd viser hun at hun absolutt ikke er klar for et liv hvor man får friere tøyler, sosiale medier, være lenger ute osv. Hun viser at hun er ekstremt umoden og absolutt ikke klar for ungdomslivet. Skal hun få friere grenser krever det at dere to har tillit og samarbeid, noe dere absolutt ikke har. 

Derfor trenger dere hjelp for å få etablert dette, og hun må være klar over at hun også har et ansvar her. Dette krever grenser og å jobbe med forholdet dere to mellom. 

Anonymkode: bea4a...7f8

Hvilke "alvorlige" konsekvenser tenker du hjelper i denne situasjonen?

Anonymkode: 5c38e...320

[AnonymBruker]

Jeg er 41 år og husker puberteten som om det var i går. Helt grusomt.

Det var egentlig ingen problemer i min hverdag. Jeg hadde gode foreldre, mange venner, god i sport osv. Hos meg var det hormoner som gjorde meg fullstendig koko. Mamma og søsken fikk virkelig gjennomgå, og etter å skjelle de ut for bagateller, satt jeg på rommet og gråt av dårlig samvittighet og anger, men jeg bare klarte ikke å styre meg eller ta meg sammen. Jeg var totalt ustabil. Jeg tok alt ut hjemme der det er trygt, og oppførte meg andre steder.

Mamma og pappa lot meg være i fred når jeg raste og så snakket de med meg (uten å dømme) i fredstid. Litt sånn som du allerede gjør tror jeg. Jeg er vannvittig glad for at de ikke satte himmel og jord i bevegelse, eller straffet meg med eksempel ingen mobil, husarrest osv. Det kunne lett fått meg på feil sti og fått meg til å opponere enda mer. 

Mulig jeg burde startet med p- piller tidliger eller noe. At det hadde hjulpet meg i og med at det var hormonene som gjorde meg til et monster? Jeg startet med det som 16 åring og sluttet å være hormonell og ble "normal" igjen. Kan selvsagt være tilfeldig. 

Anonymkode: c62b5...d56

[AnonymBruker]

Ja, ikke vanskelig å skjønne hvorfor hun blir sånn.

Anonymkode: b6d02...47b

[absinthia]

Jeg tenker at hun er 13 og hormonell, men at hun kanskje har det vanskeligere med overgang til ny skole og sosialt enn hun egentlig skjønner helt selv og at dette ligger bak og trigger.
 

Anbefaler lange bilturer for bare dere to, der dere kan snakke. Min erfaring er at ting kommer ut, når en gjør litt kjedelige aktiviteter sammen, der en ikke har direkte øyekontakt som f.eks å kjøre ett eller annet sted, eller å gå tur med hunden. Anbefaler også at du snakker mye med henne om ting hun er interessert i , hva hun liker,om hva hun mener om ditt og datt, om hva hun har gjort, om hva som var det beste med denne skoledagen, rett og slett viser ekstra interesse for henne som menneske i steden for å spørre direkte om det er noe galt osv. Kanskje kommer det ut etter hvert..det er i hvert fall min erfaring med tenåringer. 

Det er ikke sikker på at hun kan sortere tankene sine så godt enda at hun kan forklare det.  Kanskje bærer hun på en følelse av mislykkethet som ligger der og gnager, det er hardt å være 13. 
 

Skolearbeidet kommer til å gå bedre når hun trives bedre, enten det er med seg selv eller på skolen.  Men for all del, ikke aksepter oppførselen når hun ter seg som verst, bare putt inn noen rutiner for ekstra oppmerksomhet, og bidra gjerne til at de gode stundene utvider seg. 
 

( I mens du gjør dette, er det fullt mulig at hun rett og slett bare modnes og at ting faller mer på plass av seg selv, men det er jo greit å ha en slags plan) 

Endret i går, 22:08 av absinthia

[AnonymBruker]

Jeg er også av dem som har sluppet billig unna med mine egne to (så langt), men eksen har en datter som er eldre som hadde en ganske heftig ungdomstid. Mye krangling mellom henne og faren, stakk av ut vinduet på natta, var i kontakt med eldre gutter (hun var tidlig høy og så eldre ut). Hun er voksen nå, men fortsatt ganske emosjonell. Jeg klarte aldri å få en god tilknytning til henne, men i dag går det bra, hun er nær søstrene sine.

Den mellomste, min eldste, er superchill og hater drama. Hun kan bli irritert, men hun har aldri utagert eller sagt stygge ting. Hun er nå 19 så tror jeg er trygg 😄 Hun var veldig temperamentsfull som liten så jeg trodde egentlig hun skulle bli tenåringen fra helvete, men hun fikk visst ut alt da 😆

Yngste ble akkurat 14, der er jeg litt spent, for hun har ikke fått mensen enda, men er enn så lenge veldig rolig. Hun kan bli sår og lei seg av og til, men ikke sint. Hun har fortsatt god tid til å bli hormonell så jeg puster ikke lettet ut på noen år enda.

Jeg var selv ikke en veldig snill tenåring, var mye irritert/sint på moren min. Pappa var mer autoritær og slapp unna, de var skilt. Det var en del gruff hjemme med mammas samboer så jeg hadde lite respekt, var ute og drakk og festet en del, og flyttet ut før jeg ble 16. Det ble folk av meg også, men jeg har nok vært bevisst på hvordan mine egne barn skal vokse opp, de skal trives hjemme og slippe å få «en fremmed» i fanget.

Jeg har egentlig ikke hatt annen taktikk enn å overøse dem med kjærlighet. Det er mys klemmer og gode ord om hvor fine de er og hvor stolt jeg er. Det er viktig for meg at de vet at de er gode nok som de er.

De har fått frihet under ansvar, samtidig som de godt vet hvilke regler som gjelder. Jeg har gjort det klart at grunnen til at jeg er så avslappet er at de oppfører seg, og at de ville fått se en helt annen mamma om de prøvde seg på stygt språk og overdreven utagering (noe må man regne med fra tenåringer).

Uansett, jeg skal ikke late som ikke det meste kommer fra personlighet og hormoner, tror jeg skal være veldig forsiktig med å ta for mye av æren. De har vokst opp rundt rolige voksne, hverken faren eller jeg roper og krangler, så det er ikke en naturlig måte å reagere for dem, og de har vel arvet noe av dette. 

Anonymkode: 25a08...91a

[AnonymBruker]

Hjelper veldig når de først får mensen og en release 1 gang i mnd. Før det så bygger hormonene seg noe voldsomt opp. Ville ikke akseptert mat på gulvet eller gråting over manglende pålegg. Jeg har en 13 åring selv og hun er ganske vanskelig til tider, frekk, avvisende, humør svingninger. Men hun vet godt hva som er ok eller ikke, ellers følges det opp med konsekvenser. Og jeg blir sint om hun er uhøflig eller prater stygt. Vet det raser såå mye hormoner i hun og det er vanskelig å kontrollere, men likevel må det jobbes med ellers går det over stokk og stein. Og ja, drit slitsomt med tenåringer. Jeg har tre jenter😅😅 Mye hormoner i huset. Og det er helt greit med utblåsninger noen ganger, men hvis oppførselen blir helt urimelig så må man sette ned foten 

Anonymkode: 01464...042