Sørger over familiebrudd men har også ny kjæreste. Hvordan håndtere?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Familien er ikke brutt opp. Dere er bare en litt annerledes familie. For hva er egentlig familie? For noen er det relasjonene man fødes inn i, for noen er det sammen med de man vokser opp med, noen finner ikke familie før man er voksen, det er små familier, de er store familier, det er familier uten barn, det er familier som ikke bor sammen, det er 1 pappa eller 2 mødre, det er fosterhjem, det er "stjernefamilier" og det er alle slag.

Du har fortsatt din familie. Den har bare endret litt form og retning❤️

Anonymkode: e3455...308

Vet du om barna føler det samme? Jeg vet om mange barn som føler at det ble familiebrudd, når en ikke fikk feire jul med ene parten hvert år, måtte feire bursdag uten ene forelderen, reise på ferie i flere uker uten å få se mamma eller pappa. Tipper mange barn ikke er enig med deg  Når man har hatt en familie hvor man er vant til å være med mamma og pappa hele tiden, så er det opprivende å se mamma flytte fordi hun har funnet en ny mann - senere stefar - senere stebesteforeldre - senere halvsøsken + alt det det medfører, hvor de blir sittende 50/50 som en ekstrabyrde som kommer og blander seg inn i ny familie. Sånn føler mange barn det - dessverre. Men alt for at mamma og pappa skal få oppleve ny forelskelse  

Anonymkode: 28df5...2d2

[DesmondMiles]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er 1,5 år siden skilsmissen. Det var jeg som gikk. Men fortsatt kan jeg bli lammet av sorg over den oppbruddte familien, særlig på barnas vegne. Det kommer selvsagt mest ved høytider, bursdager, ferier osv hvor jeg kan savne så intenst hvordan vi var sammen som familie. 

I disse periodene blir jeg mye lei meg. Jeg har en ny kjæreste og for ham kan dette være sårt, og jeg skjønner jo det. Jeg angrer ikke på skilsmissen over hode, jeg kunne ikke forbli med mannen - men jeg savner intenst familielivet av og til. Det vi fikk til var nettopp ferier og høytider, mens hverdagen fungerte dårlig. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette ovenfor ny kjæreste. Noen råd? Er det en sorg man bare bærer med seg i stillhet? Hva gjør man når man evnt ikke klarer det i stillhet? 

Anonymkode: 4cf54...6d9

Det høres ut som du egentlig ikke er klar for et nytt forhold enda.

[Soft mann]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er 1,5 år siden skilsmissen. Det var jeg som gikk. Men fortsatt kan jeg bli lammet av sorg over den oppbruddte familien, særlig på barnas vegne. Det kommer selvsagt mest ved høytider, bursdager, ferier osv hvor jeg kan savne så intenst hvordan vi var sammen som familie. 

I disse periodene blir jeg mye lei meg. Jeg har en ny kjæreste og for ham kan dette være sårt, og jeg skjønner jo det. Jeg angrer ikke på skilsmissen over hode, jeg kunne ikke forbli med mannen - men jeg savner intenst familielivet av og til. Det vi fikk til var nettopp ferier og høytider, mens hverdagen fungerte dårlig. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette ovenfor ny kjæreste. Noen råd? Er det en sorg man bare bærer med seg i stillhet? Hva gjør man når man evnt ikke klarer det i stillhet? 

Anonymkode: 4cf54...6d9

Hei

Sliter med de samme som deg. Kvir meg til bursdager og jul. Er veldig tungt å ikke se ungene hver dag. Eg har ingen fast samvær med ungene( tenåringer). Savner veldig mye som eg hadde før, men eg og kona hadde nok forskjellige syn på masse.

eg har og funnet meg kjærest, men datter mi vil ikke møte henne enda( 2 år ish siden skilsmisse). Så de respekterer eg. Men kjæresten vil møte ungene min. Eg ble varm mottatt av hennes barn, de er noe eldre. Men eg føler at dette syntes ikke kjæresten er helt ok. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette ovenfor ny kjæreste. Noen råd? Er det en sorg man bare bærer med seg i stillhet? Hva gjør man når man evnt ikke klarer det i stillhet? 

Anonymkode: 4cf54...6d9

Søk profesjonell hjelp. Han er kjæreste, ikke psykolog. 

Anonymkode: 02d6f...add

[AnonymBruker]

Klart det er lov å kjenne på en sorg over det som ikke ble.

Men viktigste er jo fokuset på hva du har fått.

Her er jeg sammen med en enkemann med 2 barneskolebarn.

Spesielt i starten av forholdet vårt kunne han innimellom kjenne på sorg, spesielt ovenfor barna. Om hva de hadde mistet. En fremtid som aldri ble.

Så møtte han meg. Også alene med et barn med spesielle behov. Måtte gå fra faren da han viste seg å være en udugelig far og partner(giftet oss ung og var sammen flere år før vi fikk barn, etter HANS ønske).

Så jeg hadde gitt opp drømmen om en kjernefamilie.

Da vi møttes så var det øyeblikkelig som å komme hjem. Som om skjebnen hadde brakt oss sammen akkurat der og da. Og det var som om vi alltid hadde kjent hverandre. Selv barna kjente raskt på den tryggheten og kjærligheten vi hadde sammen.

Så her er vi da. To brukne familier som ble en råsterk enhet. Vi har blitt til en kjernefamilie. Blod betyr ingenting i den sammenheng.

Og klart vi innimellom prater om det som kunne vært, men det ligger i fortiden og vi er mennesker som ser fremover og er så utrolig takknemlige for det vi har i dag.

 

Anonymkode: aa60e...cc2