AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #1 Skrevet 6 timer siden Jeg prøvde å hjelpe et voksent familiemedlem med et problem, og ble møtt med et voldsomt sinneutbrudd. Jeg er vant til å være ganske forsiktig rundt vedkommende, fordi jeg ikke vil at dette skal skje. Jeg synes dette er utrolig vanskelig, og føler meg så trist. H*n kan være manipulerende, og kan skyve sine egne feil over på andre. Jeg er ikke den eneste som dette går utover. Har noen et råd hvordan jeg kan omgås dette familiemedlemmet? Jeg er så trøtt og sliten etter å ha levd med dette lenge. Det har gått utover psyken. Anonymkode: 58e13...7c8 1
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #2 Skrevet 6 timer siden Fjern deg fra situasjonen og snakk med vedkommende når du er på god avstand. Via tlf f.eks. Eller sms Anonymkode: 02730...dd4 2
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #3 Skrevet 6 timer siden AnonymBruker skrev (12 minutter siden): Har noen et råd hvordan jeg kan omgås dette familiemedlemmet? Jeg er så trøtt og sliten etter å ha levd med dette lenge. Det har gått utover psyken. Anonymkode: 58e13...7c8 La vedkommende løse sine problemer selv. Anonymkode: 9c277...637 1
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #4 Skrevet 6 timer siden Det er ganske vesentlig for historien om vedkommende hadde bedt om eller ønsket din hjelp. Anonymkode: d67ce...113 2
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #5 Skrevet 6 timer siden Ba vedkommende om bistand? Dersom ikke så husk at å gi «bistand» ubedt ikke er til hjelp, det er bare helt vanlig uhøflig oppførsel. Dersom vedkommende ba om hjelp, fikk det og så valgte å bli sinna? Ok. Noter deg det til neste gang hen ber om hjelp. Og da takker du pent nei og veileder hen retning kommune/nav/bank/privat næringsliv. Og vær klar på at du ikke omgåes vedkommende igjen før hen ber om unnskyldning, skisserer en plan for endring av adferd og viser endret adferd. Frem til den tid kan vedkommende være ensom. Det tåler voksne som velger seg ugrei adferd. Det er en helt ok konsekvens. Anonymkode: d6119...6d8 1
AnonymBruker Skrevet 6 timer siden #6 Skrevet 6 timer siden Det er en forelder som er vanskelig. Jeg unngår alltid vedkommende etter sinneutbruddene. Det har jeg gjort siden jeg var liten. Men når min andre forelder ber om hjelp, så må jeg stille opp. En skulle tro at jeg var vant til dette nå. Vedkommende sa en gang til meg da jeg gråt at «h*n skulle ønske jeg var død.» Jeg har alltid vært redd, og dette preger meg. Føler på en blanding av tristhet, oppgitthet og sinne. Har et veldig nært forhold til min andre forelder. Det har vi alle sammen. Vi ler også til tider over at oppførselen er så utrolig barnslig. Det hjelper. Men jeg er den som er mest oppi dette, så det er lettere for andre søsken å distansere seg. Ts Anonymkode: 58e13...7c8 1
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #7 Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (1 time siden): Det er en forelder som er vanskelig. Jeg unngår alltid vedkommende etter sinneutbruddene. Det har jeg gjort siden jeg var liten. Men når min andre forelder ber om hjelp, så må jeg stille opp. En skulle tro at jeg var vant til dette nå. Vedkommende sa en gang til meg da jeg gråt at «h*n skulle ønske jeg var død.» Jeg har alltid vært redd, og dette preger meg. Føler på en blanding av tristhet, oppgitthet og sinne. Har et veldig nært forhold til min andre forelder. Det har vi alle sammen. Vi ler også til tider over at oppførselen er så utrolig barnslig. Det hjelper. Men jeg er den som er mest oppi dette, så det er lettere for andre søsken å distansere seg. Ts Anonymkode: 58e13...7c8 Så leit❤️ Er det en mulighet at du sier til din snille forelder at du kan hjelpe men bare når den slemme forelderen er på jobb? Og at hvis den slemme er forventet å komme hjem fra jobb klokken 16, så drar du kvart på fire. Og fremover heller treffe den snille hjemme hos deg, på cafe eller et annet sted hvor den slemme ikke er. Anonymkode: 7fe2c...26a 1
