Barn med adhd og dårlig oppførsel

[AnonymBruker]

Mor til gutt 7 år, med adhd her;

Han har superkaos av et tankekjør i hodet, dårlig selvregulering med følelser, sliter med impulskontroll, skjør selvtillit og sliter med å få venner..

Medisiner hjelper med selvregulering og impulskontrollen, men da han måtte stå uten medisiner en periode for legen mente han måtte opp litt i vekt, ble han for første gang «fysisk» /hardhendt i lek. Jeg hørte aldri noe fra andre foreldre men jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å holde han hjemme fra skolen for å beskytte gutten selv fra et sosialt selvmord … han kom etter hvert tilbake på medisiner og har det fint etter forholdene. 
 

jeg vet at denne moren det gjelder,  får ikke gjort en dritt med sønnens impulsive handlinger på skolen..dessverre. Mange velger også å ikke medisinere; noe man selvsagt må respektere..
 

den skammen å ikke være så sosialt og kompetent som de andre barna er så vond å bære 😥 både for mor og barn.. 

 

Anonymkode: 14993...bce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2025 den 17.06):

Jeg spør fordi jeg er interessert i å vite hvordan andre familier takler slikt og hvordan foreldre følger det opp. Det er et barn vårt barn må forholde seg til i flere år fremover og det er fint å få en pekepinn på hvordan man skal stille seg til situasjoner som oppstår. Skal jeg si noe til barnet når jeg selv er vitne til uheldige episoder, skal jeg gi beskjed til foreldrene, skal jeg la det gå?

Jeg vet ikke selv hvordan jeg ville ha reagert om det var mitt barn og normale samtaler og tiltak ikke hadde fungert. Tror nok jeg hadde forsøkt å «utdannet» meg ved å lese meg opp på faglitteratur, kurs etc. og vært så tett på som mulig.

Jeg er litt av typen «it takes a village» og hadde satt pris på om andre voksne hadde grepet inn om mitt barn oppførte seg ufint når vi ikke var til stede.

TS

Anonymkode: db039...d94

Mamma til barn med adhd her. Det er stor forskjell på de med adhd. Det er kun i de mest sjeldne (men mest synlige) tilfellene det blir slik som du beskriver. Men det har ikke med dårlig oppdragelse å gjøre. Heller ikke at ungen er slem eller ikke vet bedre. Det er reelt en usynlig funksjonsnedsettelse som det må tilrettelegges for. Uten riktig tilrettelegging og hjelp fra omgivelsene, så får han ikke hjelp til å regulere. Ofte handler det mer om miljøet rundt barnet. Stikk fra medelever. Erting. Bråk. Lærere som kjefter eller ikke forstår. Og så tipper det over. Hjemme kan barnet være svært rolig og regulert. 

Jeg ville ikke tatt direkte kontakt med foreldrene hvis det er hendelser som skjer på skolen. I alle fall ikke hvis dere ikke er nære. Foreldrene har fått tilbakemeldinger fra omgivelsene hele barnets liv, og vil derfor ha ganske såre følelser rundt det. De har ikke mulighet til å gjøre noe når det skjer på skolen. Trolig står de også i en desperat kamp for å få nødvendig tilrettelegging for barnet på skolen for at slike ting ikke skal skje. 

Jeg ville heller tatt kontakt med skolen hvis dette berører ditt barn direkte. Lærerne kan ikke snakke om det andre barnet til deg, men de kan ta med det du sier videre. Det er skolen sitt ansvar å tilrettelegge skolehverdagen. 

ADHD er ingen unnskyldning for å gjøre dårlige ting med vilje. Men det er en forklaring på hvorfor dårlige ting kan skje om barnet ikke får riktig hjelp og støtte fra miljøet rundt. Med alderen vil barnet greie å regulere mer selv. Men som lite barn med den funksjonsnedsettelsen det er, så kan ikke barnet noe for det. Det er helt prisgitt hjelp og forståelse. 

