Ta vare på deg selv

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å finne tilbake til den jeg en gang var, for den gang var jeg lykkelig. 

Nå føles det ut som jeg har forlatt meg selv, i et rom. Det handler om dette rommet, frykten som kom med. 

Pulsen som steg hver gang døren til dette rommet stengte seg. Døren var ikke låst, men jeg klarte ikke å åpne den.

 Plutselig sto jeg alene på et rom, der mine egne tanker var monsteret under sengen. Det verste var at det aldri var noen monstre under sengen. Det var bare meg. 

Dynen trakk seg over hele kroppen. Pakket inn, helt fra tærne til det ytterste hårstrået på hode. Selvfølgelig ble det varmt, og det dunket og hamret. Hvis jeg bare holdt meg her, så skulle det gå bra. 

For jeg hadde ikke troen på at monstre hadde krefter nok til å trekke dynen av meg. Jeg var for naiv til å tenke det. Jeg tenkte på døden. 

Hvordan skulle det skje at jeg kom meg i livet, etter all den kjempingen. En evig krangel med meg selv. Var det virkelig sånn, at jeg knivstakk meg selv, for det var sånn det føltes ut.

 Et rom, mitt soverom, med en dør, en dør som ikke var låst, under mitt skjold, en dyne, et monster, meg. Angst, det heter jeg. 

Anonymkode: ee3d2...58c