Traumer og opplevelser i nåtid

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg skulle sikkert spurt om hjelp for lenge siden, men jeg befant meg midt oppi det og det var først nå jeg var klar for å ta tak i det. Har prøvd å ta tak i det tidligere, men klarte ikke å forstå det selv hva det handlet om. Fordi jeg ikke ville skylde på denne personen og fortrengte hvordan jeg ble behandlet. Det var også jeg som fikk skylden for at jeg ble behandlet slik, fordi jeg fortjente det jo. Og ble fortalt av denne personen at jeg ikke måtte føle så mye og at jeg ikke måtte «bli et offer». Personen det gjelder er en forelder. 

Samtidig som jeg har blitt utsatt for mobbing siden barneskolen til videregående, hadde jeg en forelder som ikke beskyttet meg eller tok tak i det. Jeg fikk også høre en gang at jeg var skyld i å bli mobbet selv.

Jeg er nå i begynnelsen av 30-årene og jeg merker hvordan dette påvirker meg. Jeg blir også holdt utenfor nå (studie og jobb). Så det må jo være noe gale med meg. Jeg er «høyt fungerende» og studerer og jobber. Utenpå kler jeg meg som alle andre, så ser vel normal ut. Ikke den peneste, men ok. Men man merker det vel på meg, at det er noe inni meg. Jeg oser sikkert følsomhet. Jeg bryr meg om de rundt meg, men får stadig stikk mot meg. Syns ikke det er spesielt hyggelig.

Jeg har ikke noen nær familie eller venner. Har hatt venner, men flyttet for å studere og har fokuserte på studiene og ville bli kjent med meg selv. Men samtidig har jeg blitt så påvirket av traumer og tidlige opplevelser at det ikke har vært plass eller overskudd. Jeg har en gjennomgående vond/trist følelse i meg og jeg vil ikke dra noen inn i det. Syns også relasjoner er veldig vanskelig.. og tror det bunner i hvordan det har vært hjemme i oppveksten. Som jeg ikke så før, men som jeg begynte å se for noen år siden. 
 

Dette er mye og jeg skulle nok tatt tak i det.. Men det å bo hjemme når jeg var yngre og bli behandlet på den måten, så forskjellig fra mine søsken, gjorde noe med meg. De sa heller aldri noe på det. Men jeg følte det var urett. Forklaringen var at vi var så forskjellige, derfor måtte jeg bli behandlet sånn. Det skjer fremdeles i dag og vi er voksen. Også var det julefeiringen. Jeg feiret jul alene i fjor. Og jeg tror jeg skal gjøre det i år og. Hver jul opplever jeg psykisk vold (bare for å si det kort). Jeg har ingen sted å gå hvis det skjer og jeg er der. 
 

Jeg prøvde for noen uker siden og ta dette opp med fastlegen. Men timen varer jo så kort, så rakk ikke komme halvveis. Jeg var i jobb og studerte og ville bli avvist av psykolog tjenesten. Jeg hadde ikke angst osv. Så jeg kjenner bare at det føles litt håpløst. Jeg skjønner at jeg sikkert har satt meg i denne situasjonen selv og skulle spurt om hjelp tidligere når jeg faktisk hadde angst eller depresjon. Da hadde jeg sikkert fått hjelp? 
 

Sorry for veldig lang tekst. Takk til de som gidder å lese. Lurer på, finnes det egentlig noen hjelp? Jeg vet ikke helt hvor mye jeg orker mer
 

Anonymkode: da8c8...5dd

[Tubaluba]

Du er antagelig såpass preget av tidligere erfaringer, at du er blitt veldig forsiktig og dermed fort havner på utsiden. Hvis sårbarheten din er veldig synlig, er det dessverre sånn at enkelte folk vil utnytte dette ved å trykke deg ned for å føle seg bedre selv. Drittfolk som gjør sånt, men er dessverre mange av dem rundt om. 

Angående psykolog, så fins det som regel lavterskel tilbud. Sjekk om det fins mulighet for prat med psykiatrisk sykepleier i din kommune. Evt bestill dobbemtime hos fastlegen. Gå dit med jevne mellomrom, litt tett i starten.

Ikke så rart at du sliter, hvis du har blitt forskjellsbehandlet i din egen familie. Da gjør du også rett i å holde deg unna dem, men det er verdt å ta praten skikkelig med de du er nærmest. Få deres refleksjoner rundt situasjonen og finn ut om det er mulighet for bedring.

[AnonymBruker]

Hvis du fortsatt studerer kan du snakke med studenthelsetjenesten. Du kan også bestille time hos fastlegen og evt gi et brev eller sende en ekonsultasjon. 

