Fedre som snur ryggen til så fort de får seg kjæreste

[AnonymBruker]

Jeg er skilt og har vært det i snart 5 år. Jeg og barnefar har alltid hatt et godt samarbeid rundt barna. Barnefar har alltid vært en svært engasjert far, både da vi var gift og etter skilsmissen. Han har fulgt opp barna både på skolen og på fritiden, vært svært deltagende i deres liv. Da vi gikk i fra hverandre hadde vi 50/50, delt bosted, barnefar kjøpte seg bolig i skolekretsen, sørget for å samkjøre seg med både skole og barnehage, slik at alt skulle gå på skinner for barna våre. 
 

I fjor fikk far seg en kjæreste. I begynnelsen av året flyttet de sammen og ble samboere. Og barnefar er nå ikke til å kjenne igjen, han har i løpet av det lille året (11 måneder) de har bodd sammen, bedt om mindre og mindre samvær. Det startet med 60/40, deretter 70/30 og nå nylig ville han ned til annenhver helg og 50% av skoleferiene. Barna forteller at pappa ikke er som før, de blir oversett og får stadig høre at han ikke har tid, når de først er hos far.  Han har sluttet helt å møte opp på foreldremøter, kamper og dugnader i forbindelse med barnas aktiviteter. 
 

Nå nærmer det seg jul, og barna vil egentlig ikke til far i juleferien. Selvom det er «hans jul» i år. Det er kjempetrist, fordi det bare bekrefter det jeg føler på nå, nettopp at far ikke bryr seg om barna sine. Akkurat nå er kjærligheten til den nye dama i fokus. Eldstemann sier at han gruer seg til å feire jul med familien til fars samboer. Jeg har trygget barna og sagt at det helt sikkert blir bra og at de vil få en fin feiring. 
 

Hva er det som går av fedre med en gang de får seg kjæreste? Jeg har snakket med mine venninner om dette, og flere bekrefter at dette er en gjenganger blant fedre som finner kjærligheten på nytt. Mens vi mødre har alltid barna våre som første prioritet, uavhengig av hvem vi blir sammen med. Har enda til gode å høre om en mor som har redusert samværet med egne barn etter at hun fikk seg kjæreste. Eller som forteller barna fra tidligere ekteskap at de ikke kan bo hos henne lenger fordi nå må hun konsentrere seg om sitt «nye» barn. 
 

Midt oppi dette tenker jeg på hvordan dette påvirker ungene psykisk? Hva gjør det med små barn når de får den avvisningen fra sin egen far? Den pappaen som er deres nærmeste omsorgsperson, forteller at nå må du vike for ny samboer og nye felles barn? Hvordan er det å vokse opp slik? Hva skjer med de barna som voksne individer? Hvordan påvirker dette barnas psyke på sikt? 
 

Håper ikke noen stempler meg som den bitre misunnelige eksen nå, fordi dette handler om barna. Ikke meg og mine følelser. Jeg er helt ferdig med både forhold og menn nå, og stortrives alene. 
 

 

Anonymkode: 1cc7a...aab

[Jajakvinne12]

Aner ikke hvorfor dette skjer, men det er ikke uvanlig. Skjedde med min far på slutten av 90-tallet, samt flere av mine venninner utover 2000-tallet når foreldrene begynte skille seg de og. Har og sett det flere ganger i voksen alder, tafatte dritt menn rett og slett. Kan ikke kalles noe annet. 

[AnonymBruker]

Sånn er far til barna her og. Men her gikk han fra samvær annenhver helg, til samvær 2 helger på 1 år da han fikk dame. Og han har vært sammen med damene sine 3-4 år, men flytter sammen med en gang. Og i periodene mellom damen, vil han ha normalt samvær med barna, og leke god far. Og lover de at det skal ikke bli sånn igjen, når han får neste dame. Men det bryter han selvfølgelig. Han har sviktet barna så mye.

Nå er barna voksne, og de møter han ca 2 ganger i året. Men det er bare fordi det er da de besøker sine besteforeldre, hans foreldre. Så ber de han om å komme. 

Anonymkode: 46941...502

[AnonymBruker]

Ja jeg kjenner flere jeg å. Aner ikke. Er det at dem vil møte forhåpninger til ny dame? Eller trur dem at det skal være slik. Aner ikke. En kompis er som forduftet etter han ble skilt. Jeg synes det er så synd på barna. Lell om at dem er store. Men man vil alltid savne faren sin. Så lenge dem hadde et godt forhold fra før av. 

Anonymkode: b3d65...ca0

[AnonymBruker]

Det er vel så enkelt som at menn tenker med pikken.

Anonymkode: 95094...c47

[AnonymBruker]

Er det så enkelt å bare si fra seg samvær med egne barn, mor må vel også gå med på dette.