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #8 Skrevet 4 timer siden AnonymBruker skrev (1 time siden): Det er en forelder som er vanskelig. Jeg unngår alltid vedkommende etter sinneutbruddene. Det har jeg gjort siden jeg var liten. Men når min andre forelder ber om hjelp, så må jeg stille opp. En skulle tro at jeg var vant til dette nå. Vedkommende sa en gang til meg da jeg gråt at «h*n skulle ønske jeg var død.» Jeg har alltid vært redd, og dette preger meg. Føler på en blanding av tristhet, oppgitthet og sinne. Har et veldig nært forhold til min andre forelder. Det har vi alle sammen. Vi ler også til tider over at oppførselen er så utrolig barnslig. Det hjelper. Men jeg er den som er mest oppi dette, så det er lettere for andre søsken å distansere seg. Ts Anonymkode: 58e13...7c8 Utrolig leit å høre, og når sant skal sies så er bare enkelte mennesker slik. Enkelte enser ikke egne feil eller væremåte, og kan snu totalt på det som har skjedd eller ble sagt. Enkelte spiller også på offerrollen. Det er nytteløst å prøve å snakke fornuftig med slike mennesker, dessverre. En ting er å ha ulike meninger, men velger man å synke dit hen at man er barnslig og regelrett oppfører seg på en umoden måte, er det lite man kan gjøre. Ikke alle mennesker er mottakelig for kritikk eller å høre sannheter. Bare å se på hvordan enkelte i forumet her fremstår, eller i diverse kommentarfelt, så skjønner du tegninga. Dessverre er det lite man kan gjøre og dessverre er du en som står midt i det. Det er trist. Prøv å hold deg rolig og saklig rundt vedkommende og ikke bruk så mye energi på det. Bruk kreftene dine heller på det som gjør deg glad er mitt råd til deg. Anonymkode: d5702...996 1
AnonymBruker Skrevet 4 timer siden #9 Skrevet 4 timer siden Uff, du må bare si at du har fått nok. Du skal ikke finne deg i å bli behandlet slik, selv om det er din forelder. Det bare ødelegger deg! Gi beskjed til den andre forelderen at denne gjerne kan komme til deg for samvær eller hjelp, eller du kan komme hjem til dem når den forelderen du ikke vil møte er ute. At fra nå av er det uaktuelt at dere er i samme hus, for du er ferdig med å bli behandlet dårlig. Du skylder dem faktisk ikke å stå i dette, selv om de er familie!! Anonymkode: cc6fb...dba
AnonymBruker Skrevet 2 timer siden #10 Skrevet 2 timer siden AnonymBruker skrev (4 timer siden): Jeg prøvde å hjelpe et voksent familiemedlem med et problem, og ble møtt med et voldsomt sinneutbrudd. Jeg er vant til å være ganske forsiktig rundt vedkommende, fordi jeg ikke vil at dette skal skje. Jeg synes dette er utrolig vanskelig, og føler meg så trist. H*n kan være manipulerende, og kan skyve sine egne feil over på andre. Jeg er ikke den eneste som dette går utover. Har noen et råd hvordan jeg kan omgås dette familiemedlemmet? Jeg er så trøtt og sliten etter å ha levd med dette lenge. Det har gått utover psyken. Anonymkode: 58e13...7c8 Ikke gidd. Anonymkode: b648e...cfd
AnonymBruker Skrevet 1 time siden #11 Skrevet 1 time siden AnonymBruker skrev (4 timer siden): Jeg prøvde å hjelpe et voksent familiemedlem med et problem, og ble møtt med et voldsomt sinneutbrudd. Jeg er vant til å være ganske forsiktig rundt vedkommende, fordi jeg ikke vil at dette skal skje. Jeg synes dette er utrolig vanskelig, og føler meg så trist. H*n kan være manipulerende, og kan skyve sine egne feil over på andre. Jeg er ikke den eneste som dette går utover. Har noen et råd hvordan jeg kan omgås dette familiemedlemmet? Jeg er så trøtt og sliten etter å ha levd med dette lenge. Det har gått utover psyken. Anonymkode: 58e13...7c8 Er det din mor eller søster? Anonymkode: a76e7...a2a
Fremhevede innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå