Engstelig tilknytning

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg prøver å finne ut om noen kjenner seg igjen i dette:

 

Jeg tror jeg har en form for engstelig tilknytning. Når jeg er i et forhold, går jeg automatisk all-in. Jeg prioriterer bort venner, familie og meg selv. Det er som om alt annet falmer, og jeg legger alt jeg har i partneren. Det gjør at jeg nesten føler meg mindre glad i alle andre, fordi jeg bruker all energi på én person.

 

Jeg søker mye bekreftelse gjennom sex. Ikke fordi jeg alltid har lyst, men fordi det får meg til å føle meg trygg et øyeblikk. Jeg blir også lett sjalu, og jeg får uro i hele kroppen når partneren tar avstand, er sosial uten meg eller virker litt fjern.

 

Det er slitsomt å leve så tett på frykten for å miste noen.

Er det flere som har det sånn? Hvordan jobber dere med det uten å miste dere selv i prosessen?

 

Anonymkode: 5791e...73c

[Strigiformes]

Jeg har funnet ut hvem jeg er og hvem jeg ikke er.

Hva jeg liker og hva jeg ikke liker.

Tidligere lot jeg meg presse til ting jeg egentlig ikke ville, var redd for, eller ikke hadde lyst til. Det har jeg sluttet med.

Jeg kan godt gjøre ting for å glede andre, for det synes jeg kan være givende, men ikke i den grad jeg gjorde tidligere.

Da var jeg så redd for å være alene at jeg unngikk det for enhver pris. Det var veldig slitsomt. Var vel helst tankene mine jeg flyktet fra tror jeg. Meg selv. Ved å fokusere på andre så trenger jeg ikke å fokusere på meg selv....
Det har jeg sluttet med. 

Jeg gjør ting for min egen del, og det som gir meg glede. 

Når jeg mestrer og klarer ting så gleder jeg meg på mine egne vegne, og er ikke så hard med meg selv som jeg var tidligere. Jeg er ikke den jeg var tidligere, og har begrensinger med tanke på helse. Det må jeg ta hensyn til enten jeg vil eller ikke. Tar en dag av gangen. Det er alt vi får uansett.

Jeg er mer redd for å angre på noe jeg ikke gjorde, enn noe jeg valgte å gjøre. At jeg kommer til å angre på at jeg lot sjansen gå fra meg, for det er mye verre for meg.

Hva om og hva hvis? Grusomt...Gjorde jeg det jeg kunne så er det ikke noe å stille spørsmål ved, for da vet jeg at jeg ikke kunne gjort det noe annerledes.

Å vite med seg selv at man gjorde sitt beste, så var det godt nok selv om det ikke var nok...

Det var det jeg klarte og fikk til. Det er en slags tilgivelse og forsoning i det. En trøst. Så da er jeg god med meg selv i forhold til det.

1. Ikke gå på akkord med deg selv for mye, for å gjøre andre mennesker til lags. Det kan føre til selvforaktelse.

2. Har du gode venner? Hold kontakt med de menneskene som du opplever gjør deg godt, vil deg godt og som viser at de oppriktig bryr seg om deg.

3. Har man et godt nettverk så tror jeg man er mye mindre sårbar.

Dette har hjulpet veldig mye for meg i min prosess. Så hender det jeg snubler litt innimellom. Det er lov.

Det er bedre å snuble i riktig retning enn å gå med faste skritt feil vei.. 😅

Så lenge det går framover så er jeg godt fornøyd. 

 

Endret 6 timer siden av Strigiformes

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei.

Jeg prøver å finne ut om noen kjenner seg igjen i dette:

 

Jeg tror jeg har en form for engstelig tilknytning. Når jeg er i et forhold, går jeg automatisk all-in. Jeg prioriterer bort venner, familie og meg selv. Det er som om alt annet falmer, og jeg legger alt jeg har i partneren. Det gjør at jeg nesten føler meg mindre glad i alle andre, fordi jeg bruker all energi på én person.

 

Jeg søker mye bekreftelse gjennom sex. Ikke fordi jeg alltid har lyst, men fordi det får meg til å føle meg trygg et øyeblikk. Jeg blir også lett sjalu, og jeg får uro i hele kroppen når partneren tar avstand, er sosial uten meg eller virker litt fjern.

 

Det er slitsomt å leve så tett på frykten for å miste noen.

Er det flere som har det sånn? Hvordan jobber dere med det uten å miste dere selv i prosessen?

 

Anonymkode: 5791e...73c

Kjenner meg litt igjen. Men har en veldig trygg partner (som egentlig er avoidant) som har landet meg veldig. Jeg er ikke så engstelig lenger og han er ikke så unnvikende lenger. Trekkene våre kommer mest tydelig frem dersom vi blir veldig stressa og irriterte. Men vi har begge funnet roen sammen i stor grad. Men alt er fordi vi kommuniserer og virkelig vil oss.

Anonymkode: 2ca89...0c8

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle tilbakemeldingene.

Det virker som flere av dere har klart å sortere dette på egen hånd og i dag lever godt med det, og det gir faktisk litt håp.

 

Når det gjelder spørsmålet om venner og relasjoner: Ja, jeg har gode venner. Problemet er at jeg blir så låst i forholdet når jeg først er i det. Jeg setter alt annet til side. Jeg vet jeg burde være mer med venner, men vi bor et stykke fra hverandre etter at jeg flyttet nærmere jobb – og helt ærlig, jeg vil heller bare være med samboeren min. Bare tanken på å velge noen andre gir meg en klump i magen.

 

Jeg merker også at jeg ofrer alt i forholdet. Jeg er veldig avhengig av nærhet og bruker sex som bekreftelse, selv når jeg egentlig ikke har lyst. Avstand eller manglende nærhet gir meg uro i kroppen og nesten angstfølelse. Det er bare søsteren min jeg har snakket med dette om (ikke alt), og hun kjenner seg igjen – men ingen av oss har traumer eller vanskelig barndom.

 

Jeg begynner å tenke at det kanskje er lurt å snakke med en psykolog, for jeg kjenner at dette mønsteret ikke er godt for meg i lengden.

Anonymkode: 5791e...73c

[AnonymBruker]

Det kunne være verre. Det finnes og en tilknyttningsstil som er engstelig og unvikende. Det er et mareritt å live med.

Anonymkode: 28d20...260