Anonymkode: 5bac5...e0e

[AnonymBruker]

Enig. Men jeg lurer også på hva det feiler disse stemødrene som ikke bryr seg om barna de med vitende vilje har tatt på seg. Har man valgt en partner som har barn så har man valgt å være et familiemedlem til de barna. Hvordan har de samvittighet til å dytte dem ut av redet? 

Anonymkode: 66eb8...901

[Cyndaquil]

Dette fenomenet lurer jeg også på. Enkelte er også super ste pappa til sin nye flamme sine barn, men ignorerer sine egne

[AnonymBruker]

Hvorfor "trygger" du barna på at de får en helt fin jul sammen med faren? Hvorfor tar du de ikke på alvor? 

Anonymkode: fa48b...0f5

[AnonymBruker]

Biologisk sett føler menn et behov for å beskytte sin familie, mens kvinner føler et behov for å beskytte sine avkom.

Når en ny kvinne kommer inn, spesielt om hun har egne barn, så får han en ny familie som han vil beskytte og den gamle familien vil bli nedprioriterert.

Det vil også være press fra den nye kjæreste at han prioterer hennes barn og ikke barna fra forrige ekteskap.

Anonymkode: 97f7d...5cf

[AnonymBruker]

Mens jeg har sett den andre siden av saken. Jeg var den kjæresten. Så fort eksen hans fant ut at han dater igjen, begynte hun å ringe i tide og utide, ang.sønnen, som hun sa, men det var noe hun aldri gjorde før 

Anonymkode: b2573...64a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Mens jeg har sett den andre siden av saken. Jeg var den kjæresten. Så fort eksen hans fant ut at han dater igjen, begynte hun å ringe i tide og utide, ang.sønnen, som hun sa, men det var noe hun aldri gjorde før 

Anonymkode: b2573...64a

Nå har jeg aldri ringt i «tide og utide», hverken før han fikk samboer eller etter. Pga jobbene våre, har 90% av kommunikasjonen foregått over meldinger. Vi har som regel lite å diskutere også, da alt går på skinner. Jeg møter alltid opp på alt av foreldremøter, skoleting og fritidsaktiviteter. Det er heller far som har begynt å ringe og spørre mer etter at han fikk samboer, han vil gjøre om på samvær, avtaler, ikke fått med seg beskjed fra skole og barnehage osv. 

Jeg tenker uansett at han man må tåle at samboer får en telefon om felles barn. Foreldreansvaret forsvinner ikke bare fordi man har fått seg kjæreste eller samboer 

Anonymkode: 1cc7a...aab

[AnonymBruker]

Cyndaquil skrev (29 minutter siden):

Dette fenomenet lurer jeg også på. Enkelte er også super ste pappa til sin nye flamme sine barn, men ignorerer sine egne

Det er vel den nye kvinnen som bestemmer.

Anonymkode: 5a9b5...3ab

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er skilt og har vært det i snart 5 år. Jeg og barnefar har alltid hatt et godt samarbeid rundt barna. Barnefar har alltid vært en svært engasjert far, både da vi var gift og etter skilsmissen. Han har fulgt opp barna både på skolen og på fritiden, vært svært deltagende i deres liv. Da vi gikk i fra hverandre hadde vi 50/50, delt bosted, barnefar kjøpte seg bolig i skolekretsen, sørget for å samkjøre seg med både skole og barnehage, slik at alt skulle gå på skinner for barna våre. 
 

I fjor fikk far seg en kjæreste. I begynnelsen av året flyttet de sammen og ble samboere. Og barnefar er nå ikke til å kjenne igjen, han har i løpet av det lille året (11 måneder) de har bodd sammen, bedt om mindre og mindre samvær. Det startet med 60/40, deretter 70/30 og nå nylig ville han ned til annenhver helg og 50% av skoleferiene. Barna forteller at pappa ikke er som før, de blir oversett og får stadig høre at han ikke har tid, når de først er hos far.  Han har sluttet helt å møte opp på foreldremøter, kamper og dugnader i forbindelse med barnas aktiviteter. 
 

Nå nærmer det seg jul, og barna vil egentlig ikke til far i juleferien. Selvom det er «hans jul» i år. Det er kjempetrist, fordi det bare bekrefter det jeg føler på nå, nettopp at far ikke bryr seg om barna sine. Akkurat nå er kjærligheten til den nye dama i fokus. Eldstemann sier at han gruer seg til å feire jul med familien til fars samboer. Jeg har trygget barna og sagt at det helt sikkert blir bra og at de vil få en fin feiring. 
 

