Min største frykt som mamma, hvordan skal man komme fra den?

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp i et hjem med vold, avskrudde følelser og mye krangling mellom foreldre. 
Jeg ble som mamma for noen år siden oppmerksom på at jeg kjenner ubehag når jeg trøster egne barn, og må virkelig ta meg selv i at nå kreves det av meg å trøste slik som er normalt. Å ikke bare si opp igjen, det går bra. 

Jeg har jobbet mye med meg som mor, men jeg har milevis igjen til å være den mammaen jeg ønsker.

Mine foreldre gjorde det beste ut av det de hadde, jeg forstår at de satt med dype traumer og sår de aldri tok tak i. Jeg har vel på en måte tilgitt de, selv om de aldri har spurt eller innrømmet sin utilstrekkelighet. Min mamma innrømmet litt at min barndom var kanskje ikke den enkleste. Det var kanskje hennes måte å si unnskyld på. 

Nå sitter jeg som mamma til tenåring, min verste frykt er at jeg har skadet de slik jeg ble av mine foreldre. 
Jeg har blitt sint, jeg har hevet stemmen og jeg har vært urasjonell i min tid som mamma, aldri vært voldelig for å poengtere det.
Jeg har gått til en familieterapeut som har gitt meg forståelse for mine reaksjoner, lært meg at det er viktig å reparere. Det prøver jeg på, jeg har aldri blitt sagt unnskyld til, så det er så fremmed å si dette. 
Jeg har prøvd å forklare barna at jeg har traumer fra barndommen av, det kan være mye av grunnen til mine reaksjoner som ikke har noe med de å gjøre.
Jeg prøver mitt beste å si unnskyld om jeg har vært sint. 
Dette har resultert i at når jeg setter en grense for barna, eller vi har hatt en diskusjon har jeg så dårlig samvittighet, jeg frykter at alt jeg gjør er urettferdig og jeg ødelegger de. Det er fine barn, mange skryter av at de er høflige og snille mot andre. Likevel hjemme er de litt late å bidrar ikke stort, de kan også vise meg ganske lite respekt spesielt eldste. Jeg tror det er fordi jeg har blitt redd for å sette grenser, for jeg er redd for å skade de. 
Jeg går fortsatt til familieterapeut for min rolle som mor, jeg ønsker så veldig at mine traumer slutter her å påføres ikke videre. 
Likevel jeg frykter at jeg ødelegger de, mine foreldre forstod ikke. Hvorfor skal jeg forstå da? 
Noen som kjenner seg igjen i dette? Hvordan finner tiltroen til dere selv,  at dere er god nok som dere er? 

Anonymkode: da8d7...7a5

[AnonymBruker]

Typisk for de som har opplevd omsorgssvikt som du har, er at de får en nærmest tvangstanke om å ikke selv begå noen «feil». Det kan faktisk bli litt feil det også - forstå meg rett, jeg vet du ønsker det beste for ditt barn, men barn er ikke persilleblad og barn , som mennesker forøvrig har godt av å se at mor ikke er en robot uten følelser. De trenger tilbakemeldinger som er «ekte». Selvsagt skal man ikke begå vold, men det vet du jo og har heller ikke gjort. 
 

du virker å ha gjort alt i riktig , og selvsagt , en viktig del av oppdragelse er å sette grenser , så det er fint at du erkjenner at denne biten  er vanskelig for deg for det er kanskje dette du må få hjelp til. 

Anonymkode: 5d7cb...c85

[AnonymBruker]

Og i seg selv er ikke det å si «opp igjen» omsorgssvikt eller vold. 
 

Det er faktisk slik barneoppdragelse ble gjort i stor grad før i tiden og sikkert i en del familier fortsatt. En blanding er nok fint, men man skal nok ikke gå i den fallgruven å tenke at absolutt alle følelser skal bekreftes og dveles med. Barn trenger også å erfare at ting går over og til rimelighetens grenser trenes opp til det virkelige liv. 

Anonymkode: 5d7cb...c85

[AnonymBruker]

Alle foreldre har blitt sinte, hevet stemmen og vært irrasjonelle. Dette er tross alt helt normal menneskelig atferd.

Det handler dog om å si unnskyld, og forklare barnet hva som skjedde. 

Anonymkode: 1ff43...491

[AnonymBruker]

Det er ganske normalt å heve stemmen og bli sint med tenåringer i huset. Tror man fort over tenker og analyserer alt når man kommer fra en slik barndom. Du høres ut som en normal tenårings mor. Er fåtallet av de som aldri har handlet i «sinne» og angret etterpå over at man kanskje ble litt for sur. 

Anonymkode: a710e...4d1

[AnonymBruker]

Man trenger ikke være fæl for å sette grenser, man trenger bare å være konsekvent. Og det kan man være med et smil. Også må man velge sine kamper og la barna og ungdommen lære ting her i livet selv også.

