Barn med adhd og dårlig oppførsel

[AnonymBruker]

Man oppfører seg ikke på denne måten på grunn av ADHD.

Man oppfører seg på denne måten fordi man rett og slett er en liten drittunge, og de voksne lar man komme seg unna med hva som helst.       

Anonymkode: 47fd1...118

[AnonymBruker]

Vi som foreldre har forsøkt utallige måter å gi konsekvenser og straff for den typen oppførsel. Når barnet utøvde vold på skolen, eskalerte og eskalerte vi «straffen», men ingenting nyttet. Fikk høre fra mange rundt oss at «da var vi rett og slett ikke strenge nok med barnet, hvis barnet fikk harde nok konsekvenser ville hen til slutt skjønne at hen ikke kunne oppføre seg sånn».

Så, etter en utredning, en ADHD-diagnose og masse veiledning(for oss foreldre) med psykolog, så er det psykologene som forteller oss at det ikke er vits med konsekvenser og straff - det gjør bare vondt verre, og barnet har faktisk ingen muligheter til å agere annerledes enn hen gjør i de situasjonene. Så voldelig utagering, kasting, utskjelling++ som skjer i skoletiden, skulle vi la ligge. Det burde håndteres på skolen, og fordi barnet skammer seg nok når det har roet seg, burde vi ikke la det henge over hen lengre enn nødvendig.

Så mitt svar til spørsmålet er: jeg vetta faen. Vi prøvde å si til de rundt at barnet reagerer fordi hjernen skyter ut adrenalin og har ikke selvkontroll/moden nok hjerne til å stoppe prosessene som settes i gang, men for dem oppfattes det vel som «han får gjøre som han vil, han har ADHD». Men for oss er/var det et «vi er rådville, og prøver å stole på rådende fra de som har studert dette lenge».

Det skal sies det ble myyyye bedre med medisinering, og er stort sett et problem som hører fortiden til for oss nå.

Anonymkode: c847c...f93

[AnonymBruker]

Adhd gjør at en kan mangle impulskontroll, det gjør deg derimot ikke til en drittunge. Det er kun drittunge som feiler det barnet, ikke Adhd.

Anonymkode: 94b4a...608

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Adhd gjør at en kan mangle impulskontroll, det gjør deg derimot ikke til en drittunge. Det er kun drittunge som feiler det barnet, ikke Adhd.

Anonymkode: 94b4a...608

Hvorfor uttaler du deg om ting du tydeligvis ikke kan noe om?  

Anonymkode: 2d9f7...7cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Til dere som har barn med adhd- får de bruke diagnosen som en unnskyldning for å ikke oppføre seg?

En klassekamerat til et av barna mine har adhd og oppfører seg til tider stygt mot medelever, slag, spark, kasting av ting osv. Barnet selv hever bare på skuldrene ved tilsnakk og sier det har adhd og derfor klarer ikke å la være å gjøre det.

Er dette noe som dere som har barn med adhd som er tidvis utagerende jobber med hjemme, eller er det ok for dere med denne type oppførsel? Altså å skylde dårlig oppførsel på diagnosen?

Og hvordan håndterer skolen det? Tar de det opp med barnet eller lar det bare passere? Får dere beskjed hjem ved uheldige episoder?

Anonymkode: db039...d94

Nei. Jeg og mine barn har adhd. Det er ikke lov å bruke som unnskyldning. Men av og til en forklaring.

Man skal klare å lære seg å ikke havne i situasjoner. Men jeg vil heller ikke strukket grensene til en med adhd for langt etter de sier stopp. For på et tidspunkt klarer de ikke å stoppe. Og da kan det bli stygt.

Jeg har blitt stygg mot andre. Men aldri uten at det gjenspeiler oppførsel til den som selv var stygg først. Så det er alltid to i den settingen der med skyld, ikke bare min heller, fordi jeg har adhd og ikke den andre. Så ikke ok å skylde på noen heller pga adhd

Anonymkode: 7df18...8bb

[AnonymBruker]

Har selv et barn med ADHD, men hun er ikke voldelig. Kjenner dog et annet barn (gutt) med ADHD som kan utagere med slag. Vet ikke om kjønn har noe å si her, kjenner gutter/menn med ADHD som aldri har utagert fysisk, så dette er nok like personavhengig som alt annet.

Vårt barn sliter dog veldig med selvregulering, og konsekvens nytter ikke på noen måte. Det eskalerer kun utageringen. Vårt barn er ikke medisinert (enda) da prosessen med utredning og medisinutprøving dessverre er veldig lang. 

Det som fungerer best for vårt barn er å forholde seg rolig ved utagering, ikke kaste «ild på bålet», men heller forsøke å avlede og finne konstruktive løsninger på «problemet» barnet opplever. Det er ikke noe som er løst på en dag, vi står fortsatt midt oppi det, men dersom man klarer å holde seg rolig og være tålmodig over tid så ser barnet (i alle fall vårt) sakte men sikkert at det finnes bedre måter å få løst noe som oppleves som et «problem» (det kan være veldig små, ikke-eksisterende «problemer» som utløser veldig sterke reaksjoner) 
 

Anonymkode: 2d9f7...7cf

[AnonymBruker]

Har selv adhd og et barn med adhd av typen add. Vi har også hatt et barn på trinnet med hyperaktiv adhd som er litt mer som barnet som TS beskriver. Det jeg tenker er at det har med empati å gjøre, om man bestemmer seg for å slå eller sparke. Og empati kan ta litt tid å utvikle. Men, så har jeg et barn med helt utrolig høyt empati nivå da. som aldri har slått eller bitt så lenge han har hatt språk.

Anonymkode: 6950a...48a

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD og jeg hadde til tider dårlig oppførsel i barndommen. ADHD gjør ikke at en blir utspekulert slem. Jeg visste  selvsagt at det var galt å ødelegge ting og å komme med stygge ord. Men når jeg ble satt i situasjoner hvor jeg følte meg dårlig behandlet så klarte jeg ikke tenke gjennom hva som var en lur måte å takle det på. Sånn er det selvsagt med de fleste barn. Men med ADHD så skal det mindre til før en klarer å løse situasjonen på en god måte. 

Jeg hadde aldri lyst til å oppføre meg ufint. Jeg hadde lyst til å bli likt av de andre i klassen. Så jeg ønsket å oppføre meg så bra som mulig. Men oppførte noen seg dårlig mot meg så klarte ikke jeg å svare proporsjonalt. Dette gjaldt også mot folk jeg ville gitt høyrehånden min for å kunne bli venn med. Man havner også lett i en ond sirkel. Noen gjør noe mot meg, jeg svarer uproporsjonalt tilbake og de  gjør enten noe stygt tilbake eller fryser meg ut som gjør at jeg igjen ikke klarer å løse situasjonen på en god måte. Mange kan også synes det er gøy å terge de som lett mister kontrollen. 

Jeg pleier å sammenligne det å ha ADHD med å være mentalt bak de andre barna. Jeg taklet sosiale situasjoner som barn som var mange år yngre enn meg. 

Anonymkode: 7de94...d27

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg spør fordi jeg er interessert i å vite hvordan andre familier takler slikt og hvordan foreldre følger det opp. Det er et barn vårt barn må forholde seg til i flere år fremover og det er fint å få en pekepinn på hvordan man skal stille seg til situasjoner som oppstår. Skal jeg si noe til barnet når jeg selv er vitne til uheldige episoder, skal jeg gi beskjed til foreldrene, skal jeg la det gå?

Jeg vet ikke selv hvordan jeg ville ha reagert om det var mitt barn og normale samtaler og tiltak ikke hadde fungert. Tror nok jeg hadde forsøkt å «utdannet» meg ved å lese meg opp på faglitteratur, kurs etc. og vært så tett på som mulig.

Jeg er litt av typen «it takes a village» og hadde satt pris på om andre voksne hadde grepet inn om mitt barn oppførte seg ufint når vi ikke var til stede.

TS

Anonymkode: db039...d94

Ja.

Men du virker ikke være oppdatert på nevrodivergens. 
 

Så siden du er interessert - hva med å feks se videoene på Spiss om autisme? Mye der kan overføres til adhd. 
 

It takes a village er en fin ide, men om den ideen bare ender opp med å få kjeft hele dagen og ingen god veiledning så har man bare en tenåring med økt risiko for selvmord. Fordi den risikoen er høyere for nevrodivergente. Fordi omgivelsene ikke er laget romslig og for alle, 

Jeg oppfatter egentlig at du mest spør om lov til å kjefte og that’ s it? 
 

Man vet ikke hva foreldrene gjør, men trolig lever de i en langt hardere hverdag enn deg. Så vær litt raus. 

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (46 minutter siden):

Ja.

Men du virker ikke være oppdatert på nevrodivergens. 
 

Så siden du er interessert - hva med å feks se videoene på Spiss om autisme? Mye der kan overføres til adhd. 
 

It takes a village er en fin ide, men om den ideen bare ender opp med å få kjeft hele dagen og ingen god veiledning så har man bare en tenåring med økt risiko for selvmord. Fordi den risikoen er høyere for nevrodivergente. Fordi omgivelsene ikke er laget romslig og for alle, 

Jeg oppfatter egentlig at du mest spør om lov til å kjefte og that’ s it? 
 

Man vet ikke hva foreldrene gjør, men trolig lever de i en langt hardere hverdag enn deg. Så vær litt raus. 

Jeg spør absolutt ikke om lov til å kjefte. 

Jeg vet hvordan jeg ville tatt opp ting med nevrotypiske barn, jeg hadde sagt til barnet (helt uten kjefting) at slik oppførsel ikke var ok osv, og avhengig av alvorlighetsgraden tatt det opp med foreldrene. Likt som jeg gjør når mine barn ikke har oppført seg - vi snakker gjennom situasjonen, de må si unnskyld personlig og jeg tar og kontakt med foreldrene til de det har gått utover. 

****

Takker ellers for mange konstruktive tilbakemeldinger, det gir meg bedre innsikt i hvordan løse situasjoner som oppstår. 

TS

Anonymkode: db039...d94

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at både barn og forelder til barnet har brukt ADHD som unnskyldning for utagering og dårlig oppførsel.

Litt sånn "Jeg/barnet har ADHD, så dere får bare leve med det". 

Og det irriterer meg like mye hver gang. 

På samme måte som at når voksne sier "jeg er kvass innimellom, sånn er det bare". Nei! Gjør noe med det da! Å være kvass eller å utagere er noe man velger å gjøre. Man mister ikke kontroll over seg selv. Heller ikke ADHD-barn. Man læres og tilvennes, og finner alternative tankesett eller handlingsmønstre når man ser at impulsene settes på en prøve. 

Anonymkode: a6fb3...181

[AnonymBruker]

Nei det var ingen unnskyldning. Vårt barn med adhd hadde i tillegg utviklingsforstyrrelser og var umoden i forhold til andre på samme alder, men det var på ingen måte en hvilepute eller unnskyldning for verken barnet eller oss.  I måtte være veldig tydelig og bruke mye tid på å både trøste barnet i det det hadde større vanskeligheter med, men samtidig være veldig strenge og klare angående hva som er akseptabel oppførsel og ikke, og hvorfor. 

Heldigvis tok vi de kampene mens barnet var lite, og innen tenårene hadde det derfor lært seg å oppføre seg godt og regulere seg godt, for sett at de foreldre som ikke står støtt i de kampene når barnet er lite får et helvete med adhd- oppførsel når barnet er tenåring. De sparer seg absolutt ingenting ved å være slappe/feige/unnskylde, men får da en tenåring med tenåringshormoner og svingninger på speed liksom. 

Jeg hadde enormt god hjelp i å gå på cos- kurs, for å bare kjefte hjelper ikke slike barn. De trenger trygghet og tillit til at foreldre forstår dem, og likevel lærer dem det rette, til eget beste. Så man klarer dette best ved å være streng og konsekvent, men samtidig være barnets trygge havn i at det vet det blir elsket, forstått og blir ansett som god og flink også. Ikke som et problem. Slike barn har et problem man må hjelp dem med å finne ut av, ved å være både trygg og god, men samtidig veldig klar angående hvordan det må lære seg å oppføre seg for å fungere godt sammen med andre. 

Det kostet mye innsats, og herregud så sliten og lei jeg innimellom var, men det måtte jeg bite i meg og være større, sterkere, trygg og god. Resultatet har vært over all forventning. Barnet lærte ikke bare å regulere seg godt, men fikk ikke troen på seg selv ødelagt, og er i dag en stødig ung mann. Har vært det siden ungdomsskolen. Da var jobben gjort så det satt. Vel verdt innsatsen! 

Anonymkode: 071a9...048

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva gjør dere foreldre for å forebygge / forhindre slike episoder i å skje?

Snakker dere ut når ting har roet seg eller lar det passere i stillhet? Om dere snakker om episoder i fredstid - klarer barnet å ta det innover seg eller er alt glemt neste gang ting ikke går som barnet vil?

TS

Anonymkode: db039...d94

Jeg kan svare for mitt barn.

Ja vi snakker til en viss grad ut om det i "fredstid" som du kaller det. Men det er ofte litt vanskelig, og selv om situasjoner bør avklares og oppklares, opplever jeg også at her er et felt jeg må trå varsomt. Barnet klarer absolutt å ta innover seg. Også uten at jeg tar opp dette. Men det barnet mitt mest tar innover seg er en enorm sorg/fortvilelse og oppgitthet over at hen ikke klarer å mestre disse situasjonene. Hen vet jo hva som er riktig og galt, men er så fortvilt på sine egne vegne at hen ikke får det til og gang på gang setter seg selv og andre i vonde situasjoner. Denne følelsen av å ikke fikse, og gjentatte ganger fucke opp sosiale relasjoner så til de grader. Dette har medført langt mer enn 1 selvmordstrussel for å si det sånn. 

Av den grunn vet jeg at det ikke er utelukkende positivt at jeg også setter meg ned i "fredstid" og  snakker om oppførsel som hen vet meget godt ikke er greit. Og barnet skulle nok 1000 ganger mer enn meg ønske at hen fikset dette. 

Når det gjelder ditt siste poeng, så handler det ikke om å huske til neste gang. Det er jo ikke det at hen i utgangspunktet ikke vet hva som er rett og galt. Det er jo manglende evne til regulering og konsekvenstenkning. Det har ingenting med hukommelse å gjøre. 

Til sist vil jeg si at vold,slag og spark aldri har blitt akseptert. Og vi har vært forskånet mot det i stor grad. I alle fall mot utenforstående. Men det har gått ei kule varmt innad i stua her fra tid til annen. Til en viss grad har det gått utover inventar og iPader innimellom. Men mindre av det ettersom barnet har blitt større og regulering blir enklere. Vi har ikke gjort for stort nummer ut at slikt da en knust iPad tross alt er for bagateller å regne opp i alt som vårt barn strever med.  Men vold har vi slått ned på relativt strengt. Fullstendig nullaksept. 

Hvor godt det har funket vet jeg ikke. Barnet er blitt ganske stort nå og fungerer relativt greit. Men det har vært mye tøffe tak og mange brente broer opp igjennom. Jeg skal ikke si vi har fasiten og mye kunne sikkert vært gjort bedre. Men vi har kommet relativt greit ut av det. Oppdragelse av barn med diagnoser er en balansegang som kan være ganske vanskelig. Og som forelder til et barn med ADHD og et uten, så vet jeg godt at man må tilnærm seg ganske ulikt. Så råd fra foreldre som aldri har stått i en slik situasjon om at man "må bare gjøre sånn og sånn"... de har jeg brydd meg lite om, da de mest av alt beviser stor grad av uvitenhet blant de som kommer med påstandene.

Anonymkode: a5a09...63f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hva gjør dere foreldre for å forebygge / forhindre slike episoder i å skje?

Snakker dere ut når ting har roet seg eller lar det passere i stillhet? Om dere snakker om episoder i fredstid - klarer barnet å ta det innover seg eller er alt glemt neste gang ting ikke går som barnet vil?

TS

Anonymkode: db039...d94

Jeg skjønner hva du tenker her, men det er ikke så lett som at det alltid går an å forebygge i fredstid. Han vet jo så klart hva som er grei oppførsel og ikke, det handler ikke om at han "glemmer seg" og plutselig tror det er helt ok å kaste telefonen i gulvet. Han mister kontrollen over seg selv, og om vi begynner å kjefte vil dette eskalere. Vi må holde oss rolig, prøve å få han til å bli rolig, også få tankene over på noe annet. Vi snakker mye om hvordan man kan jobbe for å reagere på en mer hensiktsmessig måte i slike situasjoner, men det er ikke så enkelt som å bare si at "dette du gjorde i går var ikke greit". Det vet han, og slike episoder blir ofte etterfulgt av dyp selvforrakt, og "jeg er dum", "jeg fortjener ingenting", osv. Det er ikke så lett som man kanskje tror å "oppdra" disse barna. 

Anonymkode: b52b2...be3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Nei det var ingen unnskyldning. Vårt barn med adhd hadde i tillegg utviklingsforstyrrelser og var umoden i forhold til andre på samme alder, men det var på ingen måte en hvilepute eller unnskyldning for verken barnet eller oss.  I måtte være veldig tydelig og bruke mye tid på å både trøste barnet i det det hadde større vanskeligheter med, men samtidig være veldig strenge og klare angående hva som er akseptabel oppførsel og ikke, og hvorfor. 

