Familiemedlem med sinneutbrudd

[AnonymBruker]

Jeg prøvde å hjelpe et voksent familiemedlem med et problem, og ble møtt med et voldsomt sinneutbrudd. Jeg er vant til å være ganske forsiktig rundt vedkommende, fordi jeg ikke vil at dette skal skje. Jeg synes dette er utrolig vanskelig, og føler meg så trist. H*n kan være manipulerende, og kan skyve sine egne feil over på andre. Jeg er ikke den eneste som dette går utover.

Har noen et råd hvordan jeg kan omgås dette familiemedlemmet? Jeg er så trøtt og sliten etter å ha levd med dette lenge. Det har gått utover psyken.

 

Anonymkode: 58e13...7c8

[AnonymBruker]

Fjern deg fra situasjonen og snakk med vedkommende når du er på god avstand. Via tlf f.eks. Eller sms

Anonymkode: 02730...dd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Har noen et råd hvordan jeg kan omgås dette familiemedlemmet? Jeg er så trøtt og sliten etter å ha levd med dette lenge. Det har gått utover psyken.

 

Anonymkode: 58e13...7c8

La vedkommende løse sine problemer selv.

Anonymkode: 9c277...637

[AnonymBruker]

Det er ganske vesentlig for historien om vedkommende hadde bedt om eller ønsket din hjelp.

Anonymkode: d67ce...113

[AnonymBruker]

Ba vedkommende om bistand? Dersom ikke så husk at å gi «bistand» ubedt ikke er til hjelp, det er bare helt vanlig uhøflig oppførsel.

Dersom vedkommende ba om hjelp, fikk det og så valgte å bli sinna? Ok. Noter deg det til neste gang hen ber om hjelp. Og da takker du pent nei og veileder hen retning kommune/nav/bank/privat næringsliv. 

Og vær klar på at du ikke omgåes vedkommende igjen før hen ber om unnskyldning, skisserer en plan for endring av adferd og viser endret adferd. Frem til den tid kan vedkommende være ensom. Det tåler voksne som velger seg ugrei adferd. Det er en helt ok konsekvens.

Anonymkode: d6119...6d8

[AnonymBruker]

Det er en forelder som er vanskelig. Jeg unngår alltid vedkommende etter sinneutbruddene. Det har jeg gjort siden jeg var liten. Men når min andre forelder ber om hjelp, så må jeg stille opp. En skulle tro at jeg var vant til dette nå. Vedkommende sa en gang til meg da jeg gråt at «h*n skulle ønske jeg var død.» Jeg har alltid vært redd, og dette preger meg. Føler på en blanding av tristhet, oppgitthet og sinne. Har et veldig nært forhold til min andre forelder. Det har vi alle sammen. Vi ler også til tider over at oppførselen er så utrolig barnslig. Det hjelper. Men jeg er den som er mest oppi dette, så det er lettere for andre søsken å distansere seg.

Ts

Anonymkode: 58e13...7c8