Hva kan man gjøre for å spre litt håp og glede i dagens verden?

[AnonymBruker]

Synes det er deprimerende å tenke på at samfunnet vårt ser ut til å bli mer og mer lukket og man nesten blir sett på som en raring bare man våger å smile til noen; folk stirrer på hver sin skjerm, og mediene fórer oss med oppdaterte nyheter om hvor farlig tilværelsen er blitt.

Angst, depresjon, ensomhet, mobbing, selvskading, spiseforstyrrelser og psykiske problemer generelt - alt som ble fortalt i små, triste blogger for 15 år tilbake, finnes sikkert fortsatt der ute, men hvordan har det gått med disse menneskene i ettertid, og andre som sliter med det samme; hvor er de?

Har sett på forumet til Mental Helse, men der er jo aktiviteten så liten at det umulig kan være bare brukerne av forumet som har vanskeligheter; hvor er det blitt av de andre - finnes det ikke lenger plass til dem i dagens samfunn, der status og kjendisfaktor er det mange ser opp til, og som blir viet oppmerksomhet ...?

Ikke vet jeg; føler meg bare så trist og motløs når jeg betrakter hvordan samfunnet rundt meg endrer seg uten at man kan stoppe tiden med en pauseknapp og be folk om å tenke litt etter hva det er man egentlig driver med når det for eksempel er snakk om bruk av grov vold, også blant svært unge; tror dessverre ikke at man er på riktig vei som samfunn, noe selvmordstallene er et tegn på; de blir ikke lavere, snarere tvert imot.

Føler også at den generelle stemningen på et forum som Kvinneguiden er blitt mer negativ etter hvert som årene har gått; det finnes fortsatt lyspunkter, men de blir færre og færre.

Hva kan man gjøre for å endre utviklingen før det blir for sent, og spre litt håp og glede i dagens verden?

Anonymkode: f0f5a...a51

[Nooni]

Du starter med deg selv og med de små tingene, ikke overtenking og katastrofetenking.

Vær åpen, vennlig og by på deg selv. Smil til folk i rulletrappen, hjelp naboene dine, gi folk hyggelige tilbakemeldinger. Ikke bruk masse tid på å tenke på hva du får tilbake. Gå videre. Legg merke at du får noen til å smile og at kanskje noen ble glad for noe du sa eller gjorde. 

Du har rett i at mange har det vanskelig. Du kan imidlertid velge å ha fokus på hva som er dine styrker og hva du kan gjøre for andre mennesker. Trenger ikke være stort eller mye, men gjør noe positivt. Oppmuntrer man andre til det samme har man oppnådd mye. 

Å føle at vi betyr noe for andre gjør det lettere å også føle at man har en verdi i dette samfunnet. Det gjelder oss alle. 

[Knocks]

Hvis du sitter på t-banen eller trikk: les bok eller se ut av vinduet. Det gir mennesker rundt deg litt håp.

[AnonymBruker]

Nooni skrev (3 timer siden):

Du starter med deg selv og med de små tingene, ikke overtenking og katastrofetenking.

Vær åpen, vennlig og by på deg selv. Smil til folk i rulletrappen, hjelp naboene dine, gi folk hyggelige tilbakemeldinger. Ikke bruk masse tid på å tenke på hva du får tilbake. Gå videre. Legg merke at du får noen til å smile og at kanskje noen ble glad for noe du sa eller gjorde. 

Du har rett i at mange har det vanskelig. Du kan imidlertid velge å ha fokus på hva som er dine styrker og hva du kan gjøre for andre mennesker. Trenger ikke være stort eller mye, men gjør noe positivt. Oppmuntrer man andre til det samme har man oppnådd mye. 

Å føle at vi betyr noe for andre gjør det lettere å også føle at man har en verdi i dette samfunnet. Det gjelder oss alle. 

Takk for svar, men ser man hvilket folk med psykiske vanskeligheter har til smil, kan både mennesker med spiseforstyrrelser og en god del av dem som planlegger å ta livet sitt tilsynelatende være positive, og derfor kommer selvmordet som et sjokk på de pårørende: "Hvordan kunne han/hun, som alltid virket så glad, gjøre dette?"

Slik at til tross for at det ikke er noen ulempe å smile, er dette dessverre ikke tilstrekkelig til å løse problemer på et dypere plan; dette vil neppe bidra til at tallene for antall mennesker som tar livet sitt, går ned, og det sammen gjelder andre som virkelig sliter; "smil til verden, og verden smiler til deg" høres fint ut i teorien, men det er på langt nær nok når det kommer til praksis.

Ellers verken overtenker jeg eller har trang til katastrofetenkning, men har vært engasjert i kampen mot selvmord i mange år, og mener at ting som dette burde få langt mer fokus; har enda ikke ikke sjekket dette i detaljer, men har spurt ChatGPT om hvordan Danmark, som tidligere hadde omtrent dobbelt så mange unge som tok livet sitt enn i Norge, fikk tallene til å bli det omvendte, og svaret var at Danmark har brukt en klinikkmodell med rådgivning, terapi og praktisk støtte for mennesker med selvmordstanker, slik at de ikke “står alene” mens de venter på andre tjenester, i motsetning til i Norge, der man blir overlatt til seg selv så snart den akutte selvmordsfaren er over da andre ting enn psykisk helse blir prioritert når det kommer til økonomi.

