Ville du sagt at jeg er utro?

[AnonymBruker]

Hei

Jeg er introvert og mannen motsatt. Jeg styrer unna mennesker og han tiltrekkes av dem. Han har masse venner og jeg ingen, bare for å nevne noen.. 

Sammen har vi 9 og 11 åring der vi fordeler aktiviteter med henting og kjøring. På disse dagene står foreldrene i klynge og jeg alene. Jeg er vant til det, men livet er ensomt, fryktelig ensomt. Det hjelper ikke at jeg har 2 storebrødre som ikke snakker mye, bare når det er praktiske ting, og som sliter med hvert sitt forhold. 

Jeg er det man kan kalle estetisk pen, har alltid hatt menn som tar kontakt (i det virkelige liv, ikke internett), uten at jeg sender signaler,  fordi jeg kommer aldri til dem først. Dette har vært helt siden ungdomskolen. Får stadig høre fra mine da-venner (hadde et par av de gjennom skolen), at dems brødre og venner likte meg men syNes jeg var uoppnåelig. Ja jeg sender slike signaler enten jeg vil eller ei. I de siste årene har jo internett kommet, og jeg blir kontaktet av menn, via fb. Jeg svarer ikke på dem, inntil nå.

Jeg har valgt å svare på meldinger til en mann som bor langt unna og som er ganske not my type. Grunnen til at jeg valgte han var fordi han er en jeg ikke kommer til å møte og om det skulle skje (hvus han kjenner noen i norge), så vil det aldri være noe romantisk, da han er absolutt ikke min type. Men jeg trenger oppmerksomheten, jeg trenger noen å snakke med. Ting som jeg ikke kan snakke med mannen om. Mannen vet at jeg sliter.med venner, ved et par anledninger da vi kranglet, hadde han sagt at ingen kommer i min begravelse, typ fordi jeg ikke ville ut med vennene hans og vært på fest osv. Krangelen handler ikke om dette, men pga dette og at jeg ikke har venner. Forholdet til meg og mannen er heller ingen dans på roser, vi er uenige om det meste men velger å være sammen helt til barna flyttee ut og vi kan være frie.

Jeg ser for meg at han jeg chatter med kun som en pen-pal. En som man skriver til og pøser ut sine tanker og uro, typ terapi. Og han kan bruke meg på samme måte. Vi har snakket bare i noen dager og ikke kommet langt, men jeg har sagt at jeg er interessert i en jeg kan snakke med og personen kan også bruke meg til terapi, men der stopper det. Grunnen til at jeg holder det hemmelig er at mannen er ganske sjalu og vil se på dette helt annerledes og på grunn at han ser ned på meg ang dette med at ingen vil være venner med meg. 

Jeg selv vet jeg ikke er utro, både emosjonelt eller noe liknende. Hva synes dere? Jeg føler jeg trenger noen å snakke med etter å være så ensom i alle disse årene. Samtidig har vi ikke råd til terapi. 

 

Anonymkode: 3be84...d71

[AnonymBruker]

Høres ikke ut som mannen din er snill. Han ser ned på deg fordi du ikke har venner?! Det du gjør, med å hemmeligholde det er i utgangspunktet ikke greit. Men at han er sjalu og tråkker deg ned, er heller ikke greit. 

Anonymkode: 2c8b3...1d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Høres ikke ut som mannen din er snill. Han ser ned på deg fordi du ikke har venner?! Det du gjør, med å hemmeligholde det er i utgangspunktet ikke greit. Men at han er sjalu og tråkker deg ned, er heller ikke greit. 

Anonymkode: 2c8b3...1d2

Ts her.

Han ser ned på meg bla fordi jeg er introvert. Og at jeg er ufør og ikke bidrar til samfunnet. Jeg ble ufør etter at jeg fødet mine 2 barn. Vi har ikke følelser for hverandre men har blitt enige om å holde sammen noen år til pga barna. 

