Jeg har dratt med meg noe av det destruktive jeg selv ble utsatt for

[exictence]

Jeg var gift i 20 år i et destruktivt ekteskap. Han var hissig og kalte meg idiot, og jeg hadde lav iq. 

Han var sint dersom jeg hadde sølt litt vann på kjøkkenbenken, og jeg måtte komme med en gang og tørke opp. Kjøkkenet var gullende rent til enhver tid.

Han laget middag (jeg mestret ikke det, ifølge ham). Han var streng på at jeg ikke måtte begynne før ham, jeg måtte sette meg ned ved bordet og vente til han var klar, albuer måtte ikke hvile på bordet, jeg fikk ikke forsyne meg med tilbehør som han mente ikke hørte til.

Jeg måtte vaske opp grundig, g fikk ofte kjeft fordi han mente jeg ikke hadde vasket godt nok, eller satt tallerkener feil ned i oppvaskemaskinen, og hvis jeg satt nedi oppvaskemaskinen uten å ha skyllet det veldig rent av først.

Etter skismissen var jeg først veldig lettet og glad. 

Det er jeg nå og, men likevel noe anspent. Jeg har truffet en kjæreste som er god og trygg. Det som er merkelig er at jeg kjenner på en tvang/behov (?) for å alltid fremdeles ha det gullende rent på kjøkkenet og overalt, at jeg må rydde alt vekk med en gang etter bruk, at jeg må skylle alt rent før jeg setter i oppvaskemaskinen. At jeg kan bli "irritert inni meg" hvis han har albuer på bordet, om han ikke venter med å spise til jeg har satt meg, og med andre ting jeg var vant med før som jeg ikke likte at min daværende mann var så hissig og streng med. Jeg kunne nevnt mange andre ting også.

Er dette normalt?

[punkyB]

Vet ikke om det er lenge siden bruddet - kanskje ikke du burde gå inn i et nytt forhold før de bruker litt tid bare på deg selv og gjøre ting for din egen del. 

Det er jo ikke noe i veien med å ha det rent hjemme - men må jo være fordi du selv trives med det , ikke fordi noen forventer at det skal være det 

Skal man leve tett på et annet menneske så blir man jo kjent med vaner og uvaner OG at man kan være litt forskjellig og at man dermed må venne seg til de andre personen .

Det med bordvaner er jeg litt usikker på om man skal prøve å korrigere på men heller prøve å leve med - eller så må man finne noen som er mer lik seg selv . Jeg synes vel kanskje kjæresten din virker å være litt "udannet/uhøflig" hvis han ikke venter med å spise feks. 

Hvis det også er flere ting så må du jo vurdere om dette er rette personen for deg . Du må jo også skille på om du reagerer på noe du selv ikke liker - eller det tillærte som eksen din  ikke likte 

Du må jo passe deg for da at du ikke går inn i samme mønster - at du prøver å "please" vedkommende og går på akkord med dine egne følelser/meninger 

 

[AnonymBruker]

exictence skrev (13 minutter siden):

Det er jeg nå og, men likevel noe anspent. Jeg har truffet en kjæreste som er god og trygg. Det som er merkelig er at jeg kjenner på en tvang/behov (?) for å alltid fremdeles ha det gullende rent på kjøkkenet og overalt, at jeg må rydde alt vekk med en gang etter bruk, at jeg må skylle alt rent før jeg setter i oppvaskemaskinen. At jeg kan bli "irritert inni meg" hvis han har albuer på bordet, om han ikke venter med å spise til jeg har satt meg, og med andre ting jeg var vant med før som jeg ikke likte at min daværende mann var så hissig og streng med. Jeg kunne nevnt mange andre ting også.

Er dette normalt?

Jeg merket at etter bruddet med min gærne eks, tenkte jeg og oppførte meg en del som ham, hans tanker holdninger kom ut på samme måte som hos deg. Jeg trengte masse terapi for å få vekk de inntrykkene. 

Anonymkode: 12ae5...eb3

[AnonymBruker]

Ta kontakt med psykolog. Kvinneguiden vil ikke kunne gi deg svar.

Anonymkode: d40fa...8bb

[AnonymBruker]

Ja kjære fine deg, det er helt vanlig ❤️ Jeg hadde en omsorgsperson som gjorde det samme, og selv om jeg ikke har levd med dette på 20 år tar jeg meg i å gjøre ting på samme måte og reagere på det samme enda.

Det er viktig å forstå mekanismene bak dette. I korte trekk handler det om at din kropp og hjerne har lært at "dette må vi gjøre for å overleve". Det kan ikke avlæres på dagen. Selv de små filletingene er viktig å gjøre korrekt for din kropp.

