Trist over at jeg aldri egentlig fikk være tante

[AnonymBruker]

Prøvde å finne igjen innlegget jeg skrev her for rundt 15 år siden. Der skrev jeg om sorgen over at mine tantebarn aldri ville komme på besøk med mindre de omtrent ble tvunget med, følelsen av at de ikke satte pris på gaver og penger jeg ga de. Fikk da masse svar om at jeg må være tålmodig, at dette er ting som vil komme etterhvert når de blir litt eldre. 

Vel, nå er eldstemann 25 år gammel og ingenting har egentlig endret seg. Jeg har aldri mast, men tatt litt initiativ her og der opp gjennom. Har tenkt på de når jeg har vært ute å reist og kjøpt med gave. Strikket litt til de når de var små. Har prøvd å være den rolige stabile tanta som er koselig å være med. Men det var liksom aldri noe særlig tydeligvis. Det er ikke noe vondt blod mellom meg og foreldrene heller. Men barna er merkbart mer nær mors familie. Gjennom hele oppveksten deres har det vært vanskelig å få i gang en dialog da de alltid har sittet mye med mobil og pc/nettbrett. Prøvd meg på litt kontakt via mobil, men lite respons.

Føler meg ganske alene rundt dette temaet. Så lurer på om det er andre som kjenner på det samme? Har vel sikkert litt å si at jeg ikke kan bli gravid også, så gleden min har vært disse små tantebarna som nå er blitt store 💔

Anonymkode: dd768...422

[AnonymBruker]

Jeg kjenner litt på det samme, har to tantebarn som nå er myndige, som jeg ikke kjenner, da det kun har vært, og er, mors familie som er "god nok". Min brors side har til nød blitt invitert når vi har "måttet", i bursdager feks. 

Anonymkode: cbc8e...22f

[venus24]

Ganske klassisk at barn er nærmere knyttet mors familie enn fars. Kvinner generelt er ofte flinkere til å ta initiativet til sosiale sammenkomster med familie enn det menn er. Når menn ikke organiserer kontakt mellom barna og sin egen familie mens mor gjør det med sin, er det naturlig at barna får tettere kontakt med den delen av familien de faktisk omgås.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Prøvde å finne igjen innlegget jeg skrev her for rundt 15 år siden. Der skrev jeg om sorgen over at mine tantebarn aldri ville komme på besøk med mindre de omtrent ble tvunget med, følelsen av at de ikke satte pris på gaver og penger jeg ga de. Fikk da masse svar om at jeg må være tålmodig, at dette er ting som vil komme etterhvert når de blir litt eldre. 

Vel, nå er eldstemann 25 år gammel og ingenting har egentlig endret seg. Jeg har aldri mast, men tatt litt initiativ her og der opp gjennom. Har tenkt på de når jeg har vært ute å reist og kjøpt med gave. Strikket litt til de når de var små. Har prøvd å være den rolige stabile tanta som er koselig å være med. Men det var liksom aldri noe særlig tydeligvis. Det er ikke noe vondt blod mellom meg og foreldrene heller. Men barna er merkbart mer nær mors familie. Gjennom hele oppveksten deres har det vært vanskelig å få i gang en dialog da de alltid har sittet mye med mobil og pc/nettbrett. Prøvd meg på litt kontakt via mobil, men lite respons.

Føler meg ganske alene rundt dette temaet. Så lurer på om det er andre som kjenner på det samme? Har vel sikkert litt å si at jeg ikke kan bli gravid også, så gleden min har vært disse små tantebarna som nå er blitt store 💔

Anonymkode: dd768...422

Alltid noe å være trist og lei for, bare man konsentrerer  seg godt nok!

Anonymkode: f2f01...6ca

[AnonymBruker]

Kanskje kjemien bare ikke er der.

Jeg har 3 tanter. Foretrekker den ene av dem. Vi er mer like, og det er bare noe ved henne❤️ De 2 andre ser jeg når jeg må. Ikke noe mer. 
 

Mine søsken fikk aldri egne barn, men jeg er så heldig at jeg ble ‘tante’ til lillebrors bonusbarn. Det er gøy og ungen elsker å være her. Vi bare passer sammen. 
Familie trenger ikke alltid være biologi❤️ Kanskje du kan bli ekstra-tante / bonustante til barn som har liten eller ingen familie? 

