Dere som har vært på nyfødt intensiv

[AnonymBruker]

Dere som har vært innlagt NFI med baby.  Har det kommet reaksjoner psykisk i etterkant ?

Var selv innlagt lenge med min baby (ikke for tidlig født , men syk). Alt gikk bra etter forholdene og fikk mye "skryt " av familie og venner for at jeg taklet det bra.

 

Nå flere år etterpå får jeg nesten sån flashback av hvor intenst tøft det var.  Begynner plutselig å hylgråte hvis jeg hører en sang som minner meg på det ect.  Klarer ikke se bilder fra tiden. Takler ikke lyden av brystpumpe. Aldri snakket med noen om hvor vondt det faktisk var. 

 

Anonymkode: d2198...26c

[AnonymBruker]

Ja. Ikke noe dramatisk som skjedde der. Litt stress med hastesnitt kanskje, men det har jeg snakket med venner om.

Men jeg ser ikke på bilder derifra F.eks. Føler meg litt alene med den tiden på sykehuset. Nå veldig mange år senere, har det liksom bleket…

Anonymkode: 40f61...0a6

[MarianneE]

Ja, fikk barn i uke 33 med hastekeisersnitt da det sto om livet til oss begge. 

Alt bra de tre ukene vi var på Intensiven men jeg sleit veldig etterpå. Jeg kunne gå trilletur og planlegge begravelsen hennes. Ned til hvordan vi skulle fortelle familie at hun ikke hadde klart seg, plukke ut blomster... I mange år hadde jeg mareitt om at jeg mistet henne i ulike situasjoner. Faren fikk en form for svangerskapsdepresjon selv etter å nesten mistet oss begge. Vi hadde virkelig trengt noen å prate med. 

Det gikk jo over etterhvert og Ungen er nå 18. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dere som har vært innlagt NFI med baby.  Har det kommet reaksjoner psykisk i etterkant ?

Var selv innlagt lenge med min baby (ikke for tidlig født , men syk). Alt gikk bra etter forholdene og fikk mye "skryt " av familie og venner for at jeg taklet det bra.

 

Nå flere år etterpå får jeg nesten sån flashback av hvor intenst tøft det var.  Begynner plutselig å hylgråte hvis jeg hører en sang som minner meg på det ect.  Klarer ikke se bilder fra tiden. Takler ikke lyden av brystpumpe. Aldri snakket med noen om hvor vondt det faktisk var. 

 

Anonymkode: d2198...26c

❤️❤️

Ja.. kjenner ofte lukter fra sykehuset, og kan gråte av det. Tok lang tid før jeg kunne se på bilder fra den tiden uten at jeg ble dårlig eller gråt. Nå nærmer det seg 3 år og jeg merker det godt på psyken at det nærmer seg denne tiden,, 🥺

Anonymkode: 95476...5e8

[AnonymBruker]

Tja, jeg var selv svært alvorlig syk i starten da min var på nyfødt int så det var mest det jeg måtte prosessere i etterkant, da jeg hadde litt dødsangst. Min klarte seg bra fra start, så jeg var  ikke bekymret for livet til babyen min og visste at babyen var godt ivaretatt av helsepersonellet og far. Etterhvert kunne jeg også være sammen med dem, og det var veldig tøft når jeg var så dårlig fysisk etter alt det jeg selv hadde vært igjennom og så skulle jeg i tillegg ta vare på dette lille barnet. Jeg gikk til psykolog i kommunen noen ganger for dødsangst.

Anonymkode: 2bfaf...ed9

[Kålrota]

Det var definitivt tøft, men da vi var der følte jeg nesten som at vi var i et alternativt univers. Verden gikk videre og vi var omgitt av svært syke babyer. Vi var på Rikshospitalet en stund og der var det heftig. 

[AnonymBruker]

Du bør snakke med noen som kan sorgarbeid. Psykolog, prest etc.

Anonymkode: 6f2c0...3eb

[Kålrota]

Vi fikk forresten tilbud om psykolog under oppholdet, det var nyttig. 

[AnonymBruker]

Ja det var ekstremt tøft, var der i 6 uker med barn født i uke 29. Der og da må man jo fikse det. Har ikke flashbacks av typen du beskriver, men får frysninger frabtid til annen når jeg tenker på hvordan det kunne gått, da jeg kjenner folk hvor det ikke gikk så bra. Snakker du med mann/partner om det? Vi har snakket mye om det siden den gang og det har hjulpet mye. 

Anonymkode: 6f7e5...96b

[MarianneE]

Kålrota skrev (11 minutter siden):

Vi fikk forresten tilbud om psykolog under oppholdet, det var nyttig. 

Så heldige dere var ❤️

[Kålrota]

Ja, det var et godt tilbud. Tror det er standard på Rikshospitalet ved svært alvorlig sykdom. 

