Dere som prøver..

[Gjest Hilde]

Jeg skal i løpet av kort tid skrive en artikkel (mulig en artikkelserie) om hvordan det er å leve som aktiv prøver. Jeg har derfor lyst til å komme i kontakt med de av dere som både har prøvd lenge og dere som akkurat har begynt, for å få høre om deres erfaringer.

-Hvem er dere? Alder, livssituasjon osv.

-Lever dere som om dere er gravide (i forhold til mat, drikke osv)

-Hva tærer ventetiden mest på?

-Hvordan takler mannen ventetiden?

-Bruker dere "moderne" hjelpemidler som eggløsningstester osv?

-Klarer dere å holde sexen som noe annet enn et verktøy for å bli foreldre?

-Gjør dere/gjør dere ikke ting dere ALDRI ville forestilt dere, fordi dere ønsker dere barn så veldig?

-Tenker dere ofte på muligheten for at dere aldri får barn, hva da?

-Er det en menneskerett å bli foreldre (egne barn, adopsjon)?

-Om dere må ha hjelp, hvordan takler du og mannen at legers "grafsing" må til for at dere skal få til noe så "enkelt" som å få barn?

-Hvordan takler man at "alle" andre får barn, bare ikke dere?

Spørsmålene jeg nevner er mest en pekepinn, og dere trenger ikke besvare de, men jeg vil veldig gjerne få en følelse av hvordan det er å være prøver! Dere kan godt være anonyme.

Dere kan besvare denne tråden, ellers så treffes jeg gjerne på PM eller mail. (Mailadressen min finnes her )

[Angelfairy]

- vi er 22 og 23, han jobber, jeg søker, og vi leier leilighet i et rolig byggefelt.

-i forhold til mat og drikke lever vi ikke som vi er gravide

-mannen takler ventetiden veldig bra, men han snakker mye om det.

-vi bruker ikke el-test, vi gjetter oss frem til el datoer. har en link her som er veldig fin å bruke så det blir litt lettere å regne ut http://www.babycenter.com/calculators/ovulation/

- vi har sex så ofte vi har mulighet og ork til det, men spesielt rundt el.

- vi har hatt ubeskyttet sex i over 2 år, og har tenkt lenge på om vi ikke kan få barn så begge skal ta fertilitets test.

- Jeg syns det er veldig viktig å sette et barn til verden, for det ene menneske som blir født kan ende opp til å bli noe godt, som kan gjøre mye godt her i verden. og det samme med å adoptere.

- man for lide for lykkeligheten. om det skal grafsing til, så gjør man det, om det er virkelig et barn som man vil sette til verden, så mener jeg at man må slite og lide... om ønske er så stort...

- det at alle andre får barn og ikke vi, ser vi på som en utfordring. alle mine venner har fått barn og mange av hans, og det er igrunn bare oss igjen, og man blir ikke mindre verpeklar av den del... på mange måter virker det litt urettferdig at et par som bare har vært sammen et år, kanskje ikke det engang, får barn og ikke vi som har vært sammen i over 2 år...

[Gjest Hilde]

Supert!

Det du sier om at det mennesket man setter til verden kan gjøre mye godt er en vinkling jeg ikke har tenkt på før. Jeg skal villig innrømme at jeg tror mange prøvere tenker mest på seg selv, det at DE vil ha barn. Selv om det å sette barn til verden i bunn og grunn kanskje er en egoistisk handling syns jeg det var en fin tanke at man vil sette et liv til verden fordi det livet kan bidra med noe.

[Marililja]

Vi er 26 og 33 år gamle. Vi er ferdige med studier, og jobber begge to. Vi kjører Volvo stasjonsvogn og har enebolig med 4 soverom, og vi venter på at begge deler skal blir brukt av mer enn bare oss to.