Jeg mener at om man holder en relasjon hemmelig når man vil et forhold til den andre, det er utro. Jeg ville aldri hatt er forhold til han. Jeg trenger bare en samtale partner.

Hva synes dere?

Anonymkode: 3be84...d71

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal gå fra han. Helt ærlig.. fint å holde sammen for barna, sikkert.. men ikke når han er slem med deg. 

Anonymkode: 2c8b3...1d2

[AnonymBruker]

Jeg syns at du skal gå fra han , fordi jeg tror du vil få det bedre med deg selv uten han.

Anonymkode: 2c811...844

[AnonymBruker]

Det går fint. Jeg er heller ikke bedre. Man sier ting når man er sint. Men det er ikke det denne tråden handler om..

Anonymkode: 3be84...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg syns at du skal gå fra han , fordi jeg tror du vil få det bedre med deg selv uten han.

Anonymkode: 2c811...844

Det handler ikke om meg. Men om barna. Jeg har klart meg i noen år, og hva gjør ven 11 år til.

Anonymkode: 3be84...d71

[AnonymBruker]

Mulig tråden ikke handler om det, men. Uansett da, du sier han ikke har følelser for deg, hvorfor er han sjalu? Om dere holder sammen for barna så bør dere i hvertfall åpne for å ha egne liv ved siden av. Han kontrollerer deg, elsker deg ikke, men er sjalu og rakker ned på deg. 

Anonymkode: 2c8b3...1d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det handler ikke om meg. Men om barna. Jeg har klart meg i noen år, og hva gjør ven 11 år til.

Anonymkode: 3be84...d71

Barna synes sikkert det er knall med foreldre som bare krangler, og en far som snakker ned moren deres. 

Anonymkode: e61b7...184

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Hei

Jeg er introvert og mannen motsatt. Jeg styrer unna mennesker og han tiltrekkes av dem. Han har masse venner og jeg ingen, bare for å nevne noen.. 

Sammen har vi 9 og 11 åring der vi fordeler aktiviteter med henting og kjøring. På disse dagene står foreldrene i klynge og jeg alene. Jeg er vant til det, men livet er ensomt, fryktelig ensomt. Det hjelper ikke at jeg har 2 storebrødre som ikke snakker mye, bare når det er praktiske ting, og som sliter med hvert sitt forhold. 

Jeg er det man kan kalle estetisk pen, har alltid hatt menn som tar kontakt (i det virkelige liv, ikke internett), uten at jeg sender signaler,  fordi jeg kommer aldri til dem først. Dette har vært helt siden ungdomskolen. Får stadig høre fra mine da-venner (hadde et par av de gjennom skolen), at dems brødre og venner likte meg men syNes jeg var uoppnåelig. Ja jeg sender slike signaler enten jeg vil eller ei. I de siste årene har jo internett kommet, og jeg blir kontaktet av menn, via fb. Jeg svarer ikke på dem, inntil nå.

Jeg har valgt å svare på meldinger til en mann som bor langt unna og som er ganske not my type. Grunnen til at jeg valgte han var fordi han er en jeg ikke kommer til å møte og om det skulle skje (hvus han kjenner noen i norge), så vil det aldri være noe romantisk, da han er absolutt ikke min type. Men jeg trenger oppmerksomheten, jeg trenger noen å snakke med. Ting som jeg ikke kan snakke med mannen om. Mannen vet at jeg sliter.med venner, ved et par anledninger da vi kranglet, hadde han sagt at ingen kommer i min begravelse, typ fordi jeg ikke ville ut med vennene hans og vært på fest osv. Krangelen handler ikke om dette, men pga dette og at jeg ikke har venner. Forholdet til meg og mannen er heller ingen dans på roser, vi er uenige om det meste men velger å være sammen helt til barna flyttee ut og vi kan være frie.

