Barndomsvenner har en spesiell plass

[AnonymBruker]

Jeg fikk min første ordentlige bestevenninne i 6 klasse. Vi var bestiser og hang som erteris gjennom hele skoletiden og ut videregående. Hun flyttet og vi mistet kontakten gradvis. Jeg har prøvd ta kontakt men hun avviser meg. Hun lever et isolert liv og har veldig få. Jeg har nå fått høre at hun er døende, og jeg kjenner det rører meg. Det er 15 år siden vi hadde kontakt, men en nær bestevenninne gjennom hele ungdomstiden vil alltid ha en spesiell plass i 🫶🏼 får kommentarer som; hvorfor bryr du deg? Det er jo mange år siden dere hadde kontakt.. er det bare meg som har dype vennskap i hjertet? Har hatt mange venner oppgjennom åra, men det er noe spesielt med barndsomsvenniner 

Anonymkode: 526a1...86a

[Hjelmesett]

Absolutt. Har kontakt med mange. Det er noe helt spesielt med barndomsvenner. Kjente de deg da, kjenner de deg nesten bedre idag

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

får kommentarer som; hvorfor bryr du deg? Det er jo mange år siden dere hadde kontakt.. 

Anonymkode: 526a1...86a

Dette er SÅ spesielt spør du meg.

Enten så fikk ikke de oppleve det selv, eller så er de emosjonell umodne/dårlig med perspektivtaking.

Anonymkode: 97b79...cf0

[AnonymBruker]

Hjelmesett skrev (1 time siden):

Absolutt. Har kontakt med mange. Det er noe helt spesielt med barndomsvenner. Kjente de deg da, kjenner de deg nesten bedre idag

En nær bestevenn gjennom hele ungdomstiden vil alltid være i hjertet. De vil alltid betyr mer enn venner som har kommet og gått i voksen alder. Nettopp fordi vi har en historie sammen 

Anonymkode: 526a1...86a

[Sinsiew]

Min bestevenn har jeg hatt siden jeg gikk i 7 klasse. Vi har stått sammen i tykt og tynt. 

Han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Det er noe helt spesielt med venner man har kjent så lenge, og så nært. 

Jeg syns det er mer merkelig at du får slike kommentarer, enn at du kjenner det,stikker at dere har mistet kontakten og at hun nå er døende. 

[Daria]

Det er noe spesielt med de som var en del av livet og hverdagen da man var barn og ungdom. Særlig de som var nære venner, men jeg synes også det ofte gjelder de litt mer perifere - man deler erfaringer og et fellesskap som nyere bekjente mangler, selv om de kan være nærere nå.

Jeg traff som innlagt en sykehuslege som hadde gått i paralellklassen min i fem år. Vi var ikke direkte venner den gang da og hadde ikke sett hverandre på 25 år, men jeg hadde likevel og umiddelbart en annen og mer avslappet tone med henne enn med de andre legene. 

Hvis jeg hadde fått høre at noen kjente fra barndommen var døende, ville jeg blitt berørt nesten uansett hvor nære vi var. Å reagere på det er jo bare merkelig - selvfølgelig bryr man seg selv om kontakten ikke lenger er der.

[AnonymBruker]

For meg er venner noe som har kommet og gått gjennom livet. Avhengig av hvordan jeg har utviklet meg, hvor jeg bor, og hva jeg gjør. Hver gang det har skjedd endringer i livet har jeg jo truffet nye og interessante mennesker, som er likere meg enn de jeg tilfeldigvis bodde i samme gate som, eller endte i klasse med. 

Selvfølgelig holder jeg fast ved vennskap selv når jeg flytter meg videre i livet. Men de sklir som regel sakte ut da jeg føler vi har mindre og mindre å prate om. Med noen unntak - særlig har jeg noen studievenninner der det kan gå år mellom hver gang vi sees, men vi er "tilbake" med en gang dersom vi er i samme by og tar et glass. Men mange av barndomsvenninnene oppfatter jeg som veldig lite givende de gangene vi møtes. 

Anonymkode: 877a2...f01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

For meg er venner noe som har kommet og gått gjennom livet. Avhengig av hvordan jeg har utviklet meg, hvor jeg bor, og hva jeg gjør. Hver gang det har skjedd endringer i livet har jeg jo truffet nye og interessante mennesker, som er likere meg enn de jeg tilfeldigvis bodde i samme gate som, eller endte i klasse med. 

