Bli eller gå? - Det evige dilemma...

[AnonymBruker]

Min samboer og jeg har et barn på to år. Barnet var høyt ønsket av begge, men siden barnet ble født har samboer forandret seg veldig. Etter to år med å forsøke å tilrettelegge, endre meg, ta hensyn, gå på eggeskall, please han og komme med forslag til løsninger som bare blir avvist begynner jeg å tenke at jeg ikke orker å stå i dette så veldig mye lengre. Samboer kan selv ikke komme med noe konstruktivt til hvordan vi kan få forholdet på rett kjøl og han nekter samtaler på Familievernkontoret. Han er en god far for barnet vårt, men ingen god partner og jeg føler hele situasjonen er fastlåst.

Selv om det knuser meg hadde jeg på en måte begynt å venne meg litt til tanken på å skulle ha 50/50 og at vi skulle kunne klare å være samarbeidsforeldre helt greit. Så slapp han plutselig bomben. En kveld sa han at dersom det blir slutt mellom oss kommer han til å flytte tilbake til der han er fra. Det er så langt unna der vi bor at jeg i prinsippet ville blitt alenemor. Barnet hadde i beste fall sett han annenhver jul/påske/sommerferie etc. (kanskje 3-4 ganger i året). (Dette ble ikke sagt som en "trussel", jeg vet at han mener det.)

Jeg føler meg utrolig låst. Jeg tviler mer og mer på at vi kommer til å få det til å fungere når jeg er den eneste som er villig til å gjøre en innsats, samtidig innser jeg at det å gå vil gjøre at barnet vårt nærmest mister kontakten med faren sin og det gir meg en enorm skyldfølelse. Jeg vet jeg ville klart meg helt fint økonomisk, men er redd for å stå i alt med barnet alene slik man selvfølgelig må som aleneforelder (både gleder, sorger og bekymringer).

Jeg frykter at jeg vil forsøke og forsøke i et par år til med samme resultat til slutt uansett. Jeg er fortvilet, såret og skuffet over at han ikke bryr seg nok om barnet til at han synes det er greit å miste kontakten. Samtidig føler jeg på et press til å gå før barnet evt. husker for mye av denne tiden der vi er sammen. Å "miste pappa" blir vel bare verre og verre jo eldre barnet blir.

Fortvilet mamma takker for innspill ❤️

 

Anonymkode: 36b81...d07

[Strigiformes]

Om du virkelig vurderer å gå, så synes jeg du bør gå så fort som mulig av hensyn til barnet. 

Hva far gjør har du ingen kontroll over, og det skal du ikke klandre deg selv for. Det er faktisk hans valg, og han sitt tap.

Selvfølgelig vil det være vanskelig i begynnelsen, men man må vurdere og tenke hva som blir best for dere begge i det lange løp. 

Han virker veldig ustabil med tanke på det han uttrykker. Det er ikke bra. Er det noe barn trenger så er det stabile omsorgspersoner rundt seg. Aleneforeldre kan være gode foreldre de også.

Hilsen stolt alenemor ❤️

[AnonymBruker]

Man er virkelig ingen god far om man tar lett på å ikke se barnet sitt i hverdagen. 

 

Anonymkode: 75569...de6

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man er virkelig ingen god far om man tar lett på å ikke se barnet sitt i hverdagen. 

 

Anonymkode: 75569...de6

Jeg skulle til å skrive det samme. En god pappa tar ikke lett på å flytte fra et lite barn.

[AnonymBruker]

At DU får skyldsfølelse hvis barnet mister kontakt med far? Det er da HAN som flytter vekk?? Så legg bort den skyldfølelsen i dette hvertfall. Lykke til med valget 

Anonymkode: 75f3a...61e

[AnonymBruker]

Han har kanskje innsett at farsrollen ikke var noe for han derav oppførselen hans. Så jeg råder deg til å tenke på deg selv og barnet. Ikke han for det er hans valg og hans tap. Som han kanskje vil innse om noen år og da kan ting ha forandret seg. Barnet har fått "ny far" eller vil ikke ha kontakt med han fordi han "stakk".

Anonymkode: 19244...a8e

[AnonymBruker]

Tenk på hva som er best for deg og barnet. Barnefar kan du ikke tenke på i denne situasjonen. 

Det er enklest for barnet å forholde seg til dette dess raskere du drar. Dess mer barnet husker fra at dere har bodd sammen, dess vaskeligere vil det bli. 

Anonymkode: 25540...5d0

[AnonymBruker]

Er det så ille så har du vel lite å tape på å snakke ordentlig med han om det. 

At han vurderer å flytte fra barnet sitt sier mer om han enn deg. Det er ikke ditt ansvar å få han til å være en god far. 

Anonymkode: 3505e...a9b

[Tradegy]

Det du beskriver, høres både tungt og utrygt ut . Når en partner sier at han kommer til å flytte så langt bort at barnet knapt vil se ham dersom du velger å gå, truer han deg i en posisjon der det blir vanskelig å ta frie valg.

Uansett hvordan det er ment, er det noe som binder deg – og ingen skal måtte leve slik!

Du har gjort mer enn det som kan forventes med rimelighet. Prøvd, tilrettelagt, tilpasset deg og båret hele forholdet alene.

Det er helt forståelig at du kjenner på at det ikke er mer å hente. Null vilje til å jobbe med forholdet, ta imot hjelp eller møte deg halvveis, utgjør at alt blir stående og falle på deg. Ingen klarer det i lengden, kjære du

Det er også verdt å si høyt:

Kvinner som vil ut av et forhold bruker ofte fem–seks år fra første tanke til handling. Det er en tung, langsom prosess fordi man håper, tviler, føler ansvar og er redd for konsekvensene.

Jeg håper du ikke blir sittende fast i den runddansen år etter år mens du mister deg selv mer og mer 💝

Du fortjener bedre enn å vente på en endring han ikke viser tegn til.

Og; sånn for å ha nevnt dét også: Noen fedre får depresjon etter at de blir foreldre, og det kan slå ut på mange måter. (Verdt å ha i bakhodet, men det fritar ham absolutt ikke for ansvar.)

Uansett hva som ligger bak, så kan du ikke redde forholdet alene når han ikke vil delta i prosessen.

 

Det er ikke du som tar barnet bort fra ham. Det er han som vurderer å flytte bort fra barnet sitt. Ansvaret for den beslutningen ligger hos ham, ikke hos deg. Skyldfølelsen du bærer nå, er en byrde du ikke skal bære alene – og egentlig ikke i det hele tatt.

Barn tåler langt bedre én trygg forelder enn to som lever i spenning. Og selv om fremtiden virker mørk akkurat nå, så har slike situasjoner en måte å løsne på når man først tar et steg i en retning som er riktig for en selv.

Det ordner seg. Om enn ikke perfekt, kanskje ikke smertefritt, men det blir bedre enn dette.

Du er ikke svak. Du er sliten, og ved å stille spørsmål ved situasjonen, er ikke dette et tegn på nederlag – det er et tegn på styrke. ❤️

Endret 4 timer siden av Tradegy