Heldigvis tok vi de kampene mens barnet var lite, og innen tenårene hadde det derfor lært seg å oppføre seg godt og regulere seg godt, for sett at de foreldre som ikke står støtt i de kampene når barnet er lite får et helvete med adhd- oppførsel når barnet er tenåring. De sparer seg absolutt ingenting ved å være slappe/feige/unnskylde, men får da en tenåring med tenåringshormoner og svingninger på speed liksom. 

Jeg hadde enormt god hjelp i å gå på cos- kurs, for å bare kjefte hjelper ikke slike barn. De trenger trygghet og tillit til at foreldre forstår dem, og likevel lærer dem det rette, til eget beste. Så man klarer dette best ved å være streng og konsekvent, men samtidig være barnets trygge havn i at det vet det blir elsket, forstått og blir ansett som god og flink også. Ikke som et problem. Slike barn har et problem man må hjelp dem med å finne ut av, ved å være både trygg og god, men samtidig veldig klar angående hvordan det må lære seg å oppføre seg for å fungere godt sammen med andre. 

Det kostet mye innsats, og herregud så sliten og lei jeg innimellom var, men det måtte jeg bite i meg og være større, sterkere, trygg og god. Resultatet har vært over all forventning. Barnet lærte ikke bare å regulere seg godt, men fikk ikke troen på seg selv ødelagt, og er i dag en stødig ung mann. Har vært det siden ungdomsskolen. Da var jobben gjort så det satt. Vel verdt innsatsen! 

Anonymkode: 071a9...048

Til info: ADHD ER en utviklingsforstyrrelse, og deler av hjernen ER umodent ved ADHD. Ikke noe i tillegg her - det er det ADHD er.

Anonymkode: c847c...f93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg spør absolutt ikke om lov til å kjefte. 

Jeg vet hvordan jeg ville tatt opp ting med nevrotypiske barn, jeg hadde sagt til barnet (helt uten kjefting) at slik oppførsel ikke var ok osv, og avhengig av alvorlighetsgraden tatt det opp med foreldrene. Likt som jeg gjør når mine barn ikke har oppført seg - vi snakker gjennom situasjonen, de må si unnskyld personlig og jeg tar og kontakt med foreldrene til de det har gått utover. 

****

Takker ellers for mange konstruktive tilbakemeldinger, det gir meg bedre innsikt i hvordan løse situasjoner som oppstår. 

TS

Anonymkode: db039...d94

Dette kan du være ganske sikker på at barnet har fått veldig, veldig mange beskjeder om før. Det handler ikke om at foreldrene, skolen eller andre har "glemt" å lære barnet om rett og galt. Det hander heller ikke om at barnet ikke forstår forskjellen. Om du har dette som utgangspunkt, vik du aldri skjønne hvordan du kan jobbe med nevrodivergente barn.

Anonymkode: b52b2...be3

[AnonymBruker]

Har to barn og begge har adhd. Ingen av de har mobbet andre. Aldri fått tilbakemelding fra skolen om at de har mobbet eller bøllet med noen. Heller ikke kastet ting eller ødelagt ting. Men husk at barn med adhd er ulik. 
Svært mange barn med adhd sliter med skolen og blir urolig i klasserommet. Lærer kjefter da på eleven og eskalerer det hele. Selvtilliten til disse barna er lav. 

Anonymkode: fadfe...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Man oppfører seg ikke på denne måten på grunn av ADHD.

Man oppfører seg på denne måten fordi man rett og slett er en liten drittunge, og de voksne lar man komme seg unna med hva som helst.       

Anonymkode: 47fd1...118

For en enkel tankegang 

Anonymkode: 48d59...851

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har opplevd at både barn og forelder til barnet har brukt ADHD som unnskyldning for utagering og dårlig oppførsel.

Litt sånn "Jeg/barnet har ADHD, så dere får bare leve med det". 

Og det irriterer meg like mye hver gang. 

På samme måte som at når voksne sier "jeg er kvass innimellom, sånn er det bare". Nei! Gjør noe med det da! Å være kvass eller å utagere er noe man velger å gjøre. Man mister ikke kontroll over seg selv. Heller ikke ADHD-barn. Man læres og tilvennes, og finner alternative tankesett eller handlingsmønstre når man ser at impulsene settes på en prøve. 

Anonymkode: a6fb3...181

Ikke sikkert det er ment slik du oppfatter dette. Du får følge opp spømål med hva de gjør med dette.

Anonymkode: 7df18...8bb

[AnonymBruker]

Her i tråden har voksne større forventninger til barn med adhd enn til seg selv.. 

Anonymkode: fadfe...ede