Hisser meg opp over bagateller. Hvordan slutte å bli så irritert?

[AnonymBruker]

Bare vent til hjernetåka dukker opp, da er det du som står der og ikke finner det du leter, som ikke husker det du skal, som går rundt deg selv og ikke får gjort noen ting. Der er jeg. Ja jeg er irritabel også, men prøver å ikke ta det ut på alt og alle, for jeg vært den som har stått som mottaker av irritabilitet i flere år. Har en sjef som er noen år eldre enn meg og som har forpestet arbeidsmiljøet med dårlig humør og irritabilitet gjennom sin perimenopause. Det har til tider vært grusomt. Vi er ikke så mange ansatte, men vi har heldigvis hatt hverandre å støtte oss på, hun derimot har endt opp med å stå alene. Vi tør knapt snakke uoppfordret til henne, vi vet aldri hvor vi har henne. Ofte når vi sier noe så endre det det med akk og ve, sukk og stønn eller en god runde kjeft. Prøver vi å forsvare oss tar hun offerrollen og syns synd i seg selv. Håpløst å stå i.

Så når jeg nå selv er der så minner jeg meg stadig på hva jeg har stått i de siste årene og prøver å unngå å være sånn selv. Kjenner også at det er mye tøffere å håndtere nå når jeg har jojo-hormoner selv. 

Så snu blikket litt mot deg selv og tenk på hvordan du selv liker å bli møtt av andre. Ville du likt at andre oppførte seg slik ovenfor deg? At folk unnviker deg i frykt for hva som møter de?

Anonymkode: 8a17b...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Tusen takk for alle svar! Setter pris på ærlige tilbakemeldinger. Er helt enig i at jeg er nødt til å jobbe med meg selv, og det er derfor jeg spør om råd. 
 
 

 

 
Jeg er enig med dere, men hvordan klare dette i praksis? Hvor mange ganger skal man gjenta «fiskegratengen ligger i fryseren»?  
 
Den mer detaljerte forklaringen på det som skjedde med fiskegratengen i dag var at jeg sto i annen etasje og vasket mens samboer sto i kjelleren og ropte opp til meg «Hvor er fiskegratengen?». Jeg hater sånn roping mellom etasjene, så jeg svarte ikke.
 (Og det er forøvrig også noe jeg irriterer meg over. Vi har bodd her i 12 år og jeg ignorerer ham alltid når han står i kjelleren og roper, og svarer først når han går opp til meg. Hvorfor fortsetter han likevel å rope? Hvorfor lærer han ikke?)  
Til slutt kom han opp og spurte. Jeg svarte rolig at den er i fryseren.  
Så gikk han ned i kjelleren igjen, og like etterpå ropte han noe fra kjelleren. Så kom han opp og spurte «Er det denne?» og hadde med seg en isboks. Jeg svarte rolig at det ikke er den og at det er den samme fiskegrateng som vi alltid kjøper.  
Han gikk ned igjen, og ropte på ny noe fra kjelleren. Så kom han opp igjen og var tydelig irritert over at jeg ikke svarte på ropingen hans. Denne gangen spør han om det var «den plastgreia med noe rødt inni». Jeg svarer fortsatt rolig at nei det er vanlig fiskegrateng fra Findus, men jeg kjenner nå at jeg begynner å bli irritert. Vi må rekke middag før en av ungene skal på trening, så det er dumt av ham å sløse med tiden.  
Så går han ned i kjelleren og roper noe igjen.  
Neste gang han kommer opp sier han at han har lett gjennom hele fryseren men at det ikke er noen fiskegrateng der. Det er nå jeg svarer at jeg vet at den er der for jeg kjøpte den i går. Han nekter for at det er noen fiskegrateng der.  
Nå kjenner jeg på tidsstress, så jeg går ned for å lete i fryseren. Det første jeg ser når jeg åpner fryserdøren er fiskegratengen, og det er nå jeg blir hissig.  
Jeg føler meg på en måte lurt, for den var jo der hele tiden men han fikk meg til å begynne å stresse over at vi måtte ordne med annen mat.  
 