Jeg ser for meg at han jeg chatter med kun som en pen-pal. En som man skriver til og pøser ut sine tanker og uro, typ terapi. Og han kan bruke meg på samme måte. Vi har snakket bare i noen dager og ikke kommet langt, men jeg har sagt at jeg er interessert i en jeg kan snakke med og personen kan også bruke meg til terapi, men der stopper det. Grunnen til at jeg holder det hemmelig er at mannen er ganske sjalu og vil se på dette helt annerledes og på grunn at han ser ned på meg ang dette med at ingen vil være venner med meg. 

Jeg selv vet jeg ikke er utro, både emosjonelt eller noe liknende. Hva synes dere? Jeg føler jeg trenger noen å snakke med etter å være så ensom i alle disse årene. Samtidig har vi ikke råd til terapi. 

 

Anonymkode: 3be84...d71

Jeg mener at når du føler du må skjule en relasjon for partneren din, så er du emosjonelt utro. Spørsmålet er også om du direkte eller indirekte flørter med denne mannen, fordi du liker oppmerksomheten hans. Da har du bikket enda et punkt i å være emosjonelt utro. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Barna synes sikkert det er knall med foreldre som bare krangler, og en far som snakker ned moren deres. 

Anonymkode: e61b7...184

Vi gjør jo ikke det foran barna.

Anonymkode: 3be84...d71

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Hei

Jeg er introvert og mannen motsatt. Jeg styrer unna mennesker og han tiltrekkes av dem. Han har masse venner og jeg ingen, bare for å nevne noen.. 

Sammen har vi 9 og 11 åring der vi fordeler aktiviteter med henting og kjøring. På disse dagene står foreldrene i klynge og jeg alene. Jeg er vant til det, men livet er ensomt, fryktelig ensomt. Det hjelper ikke at jeg har 2 storebrødre som ikke snakker mye, bare når det er praktiske ting, og som sliter med hvert sitt forhold. 

Jeg er det man kan kalle estetisk pen, har alltid hatt menn som tar kontakt (i det virkelige liv, ikke internett), uten at jeg sender signaler,  fordi jeg kommer aldri til dem først. Dette har vært helt siden ungdomskolen. Får stadig høre fra mine da-venner (hadde et par av de gjennom skolen), at dems brødre og venner likte meg men syNes jeg var uoppnåelig. Ja jeg sender slike signaler enten jeg vil eller ei. I de siste årene har jo internett kommet, og jeg blir kontaktet av menn, via fb. Jeg svarer ikke på dem, inntil nå.

Jeg har valgt å svare på meldinger til en mann som bor langt unna og som er ganske not my type. Grunnen til at jeg valgte han var fordi han er en jeg ikke kommer til å møte og om det skulle skje (hvus han kjenner noen i norge), så vil det aldri være noe romantisk, da han er absolutt ikke min type. Men jeg trenger oppmerksomheten, jeg trenger noen å snakke med. Ting som jeg ikke kan snakke med mannen om. Mannen vet at jeg sliter.med venner, ved et par anledninger da vi kranglet, hadde han sagt at ingen kommer i min begravelse, typ fordi jeg ikke ville ut med vennene hans og vært på fest osv. Krangelen handler ikke om dette, men pga dette og at jeg ikke har venner. Forholdet til meg og mannen er heller ingen dans på roser, vi er uenige om det meste men velger å være sammen helt til barna flyttee ut og vi kan være frie.

Jeg ser for meg at han jeg chatter med kun som en pen-pal. En som man skriver til og pøser ut sine tanker og uro, typ terapi. Og han kan bruke meg på samme måte. Vi har snakket bare i noen dager og ikke kommet langt, men jeg har sagt at jeg er interessert i en jeg kan snakke med og personen kan også bruke meg til terapi, men der stopper det. Grunnen til at jeg holder det hemmelig er at mannen er ganske sjalu og vil se på dette helt annerledes og på grunn at han ser ned på meg ang dette med at ingen vil være venner med meg. 

