Sørger over familiebrudd men har også ny kjæreste. Hvordan håndtere?

[AnonymBruker]

Det er 1,5 år siden skilsmissen. Det var jeg som gikk. Men fortsatt kan jeg bli lammet av sorg over den oppbruddte familien, særlig på barnas vegne. Det kommer selvsagt mest ved høytider, bursdager, ferier osv hvor jeg kan savne så intenst hvordan vi var sammen som familie. 

I disse periodene blir jeg mye lei meg. Jeg har en ny kjæreste og for ham kan dette være sårt, og jeg skjønner jo det. Jeg angrer ikke på skilsmissen over hode, jeg kunne ikke forbli med mannen - men jeg savner intenst familielivet av og til. Det vi fikk til var nettopp ferier og høytider, mens hverdagen fungerte dårlig. 

Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette ovenfor ny kjæreste. Noen råd? Er det en sorg man bare bærer med seg i stillhet? Hva gjør man når man evnt ikke klarer det i stillhet? 

Anonymkode: 4cf54...6d9

[AnonymBruker]

Hvis jeg måtte snakke om det, hadde jeg definitivt snakket med noen andre enn kjæresten om disse følelsene.

Anonymkode: 57f96...65c

[AnonymBruker]

Jeg tenker at en kjæreste bør kunne romme dette hos deg. Og klare å skille mellom deg og han, og det som var og det du savner, og det har ikke noe med han å gjøre eller deres forhold. 
Hvis ikke, er han kanskje uegnet som partner for deg? Eller han kan ta seg noen timer med gestaltterapi. 
Det er ikke sunt for deg at du ikke skal kunne lufte dette av og til. 

Anonymkode: 7ee94...74b

[AnonymBruker]

Jeg er på den andre siden av dette her, jeg er den som ble forlatt med to små barn. Her var det utroskap som var utløsende for bruddet og han gikk videre med henne og hun hadde to barn selv. Jeg sørger også over et familieliv som ble tatt i fra meg, og jeg er bunnløst i sorg over at barna ble utsatt for dette (barnefar blitt en ugjenkjennelig drittsekk). Jeg gruer meg særs nå til julen, det blir tøft. 

Jeg hadde snakket med det til partneren din, kommunikasjon er viktig i et hvert forhold. Har han barn selv? Klem til deg

Anonymkode: c5451...6ee

[Strigiformes]

Vi hadde ikke noe familieliv. Så sånn sett så var det ikke noe å sørge over. Jeg kan bli melankolsk, nedfor og lei meg når jeg ser andre pappaer med barna sine. Synes selvfølgelig det er fantastisk flott, og tenker at de barna er heldige som har en pappa som virkelig bryr seg. På dette viset synes jeg det er ufattelig tøft å være alenemamma.

Jeg sørger på vegne av barna mine, og den pappaen de fortjente, men aldri fikk...

Sorg er alltid vondt uansett..

Endret tirsdag kl. 21:28 av Strigiformes

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tenker at en kjæreste bør kunne romme dette hos deg. Og klare å skille mellom deg og han, og det som var og det du savner, og det har ikke noe med han å gjøre eller deres forhold. 
Hvis ikke, er han kanskje uegnet som partner for deg? Eller han kan ta seg noen timer med gestaltterapi. 
Det er ikke sunt for deg at du ikke skal kunne lufte dette av og til. 

Anonymkode: 7ee94...74b

Noe bør han kunne romme, men ts sier at hun blir "lammet av sorg", og da er det kanskje bedre å snakke med noen andre. Jeg synes ikke det er rimelig at den nye kjæresten skal ta seg noen timer terapi fordi ts sliter.

Anonymkode: 57f96...65c

[AnonymBruker]

Familien er ikke brutt opp. Dere er bare en litt annerledes familie. For hva er egentlig familie? For noen er det relasjonene man fødes inn i, for noen er det sammen med de man vokser opp med, noen finner ikke familie før man er voksen, det er små familier, de er store familier, det er familier uten barn, det er familier som ikke bor sammen, det er 1 pappa eller 2 mødre, det er fosterhjem, det er "stjernefamilier" og det er alle slag.

