Frustrert og urimelig?

[anonbjorn]

Strigiformes skrev (20 minutter siden):

Jeg forstår hva du mener.

Det kan være hun ikke klarer, og av den grunn så har hun ikke lyst heller...🤷

Det er vanskelig å skulle å ta iniativ til sex om man ikke klarer det. Da forsvinner lysten også. Det blir en slags vond spiral...

Onanerer hun?

ja av og til, men det var mye oftere før. og hendte jeg fikk en nakensnap eller en liten video. og det hjelper, men det blir mindre av det og. svarer jo opp at hun er digg og at jeg elsker henne. prøver å få henne til å føle seg bra med seg selv og at hun også kanskje får mer lyst å sende bilder etc om ikke annet. 

[Strigiformes]

anonbjorn skrev (1 minutt siden):

ja av og til, men det var mye oftere før. og hendte jeg fikk en nakensnap eller en liten video. og det hjelper, men det blir mindre av det og. svarer jo opp at hun er digg og at jeg elsker henne. prøver å få henne til å føle seg bra med seg selv og at hun også kanskje får mer lyst å sende bilder etc om ikke annet. 

Da er ikke lysten hennes helt død for å si det slik...🤔 For hennes egen del og helse så er dette positivt.

Hvordan reagerer hun på tilbakemeldingene du gir henne?

 

[anonbjorn]

Strigiformes skrev (2 minutter siden):

Da er ikke lysten hennes helt død for å si det slik...🤔 For hennes egen del og helse så er dette positivt.

Hvordan reagerer hun på tilbakemeldingene du gir henne?

 

lite smilefjes kanskje. eller et hjerte elns. ellers lite. 

[Strigiformes]

anonbjorn skrev (Akkurat nå):

lite smilefjes kanskje. eller et hjerte elns. ellers lite. 

Dette er virkelig ikke bra...

Nå fikk jeg veldig vondt av deg.

Hadde det vært hela i taket de gangene hun faktisk hadde lyst, så hadde jeg tenkt annerledes, men dette var bare trist å lese...

Stakkars deg...

[AnonymBruker]

Langline skrev (11 minutter siden):

Da vil jeg påstå at det er mange som legger vrangsiden til. TS fremstår for meg som en både forståelsesfull og empatisk fyr, som gjør sin del av plikter på hjemmebane og som ikke ønsker at kjæresten skal gå med på pliktsex. Men som genuint ønsker at hun skal ha lyst på han. Ikke et urimelig ønske fra en mann i sin beste alder og som har opplevd hvor tilfredsstillende og spennende et sexliv med kjæresten kan være. Jeg har ikke noe konkret råd til deg, men føler med deg❤️

Det vil jeg ikke si.

At den friske partneren tar 100% av alt forefallende (planlegging inkluder) i hus og hjem og hverdag er et minimumskrav til å være et grunnleggende anstendig menneske. 

Hvem ellers skulle gjøre det? Den syke?

Den syke, hvis energi, skal trene og pleie hobbyer og om mulig komme seg litt ut i jobb. Ellers blir hen bare sykere og sykere med årene. Å være syk er ikke bare sykdom. Det er også en absolutt viten om at en ikke tåler mer sykdom. At en ikke tåler influensa, vond rygg eller svake muskler som følge av manglende trening fordi man ikke har margin å gå på. Det er også en enorm psykisk belastning i det man vet at dersom man ikke dør av sykdommen så dør man med sykdommen. Begge deler ofte etter år om ikke tiår med lidelse. 

Ja, dette er en påkjenning for pårørende, også. Men primært for den syke. Jeg opplever ts i innleggene sine som yter av det absolutte (anstendige) minimum. Som han, utrolig fordi så mange velger å yte mindre enn det anstendige, tror er god innsats. 

anonbjorn skrev (15 minutter siden):

Det kan godt hende jeg uttrykker meg dårlig, litt vanskelig å samle 10 år med context i en kort tekst. Jeg har satt meg selv til side i snart 9 år i håp om at hun skal bli bedre form. jeg har gjentatte ganger glemt mine egne behov og gjort det som må til for å holde hus, hjem og familie gående. Jeg har god forståelse for hennes helse og perspektiv. jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre med all frustrasjonen inne i meg. Skal jeg bare pakke det godt inn å håpe at jeg kan numme det bort etter en stund? 

trodde kanskje dette var stedet for å lufte sine frustrasjoner, men jeg har fått mange bastante påstander om meg og hvordan jeg er. mener ikke nødvendigvis deg men generelt i denne tråden.