Hva og når gjorde jeg feil her? Hva skulle jeg gjort for å få ham til å ta mer ansvar for å finne den, når han flere ganger sier at han ikke kan finne den?

Anonymkode: cf522...a5c

Jeg hadde klikka så jævlig. Mest fordi dette 100% kunne vært min mann og det skjer flere ganger i uka. Han outsourcer oppgaven "å lete". Har advart ham om at han fremover må begynne å betale hver gang jeg må finne noe for ham. Det er ikke verre for ham å lete eller tenke enn det er for meg. Dessuten er han en voksen mann med mye ansvar på jobb. Han klarer å finne smøret i kjøleskapet😡

Angående kolleagene: jeg er alltid rolig med kollegaer, men der er det heller ikke noe av denne type masing. Vær passe avvisende når folk spør om ting du ikke må fikse. "Jeg finner den ikke", "nei da er det vel tomt da" og så ser du veldig konsentrert ned i pc.

Anonymkode: 2632a...a62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Og jeg har gitt råd. La dem ordne opp selv. Som sagt så tviler jeg på at alle rundt TS er så inkompetente som hun skal ha det til.

(Og denne oppførselen TS beskriver det er nettopp tante Sofie/  «sur kjerring»- oppførsel. En som er misfornøyd med alle andre, som kjefter og smeller, som vet best og skal ha kontroll på alt. 
Akkurat som gretne gamle gubber.).
 

Å ta ting så personlig som det TS gjør og å bli så forbannet er faktisk et valg. Ta fiskegratengen. Det er jo egentlig litt morsomt. Andre ville kanskje ledd sammen med samboer av det hele. Men jeg mistenker at TS kanskje bittelitt liker martyrrollen. «Ingen klarer noe som helst uten at jeg gjør det for dem».

Anonymkode: 248bb...2cb

Jeg mistenker at dette ikke er første gang ts har måttet tenke for samboeren sin. 

Anonymkode: 2632a...a62

[Gliffy]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg hadde klikka så jævlig. Mest fordi dette 100% kunne vært min mann og det skjer flere ganger i uka. Han outsourcer oppgaven "å lete". Har advart ham om at han fremover må begynne å betale hver gang jeg må finne noe for ham. Det er ikke verre for ham å lete eller tenke enn det er for meg. Dessuten er han en voksen mann med mye ansvar på jobb. Han klarer å finne smøret i kjøleskapet😡

Angående kolleagene: jeg er alltid rolig med kollegaer, men der er det heller ikke noe av denne type masing. Vær passe avvisende når folk spør om ting du ikke må fikse. "Jeg finner den ikke", "nei da er det vel tomt da" og så ser du veldig konsentrert ned i pc.

Anonymkode: 2632a...a62

Her hadde jeg gått i lete-streik altså. Sagt rett ut at jeg fra nå av ikke lenger gidder å hjelpe til å lete etter helt vanlige ting som alle medlemmer av husholdningen burde vite hvor er. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg mistenker at dette ikke er første gang ts har måttet tenke for samboeren sin. 

Anonymkode: 2632a...a62

Du vet, man «må» ingenting. Man velger. 

Anonymkode: 248bb...2cb

[exictence]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Gjelder det i alle situasjoner? Også denne, tenker du? 😀

Anonymkode: 77f8b...04c

Ja, man kan alltid si ifra, men på en grei og behersket måte

[exictence]

Jeg synes du høres tålmodig ut.

Tror kanskje at han virkelig ikke så fiskegratengen? Vet av erfaring at mannen ikke ser noe som egentlig er rett foran nesen på ham. Vet ikke om noe sånt er noe genetisk anlagt eller noe? 

Du håndterte jo det med ropingen veldig bra. Men synd du lar deg irritere av det. Jeg skjønner det. Samtidig ler  jeg bare  ofte av sånt, kanskje smiler og klapper han barnslig på kinnet og sier "stakkars deg, kunne du ikke finne det"? Sikkert teit, men vi begge ler litt da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Jeg er i begynnelsen av overgangsalderen og opplever å ha fått mye kortere lunte og blir mye mer irritert over ting. Én ting som jeg blir veldig irritert, og nesten hissig av, er når folk ikke ser det som er rett foran nesen deres.  
Dette er ikke bra for helsen min eller for folk rundt meg, og jeg trenger hjelp til å slutte å la meg irritere.  
 