Du har fortsatt din familie. Den har bare endret litt form og retning❤️

Anonymkode: e3455...308

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på hvordan du formidler dette, for om kjæresten din ikke selv har en splittet famile med seg i bagasjen så forstår jeg faktisk at det kan være både litt sårt og vanskelig for han å sette seg inn i. 

Han burde jo ikke ta det personlig, men jeg forstår det kan være litt vanskelig likevel. 

Jeg deler aldri sånne tanker med den nye kjæresten min nettopp fordi jeg vet han ikke helt kan sette seg inn i det som en barnløs mann. Selv om jeg vet han ville prøvd så vil han aldri helt forstå den sorgen. Jeg synes det er litt mye forlangt at han skal forstå noe han ikke har forutsetninger til å forstå, men det er kanskje bare meg. 

Jeg deler disse tankene med venninner og psykologen min, ikke kjæresten. For det er så absolutt en sorg og den fortjener å bli bearbeidet på en god måte.

Klem❤️

Anonymkode: 60526...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Familien er ikke brutt opp. Dere er bare en litt annerledes familie. For hva er egentlig familie? For noen er det relasjonene man fødes inn i, for noen er det sammen med de man vokser opp med, noen finner ikke familie før man er voksen, det er små familier, de er store familier, det er familier uten barn, det er familier som ikke bor sammen, det er 1 pappa eller 2 mødre, det er fosterhjem, det er "stjernefamilier" og det er alle slag.

Du har fortsatt din familie. Den har bare endret litt form og retning❤️

Anonymkode: e3455...308

Jeg vil tro at partneren som ble forlatt, og ikke minst ungene som nå må forholde seg til to hjem og evig splittelse, vil si at familien definitivt er brutt opp...

Altså, på et vis skjønner jeg hva du prøver å si, men det 10-årige skilsmissebarnet inne i meg, som opplevde det som regnes som en "vellykket" skilsmisse og 30 år senere har to foreldre som helt fin kan omgås, har bare lyst til å be deg klappe igjen med pisspreiket. Uansett hvor mange måter man på det generelle og teoretiske kan definere familie på, vil en skilsmisse alltid innebære at en kjernefamilie slutter å eksistere - og det er vondt.

Anonymkode: aa0c2...7d7

[AnonymBruker]

Samme situasjon. Jeg har valgt å holde dette for meg selv. Ikke luftet det for min nye kjæreste eller for foreldrene mine. Av frykt for at foreldrene mine vil dømme meg. Type kommentarer som: Hvorfor gikk du hvis du savner det, bla bla bla....Eller at kjæresten skal tro at det livet han skaper sammen med meg og barna ikke er godt nok. 

Men livet med den nye kjæresten er helt ulik livet med eksen og kjernefamilien. I begynnelsen var det uvant, men nå er jeg meg selv og jeg slapper bedre av enn det stresset jeg følte på sammen med eksen. Jeg har akseptert at familielivet aldri blir det samme igjen og omfavner det nye livet på best mulig måte. Barna mine er med på den reisen og de har opplevd flere nye ting enn det stagnerte livet vi levde med eksen.

Det jeg forteller til kjæresten er at jeg elsker livet sammen med han. I tillegg har kjæresten vært veldig flink å "ta seg av" barna mine, dvs han er med dem, hjelper de med forskjellige ting, kommer med råd og tips. Ordner både det ene og det andre for at de skal ha det bra.

Anonymkode: 9bb85...303

[AnonymBruker]

1,5 år er jo ikke lenge. Det vil si at dette er andre jula etter oppløsningen. Du forbinder jula med følelsen du hadde i fjor, da var alt veldig ferskt. Mest sannsynlig vil det bli mye bedre i år, og du kan begynne å sørge mindre, samtidig glede deg mer over det som er. Det tar bare tid.

Ikke opplevd det du beskriver med barnefamilie og ny mann, men brudd. Jeg tenkte mye på de gode minnene fra de første julefeiringene sammen, og ble som deg, lammet av sorg. jeg måtte minne meg på de andre julefeiringene, hvor jeg hadde det skikkelig dårlig pga forholdet. Andre jula etter bruddet gruet jeg meg skikkelig, fordi jeg forventet samme knekk, jeg var jo ikke over sviket på noen måte. Men det gikk så mye bedre, klarte til og med å kose meg. I år ser jeg ikke mørkt på det, og jeg er helt alene altså. Du er heldig som har barna dine og en ny bra mann i livet 

Anonymkode: 4cbd7...f6b

[AnonymBruker]

Dere som gikk ifra og har gått videre med nye partnere tenker dere noe på eksen/familielivet i disse tider selv om dere har det bra nå? Mtp om eksen ønsket å fortsette forholdet? 

