Virker nesten som hun er stolt over at barnet blir like skjør som henne?

[AnonymBruker]

Barnet mitt går i klasse med et barn som er veldig forsiktig av seg. Moren til dette barnet husker jeg slet mye på skolen selv og lynnet deres er egentlig ganske likt. 

Når det var juletilstelning på skolen nå så satt denne moren med barnet sitt på fanget. Klemte og koset med det (noe som selvfølgelig er veldig fint) men barnet var ikke interessert i å leke med de andre barna. Partneren hennes er mer utadvendt og sitter å mingler med andre. Spøker og ler. Men mora vil ikke snakke med noen. 

Jeg kjenner ene tanta til barnet. Hun sier at de aldri får lov til å passe barnet eller ha det hvis ikke faren (hennes bror) er med. Det er morens familie som får privilegiet med å være med barnet, passe det og være med på ting der også moren deltar. Og de passer barnet alene. 

Når jeg observerte dette på juleshowet virket moren nesten stolt over at barnet ristet på hodet når lærerne annonserte at nå blir det lek og kaker. 

Synes det er veldig trist for barnet. Hvis jeg hadde slitt med det sosiale så hadde det vært veldig viktig for meg at barna mine ikke tok etter meg. Men det er kanskje ikke sånn de tenker? 

Anonymkode: ed963...79e

[AnonymBruker]

Jeg pleier ikke å se så veldig mye på hvordan andre gjør det, pleier ikke å høre på ting via andre, pleier ikke å dømme så lenge jeg ikke har fått vite alt direkte fra den det gjelder.

Og, hvorfor påvirker dette deg? Bare fordi du er uenig i en type oppdragelse så betyr det ikke at det er en dårlig oppdragelse. 

Anonymkode: dc2e8...da0

[AnonymBruker]

Hvor gammelt er barnet? Det er jo ganske relevant her. Enebarn?

Anonymkode: b4644...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hvor gammelt er barnet? Det er jo ganske relevant her. Enebarn?

Anonymkode: b4644...8a5

Det går på skolen , hvorfor er det relevant om det er enebarn?

Anonymkode: e3d5b...f68

[AnonymBruker]

Du får uansett ikke gjort noe med det.

Anonymkode: f60d1...f11

[AnonymBruker]

Foreldre har faktisk et ansvar for at barn utvikler seg, også i relasjon til andre barn og andre mennesker, at barn er trygge nok til å våge å utforske verden, og at barnet får en hensiktsmessig fungering.

Et annet aspekt er: Hvem er det som egentlig trenger støtte og omsorg i disse situasjonene? Er det barnet eller er det mor? Det kan tyde på at det er mor som trenger barnets støtte, fordi mor er stille og sjenert, og dermed holder barnet tilbake.

Rart at far ikke tar noen grep her. Han er like ansvarlig som mor for at barnet vokser opp og blir en selvstendig og fungerende voksen

Anonymkode: 936b1...505

[AnonymBruker]

Her tenker jeg at det er den tilsynelatende normalt oppegående og ressurssterke faren som har sviktet, som lar kone og datter sulle seg bort i en syk symbiose. 

Anonymkode: 2a9a9...245

[AprilLudgate]

Kanskje mor bare generelt er stolt og glad i ungen sin som hun er 🤷‍♀️

Mener du hun skal vise misnøye og bekymringer så DU ser det og korrigere barnets atferd/ignorere signaler?

Sånn at du kan bli fornøyd fremfor at ungen styrer sitt eget tempo? 
 

For en teit og sladrete plass du bor når du har all denne infoen. Slike ting vet ikke jeg om noen(hvem som satt barnevakt for hvem når) - heller ikke venninner. Vi snakker om annet. 

Om noen må endre seg så er det du. La ungen utvikle seg på sine premisser - ikke dine. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det går på skolen , hvorfor er det relevant om det er enebarn?

Anonymkode: e3d5b...f68

Ok, så et sted mellom 6 og 19 år da. Jeg syns kanskje ikke det er så rart om det er en første eller andreklassing, men mer uvanlig for et større barn. 

Enebarn er jo relevant med tanke på om barnet er sosialt med søsken, og om mor behandler alle barna sånn, eller bare dette ene. 

Men, generelt sett ser jeg ikke helt at dette er noe du har noe med. Folk er forskjellige, og det kan være grunner du ikke vet noe om. 

Anonymkode: b4644...8a5

[AnonymBruker]

Som mor til en livredd førsteklassing som på skolens juletrefest nektet å være med på lek med mindre jeg var med, så skjønner jeg fortvilelsen. Samtidig, ungen min løp ikke tulling, han veltet hverken store eller små, ingen kaffekopper gikk i gulvet på grunn av ham. Så alt er ikke svart-hvit heller. 

Er det mor eller barn som er redd og trenger støtte? 
Er kanskje mor fornøyd med sånn som hun er? 

Det er jo masse forskjellige grunner til at ting er som de er, som vi aldri får vite. Så det er ikke akkurat det enkleste å si noe om 🤔

Anonymkode: f6498...268

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Her tenker jeg at det er den tilsynelatende normalt oppegående og ressurssterke faren som har sviktet, som lar kone og datter sulle seg bort i en syk symbiose. 

Anonymkode: 2a9a9...245

Muligens.

De fleste ønsker vel et bedre liv for sitt barn enn man hadde selv?