Her er noen situasjoner hvor jeg har blitt irritert og nesten hissig bare de siste dagene:

Eksempel 1: Jeg vasket badet og samboer skulle lage middag. Samboer fant ikke fiskegratengen i fryseren. Jeg sier rolig at jeg vet at den ligger der for jeg kjøpte den i går. Han finner den ikke, og ber meg gå og lete. Jeg blir irritert over at jeg må stoppe halvveis i vaskingen for å gå og lete, og i det jeg åpner fryserdøren og ser rett på fiskegratengen blir jeg så sint at jeg er nødt til å gå på do og telle til femti ellers hadde jeg klikket totalt.  
 
Eksempel 2: Kollegaen min finner ikke oppvasktablettene. Jeg sier rolig at de står i esken sin, i det samme skapet hvor de alltid har stått. Hun kommer tilbake og avbryter meg igjen akkurat når jeg hadde funnet tilbake til konsentrasjonen. Jeg mister tålmodigheten og stormer ut på kjøkkenet og tar frem esken og smeller den i bordet. Stormer inn på kontoret mitt og blir sittende og være sur og klarer ikke slippe irritasjonen på mange minutter.
 
Eksempel 3: En fast oppgave som går på rundgang på jobben, er at vi skal samle sammen ulike gjenstander etter en liste. Alle bør vel klare å følge listen? Men nei, det blir nesten alltid for mye av noe og for lite av noe annet. Det blir merarbeid for meg å måtte gå tilbake til lageret og rette opp feilene. Hvorfor er det så forbanna vanskelig å bare følge listen?!  
 
Eksempel 4: Kollega som lar et vindu stå åpent gjennom helgen, slik at det blir iskaldt på jobben. Det henger lapp ved utgangsdøren om at vi skal dobbeltsjekke at alle vinduer er lukket, særlig før helg. Hvorfor er det så vanskelig? Skriv en lapp eller påminnelse på mobilen, så slipper vi å fryse hele mandag. Det tar lang tid å få opp varmen igjen, og dette har skjedd mange ganger men folk lærer tydeligvis ikke av egne feil.

 
Alt dette er jo bagateller, men jeg blir altså så vanvittig irritert og klarer ikke slippe det. Det er jo ikke noe hyggelig for hverken meg eller de rundt meg. Jeg var ikke sånn før, eller jo jeg kunne irritere meg litt men nå sitter det dypt i. Hvordan kan jeg roe meg ned og slutte å bli så irritert?   

Er det andre som har hatt samme opplevelse i starten av overgangsalderen? Please si at det snart går over? 

Anonymkode: cf522...a5c

Nr en du er omringet av idioter.

Ja det går over etterhvert. Men fy hvor det kan koke litt før man kommer dit.

Egentlig tenker jeg at jeg er litt mer flatere. Og sier litt mer av det jeg tenker. 

Når alle står å maser på meg, når jeg har nok selv. Så har jeg vel altid hatt lyst til å brøle, gjør det selv. Men så kikker empatien for mye inn, og jeg fikser det også. 

Mannen stakkar han er også i overgangs alderen, og er blitt mer sårbar. 

Og dette må vi snakke om. Det er faktisk normalt. Bare her syntes jeg guds natur er litt kjipe, at når mannen blir mer omsorgfull, blir kona mer troll. Og begge pga hormoner. 

Ikke alle blir hissige , men mange blir det. Så jeg har sagt fra til mine nermeste at jeg er i overgangs alderen. Og funker ikke helt som meg selv. Beklager det. Også må jeg ta en og en hendelse.  Stort segg klarer jeg å bite ting i meg. Men det lekker.

Den normale meg kjenner ikke at det koker på innsiden av et spørmål om jeg vil ha en pose. Mens nå, har jeg range inni meg som sier : det var da til jævla mas da!!! Den dagen jeg ikke klarer å ha det inni meg, låser jeg meg i kjelleren til det går over. 

Gratulerer du er helt normal

Anonymkode: 637e0...0f2