Barndomsvenner har en spesiell plass

[AnonymBruker]

Jeg fikk min første ordentlige bestevenninne i 6 klasse. Vi var bestiser og hang som erteris gjennom hele skoletiden og ut videregående. Hun flyttet og vi mistet kontakten gradvis. Jeg har prøvd ta kontakt men hun avviser meg. Hun lever et isolert liv og har veldig få. Jeg har nå fått høre at hun er døende, og jeg kjenner det rører meg. Det er 15 år siden vi hadde kontakt, men en nær bestevenninne gjennom hele ungdomstiden vil alltid ha en spesiell plass i 🫶🏼 får kommentarer som; hvorfor bryr du deg? Det er jo mange år siden dere hadde kontakt.. er det bare meg som har dype vennskap i hjertet? Har hatt mange venner oppgjennom åra, men det er noe spesielt med barndsomsvenniner 

Anonymkode: 526a1...86a

[Hjelmesett]

Absolutt. Har kontakt med mange. Det er noe helt spesielt med barndomsvenner. Kjente de deg da, kjenner de deg nesten bedre idag

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

får kommentarer som; hvorfor bryr du deg? Det er jo mange år siden dere hadde kontakt.. 

Anonymkode: 526a1...86a

Dette er SÅ spesielt spør du meg.

Enten så fikk ikke de oppleve det selv, eller så er de emosjonell umodne/dårlig med perspektivtaking.

Anonymkode: 97b79...cf0

[AnonymBruker]

Hjelmesett skrev (1 time siden):

Absolutt. Har kontakt med mange. Det er noe helt spesielt med barndomsvenner. Kjente de deg da, kjenner de deg nesten bedre idag

En nær bestevenn gjennom hele ungdomstiden vil alltid være i hjertet. De vil alltid betyr mer enn venner som har kommet og gått i voksen alder. Nettopp fordi vi har en historie sammen 

Anonymkode: 526a1...86a

[Sinsiew]

Min bestevenn har jeg hatt siden jeg gikk i 7 klasse. Vi har stått sammen i tykt og tynt. 

Han har en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Det er noe helt spesielt med venner man har kjent så lenge, og så nært. 

Jeg syns det er mer merkelig at du får slike kommentarer, enn at du kjenner det,stikker at dere har mistet kontakten og at hun nå er døende. 

[Daria]

Det er noe spesielt med de som var en del av livet og hverdagen da man var barn og ungdom. Særlig de som var nære venner, men jeg synes også det ofte gjelder de litt mer perifere - man deler erfaringer og et fellesskap som nyere bekjente mangler, selv om de kan være nærere nå.

Jeg traff som innlagt en sykehuslege som hadde gått i paralellklassen min i fem år. Vi var ikke direkte venner den gang da og hadde ikke sett hverandre på 25 år, men jeg hadde likevel og umiddelbart en annen og mer avslappet tone med henne enn med de andre legene. 

Hvis jeg hadde fått høre at noen kjente fra barndommen var døende, ville jeg blitt berørt nesten uansett hvor nære vi var. Å reagere på det er jo bare merkelig - selvfølgelig bryr man seg selv om kontakten ikke lenger er der.