Anonymkode: 8bac8...2d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.11.2025 den 13.43):

Til dere som har barn med adhd- får de bruke diagnosen som en unnskyldning for å ikke oppføre seg?

En klassekamerat til et av barna mine har adhd og oppfører seg til tider stygt mot medelever, slag, spark, kasting av ting osv. Barnet selv hever bare på skuldrene ved tilsnakk og sier det har adhd og derfor klarer ikke å la være å gjøre det.

Er dette noe som dere som har barn med adhd som er tidvis utagerende jobber med hjemme, eller er det ok for dere med denne type oppførsel? Altså å skylde dårlig oppførsel på diagnosen?

Og hvordan håndterer skolen det? Tar de det opp med barnet eller lar det bare passere? Får dere beskjed hjem ved uheldige episoder?

Anonymkode: db039...d94

Nei, det er bullshit, og det du beskriver handler om dårlig oppdragelse, ikke om ADHD. 

Anonymkode: 836e6...ccc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nei, det er bullshit, og det du beskriver handler om dårlig oppdragelse, ikke om ADHD. 

Anonymkode: 836e6...ccc

Feil. Det handler om et barn med en funksjonsnedsettelse, som er i et miljø uten nok eller riktig tilrettelegging. Det er lett å se den som er sint og utagerer, og skylde alt på det. Men det er vanskeligere å se det som utløste det. Det er like gjerne dårlig oppdragelse hos medelever, som vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å erte og plage. En sånn type utagering skjer ikke helt umotivert. Det har skjedd noe. 

Anonymkode: 8bac8...2d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Mor til gutt 7 år, med adhd her;

Han har superkaos av et tankekjør i hodet, dårlig selvregulering med følelser, sliter med impulskontroll, skjør selvtillit og sliter med å få venner..

Medisiner hjelper med selvregulering og impulskontrollen, men da han måtte stå uten medisiner en periode for legen mente han måtte opp litt i vekt, ble han for første gang «fysisk» /hardhendt i lek. Jeg hørte aldri noe fra andre foreldre men jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å holde han hjemme fra skolen for å beskytte gutten selv fra et sosialt selvmord … han kom etter hvert tilbake på medisiner og har det fint etter forholdene. 
 

jeg vet at denne moren det gjelder,  får ikke gjort en dritt med sønnens impulsive handlinger på skolen..dessverre. Mange velger også å ikke medisinere; noe man selvsagt må respektere..
 

den skammen å ikke være så sosialt og kompetent som de andre barna er så vond å bære 😥 både for mor og barn.. 

 

Anonymkode: 14993...bce

Det beste er å støtte hverandre og støtte barna som strever. Ikke lett å være barn med tusen tanker i hodet, dårlig konsentrasjon og impulskontroll- samtidig skal passe inn i en A4 boks. Disse barna føler mer enn andre barn og de leser kroppsspråk og merker når noen tenker meg om de. Disse barna trenger oftere pauser fra stimuli da de har vansker med regulering. En kan tenke seg selv å ha det slik 

Anonymkode: fadfe...ede

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Feil. Det handler om et barn med en funksjonsnedsettelse, som er i et miljø uten nok eller riktig tilrettelegging. Det er lett å se den som er sint og utagerer, og skylde alt på det. Men det er vanskeligere å se det som utløste det. Det er like gjerne dårlig oppdragelse hos medelever, som vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på for å erte og plage. En sånn type utagering skjer ikke helt umotivert. Det har skjedd noe. 

Anonymkode: 8bac8...2d4

Dette !! jeg svarte litt tidligere i tråden om noen opplevelser fra vårt barns oppvekst. Men kom ikke inn på akkurat dette, men det er definitivt et viktig poeng som vi også opplevde. 

Andre barn som ertet, pushet og trykket akkurat på de riktige knappene til å få vårt barn til å utagere, eller ødelegge en skoletime eller hva det måtte være. Det skjedde litt for ofte. Det unnskylder selvsagt ingenting. Men det er jo unektelig en del av forklaringen og historien likevel. 