Hva er det som går av fedre med en gang de får seg kjæreste? Jeg har snakket med mine venninner om dette, og flere bekrefter at dette er en gjenganger blant fedre som finner kjærligheten på nytt. Mens vi mødre har alltid barna våre som første prioritet, uavhengig av hvem vi blir sammen med. Har enda til gode å høre om en mor som har redusert samværet med egne barn etter at hun fikk seg kjæreste. Eller som forteller barna fra tidligere ekteskap at de ikke kan bo hos henne lenger fordi nå må hun konsentrere seg om sitt «nye» barn. 
 

Midt oppi dette tenker jeg på hvordan dette påvirker ungene psykisk? Hva gjør det med små barn når de får den avvisningen fra sin egen far? Den pappaen som er deres nærmeste omsorgsperson, forteller at nå må du vike for ny samboer og nye felles barn? Hvordan er det å vokse opp slik? Hva skjer med de barna som voksne individer? Hvordan påvirker dette barnas psyke på sikt? 
 

Håper ikke noen stempler meg som den bitre misunnelige eksen nå, fordi dette handler om barna. Ikke meg og mine følelser. Jeg er helt ferdig med både forhold og menn nå, og stortrives alene. 
 

 

Anonymkode: 1cc7a...aab

Dette opplevde jeg selv som datter med min far.

Jeg sa det rett til ham: "Jeg trodde blod var tykkere enn vann".

Så jeg var ikke nådig. Den dama han hadde funnet seg da var dessverre ikke helt vel bevart, og jeg flyttet.

Idag har vi en bedre relasjon. Likevel så husker man at man ble tilsidesatt.

Ikke god nok...

Det setter spor. Er det det gjør.

Endret 21 timer siden av Strigiformes

[Snok1]

…..mens andre menn må kjempe som løver for å få vanlig samvær og som dekker alle fritidsaktiviteter som er mer enn vanlige driftsutgifter. 
Mange menn er veike tøfler som TS’ eks, men det er også et høyt antall helter der ute.

[AnonymBruker]

Sånn var det med min far også. Da han fikk seg samboer, passet det omtrent aldri at jeg og mine søsken kom på besøk mer. Til tross for at hennes barn flyttet inn til faren min de også, og de var jevnaldrende med meg og mine søsken. Og ikke var det særlig trivelig da vi først var der heller. Jeg var vel 13-14 år da, og jeg fikk typiske «daddy-issues». Det gjør ofte noe med barn som blir avvist av egne foreldre. Vi har overhodet ingen kontakt i dag.

Jeg hadde nok ikke tvunget barna til å feire jul med dem, de burde få slippe å grue seg til jul. Så får de heller forklare far at dette er konsekvensene av hans avvisning ovenfor barna.

Anonymkode: f681a...843

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig. Men jeg lurer også på hva det feiler disse stemødrene som ikke bryr seg om barna de med vitende vilje har tatt på seg. Har man valgt en partner som har barn så har man valgt å være et familiemedlem til de barna. Hvordan har de samvittighet til å dytte dem ut av redet? 

Anonymkode: 66eb8...901

Kvinnen skal alltid bebreides.

Det er far som har ansvar for barna og det er ham de skal ha samvær med. Han er en voksen mann og dette har han bestemt selv.

Anonymkode: 90037...7d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Enig. Men jeg lurer også på hva det feiler disse stemødrene som ikke bryr seg om barna de med vitende vilje har tatt på seg. Har man valgt en partner som har barn så har man valgt å være et familiemedlem til de barna. Hvordan har de samvittighet til å dytte dem ut av redet? 

Anonymkode: 66eb8...901

Ikke sno det over til kjæresten hans, det er faren som er skuffelsen.

Anonymkode: fa901...c01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kvinnen skal alltid bebreides.

Det er far som har ansvar for barna og det er ham de skal ha samvær med. Han er en voksen mann og dette har han bestemt selv.

Anonymkode: 90037...7d4

 

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ikke sno det over til kjæresten hans, det er faren som er skuffelsen.

Anonymkode: fa901...c01

 
Ja, begge to er like ille. Det var derfor jeg skrev at jeg var enig, og så var det et også der som var viktig. 

Anonymkode: 66eb8...901

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg er skilt og har vært det i snart 5 år. Jeg og barnefar har alltid hatt et godt samarbeid rundt barna. Barnefar har alltid vært en svært engasjert far, både da vi var gift og etter skilsmissen. Han har fulgt opp barna både på skolen og på fritiden, vært svært deltagende i deres liv. Da vi gikk i fra hverandre hadde vi 50/50, delt bosted, barnefar kjøpte seg bolig i skolekretsen, sørget for å samkjøre seg med både skole og barnehage, slik at alt skulle gå på skinner for barna våre. 
 