Det høres logisk ut at du har utfordringer i dag pga tidligere erfaringer, men hvis folk behandler deg dårlig, er det ikke din skyld. 

Mitt beste råd er å bli glad i deg selv og snakke fint til deg selv. Ikke tillat noen - inkludert deg selv - å si at du fortjener det eller du oser av noe eller at du tiltrekker deg noe. 

Kjenn etter hvor unik og spesiell du er. Alt det som gjør deg til deg. Hva ville du satt pris på av dine egenskaper om du var en venn? Er du lojal, snill, tålmodig, en god lytter, en som alltid har en morsom kommentar på lur, er du god til å se og bekrefte andre? Har du myk hud, snille øyne, et strålende smil?

Bekreft deg selv og ikke aksepter noe tøys. Du fortjener et bra liv ♥️

Anonymkode: d1467...90f

[AnonymBruker]

Kjære deg, JA, det finnes hjelp! 

Det er ikke noe fundamentalt galt med deg inni deg, men at du føler det sånn, selvsagt gjør du det. Det er det som skjer når en blir utsatt for mobbing i ung alder og de rundt ikke ser og tar det på alvor. Barn lærer å tenke at "dette skjer med meg fordi jeg fortjener det, fordi det er noe galt med meg". Slik har jeg selv også hatt det i lignende situasjon. Og det er et grusomt sår å leve livet ut fra. Det påvirket alle mine relasjoner, jeg hadde et dypt mønster og emosjonelt skjema inni meg at ingen egentlig kunne like meg, så jeg mistolket andre noe veldig. Og dette har jo videre skapt problemer i mange flere relasjoner, ikke fordi det var noe fundamentalt galt med meg, men fordi det blir vanskelig å ha en relasjon med noen som avviser den omsorgen og kjærligheten og kontakten som tilbys. 

Din forelder er emosjonelt umoden, de har ikke den emosjonelle modenheten til å hjelpe deg og lære deg å håndtere følelsene dine, så i stedet lærte de deg det eneste de selv kunne "ikke ta det så tungt!", dette i den situasjonen du var i kan kalles emosjonell omsorgssvikt. 

Alt du føler på gir tvers gjennom mening. Og det er mulig å få det bedre med det. Var det legen som sa du kommer til å bli avvist ved henvisning til psykolog, eller du selv? Selv om en blir avvist er det både mange lavterskeltilbud, det er også mulig å hjelpe seg selv. Ved å lære om traumer, hvordan de skaper implisitte sannheter i oss (emosjonelle skjema) som driver oss videre, og jobbe med disse, kan en få det bedre. Det vil kreve mye av deg, men du er som du sier både smart og ressurssterk, og det virker som du virkelig er lei av å ha det sånn som du har det. 

Anonymkode: cbc58...cd1

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det å vokse opp i en visshet om at du ikke er bra nok, bli høytpresterende og selvutslettende som ungdom/voksen, og dermed heller ikke få hjelp. Det er veldig vondt 💔

For meg tok det også lang tid å se sammenhengen mellom traumene mine fra barndommen og den smerten jeg hadde inni meg som ung voksen. Det er fint at du har sett det nå, da er du på rett vei.

Fastlegen din har dessverre rett i at vi som er høytfungerende ikke får hjelp på DPS, men det er ikke det samme som at du ikke fortjener hjelp ❤️ anbefaler deg å oppsøke studenthelsetjenesten eller kommunens psykiske helsehjelp. Har du det så ille at du har selvmordstanker eller lignende er det viktig å være ærlig med fastlegen om dette, da skal du få hjelp.

For meg har det vært en veldig lang reise å få det bedre med meg selv. Jeg har gått til privat psykolog, psykomotorisk fysioterapeut, begynt med mindfullness og mere til. Essensen i det jeg har gjort er å øve på å akseptere meg selv, kjenne kjærlighet til meg selv og innse at jeg har verdi på lik linje med alle andre. På veien fikk jeg også en traume diagnose og en adhd diagnose, men alt dette har tatt mange, mange, mange år.

Jeg har også strevd med å holde meg i jobb pga bagasjen min, men har hele tiden stått på og ytt maks. Da jeg var 40 møtte jeg veggen, ble sykemeldt og måtte over på AAP - og det var det beste som har skjedd psyken min på lenge. Omsider fikk jeg rom til å puste og jobbe meg ut av den kroniske alarmberedskapen jeg hadde vært i hele livet. Så hvis du også kjenner på at livet er for krevende og at du er mye utslitt anbefaler jeg deg å ta tak i det på et tidligere tidspunkt enn jeg gjorde ❤️

Anonymkode: ffc6a...0af