Selvfølgelig holder jeg fast ved vennskap selv når jeg flytter meg videre i livet. Men de sklir som regel sakte ut da jeg føler vi har mindre og mindre å prate om. Med noen unntak - særlig har jeg noen studievenninner der det kan gå år mellom hver gang vi sees, men vi er "tilbake" med en gang dersom vi er i samme by og tar et glass. Men mange av barndomsvenninnene oppfatter jeg som veldig lite givende de gangene vi møtes. 

Anonymkode: 877a2...f01

Det handler kanskje om relasjonen. Ekte og nært vennskap gjennom hele ungdomstiden betyr mer enn perifere venner. Selv om man sklir fra hverandre og mister kontakten vil en jo alltid ha med seg det en hadde sammen. 

Anonymkode: 526a1...86a

[AnonymBruker]

Absolutt, detver noe helt spesielt med barndomsvenninner. Jeg er så heldig at jeg har 3 stk.

Jeg er 36 og har hatt min aller beste venninne ved min side i 33 år. Kan ikke huske et liv uten henne. Vi har vært i gjennom absolutt alle oppturer og nedturer i livet sammen. Vi er faktisk ganske ulike, men har likevel utviklet oss i samme retning, om det gir mening. Aldri kranglet, aldri baksnakket hverandre, til og med ikke i de turbulente og hormonelle tenårene 😂 Hun er sjelevennen min. 

Så har jeg to andre venninner jeg har kjent like lenge. Det er noe helt spesielt å være med dem også, og selv om jeg personlighetsmessig mest er lik de begge, har vi utviklet oss i veldig ulike retninger og tatt vidt forskjellige valg for oss selv. Her har det oppstått både konflikter, krangler og uenigheter i barndommen, men ikke i voksen alder. Jeg er uendelig glad i disse og, men vi er ikke like emosjonelt nære i dag. Dvs vi kan dele alt med hverandre, som vi alltid har gjort, men vi er bare på helt forskjellige steder i livet, og det kommer vi alltid til å være. 

Resten av venninnene mine møtte jeg på vgs og på min første jobb ved siden av skolen. Ene er jeg veldig nær - og vi er personlighetsmessig også ganske ulike 😂 Så jeg trives visst best med de som er litt ulike meg selv 🤔

Anonymkode: c54a3...0ac

[AnonymBruker]

Ikke for meg. Kan ikke si at jeg bryr meg om de vennene jeg hadde på barneskolen og ungdomsskolen. Hadde nok fått sjokk om de var døende, men mest fordi vi er tidlig 30-årene. 
Vi mistet kontakt av en grunn.

Anonymkode: 83d7e...eab

[Kålrota]

AnonymBruker skrev (På 5.12.2025 den 18.44):

Dette er SÅ spesielt spør du meg.

Enten så fikk ikke de oppleve det selv, eller så er de emosjonell umodne/dårlig med perspektivtaking.

Anonymkode: 97b79...cf0

Eller så er de ikke like opptatt av barndomsvenner? 
 

Jeg vet ikke, har ikke venner fra barndommen. Jeg tenker jo likevel at venner jeg har valgt basert på interesser og personlighet senere i livet vil være nærere enn de jeg tilfeldigvis bodde i nærheten av som barn. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.12.2025 den 20.01):

Det handler kanskje om relasjonen. Ekte og nært vennskap gjennom hele ungdomstiden betyr mer enn perifere venner. Selv om man sklir fra hverandre og mister kontakten vil en jo alltid ha med seg det en hadde sammen. 

Anonymkode: 526a1...86a

Jeg har hatt og har veldig mange ekte og veldig nære relasjoner.

Det handler vel mer om hvordan man beveger seg gjennom livet. Antall opplevelser, utfordringer, land... som man oppsøker. 

Det er jo ingen grunn til at de første du traff i livet. De som tilfeldig bor i samme gate. Tilfeldig blir plassert i samme klasse. Er de du føler det nærmest og likest i dette livet etter å ha levd noen år. 

Anonymkode: 877a2...f01