I fjor fikk far seg en kjæreste. I begynnelsen av året flyttet de sammen og ble samboere. Og barnefar er nå ikke til å kjenne igjen, han har i løpet av det lille året (11 måneder) de har bodd sammen, bedt om mindre og mindre samvær. Det startet med 60/40, deretter 70/30 og nå nylig ville han ned til annenhver helg og 50% av skoleferiene. Barna forteller at pappa ikke er som før, de blir oversett og får stadig høre at han ikke har tid, når de først er hos far.  Han har sluttet helt å møte opp på foreldremøter, kamper og dugnader i forbindelse med barnas aktiviteter. 
 

Nå nærmer det seg jul, og barna vil egentlig ikke til far i juleferien. Selvom det er «hans jul» i år. Det er kjempetrist, fordi det bare bekrefter det jeg føler på nå, nettopp at far ikke bryr seg om barna sine. Akkurat nå er kjærligheten til den nye dama i fokus. Eldstemann sier at han gruer seg til å feire jul med familien til fars samboer. Jeg har trygget barna og sagt at det helt sikkert blir bra og at de vil få en fin feiring. 
 

Hva er det som går av fedre med en gang de får seg kjæreste? Jeg har snakket med mine venninner om dette, og flere bekrefter at dette er en gjenganger blant fedre som finner kjærligheten på nytt. Mens vi mødre har alltid barna våre som første prioritet, uavhengig av hvem vi blir sammen med. Har enda til gode å høre om en mor som har redusert samværet med egne barn etter at hun fikk seg kjæreste. Eller som forteller barna fra tidligere ekteskap at de ikke kan bo hos henne lenger fordi nå må hun konsentrere seg om sitt «nye» barn. 
 

Midt oppi dette tenker jeg på hvordan dette påvirker ungene psykisk? Hva gjør det med små barn når de får den avvisningen fra sin egen far? Den pappaen som er deres nærmeste omsorgsperson, forteller at nå må du vike for ny samboer og nye felles barn? Hvordan er det å vokse opp slik? Hva skjer med de barna som voksne individer? Hvordan påvirker dette barnas psyke på sikt? 
 

Håper ikke noen stempler meg som den bitre misunnelige eksen nå, fordi dette handler om barna. Ikke meg og mine følelser. Jeg er helt ferdig med både forhold og menn nå, og stortrives alene. 
 

 

Anonymkode: 1cc7a...aab

Historien din høres ganske lik ut min.

Vi gikk fra hverandre når barnet vårt var 3 år.

Han der barnet vårt fra torsdag-mandag annenhver uke og fra torsdag-fredag den andre uken frem til barnet vårt var 11 år.

Denne avtalen gjorde vi fordi vi begge følte det var viktig at barnet ikke skulle flytte annenhver uke.

Utenom dette tok han gjerne kontakt for å spise middag med oss eller ha barnet en ekstra dag om det var noe som skjedde i hans familie og det var aldri ett problem om jeg trengte at han hadde barnet utover dette pga jobb.

Vi hadde ett kjempe godt samarbeid og jeg følte meg aldri alene i rollen som foreldre da det var en lav terskel for å ringe hverandre.

Så ble barnet vårt 11 år og ønsket og tilbringe mer tid med far.

Da ble vi enige om 50/50 etter barnet sitt ønske.

Dette fungerte kjempe fint i ett år.

Så møtte han sin nåværende samboer som hadde ett barn fra før.

Sakte men sikkert ble vårt barn presset ut, de flyttet til en bolig hvor det kun var to soverom og det ene disponerte dem mens det andre ble gitt til samboerens barn mens vårt fellesbarn måtte sove på oppblåsbar madrass i stuen.

Med klærne sine oppbevart i boden.

 

Skal nevnes at vårt fellesbarn var mye eldre enn samboeren sitt barn.

Lang historie kort: Barnet vårt som nå er helt i begynnelsen av voksenårene har slitt veldig.

Sliter med store relasjonsvansker ovenfor far, føler seg valg bort og har utviklet angst.

Barnet vårt klarer ikke å åpne seg til far da barnet føler seg avvist og blir fortalt at h*n bare har vært sjalu.

Jeg har gjentatt ganger når barnet vårt var mye yngre, sagt til far at om du tror at barnet er sjalu så må du uansett ta tak i de følelsene, det gjorde han aldri dessverre. 

Samboer sitt barn fikk betydelig mer gaver i alle anledninger mens vårt barn fikk helt elementære ting i julegave f.eks.

Det har vært svært så vanskelig for mitt barn føler i dag at det har ett overfladisk forhold til far og har ikke den samme åpne kommunikasjon som hun har med meg.

 

Far er egentlig en kjempe fin person men har dessverre blitt en tøffel helt etter at stemor kom inn i bilde.

Vil gjerne også nevne at han hadde en annen samboer før dette som var fantastisk med barnet vårt og som jeg også hadde ett veldig godt forhold til.

 

Anonymkode: 957e4...b2f