Det fine er at du er bevisst på det! Hver gang du tar deg selv i det kan du øve på å tenke at dette ikke er noe rart, at du aksepterer at din kropp og hjerne har disse mekanismene, men at du ikke skal videreføre hans vold mot deg selv.

I terapi kan dere jobbe med læring, bevisstgjøring, aksept og endring. Det tar tid, men det funker ❤️

Når det skjer med meg går det en liten faen i meg. Jeg skal IKKE være som det møkkamennesket. Så gjør jeg det motsatte 😊

 

Anonymkode: dd2d5...cfb

[Vera]

Dette var et modig innlegg. Jeg har alltid tenkt at du er en svært reflektert og oppegående person - og innlegget ditt beviser det. 
 

Jeg tenker at du fortsatt er i alarmberedskap. Kroppen din husker konsekvensen av å ikke gjøre som du fikk beskjed om - og vil beskytte deg, ved å alltid være i alarmberedskap og alltid ha kontroll - slik at du ikke glemmer å gjøre det du må, for å unngå straff. 
Nå er du sammen med en du bryr deg om - og du ønsker å beskytte han. Derfor uler alarmen din når han ikke gjør det som må gjøres for å unngå straff. Du prøver å beskytte han rett og slett - fordi kroppen din fortsatt tror du er i fare. 
Det er ekstremt skadelig å bli utsatt for den type kontroll du er blitt utsatt for - noen du hadde tillit til, og brydde deg om, utsatte deg bevisst for skade. Det gir vanskelige sår, som tar tid å hele. 
 

Du har vært i et destruktivt forhold i 20 år - det er lang tid. Du har gått i konstant beredskap alle de årene..og beredskapen skrus ikke av selv om du nå er trygg. Det tar lang tid for kroppen å forstå at du ikke lenger trenger å være i beredskap..og ofte må man ha hjelp for å forstå kroppens signaler og kroppens reaksjoner. Det er 16 år siden jeg var i et forhold som var skadelig (jeg opplevde også den formen for kontroll som du beskriver, samt fysisk og psykisk avstraffelse)..jeg sliter fortsatt med kroppen i perioder - fordi den fortsatt tror det er fare på ferde - og ønsker å beskytte meg mot faren den tror kommer. Da prøver jeg å kontrollere meg selv og omgivelsene - for å beskytte.
For å unngå dette kontrollbehovet, kreves det at man forstår hva som foregår, og at man er i stand til å ta et skritt ut av situasjonen når den oppstår, og stille seg selv kontrollspørsmål.. «Er jeg virkelig i fare nå, eller er det gamle minner som trigger kroppen» «Kommer denne situasjonen til å eskalere ut av kontroll, eller er det kroppen min som er i ferd med å miste kontrollen, og dermed blir redd» Det er konstant jobbing. 

Jeg anbefaler på det sterkeste å oppsøke hjelp til å håndtere dette. Det er aldri et svakhetstegn å be om hjelp, tvert i mot, det er en styrke. Det betyr at du ønsker å utvikle deg, og å forstå. 
 

Styrkeklem til deg.

[ATV-Videre]

Kjenner meg veldig mye igjen i det som har skjedd med deg, og hvordan du har det nå.

Det hjelper å gå til psykolog! Jeg har sikkert brukt 2 t bare på å snakke om oppvaskmaskinen.. blir fremdeles trigget om noen smeller en hardt igjen.. 

[AnonymBruker]

Kan du snakke med han nye om dette? Si at du opplever slike tanker og handlinger, at du ikke ønsker å være slik. Det bare er det som er lært inn. Slikt tar tid og mulig du bør ha behandling for dette. 
Første steg er jo å innrømme for seg selv at dette skjer, det gjør du jo. Ærlighet og tid, er nok det du trenger. 

Anonymkode: 3a163...b8f

[AnonymBruker]

Dessverre er det helt normalt, ja. Tankene dine og nervesystemet ditt er jo blitt indoktrinert over to tiår. Det er lang tid. Selv mennesker i forhold på 1-2 år kan oppleve det du beskriver - det går overraskende raskt å programmere tanker. På godt og vondt. 

Så du har fått en indre stemme som etterligner din mishandler, og den stemmer må du aktivt snakke mot og/eller ignorere. Hver gang du gjør det, vil den bli en smule svakere. 

Et annet poeng å ha i bakhodet, er at noen kan oppleve en underbevisst prosess hvor de tenker "jeg fant meg jo i den slags ordre og kontroll, så det må jo denne nye partneren min også - ellers er vedkommende sterkere/bedre enn meg". Heldigvis snapper de fleste ut av det så fort de identifiserer det underbevisste mønsteret, og da enklere kan jobbe med å kun overstyre stemmen.