Feks har jeg tannlegeskrekk, så følger ikke barna til tannlegen, det gjør far, som ikke har tannlegeskrekk, og barna har ikke fått tannlegeskrekk. Jeg hadde påvirket barna negativt, med å ikke klare å skjule redselen min, så det var et bevisst valg at far tok seg av det. Barna aner ingenting om min tannlegeskrekk

Anonymkode: da93e...6fc

[AnonymBruker]

Dette angår ikke deg.

Anonymkode: a292f...203

[AnonymBruker]

Du har jo rett. Moren i dette scenarioet er trolig ikke slik av «lynne». De fleste veldig tilbakeholdne barn er oppdratt til å bli det. De har fått modellert slik adferd. Den oppmuntres. Barn er rimelig enkle å forme.

Og nå fortsetter moren dette arbeidet med neste generasjon. Som jo hadde fortjent bedre. Vi kan bare håpe ukulturen brytes et sted på veien. Men vi som bor nær de vi gikk på barneskolen med observerer jo at de fleste velger å la sine foreldres dysfunksjoner gå i arv. Hun som klaget over sin mors manglende dømmekraft som tenåring har  valgt å selv være en mor uten god dømmekraft. Hun som klaget over at moren var for kontrollerende har nå valgt å selv være en for kontrollerende mor. Etc. For vi velger ikke våre foreldre. Men som voksne velger vi all vår adferd. Og må ta ansvar for den.

Men sånn rent praktisk? Du får intet gjort. Dysfunksjon på dette nivået er såpass vanlig at ingen har tid eller krefter til å ta tak. Så lenge narrativet til myndighetene er «alle skal få barn» heller enn «ta en vurdering på om du egner deg før du velger om du får barn eller ei» så blir barna av uegnede foreldre kastet under bussen.

Anonymkode: e859d...e4c

[AnonymBruker]

Hvor er det egentlig du kommer inn i bildet?

Anonymkode: 2d5e8...b81

[AnonymBruker]

Moren er en trygg base, akkurat som hun skal være.

Anonymkode: af2f8...5f8

[AnonymBruker]

Hvis vi tar dette som ett eksempel i stede for en reell sak så blir det litt enklere å snakke om slike symbioser. Min mor elsker sykdom, all sykdom. Hun kan alt så mye bedre enn legene og elsker å ligge under teppet på sofaen og være stakkarslig. Jeg var syk som barn, hadde en operasjon og min mor har i alle år hatt en mening om at jeg fikk en dobbeltsidig operasjon mens i journlaen står det enkeltsidig. Hun påpekte og påpeker fortsatt alt på en måte som fikk meg til å føle meg utestengt på skolen. Ingen ville leke og hvis noen ville leke så var det "ja, de hadde ingen andre" så jeg var sikkert reserven. Sånn har det holdt på og det har påført meg store problemer med å stole på andre og være trygg i relasjoner og arbeid. Nå er mor gammel og ting er verre enn noen gang, nå må jeg hele tiden si "Nei det mente de garantert ikke noe vondt med", "Nei hun blir ikke sur fordi du kjøper en leke i stede for klær i gave" osv det er tung og av tre søsken er det jeg som har levd med dette og det er jeg som har fått ansvaret for mor og far nå som de er gamle. Mine søsken er gutter (de hadde masse gode venner, mamma elsket å ha de på besøk) og bor og jobber utenbys. Ene har sagt rett ut at han velger å bo på en annen kant av landet pga dette. 

Hva får så andre gjort, ikke så mye. Men, vær tydelig på at barnet er velkommen, vær en trygg og god voksen i møte med barnet.

Anonymkode: 4cc5d...e9b

[AnonymBruker]

Har sett mange eksempler på sosiale media på psykisk syke mødre som begynner å jakte diagnoser på barna sine. Det er helt forferdelig. Enkelte av disse har kanskje sluppet opp for diagnoser å jakte på selv, så da begynner de med barna.

Barn av psykisk syke, foreldre med ADHD, sosialangst osv arver ikke nødvendigvis diagnosen, men negativt påvirket av at foreldre sliter blir nok mange.

Det normale i tilfellet til TS hadde vel vært at mor eller far oppmuntret barnet til å leke med de andre. Foreldre skal jo lære barna sosial kompetanse.

Anonymkode: d381d...596

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Ok, så et sted mellom 6 og 19 år da. Jeg syns kanskje ikke det er så rart om det er en første eller andreklassing, men mer uvanlig for et større barn. 

Enebarn er jo relevant med tanke på om barnet er sosialt med søsken, og om mor behandler alle barna sånn, eller bare dette ene. 

Men, generelt sett ser jeg ikke helt at dette er noe du har noe med. Folk er forskjellige, og det kan være grunner du ikke vet noe om. 

Anonymkode: b4644...8a5

Jeg er ikke ts 

Anonymkode: e3d5b...f68

[AnonymBruker]

Tenker dette vet du altfor lite om.

Kan være mange grunner til at tante ikke får passe. Eller kanskje det bare er en konklusjon tanten har dratt basert på noen få anledninger.

Barnet har to foreldre som bor sammen - en mer innadvendt og en utadvendt. Jeg tenker det er et godt, og ganske vanlig grunnlag.

Mange barn synes sosiale tilstelninger blir «mye» - og de har jo ingenting de skulle sagt for hva de må delta på. Da gjør man det beste ut av det, om det så er å sitte litt på fanget.

Anonymkode: 48f5e...7b6

[AnonymBruker]

Temperamentet og personligheten er i stor grad medfødt, arvelig og stabilt gjennom livet. Nyt at du er en skarvkjefta, utadvendt og sosial kjærring som er godt likt, la mor og datter være beskjedne og roligere. Dere er alle bra nok

Anonymkode: a3053...c42