Anonymkode: c5451...6ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dere som gikk ifra og har gått videre med nye partnere tenker dere noe på eksen/familielivet i disse tider selv om dere har det bra nå? Mtp om eksen ønsket å fortsette forholdet? 

Anonymkode: c5451...6ee

Nei, jeg gikk og han tok det svært tungt. Men konsekvensen av handlingene hans var jo dette: brudd. Og med det ødelagt familieliv. Har derfor ingen sympati eller skyldfølelse for at jeg gikk og alle høytider er "ødelagt". Han hadde alle muligheter til å "redde" dette. For jeg ville redde det også. Men det var jeg som måtte skjerpe meg, han var feilfri.

Men som noen andre skriver her, så husker jeg hvor mye jeg gruet meg til jul og spesielt nyttårsaften. Fordi det nye året symboliserte et nytt år sammen med han og det var fryktelig deprimerende. Den følelsen er nå byttet ut med optimisme og glede, sammen med barna.

Anonymkode: 9bb85...303

[AnonymBruker]

Hvis man emosjonelt er der at høytider gjør at man blir lammet av sorg for det familielivet man selv valgte bort - da er man egentlig ikke emosjonelt klar for å være en god partner selv i et nytt forhold.

Jeg tenker at du, Ts, må ta ansvar for din egen psykiske helse og søke hjelp for å bearbeide det ekteskapet og skillsmissen har gjort med deg. 

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det å kjenne på en sorg etter det man ønsket at man hadde med en eks, og da blir det lett å fokusere på de gode øyeblikkene og overse alle hverdagene som var årsaken til at man måtte gjøre det slutt. Du skriver at det du og din eks fikk til, det var høytidene. Når du nå, 1,5 år etter skillsmissen fremdeles blir lammet av sorg med tanke på juletiden uten din eks, da tenker jeg at du fremdeles ikke fullt ut har akseptert, emosjonelt, at forholdet til eksmannen er over. Logisk sett har du jo det, siden det også var du som gikk, men du virker ikke å ha greid å akseptere at det er slutt emosjonelt, på et dypere nivå. Et normalt savn etter familieenheten man en gang var, helt normalt. Til og med en form for sorg kan være normalt. Og det kan man normalt sett også til en viss grad kunne snakke med en ny partner på uten at det blir truende for forholdet. Men når du selv sier at du blir så lammet av sorg som du synes å bli - da trenger du selv terapi!

For når du blir så totalt lammet av sorg, da velger du også på mange måter å holde kjæresten din utenfor emosjonelt. Du forventer at han er der for deg, men samtidig slipper du ham ikke inn, du holder ham, med din lammende sorg for tidligere familieliv, på avstand.

Kom deg i terapi om du ønsker å beholde dette forholdet! Kjæresten din virker som en fin fyr, som er der til tross for at din sorg over det du og eksen skapte er så overveldende og lammende. Men det er du som må komme deg ut av den tilstanden du nå er i, du trenger hjelp til å bearbeide sorgen du føler på. Og gjør det før du sårer kjæresten så mye at han går. 

Skal dere fortsette fremover så kan du heller ikke henge så fast i fortiden at du ikke greier å være fullt og helt tilstede for de høytidene du og nåværende kjæreste kan skape sammen.

Anonymkode: a3e5c...679

[AnonymBruker]

Kommentaren over her ga deg svaret ts, ferdig snakka♥️

Anonymkode: c5451...6ee

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Dere som gikk ifra og har gått videre med nye partnere tenker dere noe på eksen/familielivet i disse tider selv om dere har det bra nå? Mtp om eksen ønsket å fortsette forholdet? 

Anonymkode: c5451...6ee

Jeg vet eksen ønsket å fortsette forholdet. Det varte lenge at han ville ha oss tilbake, til tross for nye kjærester. Nå har han hatt samme kjæresten ett års tid og de flyttet sammen i høst. Jeg håper og tror han har slått seg til ro med det og har det fint. 