Jeg selv vet jeg ikke er utro, både emosjonelt eller noe liknende. Hva synes dere? Jeg føler jeg trenger noen å snakke med etter å være så ensom i alle disse årene. Samtidig har vi ikke råd til terapi. 

 

Anonymkode: 3be84...d71

Du er ikke utro men veien dit kan fort gå den veien. 

Jeg ville heller meldt meg på et regnskapsmedarbeiderkurs for å lære meg noe så jeg kanskje kunne bygge meg en evt vei for å kunne stå på egne bein etterhvert. Bruk heller energien din på treningssenter, saltimer, yoga, frivillighetsarbeid o.l. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Vi gjør jo ikke det foran barna.

Anonymkode: 3be84...d71

Så foran barna er alt lykke og solskinn? At ikke de merker noe, nekter jeg å tro. 

Anonymkode: e61b7...184

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (Akkurat nå):

Jeg mener at når du føler du må skjule en relasjon for partneren din, så er du emosjonelt utro. Spørsmålet er også om du direkte eller indirekte flørter med denne mannen, fordi du liker oppmerksomheten hans. Da har du bikket enda et punkt i å være emosjonelt utro. 

Nei jeg føler ingenting for han. Det kunne egentlig vært bedre om det var en kvinne. Men kvinner kontakter ikke meg. Som de andre mammaene, står i klynge og går forbi meg til de andre mens vi venter på at barna er ferdige meg aktiviteten sin.

Jeg er veldig klar over at jeg ikke trenger oppmerksomheten, jeg får det hele tiden. Men jeg velger han her fordi jeg alddi kommer til å gå videre med han. Så han forblir på en måte en brevvenn.

Anonymkode: 3be84...d71

[AnonymBruker]

Det er da ikke utroskap i det hele tatt. Man har ikke meldeplikt om alt i et parforhold. Lov til å ha hemmeligheter. Dette var jo ikke flørting, men kontakt. 
For øvrig. Er ikke sikker hans venner eller gå ut på byen er din ting som introvert, men kanskje finne mer din type mennesker? Kan være gaming, alternative ting, selvutvikling, håndarbeid. Tror vi alle har godt av noe sosialt men må være på egne premisser. 

Anonymkode: 50c5e...20c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Ts her.

Han ser ned på meg bla fordi jeg er introvert. Og at jeg er ufør og ikke bidrar til samfunnet. Jeg ble ufør etter at jeg fødet mine 2 barn. Vi har ikke følelser for hverandre men har blitt enige om å holde sammen noen år til pga barna. 

Jeg mener at om man holder en relasjon hemmelig når man vil et forhold til den andre, det er utro. Jeg ville aldri hatt er forhold til han. Jeg trenger bare en samtale partner.

Hva synes dere?

Anonymkode: 3be84...d71

Dine to barn ja, ikke deres. Det har vel ikke noe å si om du er utro, for forholdet er uansett over høres det ut som. 

Anonymkode: b6ae6...e25

[Bombasi]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Nei jeg føler ingenting for han. Det kunne egentlig vært bedre om det var en kvinne. Men kvinner kontakter ikke meg. Som de andre mammaene, står i klynge og går forbi meg til de andre mens vi venter på at barna er ferdige meg aktiviteten sin.

Jeg er veldig klar over at jeg ikke trenger oppmerksomheten, jeg får det hele tiden. Men jeg velger han her fordi jeg alddi kommer til å gå videre med han. Så han forblir på en måte en brevvenn.

Anonymkode: 3be84...d71

Det har ingenting å si om du føler noe for han. Greia er at du holder bevisst relasjonen skjult for mannen din. Du vet at mannen din ikke vil synes det er greit. Og du gjør det for å fóre deg selv og din selvfølelse. Ergo, da er du i mine øyne emosjonelt utro. Fordi du søker oppmerksomhet fra en annen mann uten at mannen din vet om det.