La oss si det ikke skjer, da. Dere må jo ha tenkt tanken på at hun heller forblir like dårlig eller eskalerer inn i forverring. 
Hva skjer da? La oss si hun ikke kan bo for seg selv, dersom du ikke ivaretar henne. Er ditt villig til å se egne barn i øynene når de er feks 20 og si du ikke orker - de får ta henne? Eller å forklare hvorfor mor ikke kan ha dem i det hele og hvorfor husholdet er splittet?

For dere har barn. De har også en mental belastning av forelders sykdom. Og om dere splitter husholdet og du ikke kan ivareta voksenoppgaver for hennes del av husholdet - hvem skal ta dem? (I slike scenarioer må voksne huske at barn tar over enhver belastning vi voksne lar ligge. Og bedre voksne tar dem enn barn). Ja, du har behov. Men de er sekundære. 

Anonymkode: dc648...6a4

[Gorgonzola]

Langline skrev (25 minutter siden):

Da vil jeg påstå at det er mange som legger vrangsiden til. TS fremstår for meg som en både forståelsesfull og empatisk fyr, som gjør sin del av plikter på hjemmebane og som ikke ønsker at kjæresten skal gå med på pliktsex. Men som genuint ønsker at hun skal ha lyst på han. Ikke et urimelig ønske fra en mann i sin beste alder og som har opplevd hvor tilfredsstillende og spennende et sexliv med kjæresten kan være. Jeg har ikke noe konkret råd til deg, men føler med deg❤️

This! 🫶🏻👏🏻 Det er ikke urimelig å ønske seg (mer) sex/intimitet. Det er heller ikke urimelig å ta en seriøs og litt inngripende samtale med sin kjære om både situasjonen (slik den oppleves) og ønsker/savn/håp, samtidig som man er lyttende til den andre, for å gjøre sitt beste for å forstå (hverandre). Dersom du ender opp med at hun er den du vil dele livet ditt med, på bakgrunn av alt du setter pris på med henne, men samtidig har et dypt og inderlig savn og ønske om sex, ja da må dere nesten gjøre en vurdering om akkurat den delen kan "outsources" slik at dere blir mer i balanse, som par. Hvis ikke så er jo dilemmaet: bli forholdet og bite i deg en del lengsler, eller gå og dermed kanskje angre og savne alt det fine dere ellers har. 

Valget fra helvete kanskje men du må tørre å tenke på det. 

Endret 24. november 2025 av Gorgonzola

[Langline]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det vil jeg ikke si.

At den friske partneren tar 100% av alt forefallende (planlegging inkluder) i hus og hjem og hverdag er et minimumskrav til å være et grunnleggende anstendig menneske. 

Hvem ellers skulle gjøre det? Den syke?

Den syke, hvis energi, skal trene og pleie hobbyer og om mulig komme seg litt ut i jobb. Ellers blir hen bare sykere og sykere med årene. Å være syk er ikke bare sykdom. Det er også en absolutt viten om at en ikke tåler mer sykdom. At en ikke tåler influensa, vond rygg eller svake muskler som følge av manglende trening fordi man ikke har margin å gå på. Det er også en enorm psykisk belastning i det man vet at dersom man ikke dør av sykdommen så dør man med sykdommen. Begge deler ofte etter år om ikke tiår med lidelse. 

Ja, dette er en påkjenning for pårørende, også. Men primært for den syke. Jeg opplever ts i innleggene sine som yter av det absolutte (anstendige) minimum. Som han, utrolig fordi så mange velger å yte mindre enn det anstendige, tror er god innsats. 

La oss si det ikke skjer, da. Dere må jo ha tenkt tanken på at hun heller forblir like dårlig eller eskalerer inn i forverring. 
Hva skjer da? La oss si hun ikke kan bo for seg selv, dersom du ikke ivaretar henne. Er ditt villig til å se egne barn i øynene når de er feks 20 og si du ikke orker - de får ta henne? Eller å forklare hvorfor mor ikke kan ha dem i det hele og hvorfor husholdet er splittet?

For dere har barn. De har også en mental belastning av forelders sykdom. Og om dere splitter husholdet og du ikke kan ivareta voksenoppgaver for hennes del av husholdet - hvem skal ta dem? (I slike scenarioer må voksne huske at barn tar over enhver belastning vi voksne lar ligge. Og bedre voksne tar dem enn barn). Ja, du har behov. Men de er sekundære. 

Anonymkode: dc648...6a4

Jeg påtar meg ikke å overskue alle perspektiver i denne situasjonen, anta ting, ei heller å drive med scenarioskriving. Men ok, hva om hun blir bare verre og verre da? Det er en grunn til at det under takeoff med fly informeres; ta først på din egen maske, hjelp deretter andre. Skal den friske partner her ofre sitt liv for å pleie en ufør partner? Er det til det beste for barna? Og tror vi virkelig at det er det den uføre selv ønsker? Vi lever heldigvis (enn så lenge) i en velferdsstat som kan tilby en rekke støttetiltak dersom ts skulle velge å gå. Ekstremt vanskelig valg med mange dilemmaer dersom det skulle utvikle seg så ille. Ikke lat som noe annet.  