Jeg antar det da han har sluttet å flørte med meg, selv om han holdt på med det langt inn i forholdet deres. Jeg hadde litt vondt av henne da, men det er liksom ikke min sak å legge meg opp i sånn. Det var trolig like mye ett behov for bekreftelse som at han faktisk ville hatt meg tilbake.

Så jeg tenker på han sånn innimellom og håper han har det bra nå, men ikke noe mer enn det. Jeg savner på ingen måter mannen jeg var sammen med, han var ikke god for psyken min. 

Sorgen min er først og fremst ovenfor barna mine, jeg sørger over den tapte familien for deres del. Det er vel en dårlig samvittighet som gnager litt mest av alt, for det er de som mistet mest føler jeg. Jeg trodde jeg skulle være en del av en sånn for alltid gjennom tykt og tynt familie også ble det ikke slik likevel. Det er sårt og se hvor lite faren stiller opp for barna sine når han kan gjøre som han vil og ikke jeg ber og maser. Det er en sorg for meg. 

Jeg kan også bli litt lei meg fordi jeg ikke skal ha barn med kjæresten min. Han hadde vert så god en far da han er emosjonelt stødig og tilgjengelig. Han har masse omsorg og er så god med de. Jeg kan ta meg selv i å ønske han var pappaen deres, men de er så store at det blir ikke naturlig for de eller han. 

Jeg trøster meg med at vi blir familie slik jeg ønsker meg selv om vi ikke har biologiske barn sammen. Han kan være den tygge stødige mannlige forbildet barna trenger selv, man må ikke være i slekt for å være familie. 

Anonymkode: 60526...9a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tenker at en kjæreste bør kunne romme dette hos deg. Og klare å skille mellom deg og han, og det som var og det du savner, og det har ikke noe med han å gjøre eller deres forhold. 
Hvis ikke, er han kanskje uegnet som partner for deg? Eller han kan ta seg noen timer med gestaltterapi. 
Det er ikke sunt for deg at du ikke skal kunne lufte dette av og til. 

Anonymkode: 7ee94...74b

Nei, ærlig talt, ny partner skal slippe å måtte være den som TS øser sin sorg utover. Hvis TS har behov for å snakke om det kan hun selv gå til psykolog eller lufte det med venninner. IKKE ny partner

Anonymkode: 811c5...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg tenker at en kjæreste bør kunne romme dette hos deg. Og klare å skille mellom deg og han, og det som var og det du savner, og det har ikke noe med han å gjøre eller deres forhold. 
Hvis ikke, er han kanskje uegnet som partner for deg? Eller han kan ta seg noen timer med gestaltterapi. 
Det er ikke sunt for deg at du ikke skal kunne lufte dette av og til. 

Anonymkode: 7ee94...74b

det har jo ALT men deres forhold å gjøre at TS ikke føler kjæresten er en del av familien! 

Anonymkode: 8c13d...a2a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg vil tro at partneren som ble forlatt, og ikke minst ungene som nå må forholde seg til to hjem og evig splittelse, vil si at familien definitivt er brutt opp...

Altså, på et vis skjønner jeg hva du prøver å si, men det 10-årige skilsmissebarnet inne i meg, som opplevde det som regnes som en "vellykket" skilsmisse og 30 år senere har to foreldre som helt fin kan omgås, har bare lyst til å be deg klappe igjen med pisspreiket. Uansett hvor mange måter man på det generelle og teoretiske kan definere familie på, vil en skilsmisse alltid innebære at en kjernefamilie slutter å eksistere - og det er vondt.

Anonymkode: aa0c2...7d7

Dette kunne ha vært skrevet av meg, ord for ord. 

Ja, det er noen ganger nødvendig med skilsmisse. Men ikke kom med at "familien ikke er ødelagt, bare annerledes". Jo, den familien barnet tilhørte er ødelagt, og den sorgen skal det være plass til. 

Anonymkode: 78170...0d5

[AnonymBruker]

Har kjæresten din barn? Hvis ikke så kanskje ikke si alt du føler og tenker om dette til ham, kanskje han ikke forstår det helt egentlig. Men det er forståelig at du føler det slik, det er jo en stor sorg og tap. 

Anonymkode: 7c5e4...4b2