Familien sliter og i tillegg til at jeg ikke kan hjelpe er jeg en byrde.

[AnonymBruker]

Uten å gå inn i for mye detaljer, hele kroppen min er så til de grader ødelagt at jeg kan ikke være til nytte for noen og dager hvor jeg ikke en gang kan lage egen middag. Det som før gav livet mitt hensikt var å kunne være den som kunne trø til når det var noe, uansett hva, når og hvorfor. De siste 6 årene etter ulykken har jeg lært og akseptert at den personen jeg var ikke eksisterer lenger. Jeg prøver isteden å være til minst mulig bry, da jeg vet jeg er en byrde men jeg kan i det minste minimere det hvor det er mulig. Og pga det jeg fikk utbetalt via forsikringen og ved å ta de pengene og investere dem. Har jeg i det minste kunnet gi dem god timeslønn før det de hjelper meg med og når det er noe større de her trengt eller villet ha har jeg tatt de regningene. 

Men det siste året har det vært den ene galskapen etter den andre som har befalt store deler av familien og det er ikke ting jeg kan kaste penger på for å fikse. Jeg har ingen annen som helst måte jeg kan hjelpe på. Og nå er jeg bare ekstra arbeid i tilegg til de tingene. Hadde det ikke vært for at jeg vet at det ville skapt psykologisk krise hadde jeg gladelig for å være litt forsiktig med ordene "sagt opp livs abonnemenet mitt." For å gjøre hverdagen deres lettere. Men etter å ha sett hva som skjedde etter to slike forsøk i famillien i tillegg til alt annet som har gått galt, jeg kan ikke påføre dem det. Da det desverre ikke er mulig å slette sin eksistens uten å legge igjen traumatiske fotspor. 

Så nå sitter jeg her og føler meg mer låst fast enn jeg gjorde når dette nye livet mitt ble en realitet. Jeg har foreslått å prøve å gjøre alt privat igjen, men pga dårlig erfaring med den dårlige jobben de gjorde hvor jeg nesten døde. Har de insistert på at jeg skal holde meg med familien og så et par pleiere som gjør ting de ikke er utdannet til. Jeg har vurdert skal jeg gå så langt et jeg blir en klisjæ i deres øyne. Late som om jeg har forelsket meg i en av de utenlandske kvinnene jeg snakker med og har blitt venn med via nett. Betale 3 mill for å late som vi er et ordentlig par som flytter sammen og gifter oss i 3 år og vil ha eget sammen. Slik at familien kan føle seg sikker på at jeg er under ordentlig oppsyn? Jeg kan ikke fortsette å dra dem ned på denne måten jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Noen forslag?

Anonymkode: d7d3d...d24

[Granskudd]

Jeg kan ikke relatere til hvor vanskelig situasjonen må være for deg - men det må da være helt og holdent opp til deg hvem og hvordan du ønsker å få hjelp? Hva er bakgrunnen til at du velger å høre på familien din når de sier at du ikke skal få hjelp utenifra? 

Det er vel kanskje ikke en god idè å jukse med kjærlighetsforhold for å få det til, men grunn ideen din om å styre dette selv er god - har du råd til, og mulighet til, å ansette egne assistenter i turnus? Man skal vel få BPA fra kommunen slik at man kan få  hjelp, og det overskytende kan du kanske betale for selv? 

 

[AnonymBruker]

Granskudd skrev (22 timer siden):

Jeg kan ikke relatere til hvor vanskelig situasjonen må være for deg - men det må da være helt og holdent opp til deg hvem og hvordan du ønsker å få hjelp? Hva er bakgrunnen til at du velger å høre på familien din når de sier at du ikke skal få hjelp utenifra? 

Det er vel kanskje ikke en god idè å jukse med kjærlighetsforhold for å få det til, men grunn ideen din om å styre dette selv er god - har du råd til, og mulighet til, å ansette egne assistenter i turnus? Man skal vel få BPA fra kommunen slik at man kan få  hjelp, og det overskytende kan du kanske betale for selv? 