Vi har prøvd i over 2, 5 år nå, og er akkurat kommet i gang med utredning hos lege. Det er ikke noe i veien med samboer, så grunnen til at vi enda ikke har fått til å bli gravid må ligge på meg. (Venter spent...) Vi er veldig glad for legers hjelp. Og super fornøyd med at de grafser så mye. Vi ble heldigvis tatt på alvor fra første stund...

Vi lever ikke som gravide, vi klarer å se på sex som kun nytelse, ikke bare produksjon. Vi har brukt eggløsningstester før vi begynte med utredningen, men det hjelp jo da ikke!

Vi snakker veldig mye om situasjonen vår. Samboer lengter, og jeg lengter enda mer. Er mye trist og lei. Og det er VELDIG vanskelig å se venner og bekjente rundt oss bli gravide. Jeg unner dem alt godt, men det er tøffere psykisk for oss. Det er vanskelig med alle kommentarene om når vi skal få barn i og med at vi har vært i lag så lenge.

Vi har som sagt diskutert mye om dette emnet, og vi er veldig klar på at det kan hende at vi ikke kan få barn på den naturlige måten. Men vi vil begge ha barn. Vi jobber med barn/unge til vanlig, og er veldig glad i unger. Vi har derfor bestemt oss for prøverør dersom vi ikke kan få naturlig, og funker ikke det, så vil vi gjerne adoptere. (Kan egentlig tenke oss å adoptere uten å prøve prøverør først, men det må vi jo tenke mer på når vi vet mer om vår situasjon.)

Endret 3. april 2006 av Marililja

[Lassie]

-Hvem er dere? Alder, livssituasjon osv.

Jeg blir 25 i år, han har fylt 29 i år. Vi bor sammen, skal gifte oss til sommers. Begge er i arbeid. Ingen av oss kjører bil, så vi går hele vinteren og sykler om sommeren. Jeg er i mye aktivitet på jobben, mens han har en roligere jobb selv om han ikke er stillesittende. Han står hele dagen. Vi har vært prøvere siden oktober 2004. Vært sammen siden 2003. Leier leilighet, har ikke økonomi til å kjøpe da vi ikke får nok lån. Bor på dyrt sted.

-Lever dere som om dere er gravide (i forhold til mat, drikke osv)

Nei. Lever slik vi pleier, så lenge som vi har prøvd så nytter det ikke å ta forhåndsregler "i tilfelle" vi skulle blitt gravide hver eneste måned. Det hadde vi ikke maktet, hadde nok blitt sprø av å tro og tenke i tilfelle hele tiden.

-Hva tærer ventetiden mest på?

Det som er verst er jo å merke at "alle" rundt oss blir gravide og føder barn hele tiden, mens hos oss skjer det ingenting. Det tærer nok mest på følelsen av å mislykkes, aldri få det til. Hva gjør man galt, liksom. Men sånn rent på forholdet vårt tærer det ikke på, vi er veldig flinke til å ta vare på hverandre og snakke om følelsene våre.

-Hvordan takler mannen ventetiden?

Min mann har vært mer ivrig enn meg på å gå og få hjelp, til å sjekke ut om det feiler en av oss noe. Han har nesten slitt mer med akkurat det å vente og håpe, enn jeg. Han innbiller seg også at det er ham det er noe galt fatt med, og det tærer velig på ham å tenke slik. Men hvor høyt vi ønsker barn er nok ganske likt hos oss begge. Vi begge synes det er vanskelig og vondt når andre spør og graver, eller når vi blir skuffet gang på gang.

-Bruker dere "moderne" hjelpemidler som eggløsningstester osv?

Nei, vi gjør ikke det, av den enkle grunn at vi ønsker ikke å måtte planlegge når vi skal ha sex før det blir helt nødvendig. (etter utredning) Vi vil ikke gjøre oss avhengig av slike tester for å vite når det er lurest å ha sex, og dessuten har jeg såpass regelmessig mens (stort sett, bare noen dager fra eller til for det meste), så derfor føler vi ikke det behovet for eggløsningstester enda. Men det har gått med noen graviditetstester etterhvert, ja!

