Sosialt klønete. Hjelp.

[AnonymBruker]

Hei. 
 

Jeg er sosialt klønete og havner titt å ofte i misforståelser i møte med andre. Som regel er det de som misforstår mitt budskap, sikkert basert på noe jeg utsondrer eller noe, men spørsmålet er hvordan rette på det når feilen først har hendt? Sier man «det var ikke det jeg mente» eller hva? 
 

Her er et helt enkelt eksempel: 

Jeg drar på legetime med barnet mitt på 1år. Barnet har hatt feber i fire dager og er skikkelig dårlig. På legetimen ber de om en «liste» over symptomene og jeg gir de det, forklarer at barnet har feber, er sliten og lei, gråter hele tiden og hoster. Legen utbryter så «Ja det er normalt at barna gråter! Det må du tåle!» som om jeg nettopp hadde «klaget» på at barnet gråt, når det i realiteten var en helt faktabsert observasjon som var viktig å få med for å forklare hvor sykt barnet faktisk er. 
 

Som dere ser: ofte ender misforståelsene opp med at de andre tillegger meg meninger jeg ikke har og responderer på det. Spørsmålet er hvordan jeg skal håndtere det slik at de ikke går videre med dagen sin og innbiller seg at jeg KLAGET over at barnet mitt på 1 år var sykt når det absolutt ikke var tilfelle. 
 

Jeg har en haug med lignende episoder og synes det er like flaut hver gang. 

Anonymkode: eefcb...ff8

[AnonymBruker]

Sånne ting skjer meg også. Vet ikke helt hvorfor. Og det er kjempe plagsomt! Håper det kommer noen gode tips her! 

Anonymkode: c9977...710

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.12.2025 den 11.11):

Hei. 
 

Jeg er sosialt klønete og havner titt å ofte i misforståelser i møte med andre. Som regel er det de som misforstår mitt budskap, sikkert basert på noe jeg utsondrer eller noe, men spørsmålet er hvordan rette på det når feilen først har hendt? Sier man «det var ikke det jeg mente» eller hva? 
 

Her er et helt enkelt eksempel: 

Jeg drar på legetime med barnet mitt på 1år. Barnet har hatt feber i fire dager og er skikkelig dårlig. På legetimen ber de om en «liste» over symptomene og jeg gir de det, forklarer at barnet har feber, er sliten og lei, gråter hele tiden og hoster. Legen utbryter så «Ja det er normalt at barna gråter! Det må du tåle!» som om jeg nettopp hadde «klaget» på at barnet gråt, når det i realiteten var en helt faktabsert observasjon som var viktig å få med for å forklare hvor sykt barnet faktisk er. 
 

Som dere ser: ofte ender misforståelsene opp med at de andre tillegger meg meninger jeg ikke har og responderer på det. Spørsmålet er hvordan jeg skal håndtere det slik at de ikke går videre med dagen sin og innbiller seg at jeg KLAGET over at barnet mitt på 1 år var sykt når det absolutt ikke var tilfelle. 
 

Jeg har en haug med lignende episoder og synes det er like flaut hver gang. 

Anonymkode: eefcb...ff8

Noen gjør seg nesten vanskelig med vilje, men da svarer du det som er. Sier til legen at det ikke er normalt at barnet ditt gråter hele tiden, så det er et tegn på at noe er galt. Eventuelt si "du skjønner vel hva jeg mener?" eller "det var ikke det jeg mente", dersom noen misforstår. Ikke la de overkjøre deg.

Anonymkode: a3311...da4

[AnonymBruker]

Den legen hadde jeg svart slik:

"Selvfølgelig vet jeg det er normalt at barn gråter, og selvfølgelig tåler jeg at barnet mitt gråter. Det var ikke poenget! Som jeg sa, barnet mitt har i fire dager grått hele tiden, og det er på ingen måte normalt for mitt barn, ergo er denne konstante gråten en del av sykdomsbildet, av hvordan det syke barnet har det, at det har det vondt. Barnet har hatt feber i fire dager og er ordentlig dårlig, hva tenker du er årsaken til det?"

Det var ikke du som var sosial klønete i dette tilfellet, Ts! Her var det legen som var uprofesjonell og svært fordomsfull og nedlatende og klønete mot deg. Om legen trodde du overdrev, så burde legen ha spurt hvor mye barnet gråter nå i forhold til når det er friskere, hvor mye væske barnet har fått i seg de siste dagene med feber, om barnet tisset like ofte som før, hvordan avføring var, om det var andre symptomer.)

Du var tydelig i det du sa. Hvis du i andre tilfeller ikke er tydelig, så er det greit å bare presisere hva du mente, om noen misforstod fordi du var litt uklar.

Som regel er det jo misforståelser som er årsak, og da er det bare å oppklare det. Enten bare på saklig måte, eller når det kan være aktuelt "beklager, jeg var nok ikke tydelig nok, det jeg mente å si var...".

Men noen ganger, som med den legen (som sikkert også hadde en dårlig dag, men som ikke er en unnskyldning for å være uforskammet og uprofesjonell), så bruker enkelte å vri på det man sier eller misforstår med vilje, for å bruke det som hersketeknikk. Og da er som regel det beste å ikke la seg trigge, men bare bli veldig tydelig på hva du faktisk sa, og så gjerne avslutte med et spørsmål (slik jeg gjorde over). Hensikten med å avslutte med et spørsmål, det er for å avlede personen. I tilfellet med legen var et spørsmål til slutt en grei måte å minne legen på at jobben hans var å finne ut hva som var galt med barnet, og om det trengte medisinsk hjelp eller ikke. I dette tilfellet må da legen svare, og du tar mer styring med samtalen. 

 

Og en ting til - ikke overtenk slike episoder i ettertid. Som regel tenker ikke andre særlig over det i etterkant.

❤️

Anonymkode: b8e0f...c90