 

Jeg hører på dem fordi de er veldig bestemt på at ting skal bli gjort skikkelig. For å si det sånn den perioden hvor de ikke var involvert. Hvor jeg hadde både privat og offentlig hjelp, tok de nesten livet av meg tre ganger. Det ble rettsak og fant ut at de som var verge over meg grunnet situasjonen min med to personer det var tiltro til. Hadde stjålet penger ved å forfalske diverse kostnader. Sammen med en advokat hadde de også klart å sette opp en forsikring jeg ikke var klar over, samt noe jeg skrev under på som hadde med noe annet å gjøre. Festet de til en endring som ville gitt dem krav på en stor del av den forsikringen. Med plan om å lyve til familien at jeg hadde følt de gjorde et så bra arbeid at jeg ville belønne dem ekstra når jeg gikk bort. 

Kunne ikke ta dem for det som mistenkes å være tre forsøk på deres side. Det var umulig å bevise at det ikke var mer enn menneskelig feil og to allergiske reaksjoner. Men fikk tatt dem på det som ble stjåler, forfalskningen og grov brudd på å utnytte sin verge status. 

Etter det var det lite tillit til andre og jeg gikk med på å sette familien som verge isteden. Så nå er hjelpen jeg får uten ifra bare ting som er for komplisert til at de familie medlemmene som gjør en del av medisinke ting ved nødsituasjoner. Til å kan bli opplært i det uten utdanning, og fortsatt under oppsyn selv om vi ikke tror at disse nye er ute etter å gjøre meg noe vondt. De vil ikke ta noen sjanser. 

Anonymkode: d7d3d...d24

[AnonymBruker]

Kan du være ærlig med dem? Si at du har dårligere livskvalitet fordi du føler deg som en belastning, og at det virkelig går ut over deg. At du ønsker at de skal være familien din, og ikke dine pleiere? At det handler om din verdighet? Selv om det gikk galt sist, så høres jo det der så ekstremt ut at det umulig skal kunne skje igjen. Kanskje beholde en i familien som verge, men overlate pleieansvaret til betalt personell?

Anonymkode: 15483...3e9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan du være ærlig med dem? Si at du har dårligere livskvalitet fordi du føler deg som en belastning, og at det virkelig går ut over deg. At du ønsker at de skal være familien din, og ikke dine pleiere? At det handler om din verdighet? Selv om det gikk galt sist, så høres jo det der så ekstremt ut at det umulig skal kunne skje igjen. Kanskje beholde en i familien som verge, men overlate pleieansvaret til betalt personell?

Anonymkode: 15483...3e9

Jeg ser nå jeg ordla meg selv litt feil slik at det kan fåes inntrykk om at de gjøre mye av jobben som pleiere gjør. Jeg mente det slik at de gjør det som er mulig for dem å gjøre hvis det er nød situasjon, feks om smerter er så til de grader utholdelig at jeg går nærmest inn i sjokk uten at det går ann å få kontakt med meg. Hvor pleier er for langt unna til å komme å sette opp morfin bagen innen rimelig tid. Setter de kort virkende morfin sprøyte i magen, mens vi venter på å få baggen for å slå meg ordentlig ut.

Majoriteten av tiden er hjelpen jeg får mer av den praktiske dagligdagse natur som det hadde vært naturlig å gjøre selv hvis jeg hadde kunnet. Samt en del andre ting også for å gjøre hverdagen lettere/bedre. 

Jeg har prøvd å teste ut vannet litt både lenge før og i dette siste året, samtidig som det er litt vanskelig da jeg vil ikke kaste olje på bålet ved å gi dem en følelse av å måtte takle min sinnstilstand i tillegg. 

Når jeg har prøvd å legge det fram som: Om dette blir for mye så prøve igjen at jeg bor alene. Til dette begynner å bli for mye, jeg kan ikke stille opp med noe av verdi.

Men det blir både avvist med svar som: Jeg ikke er en byrde. Jeg må slutte å tenke sånn da jeg ikke har valgt dette livet. Jeg stilte alltid opp når det trengtes og de vet hadde det vært en av søskene mine i samme situasjon hadde jeg gjort nøyaktig det samme uten å klage. At til tross for at det er ting som holder meg tilbake fysisk, vet de at jeg presser meg til å gjøre det jeg kan klare selv om det koster. Og prøver å hammre inn at ved at vi er 4 generasjoner som bor tett sammen har vi alle våre spesiall områder. Mitt er at alle, men spesielt ungene føler de kan komme å snakke om hva som helst som de føler er skummelt å ta med foreldrene først, eller få lov til å ventilere seg.