-Klarer dere å holde sexen som noe annet enn et verktøy for å bli foreldre?

Ja, helt klart. Vi snakker ikke om å ha sex i håp om å bli gravide, vi velger å ha sex fordi vi har lyst på hverandre.

-Gjør dere/gjør dere ikke ting dere ALDRI ville forestilt dere, fordi dere ønsker dere barn så veldig?

Nei, kan ikke komme på noe nå egentlig. Annet enn følelsene og tankene man danner seg når andre blir gravide, andre som ikke sliter men som blir gravid i de første prøveperiodene. Da kommer det noen vonde stikk og tanker om hvor urettferdig det er, og vi hadde vel kanskje aldri todd at VI skulle bli av dem som misunnet andre å få barn..

-Tenker dere ofte på muligheten for at dere aldri får barn, hva da?

Vi har snakket om det, men vi har også fortrengt det en stund. Vi har begge ventet barn før, men det har gått galt. Jeg hadde en SA i uke 12 for noen år tilbake, mens han ha mistet ett barn i tidlig SA og ett i MA tidligere, derfor har vi sammen ikke tenkt på muligheten for at vi ikke skulle få det til. Men det siste halvåret (litt mer kanksje) så har vi snakket mer og mer om at det kanskje ikke funker for oss å få det til på egen hånd. Men vi har ikke snakket særlig om alternative metoder enda.

-Er det en menneskerett å bli foreldre (egne barn, adopsjon)?

Nei, vil ikke si det. Virker som om folk tror det, men det er faktisk ikke det. Èn ting er oss som sliter og ikke får til på egen hånd og som trenger hjelp (det er ikke gratis, det er ikke alle som har råd til adopsjon osv), en annen ting er de som får det til men som aldri burde fått det til. Vil definitivt si at det ikke er en menneskerett å få barn. Det virker som det er det, men det burde ikke være det.

-Om dere må ha hjelp, hvordan takler du og mannen at legers "grafsing" må til for at dere skal få til noe så "enkelt" som å få barn?

Det kan vi ikke svare på før vi er der, men klart det vil bli skummelt og ubehagelig og alt det der. Frykten for at de skal finne noe galt med en av oss er selvsagt der, men samtidig så er det n trygghet at da kan man eventuelt få hjelp om det skulle behøves da.

-Hvordan takler man at "alle" andre får barn, bare ikke dere?

For å være 100% ærlig; vi takler det veldig dårlig. Synes det er urettferdig, vondt, vanskelig, sliter med å glede oss på andres vegne, blir triste, grinete.... Det er kort sagt veldig vanskelig å takle dette. Vi er begge veldig flinke til å ta på masker og late som om vi virkelig gleder oss med dem og late som om alt er i skjønneste orden, men inni oss rakner vi litt bit for bit.. Særlig når vi hører om alle de som faktisk lykkes på første eller andre forsøk. Det er vondt, hvorfor greier ikke vi? Hvorfor har vi holdt på i halvannet år uten å lykkes mens andre greier det på to måneder??

Det er vanskelig å være prøver. Det skal være litt glede med det også, litt spenning. Og det var det i starten. Men når man har prøvd så lenge så er det ikke lenger slik. Da er det ikke så gøy og spennende lenger. Man blir aldri overrasket over at mensen kommer lenger, man kjøper ikke inn tester for å ha liggende lenger, man mister rett og slett litt troen på at man skal få det til på egenhånd.

Vi har heldigvis greid å bevare sexen som det den var før vi begynte å prøve, vi temper ikke, vi passeri kke ekstra nøye på når vi skal ha sex, vi tenker ikke lage barn ved å ha sex, vi holder ikke på i alle mulige alskens stillinger man får som kjerringråd. Rett og slett fordi vi vil nyte sexen på akkurat samme måte som før. Det å være prøver skal ikke ødelegge nytelsen ved vanlig sex.

Men det er vanskelig å være prøver når tiden går og ingenting skjer...

