Søskenkjærlighet

[Gjest Gjest]

Hvordan kan foreldre utvikle godt søskenforhold?

[Kosejenta]

Det kommer vel litt an på kjemien og forholdet mellom barna,og hvor stor aldersforskjellen er. Det er 18mnd mellom gutta våre, og nå leker de kjempe fint og koser seg med hverandre(de er 8mnd og litt over 2år) Regner ikke med at dette varer evig og at før eller siden blir det mer bråk

Vi var veldig obs før minsten kom og lot eldstemann delta i graviditeten og når babyen kom.Selv om han var liten og ikke forstod konsekvensen av å få en bror,var han forbredt på at noe kom til å forandre seg.

Vet ikke helt hvordan vi vil gjøre det etterhvert, men kommer til å holde på det at de allerede nå har så godt forhold og ta det derfra.

[Kaffeavtalen]

Aner ikke, for her er det krigstendenser nesten hver dag. Og det er bare 13 mnd mellom ungene

[Gjest Gjest]

være rettferdig, se begge barna for hva de er. Høres ut som floksler, men jeg tror det er viktig. Det er tre år mellom våre, og en stund var det viktig for størsten at vi irettsatte minsten når h*n slo, stjal leker etc. fra størsten. For vi gjordee jo det med den største, og da syntes vel han at vi burde gjøre det med minstemann også. Hvis vi hadde kjeftet på størsten for noe, kunne han si: Men hvis minsten slår meg, da må dere kjefte på h*n, da! Nå er jeg nøye på å gjøre det klart for minsten at h*n ikke må slå størsten, og det er mest for at han som er størst skal høre det og føle at ingen har lov til å krenke han.

[Kosejenta]

være rettferdig, se begge barna for hva de er. Høres ut som floksler, men jeg tror det er viktig. Det er tre år mellom våre, og en stund var det viktig for størsten at vi irettsatte minsten når h*n slo, stjal leker etc. fra størsten. For vi gjordee jo det med den største, og da syntes vel han at vi burde gjøre det med minstemann også. Hvis vi hadde kjeftet på størsten for noe, kunne han si: Men hvis minsten slår meg, da må dere kjefte på h*n, da! Nå er jeg nøye på å gjøre det klart for minsten at h*n ikke må slå størsten, og det er mest for at han som er størst skal høre det og føle at ingen har lov til å krenke han.

←

Høres fornuftig ut

[nallemaja]

det er ca 1,5 år mellom mine barn. De er kjempegode venner, og er hverandres bestevenner, selv om de har andre venner også. Hvet ikke om det er noe vi har gjort, eller om de bare er slik pga personliheter e.l, men jeg har vært hjemme med ungene i mange år, eldste begynte i barnehagen like før han ble 4, mens minste var hjemme med meg. Nå går de til dagmamma, og også der er de kjempeflinke å leke med hverander, og krangler sjelden(bortsett fra litt småting da, som hvem som tok leka først osv.) De har altså vært sammen så og si hele dagen hver dag bortsett fra et halvt år da eldste gikk i barnehage, og de deler også rom. Vi har alltid vært opptatt av å være rettferdige og behandle barna likt, men det gjør vel de flest foreldre.

Vi er iallefall kjempeglade for at ungene går så godt sammen og har så mye glede av hverander. En av grunnene til at vi ville ha barn så tett var at vi følte det ville være større sjanse for at de kunne være venner og ha stor glede av hverander. Selv har jeg en søster som er 4 år eldre, og vi ble ikke venner før jeg var langt oppi 20 åra, for aldersforskjellen har alltid vært akkurat litt for stor..

Men jeg tror det har mye med tilfeldigheter å gjøre hvordan søsken forholder seg til hverander. Hvis man får to med helt forskjellige personliheter og interesser, aktivitetsnivå etc er det ikke så mye man som foreldre kan gjøre bortsett fra å lære dem å respektere hverandre.

[Gjest Gjest]

Jeg tror endel av jobben er gjort om foreldrene har et godt forhold seg i mellom - eller om ikke begge bor sammen, at den barna er hos har det sånn måtelig bra med seg selv. Broren min og jeg krangla visstnok ekstra mye (og det gikk hardt for seg) i perioder hvor foreldrene våre krangla eller hadde isfront mot hverandre.

ellers er rettferdighet og å behandle ungene "likt" (å se begge) gode stikkord tror jeg.