Det vondeste med det hele er å se et barn som vokser opp og selv ser og forstår at det ikke fikser det sosiale samspillet med andre. Se fortvilelsen og høre gråten og se de tårene trille når det har skjært seg i friminuttet nok en gang. At banet helst bare er hjemme etter skolen, for da er det i alle fall ingen vennskap som blir ødelagt... 

Anonymkode: a5a09...63f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Til info: ADHD ER en utviklingsforstyrrelse, og deler av hjernen ER umodent ved ADHD. Ikke noe i tillegg her - det er det ADHD er.

Anonymkode: c847c...f93

For å reformulere det da, ham hadde i tillegg en annen utviklingsforstyrrelse også. På grunn av for lite oksygen ved fødselen fikk han en liten skade som medførte at han hadde den typiske trappetrinn- utviklingen barn har når det er slike skader, fordi ikke alle vanlige hjernekoblinger fungerer optimalt. Hjernen har en utrolig evne til å reparere småskader ved å skape nye koblinger, men det tar noe lengre tid enn når det ikke er slike skader. Derfor utvikler slike barn seg i trappetrinn, ikke en glidende utvikling. 

Dette var i tillegg til adhd, som han nok arvet fra meg og sin morfar. 

Forøvrig er ikke det du skriver absolutt. Selv om impulskontroll gjerne er dårligere hos både barn og voksne med adhd er ikke hjernen nødvendigvis umoden. Både jeg og min far var veldig modne barn med evne til å ta mye ansvar. Det var nødvendig på grunn av diverse, og det var ikke et problem for oss, tross adhd. Mitt barn kunne derimot ikke hatt tilsvarende ansvar. 

Jeg anser ikke det å ha adhd som verken en utviklingsforstyrrelse eller en feil overhodet. Jeg anser det som tiltenkt at mennesker skulle ha ulike evner for å utfylle hverandre. Problemet for barn med adhd er ikke at de har adhd, men at det ikke finnes alternativer i forhold til å sitte stille ved en pult. Man kan ikke gå til sjøs som skipsdreng eller bli læregutt i ung alder lenger. 

Veldig mange adhd barn har ingen spesielt store utfordringer i barnehagen, der det er mye lek og aktiviteter, men får det når det kreves at de skal sitte stille ved skolepulten. Da blir det frustrasjon som koker over. 

Jeg ville aldri vært foruten min adhd. Lærer man gode strategier for å mestre de tingene som blir mer krevende er det som å ha en ekstra motor i forhold til andre mennesker. 

Vi med adhd er nok ment å være de kreative og uredde igangsettere. Det var nyttig i et samfunn der energien kunne kanaliseres ut. Det er kravene et veletablert samfunn har til andre evner som gjør dette til et problem. 

La et adhd- barn få bruke seg selv og sine evner og interesser, og adhd er plutselig et svært ubetydelig problem. Bare en annerledeshet egentlig. 

Anonymkode: 071a9...048

[AnonymBruker]

Sønnen vår på 9 år har adhd og har aldri fått bruke diagnosen som unnskyldning for dårlig oppførsel ovenfor andre. Det vi derimot alltid har vært veldig tydelig på og forståelsesfulle med er at han har sterkere følelser enn andre, og at det er lov å bli sint, skuffet, lei seg osv. men at disse følelsene ALDRI skal tas ut over andre mennesker. Blir man f.eks så sint at man mister kontrollen må man gå bort fra andre til ting har roer seg 

 

Dette er noe vi har øvd på i mange år og i 98% av tilfellene fungerer det fint. Selvfølgelig noen uheldige hendelser her og der, men det er ting han selv angrer veldig på i ettertid og ikke noe som blir gjort bevist for å være slem med andre, men helles som er resultat av dårlig impulskontroll 

Anonymkode: 0b155...897