Å skyve andre bort og samtidig klage på ensomhet.

[AnonymBruker]

Jeg ser den oppførselen i blant hos enkelte, og jeg syns det er veldig vanskelig å forstå. Noen folk skyver bort de fleste nære relasjoner. De skyver bort foreldre, kutter ut søsken og nære venner. De mener at folk har behandlet dem urettferdig og dårlig og kutter dem ut. Samtidig sier de at de er ensom. Om du skyver folk bort, så ikke klag på at du er ensom? Syns dette er ekstremt paradoksalt. Kan noen hjelpe meg å forstå den oppførselen? 

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

Ubearbeidede greier som gjør at dette ikke klarer å løse problemer på en ordentlig måte, så de skyver folk fra seg,  også blir de ensomme av det uten å skjønne hvorfor

Anonymkode: c9e26...c41

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ubearbeidede greier som gjør at dette ikke klarer å løse problemer på en ordentlig måte, så de skyver folk fra seg,  også blir de ensomme av det uten å skjønne hvorfor

Anonymkode: c9e26...c41

Takk, men det er jo bare å omformulere det jeg skrev. Jeg prøver å forstå hvorfor folk gjør det. Det virker jo som selvskading. 

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (58 minutter siden):

Jeg ser den oppførselen i blant hos enkelte, og jeg syns det er veldig vanskelig å forstå. Noen folk skyver bort de fleste nære relasjoner. De skyver bort foreldre, kutter ut søsken og nære venner. De mener at folk har behandlet dem urettferdig og dårlig og kutter dem ut. Samtidig sier de at de er ensom. Om du skyver folk bort, så ikke klag på at du er ensom? Syns dette er ekstremt paradoksalt. Kan noen hjelpe meg å forstå den oppførselen? 

Anonymkode: acddc...c15

Jeg tror de gjør dette fordi de har unnvikende tilknytning. De ønsker kontakt, samtidig så vil de ikke slippe deg innpå dem. Det er ganske klassisk. De er sin egen verste fiende, og de er selv opphavet til sin egen ensomhet.

De bare enten

a) vil ikke forstå

b) de forstår det, men vil/klarer ikke å gjøre noe med det

c) de er fastgeodd i seg selv

d) de er introverte

e) fornektelse

f) de er redde

Dette kan være mulige årsaker. De kan være eksperter i å 'tilsynelatende' trekke mennesker mot seg, for så å skyve dem vekk. Litt som brent barn skyr ilden. 

Så kan de ha store vansker med å innrømme ting overfor seg selv, eller andre. De er ofte ekstremt egenrådige, og samme hva du prøver å si så er det 

a) ikke godt nok

b) de har alltid rett

c) de er lystløgnere 

d) de har ikke samvittighet 

e) de bryr seg bare om seg selv

f) de er likegyldige

e) de bryr seg om svært lite

g) de bryr seg for mye

Alt er avhengig av situasjon og sammenheng. Fuckboys har ofte et slikt adferdsmønster..

Mennesker som har en relasjon til deg for at de vil ha noe av deg kan også oppføre seg slik. Når de har fått det de vil ha så 'fordufter' de like plutselig som de oppstod. 

Mennesker som liker å være 'mystiske' er jeg veldig skeptiske til. Lukkede mennesker. De gir meg bare grøsninger og frysninger..

Anonymkode: 651ec...5b0

[AnonymBruker]

Hver av de du kjenner kan ha sine forskjellige grunner til å føle seg ensomme.

De kan ha opplevd svik fra nære relasjoner. Det er vanskelig å håndtere slikt, for man vil gjerne ha kontakt, men strever med å stole på folk.

Kanskje forsøk på kontakt blir ensidige.

Kanskje noen i miljøet har oppført seg fælt mot dem, og så føler de at de er alene mot røkla.

Anonymkode: 65ba3...87c

[Nowayback]

Kan være ensomme i selskap med andre også, seddu. Ofte er det verre da også.

[AnonymBruker]

Men altså… kødder du? 
 

Selvfølgelig blir man ensom når man kutter kontakt med familie som utsetter deg for mishandling. 

 

Man skal ikke ta de tilbake av den grunn. 
 

Ensomheten er berittiget når familien din utsetter deg for slemme ting. Det er riktig å kutte dem ut - men det koster jo. 
 

Og her sotter du på din høye hest og sier ensomheten er selvvalgt? 
 

Fordi mishandling er bedre enn ensomhet da eller? 

Anonymkode: bb03b...bb1

[Trolltunge]

Nå er det jo ikke helt generelt, men de som sliter mye med ensomhet har jo ofte enten ganske dårlig sosial kompetanse på en eller flere måter, så synes ikke det er rart at en del av dem er inkonsekvent på slike måter. 