For eksempel hvis barna nekter å rydde etter seg, så kan du si at da blir det ikke noe tv til det er gjort. Bare et helt enkelt eksempel dette her.. Så trenger man ikke kjefte og mase. Man bare gir beskjeden og går videre med dagen. Blir det ikke ryddet, ikke noe tv. Så får det være rotete da. Vil barna krangle på det, så bare gjenta beskjeden. Ikke bli med på krangelen, kjeft eller mas. Ros når de til slutt gjør det de har fått beskjed om. Og her er det viktig å tenke: Er konsekvensen eller reaksjonen jeg har gitt noe "farlig" eller skremmende?? Nei, det er ikke farlig å ikke få se tv, uansett hvor mye ungdommen skriker og smeller med dørene av den grunn. Det handler kun om deres evne til å regulere følelser - ikke at du har gjort noe galt. 

Hvis du derimot står og skriker til barna at de må rydde og at de er helt ubrukelige, så er jo dette skremmende og veldig ubehagelig for barna. Og da gjør du noe feil. 

Jeg har ikke så store barn som deg. Jeg har barnehagebarn, men jeg jobber som lærer på mellomtrinnet. Jeg må ta meg selv i det noen ganger når jeg føler meg kjip og slem. Det er ikke verdens undergang at de ikke får spille ipad nå, at de må være inne i friminuttet for å jobbe fordi de kasta bort tiden i timen. Selv om barnet hyler og skriker og kaller meg en fitte, så har jeg ikke traumatisert barnet ved å frata de fotballen for dagen fordi de sparket den inn i gangen. 

Du må reflektere litt over dette. Både i forkant, etterkant og når du setter grenser. Og man kan også bli streng og kjefte - det gjør jeg selv også. Men da må man reparere etterpå, og man må ikke gjøre det for ofte. Det er ikke traumatiserende å få kjeft en sjelden gang om man virkelig har gjort noe ille. Jeg husker jeg kjefta på noen elever en gang som hadde ødelagt sykkelhjelmen til en annen. Men jeg kjefter ikke om de har glemt leksa, og jeg kjefter ikke på barnehagebarna som er "vrange" fordi de er trøtte etter en lang dag. Men når 3åringen ikke hører på beskjed om å ikke kaste leker veggimellom kan jeg bli streng i stemmen og veldig bestemt. Så er det alltid kos etterpå. 

Jeg husker også at pappa kunne bli skikkelig sinna pg til tider noe voldelig. Ikke veldig, men vi kunne bli dratt ut av rommet, spytta på osv. Og jeg får derfor samme følelsen som barn inni meg om jeg må være strengt med et annet barn. Jeg føler jeg påfører dem samme smerte. Men når jeg ser det utenfra så er det jo ikke det samme. Jeg setter realistiske grenser, og de er ikke traumatiserende selv om barnet blir sinna, lei seg eller tester grenser. 

 

Anonymkode: 6f55b...481

[AnonymBruker]

Det høres ut som du kanskje grubler og strever litt mer enn gjennomsnittet pga dine traumer, men det høres også ut som du er en kjempegod mamma! ❤️

Jeg kjenner meg veldig igjen, og jeg prøver å minne meg selv på at ingen går igjennom livet uten å møte problemer og motstand, og dermed vil dette også gjelde mine barn. Jeg prøver også å huske at ingen andre er perfekte foreldre heller, dermed er ikke mine barn alene om å ha menneskelige foreldre som også kan gjøre feil innimellom. Litt rusk i nære relasjoner er rett og slett en del av livet, og for meg så høres det ut som at barna dine er trygge tenåringer som oppfører seg akkurat som tenåringer skal 🥰

Anonymkode: 52454...7db

[Uanonym bruker]

Synes du høres ut som en helt normal og god forelder! 

Dette med å bekrefte følelser som er så "in" for tida, kan bli for mye av det gode også. Noen ganger er det best å si "opp igjen". 

Absolutt alle foreldre har opplevd å bli sinte på barna sine, og det finnes ingen foreldre som aldri har gjort en feil. Foreldre er mennesker, ikke roboter.

[AnonymBruker]

Opplevd grov omsorgssvikt og vært under barnevernet siden fødsel.

Jeg fikk barn, med spesielle behov, MEN jeg jobbet med meg selv FØR jeg tok valget om å bli gravid. Psykolog og hele greien.

Har jeg vært perfekt? Absolutt ikke.

Men jeg har vokst, lært og jobbet med meg selv i prosessen.

Og ja, jeg er en fordømt god mor.

Ungen blomstrer og utvikler seg positivt.

Har i tillegg 2 bonusbarn som mistet moren til kreft da de var veldig små.

Og jeg er 80 talls modell og oppdrar ikke "Snowflake" barn. De får masse kjærlighet, omsorg og de har alle muligheter til å diskutere og jobbe for "sin sak".

Men sutring og "offerrolle mentalitet" skjer ikke her i huset. Though love. Det funker så lenge barna ser at de møtes med kjærlighet og forståelse på de tingene som betyr noe.

Og alle tre er lykkelige og trygge barn. 

Og de har fått printet inn "Vi gir oss aldri" mentalitet. At vi vokser av feilene våre og det å feile er å ta lærdom av de feilene og vokse som mennesker.

Anonymkode: 0bc3a...934