Uansett, så vil det nok være fint å kommunisere om noe av dette til ny partner, og å sammen kunne være bevisst på det. Det finnes par som navngir slike uheldige mønstre for å gi det en lattermild rebranding. Hvis ny partner føler at du hakker unødvendig, kan han, i stedet for å si "nå hakker du på meg!" (Potensielt triggende, skaper dårlig stemning), så kan han si: "Der kom Gertrud igjen, som hakker på oss! Skal vi begge ta alle fire albuer på bordet for å be henne gi litt faen?" Osv. 

Anonymkode: 63184...785

[AnonymBruker]

exictence skrev (49 minutter siden):

Jeg var gift i 20 år i et destruktivt ekteskap. Han var hissig og kalte meg idiot, og jeg hadde lav iq. 

Han var sint dersom jeg hadde sølt litt vann på kjøkkenbenken, og jeg måtte komme med en gang og tørke opp. Kjøkkenet var gullende rent til enhver tid.

Han laget middag (jeg mestret ikke det, ifølge ham). Han var streng på at jeg ikke måtte begynne før ham, jeg måtte sette meg ned ved bordet og vente til han var klar, albuer måtte ikke hvile på bordet, jeg fikk ikke forsyne meg med tilbehør som han mente ikke hørte til.

Jeg måtte vaske opp grundig, g fikk ofte kjeft fordi han mente jeg ikke hadde vasket godt nok, eller satt tallerkener feil ned i oppvaskemaskinen, og hvis jeg satt nedi oppvaskemaskinen uten å ha skyllet det veldig rent av først.

Etter skismissen var jeg først veldig lettet og glad. 

Det er jeg nå og, men likevel noe anspent. Jeg har truffet en kjæreste som er god og trygg. Det som er merkelig er at jeg kjenner på en tvang/behov (?) for å alltid fremdeles ha det gullende rent på kjøkkenet og overalt, at jeg må rydde alt vekk med en gang etter bruk, at jeg må skylle alt rent før jeg setter i oppvaskemaskinen. At jeg kan bli "irritert inni meg" hvis han har albuer på bordet, om han ikke venter med å spise til jeg har satt meg, og med andre ting jeg var vant med før som jeg ikke likte at min daværende mann var så hissig og streng med. Jeg kunne nevnt mange andre ting også.

Er dette normalt?

Jeg tenkee at å si du er helt normal. Og veldig bra at du selv forstår at dette  ikke er helt riktig. Og tenker at du har jo vært hjerbevasket på dette over lang tid. Å ikke følge dette, har gitt brutale konsekvenser.  Også vil jo setninger du ha fått dukke opp når han gjør samme " feil"

Der din ex feks har tilegnet deg å vise liten respekt ved å  ha albuer på bordet feks. Også kommer du i ny relasjon, som ikke engang legger merke til albuene dine, og " viser ikke deg respekt ved å ha albuene på rett plass"  (setter klammer på det som ikke er rett)

Enig at her har du en traumeskade, og bør oppsøke hjelp via legen, så snakk med legen om dette.

Det er er nåløye, så jeg tenker at bryt dette mønsteret  ditt litt og litt , og se på albuer på bordet som frihet og protest. Prøv å legg alburne på bordet så lenge du tør i starten. Og erfar at ingenting skjer. La det stå igjen ett glass på benken, å erfar at ingenting skjer. Er noe du kan starte litt med på egenhånd, i ventetid på hjelp.da har du litt mer å ta opp også iht erfaringer rundt dette, når du får hjelp. Og evnt kan ta opp dette med legen din, iht hvorfor du trenger hjelp.

Anonymkode: a5219...adf

[exictence]

Tusen takk for svar.

Tusen takk for tillitsvekkende og gode ord, @Vera 

Har ikke tenkt på det sånn før nå. Har hele tiden lagt skylden på meg selv; at jeg ikke er så godt menneske som jeg egentlig vil. 

Det er 5 år siden skilsmissen, men følelsene mine var over mange mange år før det. Jeg er nok ganske dum som ikke gikk før. Kanskje burde jeg være alene lenger, men samtidig gjør kjæresten min meg veldig godt. Han får meg til å føle meg trygg. 

Etter skilsmissen hadde jeg behov for å føle bekreftelse og anerkjennelse, og jeg ble lett fascinert over menn som jeg oppdaget var slett ikke som min x. Tror det var litt "farlig". 

