Sluttet å sende mld til venninna mi

[AnonymBruker]

og det er vanskelig å fortsette med. Men jeg ble rett og slett lei og orket ikke mer. Jeg er i 40 årene og hun er i 50 årene. Vi har alltid hatt god og nær kontakt, familiesammenkomster osv. 

Hun er en veldig positiv og sprudlende dame. Men hun snakker mye om seg selv. Alt skal handle om henne når vi høres. Hun snakker veldig mye mens jeg er mer vanlig. Når vi høres så blir det for det meste at jeg blir en god lytter og det tapper meg psykisk, blir sliten. 

Hvis jeg harvet problem og nevner det for henne så klarer hun alltid å snu det over på seg selv. Sjeldent kommer hun med råd. Hun stiller alltid opp for meg og jeg for henne men jeg ble lei av at det alltid er jeg som er sist på lista. Det er bare «meg, meg, meg».

Det er lenge siden vi hadde kontakt og jeg savner det. Det er alltid jeg som tar kontakt og spør hvordan hun har det, sjeldent at hun tar kontakt selv. Men jeg vet tar jeg kontakt så blir det samme igjen. Og er lei av det alltid er jeg som tar kontakt.

Jeg vet at noen ganger må man bite i seg og bare gi blaffen, men hvordan få det til vet jeg ikke. Jeg respektere henne for det hun er men jeg er lei.

Når vi høres så klager hun alltid på at hun har vondt her og der, mens hun er overalt for det. Og da tenker jeg inni meg: er jeg en slags  terapeut som bare hører på klaging mens med andre er hun positiv og happy.

Er det flere som er i samme situasjon som meg? Har dere noen råd?

Anonymkode: 0df2b...77e

[AnonymBruker]

Du får det mye bedre hvis du klarer å innse at dette ikke er et jevnbyrdig vennskap og at det er best å la det ligge og komme seg videre. Det finnes alltids nye venner og andre venner man kan bruke tid på. 

Anonymkode: 7333a...b05

[AnonymBruker]

Heter hun Tonje?

Anonymkode: af8db...b67

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i dette, med en venninne jeg har hatt i ca 15-20 år eller no. Hun var den ekstroverte, livlige og «egosentriske» mens jeg var hun som lyttet og alltid føyde meg etter henne.

Det var én gang i løpet av vårt vennskap at jeg ikke hadde mulighet til å stille opp i en begivenhet for henne (ikke noe stort eller avgjørende liksom), omstendighetene med baby og avstanden gjorde det helt umulig for meg å reise. selvom hun ble både sur og skuffet, og vi ordnet opp i misforståelsene osv, så ble det aldri det samme igjen.

Dette er da noen år siden, men den kalde skulderen var såpass kjølig selv etter oppskværingen at det var som å trå på nåler årene etterpå, så for ca 1 år siden bestemte jeg meg for at i 2025 skulle jeg slutte med å være så underdanig og trygle om et gjensidig vennskap hos noen som åpenbart var «ferdig» med meg etter å én gang ha valgt meg selv og mitt barn fremfor henne. Mitt stille ultimatum var at om hun ikke tok kontakt, så vil jeg anse vennskapet som over.

Nå har dette året gått, jeg har ikke sendt henne noen sms, og heller ingen håndutstrekning fra henne - og jeg har for lenge siden innsett at en bestevenninne gjennom livets mange faser nå er borte. Det er en viss sorg over det, samtidig som en lettelse for at jeg har tatt et godt valg for meg selv.

Hva skal man gjøre? Et påtatt enveis-vennskap er vel ingen tjent med uansett…

 

 

Anonymkode: df463...ee0

[AnonymBruker]

Det skjønner jeg er kjedelig... Har hatt flere slike venninner selv. Nå er det veldig forskjell på de. En av de pratet bare om seg selv fordi ho rett og slett bare var opptatt av seg selv og sitt. Ho stilte aldri opp på noe hvis det ikke gagnet hennne. Har også hatt en som har en tendens til å prate mye om seg selv eller avbryte meg når jeg prater om mine problemer. Om det var noe ille stilte ho alltid opp for meg. Innså etterhvert at det ikke var noe ondsinnet bak det. Ho ble rett og slett veldig ivrig når vi snakket sammen, eller at jeg nevnte ting som ho syns var så interessant at ho ikke klarte å styre seg å vente. Er det irriterende? Ehhh ja, men menes det vondt? Nei. Spesielt blir det slik om man ikke prater sammen så veldig ofte. Jeg begynte å merke at hvis man sendte litt små meldinger her og der så var det ikke like mye mas på mobilen.

det er bare ho som stilte opp for meg ellers som jeg er venner med nå. Og det var særlig befriende for meg å skjønne litt hvordan hun holdt på. Ikke det at man skal finne seg i alt selvfølgelig 

Anonymkode: a00f4...11d