Så kan alle mennesker komme i situasjoner der de føler på ensomhet, men er det sosiale vanskelig for folk gjennom livet er det jo ofte en eller flere former for inkonsekvente holdninger eller handlinger bak det, der de ønsker og savner relasjoner, men ikke helt får det til på grunn av ulikt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg ser den oppførselen i blant hos enkelte, og jeg syns det er veldig vanskelig å forstå. Noen folk skyver bort de fleste nære relasjoner. De skyver bort foreldre, kutter ut søsken og nære venner. De mener at folk har behandlet dem urettferdig og dårlig og kutter dem ut. Samtidig sier de at de er ensom. Om du skyver folk bort, så ikke klag på at du er ensom? Syns dette er ekstremt paradoksalt. Kan noen hjelpe meg å forstå den oppførselen? 

Anonymkode: acddc...c15

Hva er paradoksalt med det? Man er jo ikke mindre ensom dersom man er sammen med venner/familie som behandlet deg dårlig?  Man er faktisk MER ensom om man stadig kommer sammen med mennesker som tydelig viser at de ikke bryr seg om deg. 

Anonymkode: 920d9...e6a

[AnonymBruker]

Det er ofte en forsvarsmekanisme. De er så vandt til å bli avvist, slik at de like så godt oppfører seg på en måte slik at de blir avvist med en gang, så de ikke blir så skuffet om de skal bli knyttet til andre - for så å bli avvist senere.

Anonymkode: 81c6b...99d

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ser den oppførselen i blant hos enkelte, og jeg syns det er veldig vanskelig å forstå. Noen folk skyver bort de fleste nære relasjoner. De skyver bort foreldre, kutter ut søsken og nære venner. De mener at folk har behandlet dem urettferdig og dårlig og kutter dem ut. Samtidig sier de at de er ensom. Om du skyver folk bort, så ikke klag på at du er ensom? Syns dette er ekstremt paradoksalt. Kan noen hjelpe meg å forstå den oppførselen? 

Anonymkode: acddc...c15

Ganske vanlig for mange som sliter med angst og depresjon, dessverre. 🫤

Takker nei til invitasjoner.
Inviterer ikke selv.
Savner kontakt med andre, og er ensomme,
men får ikke til å komme ut av den negative loopen. 🔁

 

Gjør så godt jeg kan for å fortsette å invitere, fortsette å inkludere og fortsatt ta kontakt, 
Men det er litt krevende når det pågår over flere år. 

Først og fremst ille for de det gjelder, men for at vennskap og relasjoner skal bestå så kreves det jo gjerne at begge parter bidrar. 😬

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men altså… kødder du? 
 

Selvfølgelig blir man ensom når man kutter kontakt med familie som utsetter deg for mishandling. 

 

Man skal ikke ta de tilbake av den grunn. 
 

Ensomheten er berittiget når familien din utsetter deg for slemme ting. Det er riktig å kutte dem ut - men det koster jo. 
 

Og her sotter du på din høye hest og sier ensomheten er selvvalgt? 
 

Fordi mishandling er bedre enn ensomhet da eller? 

Anonymkode: bb03b...bb1

Er du en av de jeg referer til kanskje? Responderer du vanligvis slik som dette når folk prøver å diskutere et tema? Responderer du ofte med slik fiendtlig og fordomsfull retorikk? Du antar veldig mye om meg i svaret ditt.. og jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen din i det hele tatt. Jeg tenker på en spesifikk person jeg kjenner som jeg prøver å forstå. Er det så galt å spørre om det i et åpent forum? Og jeg sier heller ikke at ensomhet er selvvalgt! Hvordan fikk du det ut av innlegget mitt? Jeg stiller spørsmål i innlegget mitt. 

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

Anonymkode: e9d4d...282

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Takk, men det er jo bare å omformulere det jeg skrev. Jeg prøver å forstå hvorfor folk gjør det. Det virker jo som selvskading. 

Anonymkode: acddc...c15

Ikke enig i selvskading. 

Norge er et stort land med få mennesker. I en liten bygd er det ikke sikkert man finner andre man faktisk passer med, men man kan ikke/får ikke til å flytte. Da blir man jo ensom.

Et annet scenario er jo de som har vokst opp i dårlige kår med rus, vold, omsorgssvikt i ulik grad, ustabile foreldre og generelt ustabile relasjoner. Da kan det kanskje være veldig sunt å kutte kontskt med foreldre, søsken, naboer e.l., men man har ikke fått knyttet andre relasjoner ennå. Da blir man ensom. Jeg er heller ensom enn å ha folk som er skadelig for meg i livet mitt (jeg har ikke kuttet relasjoner).