Endret 24. november 2025 av Langline

[anonbjorn]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Det vil jeg ikke si.

At den friske partneren tar 100% av alt forefallende (planlegging inkluder) i hus og hjem og hverdag er et minimumskrav til å være et grunnleggende anstendig menneske. 

Hvem ellers skulle gjøre det? Den syke?

Den syke, hvis energi, skal trene og pleie hobbyer og om mulig komme seg litt ut i jobb. Ellers blir hen bare sykere og sykere med årene. Å være syk er ikke bare sykdom. Det er også en absolutt viten om at en ikke tåler mer sykdom. At en ikke tåler influensa, vond rygg eller svake muskler som følge av manglende trening fordi man ikke har margin å gå på. Det er også en enorm psykisk belastning i det man vet at dersom man ikke dør av sykdommen så dør man med sykdommen. Begge deler ofte etter år om ikke tiår med lidelse. 

Ja, dette er en påkjenning for pårørende, også. Men primært for den syke. Jeg opplever ts i innleggene sine som yter av det absolutte (anstendige) minimum. Som han, utrolig fordi så mange velger å yte mindre enn det anstendige, tror er god innsats. 

La oss si det ikke skjer, da. Dere må jo ha tenkt tanken på at hun heller forblir like dårlig eller eskalerer inn i forverring. 
Hva skjer da? La oss si hun ikke kan bo for seg selv, dersom du ikke ivaretar henne. Er ditt villig til å se egne barn i øynene når de er feks 20 og si du ikke orker - de får ta henne? Eller å forklare hvorfor mor ikke kan ha dem i det hele og hvorfor husholdet er splittet?

For dere har barn. De har også en mental belastning av forelders sykdom. Og om dere splitter husholdet og du ikke kan ivareta voksenoppgaver for hennes del av husholdet - hvem skal ta dem? (I slike scenarioer må voksne huske at barn tar over enhver belastning vi voksne lar ligge. Og bedre voksne tar dem enn barn). Ja, du har behov. Men de er sekundære. 

Anonymkode: dc648...6a4

Her var det mye sinne og synsing. Hun er ikke døende. Hun har vondt. Og den generelle formen hennes har blitt bedre, smått om sen.

Jeg nevnte husarbeid og alt annet fordi det ble spurt om jeg tok min del av husholdningen. Som jeg mener jeg gjør da jeg tar meg av det aller meste.

Hvis du tror jeg kaster henne til side fordi jeg ønsker å ta litt vare på meg selv en gang iblant er det et snevert syn .

Synes også det er flott at du klarer å se meg gjøre det absolutte minimum når du har null peiling på hva jeg yter for meg og mine utover det aller nødvendigste. Gud bedre. Hva tenkte du at du bidro med denne kommentaren?

[Abraham]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

nei dere misforstår, jeg har absolutt ikke lyst at hun skal ha sex med meg hvis hun ikke vil. jeg savner bare når hun hadde lyst. og vi har snakket sammen om hva som skal til for at hun skal ha lyst og da sier hun at hun har lyst og vi blir enige om at hun kan få initiere sexen, men da blir det ikke noe av det. og det er da jeg lurer på om hun i det hele tatt har lyst. er vel ikke så merkelig å ha et ønske om å føle seg ønsket. vi har prøvd litt forskjellig, men føler ikke vi kommer noen vei. tror nok hele denne tråden ble bare feil... 

Anonymkode: 412d9...125

Ikke rart i hele tatt at du er frustrert. Særlig hvis du/dere kun er i 30-årene, med alt det medfører av hormoner. Man kan ikke forventes å nulle ut egne behov selv om partner av ulike årsaker har gjort det. Sex er ikke en hvilken som helst hobby, men et fysisk behov. Når en da samtidig forventes å være lojal og opprettholde samlivet så blir det en jækla skvis. Og som en annen skrev over her, det går fint å være venner og gode foreldre om en skiller lag også. Der har jeg vært selv, riktignok med andre årsaker enn dette.

[AnonymBruker]

anonbjorn skrev (16 timer siden):

Det kan godt hende jeg uttrykker meg dårlig, litt vanskelig å samle 10 år med context i en kort tekst. Jeg har satt meg selv til side i snart 9 år i håp om at hun skal bli bedre form. jeg har gjentatte ganger glemt mine egne behov og gjort det som må til for å holde hus, hjem og familie gående. Jeg har god forståelse for hennes helse og perspektiv. jeg bare vet ikke hva jeg skal gjøre med all frustrasjonen inne i meg. Skal jeg bare pakke det godt inn å håpe at jeg kan numme det bort etter en stund? 

trodde kanskje dette var stedet for å lufte sine frustrasjoner, men jeg har fått mange bastante påstander om meg og hvordan jeg er. mener ikke nødvendigvis deg men generelt i denne tråden.