I en større sammenheng betyr ens eget liv relativt lite; vi kommer alle til å dø en dag uansett, men før dette skje, kan man jo forsøke å endre tilværelsen på denne vesle planeten i positiv retning, noe som kan bli temmelig slitsomt iblant - derfor et lite hjertesukk fra meg i hovedinnlegget.

Enda en gang takk for svar, og ønsker deg en fortsatt fin dag.

Anonymkode: f0f5a...a51

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar, men ser man hvilket folk med psykiske vanskeligheter har til smil, kan både mennesker med spiseforstyrrelser og en god del av dem som planlegger å ta livet sitt tilsynelatende være positive, og derfor kommer selvmordet som et sjokk på de pårørende: "Hvordan kunne han/hun, som alltid virket så glad, gjøre dette?"

Slik at til tross for at det ikke er noen ulempe å smile, er dette dessverre ikke tilstrekkelig til å løse problemer på et dypere plan; dette vil neppe bidra til at tallene for antall mennesker som tar livet sitt, går ned, og det sammen gjelder andre som virkelig sliter; "smil til verden, og verden smiler til deg" høres fint ut i teorien, men det er på langt nær nok når det kommer til praksis.

Ellers verken overtenker jeg eller har trang til katastrofetenkning, men har vært engasjert i kampen mot selvmord i mange år, og mener at ting som dette burde få langt mer fokus; har enda ikke ikke sjekket dette i detaljer, men har spurt ChatGPT om hvordan Danmark, som tidligere hadde omtrent dobbelt så mange unge som tok livet sitt enn i Norge, fikk tallene til å bli det omvendte, og svaret var at Danmark har brukt en klinikkmodell med rådgivning, terapi og praktisk støtte for mennesker med selvmordstanker, slik at de ikke “står alene” mens de venter på andre tjenester, i motsetning til i Norge, der man blir overlatt til seg selv så snart den akutte selvmordsfaren er over da andre ting enn psykisk helse blir prioritert når det kommer til økonomi.

I en større sammenheng betyr ens eget liv relativt lite; vi kommer alle til å dø en dag uansett, men før dette skje, kan man jo forsøke å endre tilværelsen på denne vesle planeten i positiv retning, noe som kan bli temmelig slitsomt iblant - derfor et lite hjertesukk fra meg i hovedinnlegget.

Enda en gang takk for svar, og ønsker deg en fortsatt fin dag.

Anonymkode: f0f5a...a51

I Norge slukkes det stort sett bare branner, og det mangler enorme ressurser til behandling. De få stedene som tilbyr behandling er det som oftest lang ventetid på for å komme inn, om man i det hele tatt er så heldig å bli henvist.

Det trengs ressurser, kompetanse og vilje fra politikerne til å prioritere psykisk helse.

Jeg kan ikke forstå tankegangen bak at ungdommer skal bli bedre av å bo på en institusjon. Det er bare en oppbevaringsplass, og mange ungdommer begynner å ruse seg istedet. Var de ikke kriminelle når de kom dit så lærer de av de andre. Ungdommer trenger varme, autoritative voksne som bryr seg, og som kan hjelpe dem på rett spor. 

Tror det er mange som bare virrer rundt uten mål og mening, og vet ikke eller klarer ikke å ta tak i livet sitt. Det berører meg sterkt, og jeg synes det er så trist at ungdommer føler at livet ikke er verdt å leve.

Tenk det! Unge mennesker med hele livet sitt foran seg. Så mye potensiale, kreativitet og ressurser som går tapt på bakgrunn av dette...

Disse ungdommene trenger en trygg havn som kan veilede dem, og de trenger å bli sett og hørt. De trenger hjelp.

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (4 timer siden):

I Norge slukkes det stort sett bare branner, og det mangler enorme ressurser til behandling. De få stedene som tilbyr behandling er det som oftest lang ventetid på for å komme inn, om man i det hele tatt er så heldig å bli henvist.

Det trengs ressurser, kompetanse og vilje fra politikerne til å prioritere psykisk helse.

Jeg kan ikke forstå tankegangen bak at ungdommer skal bli bedre av å bo på en institusjon. Det er bare en oppbevaringsplass, og mange ungdommer begynner å ruse seg istedet. Var de ikke kriminelle når de kom dit så lærer de av de andre. Ungdommer trenger varme, autoritative voksne som bryr seg, og som kan hjelpe dem på rett spor. 

Tror det er mange som bare virrer rundt uten mål og mening, og vet ikke eller klarer ikke å ta tak i livet sitt. Det berører meg sterkt, og jeg synes det er så trist at ungdommer føler at livet ikke er verdt å leve.

Tenk det! Unge mennesker med hele livet sitt foran seg. Så mye potensiale, kreativitet og ressurser som går tapt på bakgrunn av dette...

Disse ungdommene trenger en trygg havn som kan veilede dem, og de trenger å bli sett og hørt. De trenger hjelp.

Nydelig skrevet; fullstendig enig i dette.

Men problemet er at psykisk helse ikke er et tilstrekkelig populært emne til at politikerne kan bruke folks evne til å prioritere dette til å vinne et valg, og da blir resultatet som idag - uten vilje til endringer; ulikt det man gjorde i Danmark:

https://healthcaredenmark.dk/media/gg5focvy/the-danish-approach-to-mental-health-2-2023.pdf

Anonymkode: f0f5a...a51