[Angelfairy]

"Det du sier om at det mennesket man setter til verden kan gjøre mye godt er en vinkling jeg ikke har tenkt på før. Jeg skal villig innrømme at jeg tror mange prøvere tenker mest på seg selv, det at DE vil ha barn. Selv om det å sette barn til verden i bunn og grunn kanskje er en egoistisk handling syns jeg det var en fin tanke at man vil sette et liv til verden fordi det livet kan bidra med noe."

men det kan også sees på flere måter igjen.--- ja, det er litt egoistisk å sette et liv til verden.. fordi nettop VI vil ha barn, men som sagt så kan han/hun bidra til veldig mye.. hva vet mi... men også er det egositisk å sette et liv til verden nettopp fordi vi lever i en verden som det bare er bråk i, krig, fattigdom, syk politikk, kriminelle, osv... Så rett og slett tenker vi bare på oss selv, hva VI vil... men til gjenngjeld vet vi jo ikke hvordan ting blir, om Han/Hun ligger å later på sofaen hjemme hos mor til den er 30 år, eller faktisk kan være den personen som redder verden fra all dritten!

[Melocoton]

-Hvem er dere? Alder, livssituasjon osv.

Vi er 25 og 33 år og er selvstendige begge to. Vi bor i utlandet, men har fortsatt mye kontakt med venner og familie i Norge.

-Lever dere som om dere er gravide (i forhold til mat, drikke osv)

Ja, absolutt. Vi drikker ikke alkohol og spiser så mye økologisk som vi bare kan. Vi lager all mat fra "scratch".

-Hva tærer ventetiden mest på?

På meg; stress. Jeg merker jeg blir stresset av dette her. Ingenting har skjedd og jeg blir frustrert over at jeg ikke er blitt gravid. Så på en måte så må jeg vel inrømme at det tærer på helsen

-Hvordan takler mannen ventetiden?

Han er mere laid back og sier at det skjer når vi skjer... Men det er klart han vil at noe skal skje snart..

-Bruker dere "moderne" hjelpemidler som eggløsningstester osv?

Ja, jeg har brukt EL tester i alle periodene

-Klarer dere å holde sexen som noe annet enn et verktøy for å bli foreldre?

Nja, både og... det kan bli litt påtvungen sex rundt EL

-Gjør dere/gjør dere ikke ting dere ALDRI ville forestilt dere, fordi dere ønsker dere barn så veldig?

Ja, jeg ligger på rompa i været i lang tid etter sexen blant annet...

-Tenker dere ofte på muligheten for at dere aldri får barn, hva da?

Prøver å ikke tenke på det, men om vi ikke klarer det så må vi på sperm fra broren hans (om han vil gi) og om ikke det skjer noe da så får vi prøve noen andres sperm (om feilen ligger der). Adopsjon er siste utvei.

-Er det en menneskerett å bli foreldre (egne barn, adopsjon)?

Det er mange barn der ute som trenger foreldre, så ja, klart det blir alternativet om vi ikke klarer det selv.

-Om dere må ha hjelp, hvordan takler du og mannen at legers "grafsing" må til for at dere skal få til noe så "enkelt" som å få barn?

Det vet jeg ikke ennå...

-Hvordan takler man at "alle" andre får barn, bare ikke dere?

Jeg blir sur og grinete og det ergrer meg at andre blir gravide lett mens vi sliter... Jeg er kjempesjalu på de med voksende maver og har noen ganger lyst til å hive de utfor et stup!

[Kosepia]

Hei!

Om du fortsatt trenger noen, send meg gjerne en PM.

Det tar så lang tid å skrive det inn som et svar på en slik tråd. Det er så mye som burde vært sagt

[iss]

Send meg en pm også om du trenger fler en stund siden du skrev innlegget...

[Gjest Hilde]

Takk for tilbudet dere to, men artikkelen er nå skrevet og har blitt publisert i dag:

http://ez.kvinneguiden.no/article/articleview/1188/1/39/