Jeg ville blitt hjerteknust om jeg fikk vite at dama mi hadde hatt kontakt med en annen mann bak min rygg i lange tider fordi hun trengte oppmerksomheten hans. 

Og spør deg selv, ville du likt at mannen gjorde dette mot deg? At han hadde kontakt med en annen kvinne som du ikke visste om bare fordi han likte oppmerksomheten hennes?

Hvis du har fortalt mannen din om relasjonen din til denne mannen, så er det greit. Men hvis ikke, så tråkker du over grensa. Og du vet det egentlig selv - siden du spør på KG om det. 

Endret fredag kl. 23:51 av Bombasi

[AnonymBruker]

Jeg tenker ikke at du er utro, og jeg forstår at du ikke ønsker å fortelle det til mannen din. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Jeg var i samme situasjon som deg for et par år siden. Det startet med vennskap og en å skrive meg. Men etter hvert ble det tydeligere og tydeligere at han jeg skrev med var ute etter noe mer, av seksuell karakter. Da merket jeg at det ble utrolig vanskelig for meg å bryte og sette grenser fordi jeg så sårt trengte dette vennskapet. Uten at jeg egentlig ønsket det strakk jeg strikken lengre enn jeg burde fordi tomheten som fulgte når han ikke var der mer var så utrolig vanskelig å leve med. Så jeg vet ikke - jeg tror jo ikke denne kontakten du har er den riktige. Kan du finne noe annet å fylle savnet, ensomheten og tomheten med? 

Anonymkode: 6b254...dde

[AnonymBruker]

Bombasi skrev (5 minutter siden):

Det har ingenting å si om du føler noe for han. Greia er at du holder bevisst relasjonen skjult for mannen din. Da tråkker du over en grense, og du vet det egentlig. Du vet at han vil synes det ikke er greit. Og du gjør det for å fóre deg selv og din selvfølelse. Ergo, da er du i mine øyne emosjonelt utro. 

Jeg ville blitt hjerteknust om jeg fikk vite at dama mi hadde hatt kontakt med en annen mann bak min rygg i lange tider, fordi hun trengte oppmerksomheten hans. 

Og spør deg selv, ville du likt at mannen gjorde dette mot deg? At han hadde kontakt med en annen kvinne som du ikke visste om?

Hvis du har fortalt mannen din om relasjonen din til denne mannen, så er det greit. Men hvis ikke, så tråkker du over grensa.

Takk for respons, nyttig fra en manns syn

Jeg ville ikke følt noe spesielt om mannen fant en annen. 

Som sagt så trenger jeg ikke oppmerksomheten, bare noen å snakke med. 

Hva hvis jeg og denne mannen fortsatt er brevvenner etter la si 10 år? Og etter jeg og mannen har skilt og gått våre veier, at jeg og han fortsatt er brevvenner? Ville det stilt seg annerledes da? Fordi det er alt det kan være. 

Jeg kan ikke gå inn på KG hver gang jeg vil snakke med noen og starte forfra.

Anonymkode: 3be84...d71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk for respons, nyttig fra en manns syn

Jeg ville ikke følt noe spesielt om mannen fant en annen. 

Som sagt så trenger jeg ikke oppmerksomheten, bare noen å snakke med. 

Hva hvis jeg og denne mannen fortsatt er brevvenner etter la si 10 år? Og etter jeg og mannen har skilt og gått våre veier, at jeg og han fortsatt er brevvenner? Ville det stilt seg annerledes da? Fordi det er alt det kan være. 

Jeg kan ikke gå inn på KG hver gang jeg vil snakke med noen og starte forfra.

Anonymkode: 3be84...d71

Må det være en mann du skriver med. Kan det ikke være en kvinne? Jeg kjenner meg veldig godt igjen i alt du skriver, og hvis du vil kan du skrive med meg

Anonymkode: 6b254...dde