Anonymkode: eee2b...a76

[AnonymBruker]

venus24 skrev (1 minutt siden):

Ganske klassisk at barn er nærmere knyttet mors familie enn fars. Kvinner generelt er ofte flinkere til å ta initiativet til sosiale sammenkomster med familie enn det menn er. Når menn ikke organiserer kontakt mellom barna og sin egen familie mens mor gjør det med sin, er det naturlig at barna får tettere kontakt med den delen av familien de faktisk omgås.

Det merker jeg i vår slekt og. Har en niese som akkurat ble 28, som jeg har masse kontakt med. Jeg er selv 40 år. Men jeg har lite til ingen kontakt med hennes søstre. De tre niesene mine har samme far, og de to yngste har samme mor. Jeg har bare innsett at slik vil det være nå som de er voksne. 

Anonymkode: 13b4a...4ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Alltid noe å være trist og lei for, bare man konsentrerer  seg godt nok!

Anonymkode: f2f01...6ca

🤦🏻‍♀️

Anonymkode: f5b81...5a3

[AnonymBruker]

Skjønner det er kjedelig , jeg føler det litt på samme måte

Anonymkode: f5b81...5a3

[AnonymBruker]

Dette er et tema jeg er litt interessert i om dagen. Jeg er selv mamma til 2 små, og ser ganske tydelige tegn til at våre barn på sikt kommer til å bli mer knyttet min familie. Samtidig som jeg ser at jeg kommer til å få et tett og nært forhold til mine tantebarn (min bror sine barn). 

For vår del tror jeg dette er sammensatt, men bunner mest i to ting. Det ene, som nevnt over: Jeg som kvinne er flinkere til å ta initiativ til å treffe min familie, samboer er dårligere på dette (det er også generelt mer konflikt i hans familie, men ikke så ille at de ikke kunne møtt hverandre oftere).
Det andre er at jeg og hans familie er ganske ulike og har ulike verdier og ulik syn på barneoppdragelse, noe de nok også kjenner på. Jeg tror de tar seg litt nær av at jeg gjør ting på en annen måte enn de (selv om mine valg naturligvis ikke har noe som helst med de å gjøre), men det fører til at de trekker seg litt unna, og jeg tar heller ikke initiativ til at de skal tilbringe mer tid sammen enn nødvendig.

Mitt barn er veldig glad i sin tante på samboers side, men hun tar ekstremt sjeldent initiativ til å treffe våre barn.

Sett bort fra gaver og penger, har du tilbragt tid med de? Jeg tenker at tid og opplevelser sammen trumfer penger og gaver i veldig stor grad når det gjelder å få et nært forhold..

Anonymkode: 1a872...afc

[AnonymBruker]

venus24 skrev (12 minutter siden):

Ganske klassisk at barn er nærmere knyttet mors familie enn fars. Kvinner generelt er ofte flinkere til å ta initiativet til sosiale sammenkomster med familie enn det menn er. Når menn ikke organiserer kontakt mellom barna og sin egen familie mens mor gjør det med sin, er det naturlig at barna får tettere kontakt med den delen av familien de faktisk omgås.

Ja, du har et poeng.

Samtidig finnes det kvinner som ikke liker at mannen har like mye kontakt til sine foreldre som hun har til sine. Det er liksom greit at kvinnen snakker mange ganger ukentlig med sin mor, men sært om mannen gjør det.

Anonymkode: 67a67...316

[AnonymBruker]

Det med at mange har dårligere kontakt om man kommer fra fars side, det må man skylde på fedrene for. Ikke barnas mødre. Jeg har en søster og en bror, og jeg har barn selv. Jeg har like mye å gjøre med min brors barn som min søsters, og mine foreldre er like tett på sine sønnebarn som sine datterbarn. Min bror er en sosialt oppegående type som har god kontakt med egen familie, og det har aldri vært noe snakk om at hennes familie er mer involvert enn hans. Egentlig tvert i mot, mine foreldre har vært mer tilstedeværende enn hva hennes har vært.

Dette ble litt på siden av HI, men trist at du har lite kontakt med tantebarna dine. Det er nå slik at ikke alle barn kommer like godt overens med alle voksne. Min søster har vært mye flinkere enn meg til å opprettholde kontakten med våre felles tantebarn. Hun fikk selv barn seinere enn oss andre, og hadde mer overskudd til å være tilstedeværende tante enn jeg hadde som sto til knes i småbarn selv. Og så er hun en annen type, utdannet sykepleier mens jeg har en annen bakgrunn uten så mye menneskekontakt. Hvis hun ender opp med nærere kontakt når de blir voksne, så ære være henne for det. 

Anonymkode: 42c3d...82b