Noen her inne som har voksne barn og har mistet kontakten med dem?

[AnonymBruker]

Ts: det er lov å sørge over familien en ikke fikk. Det er et tap folk ikke kan forstå uten å ha vært igjennom det selv. Det er kanskje en fiktiv familie du savner, men følelsene er ihvertfall ekte. Det er lov å ha på seg to hatter: å savne å ha en familie som bryr seg og samtidig vite at en gjorde det rette ved å bryte med dem som var giftig for deg. Det ser ut som om de ikke bryr seg, og kanskje gjør de det ikke heller, men det er ikke det du skal fokusere på. Bruk dine ressurser til å skape "ditt beste liv" og la dem leve videre i sin verden uten deg. 

Anonymkode: ad19e...ef9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Når jeg leser gjennom denne tråden, kom jeg til å tenke på noen naboer som er JW, deres datter valgte selv å bryte å de har mistet all kontakt med henne, hvem setter sin gud fremfor sine barn liksom

Anonymkode: c8095...e3d

Det er ikke sin gud de setter fremfor barna, det er seg selv de setter fremfor barna. For det er den lønnen de vil ha, å komme til paradis, som er bakgrunn for deres valg. Og det går fremfor egne barn. 

Anonymkode: 32cc1...b82

[AnonymBruker]

Livslang sorg for mine foreldre, jeg er også rammet som søsken. Det ligger vonde ting bak bruddet, men ikke vond vilje fra foreldre, så jeg ser begge sider og skulle ønske det kan bli forsoning. Foreldrene mine må akseptere valget for å overleve. De kan ikke gjøre så mye annet enn å opprettholde livet ellers og sørge på si. 

 

Anonymkode: a2b9c...f7b

[AnonymBruker]

Jeg har mistet kontakten med eldste, og det er både fryktelig vondt og enorm skam. 

Nå ble jeg riktig nok advart av fagpersoner om at det trolig ville skje dersom jeg lot ham flytte til sin far da han var tenåring, fordi far da ville svartmale meg og sette barnet i en vanskelig lojalitetskonflikt, fordi far ikke ville takle at barnet opprettholdt god kontakt med meg og min familie, men barnet hadde savnet far i årevis, var manipulert veldig til hvor fantastisk det skulle bli, og var stor nok til å velge selv. Dessuten var jeg utslitt av far som laget et helvete stadig, og tenkte at situasjonen ikke kunne bli verre. 

En stund ble også situasjonen bedre. Far trengte plutselig at jeg stilte opp på diverse, og ble enklere å forholde seg til. Barnet taklet også fars drittslenging om meg og min familie uten å kutte oss ut. Det skjedde jo også før barnet flyttet til far. Så gikk det noen år og så trakk barnet mitt seg bort fra oss. Så ble det likevel som jeg ble advart om til slutt. 

Jeg tror likevel ikke at jeg kunne gjort noe annet den gangen. 

Livet går videre, men dette er et sårt tema. Vondt! 

Anonymkode: a40d3...095

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvis barnet brøt kontakten for en vektig og tyngende grunn, så vil det føles vondt for foreldrene. Mén hvis foreldrene forstår at barnet gjør det kun som straff og oppmerksomhet, så vil det føles veldig riktig for dem også å ikke ha kontakt.

Anonymkode: 32cc1...b82

Ja. Jeg har en datter slm brøt kontakt. En stund. Jeg var egentlig bare støttende på at hun måtte gjøre det som var best for henne. Det var noe problematisk her noen år. Mye sinne, sjalusi og vi gikk litt på nåler rundt henne. Ingen god situasjon for noen.

Vi har et godt forhold i dag. Jeg tror nok en del unge legger enkelte ting over på foreldre, og kanskje finner ut at alt er ikke bare oss.

Jeg var vel ikke spesielt knust. Men så var jeg vel heller ikke så redd for at det var endelig og at det bare handlet om meg. Så jeg var trygg på at  det løste seg. 

Anonymkode: 811e1...b87

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hvordan føler du deg? 

Jeg har mått bryte med mine foreldre (og ikke bare for småting, det har skjedd mye) og for de går livet bare videre. Det var det liksom. Mulig fordi jeg har et søsken med barn så de har den, barnebarna og svigerbarn igjen så det er godt nok for de.

Jeg har ingen barn, men en samboer som jeg har vært sammen med i mange år, men som sagt så virker det ikke som vi to betyr noe.

Trist, provoserende og alle følelser på en gang og et bevis på hvor jæxxxx mange dårlige foreldre det er der ute.

Men er det noen foreldre der ute som er i den situasjonen som kan forklare meg hva dere føler? "glad til"-bryr meg ikke-trist og leit, men orker ikke kjempe for det-forferdelig trist og savner vedkommende hver dag?

 

Anonymkode: c6794...102

Kan det kanskje skyldes at dine foreldre er redde for å virke pågående, kanskje i frykt for at du skal synes at de blander seg inn. De tenker kanskje at du ikke ønsker kontakt med dem, og vil ikke plage deg med sine bekymringer.  Når det går veldig lang tid uten glimt fra hverdagen, eller input fra hverandre, så får man også mindre å snakke om.  Hva vet egentlig du om deres følelser?

Anonymkode: fad09...e67

[AnonymBruker]

Som mor selv kan jeg aldri forstå at det er mulig at foreldre kutter ut sine voksne barn. 
Jeg forstår det ikke. 
Mine foreldre har alltid vært snill og tilstede for oss søskenene. Men vi vokste opp på 80 tallet og det som var den tidens oppdragelse er helt annerledes enn nå, på godt og vondt. De gjor sitt beste og det de trodde var rett da. Jeg er mor og har oppdratt generasjon Z. Det er helt sikkert ting de reflekterer over når de blir voksne og får egne barn. 
 

Det med å kutte ut foreldre eller barn handler om at en føler seg sår, og vil såre tilbake ved å kutte kontakten. Forventninger man har til hverandre som ikke blir møtt. 
Det går fint å ha mindre kontakt for en periode om det er ille. 
Har man foreldre som er helt på trynet må en ta praten. Ofte ligger det mye ting bak når foreldre reagerer som de gjør. Det handler ofte om egen oppvekst. 

Anonymkode: a5c2e...445