Men altså ble jeg veldig heldig allerede etter 3 år etter skilsmissen og treffe han som er min kjæreste nå. Vi bor hver for oss. Tror jeg har behov for det.

Det var mange andre ting med min x som var verre enn dette jeg har nevnt. men dette jeg nevner synes jeg unødvendig går utover min kjæreste. Jeg ser at han er veldig nøye med om han får lov av meg å f.eks ta bena i stolen, hente noe fra kjøkkenet, lage seg  noe mat (det gjør han aldri, da jeg heller gjør det fordi jeg liksom vil). Det høres banalt ut, jeg vet det. Det er vel derfor jeg nevner akkurat dette. Jeg vil ikke være den strenge kjæresten som min x var mot meg. Likevel har jeg tydeligvis gitt til uttrykk for å være vanskelig i det hjemmet mitt der han regjerte. I min kjærestes hjem klarer jeg mer å slappe av på de tingene, og lar ham styre.

Jeg har snakket med ham litt om det, men vil ikke plage ham for mye med det.

 

 

Endret søndag kl. 09:02 av exictence

[AnonymBruker]

exictence skrev (2 timer siden):

Det er jeg nå og, men likevel noe anspent. Jeg har truffet en kjæreste som er god og trygg. Det som er merkelig er at jeg kjenner på en tvang/behov (?) for å alltid fremdeles ha det gullende rent på kjøkkenet og overalt, at jeg må rydde alt vekk med en gang etter bruk, at jeg må skylle alt rent før jeg setter i oppvaskemaskinen. At jeg kan bli "irritert inni meg" hvis han har albuer på bordet, om han ikke venter med å spise til jeg har satt meg, og med andre ting jeg var vant med før som jeg ikke likte at min daværende mann var så hissig og streng med. Jeg kunne nevnt mange andre ting også.

Er dette normalt?

Prøv en dag - i dag, hvorfor ikke!? - å ikke skylle noe rent før du setter det i oppvaskemaskinen. Gjør det i ren trass mot din eks. Faktisk prøv å gjøre alt det du ikke måtte før.  

Anonymkode: 413f8...68e

[SPOCA]

Dette kjenner jeg igjen. Min eksmann var svært voldelig, min nåværende ektemann er stikk motsatt.

Jeg har vært ærlig fra start om det som hendte. Voldtektene, hvordan han nesten drepte meg, traumene, barnet jeg mistet og veldig mye annet. Jeg har vært ærlig og åpen. Det har hjulpet mye. En del husker jeg ikke før kroppen plutselig husker. 

Men, jeg har verdens beste mann. Plutselig kan kroppen reagere og jeg merker jeg krymper meg, fordi et eller annet minner meg om det jeg har opplevd. Høye, skarpe lyder er verst. Å miste noe i gulvet, bråke veldig ved uhell osv. Og da står mannen min der og sier "det går bra, det er ikke farlig, jeg tar det", og holder meg. 

I starten ble jeg redd da mannen skulle bruke kniv for å skjære f.eks brød eller opp kjøtt til en gryte. Men, jeg følte meg trygg nesten med en gang. For han stilte ikke spørsmål ved noe, bare la seg fra seg kniven når han så jeg stivnet til, og så holdt han rundt meg. Han sa ingenting, lot meg gråte i fred.

Vi har vært sammen i 4 år. I dag er mannen min det tryggeste mennesket for meg. Han beskytter når det trengs. Og jeg er ikke lenger like redd for høye lyder eller for kniv. Han holder meg i hånda når vi sitter på fly, og jeg ikke tør sitte ytterst på seteraden.

Jeg lever i dag et godt liv. Det er åpenbart at jeg har hatt og har mange traumer fra min eksmann, men de hviskes mer og mer ut ettersom tiden går.

Jeg anbefaler terapi. Mannen og jeg har funnet en sammen som vi går til. Det er godt, og føles fint. Og der kan vi sammen snakke om traumer, for mannen min har også sitt. Heldigvis ikke i samme grad som meg.

Gi deg selv tid. Det vil gå opp og ned, men så lenge tryggheten er der vil du forhåpentligvis med tiden se hvor fint kroppen og sinnet får det. ❤️

[exictence]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Prøv en dag - i dag, hvorfor ikke!? - å ikke skylle noe rent før du setter det i oppvaskemaskinen. Gjør det i ren trass mot din eks. Faktisk prøv å gjøre alt det du ikke måtte før.  

Anonymkode: 413f8...68e

Det er jo helt merkelig av meg å si at jeg ikke klarer det. Jeg klarer jo selve handlingen. Men jeg får det liksom ikke ut av hode før  jeg har skyllet ordentlig og ryddet. 