(Mamma og pappa er fortsatt gift. Og etter at vi hadde krangla i tjue år ble broren min og jeg gode venner. Vi har et kjempefint søskenforhold som voksne)

[Gjest Gjesta]

Her i huset bor storesøster på tolv og lillebror på åtte. Det er dømt til å bli krig

Vi løser det ved å stadig ha kvalitetstid med ett barn om gangen, samtidig som vi er flinke til å skape felles minner for dem, i form av aktiviteter eller opplevelser. Samarbeidaktiviteter er svært viktig her, som fex at de lager middag sammen, hjelper hverandre med det de er flinkere til og så videre.

[Gjest gjest 0]

være rettferdig, se begge barna for hva de er. Høres ut som floksler, men jeg tror det er viktig. Det er tre år mellom våre, og en stund var det viktig for størsten at vi irettsatte minsten når h*n slo, stjal leker etc. fra størsten. For vi gjordee jo det med den største, og da syntes vel han at vi burde gjøre det med minstemann også. Hvis vi hadde kjeftet på størsten for noe, kunne han si: Men hvis minsten slår meg, da må dere kjefte på h*n, da! Nå er jeg nøye på å gjøre det klart for minsten at h*n ikke må slå størsten, og det er mest for at han som er størst skal høre det og føle at ingen har lov til å krenke han.

←

Signerer denne jeg.

Jeg har ingen barn, men jeg ser det tydelig hos venninnene mine. Hun som har behandlet barna likeverdig har barn som er gode venner og få krangler. hun som har prioritert den yngste foran den eldste sliter veldig med en aggressiv og kranglete storebror.

[Freyja]

Vet ikke helt hvordan foreldrene mine klarte det, men min søster og jeg (2,5 års forskjell, hun er eldst) har alltid vært gode venner. Da jeg ble født, så hun det som sin oppgave å beskytte meg og passe på at jeg hadde det bra. Vi har vært hverandres støtte hele veien. Vi hadde noen småkrangler i tenårene, men svært sjelden, og aldri noe alvorlig.

Mamma og pappa har satt respekt foran alt annet. Tror det kan være der det ligger. Vi har blitt og blir behandlet likt, og hvis vi gjorde noe slemt mot hverandre (de par gangene jeg kan huske at noe slikt faktisk har skjedd), ble vi snakket med - aldri kjeftet på. Tror mange av kranglene mellom søsken bunner i rivalisering, så det er vel det med å se årsaken bak...

[Gjest Gjest]

Har jente 15 og gutt 10 og han er en ertekrok og hun i puberteten. Kjempegøy. De klarer også heldigvis å være venner. Det er vanskelig å finne på noe de kan gjøre sammen.

Nå vil x en ha omsorgen for kun sønnen og jeg ser med fortvilelse på at de kanskje blir enebarn på hver sin kant. De er tross krangling veldig glad i hverandre.

[Gjest Gjest]

Jeg synes det er viktig at de respekterer hverandre. Det er 2 år mellom mine og de er perlevenner. Men når den ene er stygg mot den andre forlanger jeg at h*n ber den andre om unnskylding og gir en klem. Dette må de gjøre skikkelig, ikke bare tøyse det bort. Ellers er det viktig å høre nøye etter på hver sin versjon når de har kranglet. Som foreldre må vi være veldig forsiktige med hvem vi gir skylden før vi har hørt begge sine versjoner av problemet.

[Caramba]

Søsteren min og meg kranglet så busta føyk i oppveksten, men var perlevenner når vi ikke kranglet. I voksen alder har vi et svært godt og tett forhold, kanskje fordi vi kranglet mye som barn. Vi er hvertfal veldig trygge på hverandre og kan fortelle hverandre absolutt alt. Vi kan godt kjefte og krangle litt nå også, men ingen er langsinte og begge tåler en støyt. Et så nært forhold har jeg ikke med noen av mine andre venninder.

Foreldre kan vel egentlig bare sørge for trygge rammer rundt oppveksten, pluss å ikke forskjellsbehandle barna. Forholdet mellom søsken må kanskje barn til syvende og sist ordne selv.