Anonymkode: 3139e...22f

[AnonymBruker]

Jeg er litt ensom. Og jeg har brutt kontakt med en del mennesker. Ensomheten var mye verre da jeg hadde disse menneskene rundt meg. Så egentlig er det ikke så veldig paradoksalt at en velger bort mennesker som gjør en vondt. Jeg vil heller være ensom slik jeg er nå, enn å omgi meg med mennesker jeg blir syk av å være rundt. Det at dette gjelder både foreldre, søsken og venner handler om det faktum at når en vokser opp i skadelige omgivelser så påvirker det også hvilke mennesker en velger senere i livet. 

Min ekspartner og mine eks-venner var valt ut fra en tanke om at jeg ikke blir sett, at jeg ikke er verdt like mye som andre, så når de tråkket over meg, ikke lyttet til meg og kom med stikk eller annen destruktiv oppførsel tenkte jeg at det var det jeg fortjente. Jeg hadde folk å gå på julebord med, folk å feire jul med, folk å feste eller se film med, folk å dra på restaurant og turer med, men jeg følte meg uendelig ensom for jeg følte meg ikke sett, hørt eller forstått som menneske. Og jeg følte at siden jeg hadde alt dette men ikke følte meg vel, så følte jeg at jeg ikke hørte til på planeten. 

Så har jeg fått en del traumeterapi, jeg har forstått hvordan ting faktisk har vært, at det er helt forståelig at jeg ikke føler meg sett og hørt. Og så har jeg for første gang sett og hørt meg selv og valgt bort disse menneskene. Nå skal jeg feire jul alene, ingen julebord å dra på. Men jeg føler meg sett og hørt i meg selv. Livet er uendelig mye bedre. Men det er klart at når jeg i løpet av ett år fjerner meg fra de aller fleste relasjoner jeg har at det blir litt ensomt innimellom også. Jeg merker det jo når jeg skulle ønsket å invitere en eks-venninne på filmkveld at vi ikke har kontakt. 

Bare spør om du har flere spørsmål. 

Anonymkode: 7dc2f...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er litt ensom. Og jeg har brutt kontakt med en del mennesker. Ensomheten var mye verre da jeg hadde disse menneskene rundt meg. Så egentlig er det ikke så veldig paradoksalt at en velger bort mennesker som gjør en vondt. Jeg vil heller være ensom slik jeg er nå, enn å omgi meg med mennesker jeg blir syk av å være rundt. Det at dette gjelder både foreldre, søsken og venner handler om det faktum at når en vokser opp i skadelige omgivelser så påvirker det også hvilke mennesker en velger senere i livet. 

Min ekspartner og mine eks-venner var valt ut fra en tanke om at jeg ikke blir sett, at jeg ikke er verdt like mye som andre, så når de tråkket over meg, ikke lyttet til meg og kom med stikk eller annen destruktiv oppførsel tenkte jeg at det var det jeg fortjente. Jeg hadde folk å gå på julebord med, folk å feire jul med, folk å feste eller se film med, folk å dra på restaurant og turer med, men jeg følte meg uendelig ensom for jeg følte meg ikke sett, hørt eller forstått som menneske. Og jeg følte at siden jeg hadde alt dette men ikke følte meg vel, så følte jeg at jeg ikke hørte til på planeten. 

Så har jeg fått en del traumeterapi, jeg har forstått hvordan ting faktisk har vært, at det er helt forståelig at jeg ikke føler meg sett og hørt. Og så har jeg for første gang sett og hørt meg selv og valgt bort disse menneskene. Nå skal jeg feire jul alene, ingen julebord å dra på. Men jeg føler meg sett og hørt i meg selv. Livet er uendelig mye bedre. Men det er klart at når jeg i løpet av ett år fjerner meg fra de aller fleste relasjoner jeg har at det blir litt ensomt innimellom også. Jeg merker det jo når jeg skulle ønsket å invitere en eks-venninne på filmkveld at vi ikke har kontakt. 

Bare spør om du har flere spørsmål. 

Anonymkode: 7dc2f...f6a

Takk for at du deler 🙏🏻  Du virker som en sterk person! Jeg vil gjerne spørre om det du skriver med at du følte at du ikke var verdt like mye som andre. Kan du forklare det mer.. hvordan føles det? Kan du beskrive følelsen? Er det klump i magen, er det sorg, er det ubehag og tristhet. Følte du oppriktig at du var verdt mindre? Eller er det mer en måte å beskrive noe vondt på? Hvordan føles det nå? Og husk at du er verdifull! 😊

Anonymkode: acddc...c15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Kan noen hjelpe meg å forstå den oppførselen? 

Vil tro at det ofte er psykiske utfordringer / problemer involvert.

I mine mørke perioder, kan jeg finne på å isolere meg. Men jeg klager ikke over at jeg er ensom.. Det er bare sånn det har blitt.

Anonymkode: 36f85...244