[AnonymBruker]

Min siste fødsel gikk fra truende prematur til fullstendig ro frem til fødsel rundt termin. Det var en rask fødsel på 45 min, men morkaken satt fast så jeg mistet 1.5l blod. Noen timer senere ble både jeg og babyen dumpet av far. 5 år langt forhold. 

Så viste det seg at baby har to feil på hjertet. Var inn på nyfødt intensiv 1.5 uke gammel. Siden det har det vært noe hver måned. Pustestopp, blålilla kropp, rs virus, skyhøy feber og den feberen kommer ofte og varer lenge. Tåler ikke varmen om sommeren, tåler ikke kulden om vinteren, utslitt av så lite som å besøke besteforeldre. Kolikk i starten

1.5 år gammel og fremdeles tøffe dager og netter. Sjekk av hjertet har vært annen hver måned. 

Så for meg lever jeg fremdeles i usikkerheten og redsel. 

Anonymkode: ed095...60e

[AnonymBruker]

Be fastlegen din om hjelp til å finne en psykolog spesialist som kan gi emdr behandling 💛 

Anonymkode: b074b...755

[AnonymBruker]

Har to premature barn under beltet mitt. Med siste barnet så ble jeg ekstrem dårlig. Og siden da slitt med hjertet. Går på medisiner nå. Jeg fikk en slags reaksjon 18 år etter. Jeg taklet ting veldig bra da. Var positiv i tankene. Jeg har fortsatt ikke bearbeidet det. Jeg har bare lagt lokk på det. Jeg er utrolig flink til å legge lokk på ting. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal gjøre med det. Jeg har å vært til psykolog. Men ja. Å snakke om det går fint. Men jeg gjør ikke noe mer med det.  Å høre at jeg var flink å takle ting er ikke noe jeg trenger å høre føler jeg. 

Anonymkode: 10aaf...e16

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar ♡

Var også på rikshospitalet, karnsje derfor ekstra tøft siden det var langt vekk fra all familie og venner. Mannen min var endel hjemme siden vi har et barn fra før.

Snakker med mannen om det, men tror ikke han følte det like intenst.

Ellers må vi til rikshospitalet flere ganger i året for kontroller og venter på flere operasjoner...  det trigger jo endel ekstra. 

 

 

Anonymkode: d2198...26c

[AnonymBruker]

Vi var også på nfi pga sykt barn. Utrolig krevende opplevelse, fra barsel til å komme dit var et sjokk. Vi stod i usikkerhet i 1,5 uke og mange måneder etterpå om barnet ville utvikle seg normalt. Underveis snakket vi mye med hverandre, gråt og jeg føler vi bearbeidet en del underveis da vi var der. Har reagert litt ekstra når folk jeg kjenner har vært på nfi, og trodde kanskje jeg ville slite da vi kom hjem, men så langt ikke. Barnet er nå 3 år. Men har en kompis som opplevde alvorlig sykdom med barnet sitt, og de stengte følelsene litt ute mens det pågikk. Senere ble begge foreldrene sykmeldt i ett år pga utbrenthet. Så det er viktig å bearbeide og snakke om følelsene sine, ts, selv om det er lenge siden ♥️ Flashbacks og påtrengende minner er jo faktisk er symptom på ptsd.

Anonymkode: f7a45...536

[AnonymBruker]

Var der i 3 mnd med ekstrem prematur baby, og sliter en del med vonde tanker, følelser og minner. Tror det er veldig normalt, det er jo et tøft sted å være! 

Anonymkode: d141a...92f

[AnonymBruker]

Nei, men 

a) oppholdet var udramatisk (moderat prematur unge som blei sondemata og trengte hjelp til temperaturregulering)

b) han var mitt første barn, jeg var totalt uforberedt på at jeg skulle bli mor SÅ fort, og jeg tilbrakte de første 48 timene av livet hans på intensiven sjøl (hastesnitt pga. galopperende svangerskapsforgiftning). Jeg følte meg som om jeg var på en anna planet heile oppholdet og det var ikke noe rarere enn resten at babyen kom med en ledning teipa fast i foten og at han blei mata gjennom en slange i nesa

Anonymkode: 6bf91...837

[Jentadi]

Vi var innlagt mer enn et halvår på intensiven. Ekstremt prematurt barn. Det var tøft og det har selvfølgelig gjort noe med meg. Det er vel et slags traume, men jeg har aldri oppsøkt psykolog eller lignende for å snakke om det. Verden har gått videre og jeg har det stort sett veldig bra.

Til TS: Snakk med psykolog eller noen andre om du har behov for det. Det er ingen vits i å ha det vanskelig om du kan få hjelp.