Vet du hva, jeg var gift med ei sånn ei i 14 år. Det ble aldri bedre. Etter at forelskelsen la seg hadde vi neste ikke sex i det hele tatt. kanskje tre ganger i året de siste ti årene. Tilslutt gikk hun fordi hun hadde funnet en annen. Hun elsker deg ikke, har ikke lyst på deg og det kommer ikke til å bli bedre. Mitt råd (selv om jeg selv ikke greide det) er å gå, evt. finne en elskerinne. Jeg skrudde av min egen seksualitet og ble mer eller mindre aseksuell for å overleve. Det er ikke å anbefale.

Anonymkode: 29a12...737

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Vet du hva, jeg var gift med ei sånn ei i 14 år. Det ble aldri bedre. Etter at forelskelsen la seg hadde vi neste ikke sex i det hele tatt. kanskje tre ganger i året de siste ti årene. Tilslutt gikk hun fordi hun hadde funnet en annen. Hun elsker deg ikke, har ikke lyst på deg og det kommer ikke til å bli bedre. Mitt råd (selv om jeg selv ikke greide det) er å gå, evt. finne en elskerinne. Jeg skrudde av min egen seksualitet og ble mer eller mindre aseksuell for å overleve. Det er ikke å anbefale.

Anonymkode: 29a12...737

Å finne seg en elskerinne tror jeg bare er å utsette det uunngåelige. Tror ikke det kommer til å gjøre det noe bedre. Det har jeg ingen tro på.

[AnonymBruker]

Strigiformes skrev (51 minutter siden):

Å finne seg en elskerinne tror jeg bare er å utsette det uunngåelige. Tror ikke det kommer til å gjøre det noe bedre. Det har jeg ingen tro på.

Jo, det gjør det bedre ved at han får nærhet og sex - og familien (barna) blir ikke ødelagt. Enkelt dette her. Skulle jeg gått igjennom den kverna en gang til, så hadde jeg definitivt funnet meg en elskerinne - jeg håpte i det lengste det skulle ordne seg og trodde på hennes forklaringer, men det var bare dumt av meg. Nå sitter jeg med en knust familie og rotløse barn som ikke har det så bra - med en jul i vente som blir ille for alle. 5 år siden skilsmissen. 

Anonymkode: 29a12...737

[Strigiformes]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jo, det gjør det bedre ved at han får nærhet og sex - og familien (barna) blir ikke ødelagt. Enkelt dette her. Skulle jeg gått igjennom den kverna en gang til, så hadde jeg definitivt funnet meg en elskerinne - jeg håpte i det lengste det skulle ordne seg og trodde på hennes forklaringer, men det var bare dumt av meg. Nå sitter jeg med en knust familie og rotløse barn som ikke har det så bra - med en jul i vente som blir ille for alle. 5 år siden skilsmissen. 

Anonymkode: 29a12...737

Ingenting med dette er enkelt. Forstår ikke hvordan du kan påstå det...

Tiden kan lege alle sår. Trist å høre at det ble så vondt for dere. Håper dere kan klare å finne noe glede i jula likevel. 

[AnonymBruker]

Det er helt forståelig at du savner sex, du er ikke urimelig. Du fremstår som en omtenksom fyr og vil jo bare din kone godt.

Jeg er kronisk syk selv (kvinne), men ikke så syk som din kone. Jeg sliter med lysten, det er ikke til å legge skjul på. Sex, og sexlyst, er en overskuddsaktivitet, og det overskuddet har jeg sjelden nå, fordi det er utmattende å ha smerter, og jeg blir også psykisk nedstemt av å gå med smerter. Jeg skulle inderlig ønske at jeg følte på kåtskap oftere, men klarer ikke helt å se hva som skal til. Selve sexen er en ting, men jeg savner nok mest det å føle på begjær og kåtskap. Og den lysten dukker ikke opp av seg selv lenger. Blir aldri spontant kåt, har aldri tanker om sex eller kropp. Og å tvinge meg til tenning er vanskelig, og føles også feil. Det blir pliktsex; klarer kanskje å akkurat bli tent nok til å fullføre for mannens skyld, da med lite innlevelse og engasjement fra min side.

Så din kone har det nok også vanskelig. Først og fremst fordi hun er syk, men også fordi lysten hennes er borte og hun føler på at hun ikke er bra nok for deg.

Anonymkode: 97a84...d4f