Jeg har gjort det du sier, og det skjer jo ingen katastrofer. Men det blir kaos i hode mitt til det er ute av verden.

Nå med kjæresten lager vi ofte mat sammen. Jeg vasker og rydder bare han har tatt frem en skje. Jeg rydder bort det han har satt frem og skal bruke. Må skjerpe meg. Han ler bare. Det hjelper.

 

 

SPOCA skrev (20 timer siden):

Dette kjenner jeg igjen. Min eksmann var svært voldelig, min nåværende ektemann er stikk motsatt.

Jeg har vært ærlig fra start om det som hendte. Voldtektene, hvordan han nesten drepte meg, traumene, barnet jeg mistet og veldig mye annet. Jeg har vært ærlig og åpen. Det har hjulpet mye. En del husker jeg ikke før kroppen plutselig husker. 

Men, jeg har verdens beste mann. Plutselig kan kroppen reagere og jeg merker jeg krymper meg, fordi et eller annet minner meg om det jeg har opplevd. Høye, skarpe lyder er verst. Å miste noe i gulvet, bråke veldig ved uhell osv. Og da står mannen min der og sier "det går bra, det er ikke farlig, jeg tar det", og holder meg. 

I starten ble jeg redd da mannen skulle bruke kniv for å skjære f.eks brød eller opp kjøtt til en gryte. Men, jeg følte meg trygg nesten med en gang. For han stilte ikke spørsmål ved noe, bare la seg fra seg kniven når han så jeg stivnet til, og så holdt han rundt meg. Han sa ingenting, lot meg gråte i fred.

Vi har vært sammen i 4 år. I dag er mannen min det tryggeste mennesket for meg. Han beskytter når det trengs. Og jeg er ikke lenger like redd for høye lyder eller for kniv. Han holder meg i hånda når vi sitter på fly, og jeg ikke tør sitte ytterst på seteraden.

Jeg lever i dag et godt liv. Det er åpenbart at jeg har hatt og har mange traumer fra min eksmann, men de hviskes mer og mer ut ettersom tiden går.

Jeg anbefaler terapi. Mannen og jeg har funnet en sammen som vi går til. Det er godt, og føles fint. Og der kan vi sammen snakke om traumer, for mannen min har også sitt. Heldigvis ikke i samme grad som meg.

Gi deg selv tid. Det vil gå opp og ned, men så lenge tryggheten er der vil du forhåpentligvis med tiden se hvor fint kroppen og sinnet får det. ❤️

Får tårer når jeg leser hva du har gjennomgått. Så fint at du har en god kjæreste nå. Det høres fint ut at dere sammen går i terapi. Det kan knytte enda sterkere bånd mellom dere.

Tusen takk ❤️

[AnonymBruker]

Min eksmann programmerte meg som var veldig åpen om følelser og behov til å føle skam og frykt for å bli forlatt om jeg kommuniserte nettopp følelser og behov, det var svakhet og skulle aldri snakkes om mente han, og han truet med å gå om jeg ytret behov så lite som ønske om en klem etter en lang dag på jobb. Så med årene skrudde jeg de gradvis av, sluttet å kommunisere og gikk på eggeskall for at han ikke skulle «plages» av meg. 

Nå er vi skilt og jeg har datet i 6 år, jeg har jobbet ufattelig mye med dette og kjenner meg så igjen i det du skriver om å føle seg som eksen selv. Hvis noen nå krever åpenhet og følelsesmessig tilgjengelighet fra meg tenker jeg at jeg biter smerte, sorg og følelser i meg så det må du også gjøre, og jeg kan ubevisst straffe med unngåelse hvis de fortsetter å be meg. Men det blir langsomt bedre og bedre, når jeg stoler på noen 100% tør jeg forsiktig å si hva jeg ønsker i en relasjon. Det har hjulpet meg å tenke at noe som kan programmers PÅ kan programmeres AV. Vi ble ikke født slik. Og syns også det hjelper å se tilbake i tid at det skjer bedringer, for man ser de ikke dag for dag.

Bare det at du er så reflektert på dette og er redd for at det skal påvirke din kjære gir meg troen på at det kan gradvis gå over. Du er traumatisert men ikke ødelagt og du har tydeligvis empatien og omsorgen igjen som er det viktigste. Vær åpen med din kjære om dette og minn deg selv på at det ikke er permanent men gradvis kan avvennes. Jeg er ikke enig i at du trenger å være singel for å jobbe med det, så lenge det er åpenhet rundt problemstillingen.

Anonymkode: d63f0...ca3