Siste gang jeg prøvde å ta det opp. Så argumenterte de at ting kunne vært langt verre. For hva om jeg ikke varslet med en gang etter samtale, før det første "forsøket" tok plass? Hvor det skjedde i et mer kontrollert miljø slik at de fikk profesjonell hjelp med en gang uten vente tid.

Jeg kunne ikke si det men følte det var veldig ubehagelig å høre som om jeg på noen måte er grunnen til at det gikk bra. Jeg har enorm skyldfølelse for at jeg ikke er den jeg var for 6 år siden da jeg ville fanget det opp mye kjappere. Jeg har vært igjennom noe lignende selv når jeg var yngre. Vet hvordan jeg kunne gjort livet til de involverte om til et mareritt lenge før det hadde fått sjansen å gå så langt som det gikk. 

Er muligens mer jeg skulle sagt og ting jeg skulle redigert rundt, men morfin bagen er tom og kjenner jeg endelig kommer til å klare å få til å sove orker ikke å skal gå igjennom grammarly å fikse på ting nå. Får potensielt videreforklare meg selv senere. 

Anonymkode: d7d3d...d24

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (På 9.12.2025 den 12.14):

Uten å gå inn i for mye detaljer, hele kroppen min er så til de grader ødelagt at jeg kan ikke være til nytte for noen og dager hvor jeg ikke en gang kan lage egen middag. Det som før gav livet mitt hensikt var å kunne være den som kunne trø til når det var noe, uansett hva, når og hvorfor. De siste 6 årene etter ulykken har jeg lært og akseptert at den personen jeg var ikke eksisterer lenger. Jeg prøver isteden å være til minst mulig bry, da jeg vet jeg er en byrde men jeg kan i det minste minimere det hvor det er mulig. Og pga det jeg fikk utbetalt via forsikringen og ved å ta de pengene og investere dem. Har jeg i det minste kunnet gi dem god timeslønn før det de hjelper meg med og når det er noe større de her trengt eller villet ha har jeg tatt de regningene. 

Men det siste året har det vært den ene galskapen etter den andre som har befalt store deler av familien og det er ikke ting jeg kan kaste penger på for å fikse. Jeg har ingen annen som helst måte jeg kan hjelpe på. Og nå er jeg bare ekstra arbeid i tilegg til de tingene. Hadde det ikke vært for at jeg vet at det ville skapt psykologisk krise hadde jeg gladelig for å være litt forsiktig med ordene "sagt opp livs abonnemenet mitt." For å gjøre hverdagen deres lettere. Men etter å ha sett hva som skjedde etter to slike forsøk i famillien i tillegg til alt annet som har gått galt, jeg kan ikke påføre dem det. Da det desverre ikke er mulig å slette sin eksistens uten å legge igjen traumatiske fotspor. 

Så nå sitter jeg her og føler meg mer låst fast enn jeg gjorde når dette nye livet mitt ble en realitet. Jeg har foreslått å prøve å gjøre alt privat igjen, men pga dårlig erfaring med den dårlige jobben de gjorde hvor jeg nesten døde. Har de insistert på at jeg skal holde meg med familien og så et par pleiere som gjør ting de ikke er utdannet til. Jeg har vurdert skal jeg gå så langt et jeg blir en klisjæ i deres øyne. Late som om jeg har forelsket meg i en av de utenlandske kvinnene jeg snakker med og har blitt venn med via nett. Betale 3 mill for å late som vi er et ordentlig par som flytter sammen og gifter oss i 3 år og vil ha eget sammen. Slik at familien kan føle seg sikker på at jeg er under ordentlig oppsyn? Jeg kan ikke fortsette å dra dem ned på denne måten jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Noen forslag?

Anonymkode: d7d3d...d24

Du skal under ingen omstendigheter si opp ditt "livsabbonement". 

Omstilling kan være svært vanskelig. Det vet jeg for jeg har vært der selv. Alt så bekmørkt og svart ut. Håper du ikke velger å føre andre mennesker bak lyset.

Finnes det ingenting som gir deg livsglede og livskvalitet?

Bare send meg en melding privat om du ønsker det.

Jeg har gått gjennom slike prosesser mange ganger.