Stygt samlivsbrudd, men egne foreldre stiller seg bak samboer- noen med lignende erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg hadde en far som støttet min ex mtp  barnefordeling (han syntes jeg skulle gi mer fordi han syntes synd på han), selv om han hadde blitt forklart hvordan han var. Jeg kuttet kontakten med min far, 8 år senere døde han.  Jeg har alltid stått støtt i mitt valg, og angrer fremdeles ikke. Da jeg virkelig synes foreldre burde støtte barna sine, og skal leve etter selv. Så lenge det ikke gjelder ulovligheter såklart.

Har alltid hatt min mor da heldigvis, som ikke hadde noe forhold til min far annet enn for min del.

Anonymkode: 1a95b...e19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Her ble det uventet, stor respons. Det er jeg takknemlig for, det gir meg variasjon i synsvinkler, selv om noe er vel useriøst.
Det er lang, og komplisert historikk bak her, både i oppvekst og samliv.
Det er gode grunner til at jeg ikke vil dele detaljert informasjon om episodene jeg er utsatt for, men, ja- til hensyn til andre, ikke til meg selv. Like viktig er min personlighet. Jeg ønsker ikke å utsette nær familie for belastningen det vil bli å vite hva jeg er utsatt for, jeg har respekt for han som utsatte meg for det, og hans fremtid. Jeg har respekt for alle involvertes fremtid, og hvordan denne informasjonen vil prege den. Jeg ønsker tillit, når jeg forteller at jeg er utsatt for noe alvorlig, og trenger støtte som aldri før. 
Jeg visste, og vet hva som er riktig for min del i denne situasjonen, men det får så alvorlige, omfattende konsekvenser, i hovedsak for min egen del- jeg vil bli fremstilt for både nære og kjære, samt lokalsamfunnet, som noen jeg ikke vedkjenner meg. Det er voldsomt å kunne klare å stå rakrygget i. Er det noen som har stått i tilsvarende, som har helt konkrete råd for hvordan stå gjennom slikt? Hva motiverte deg i hverdagen? Hvordan holdt du motet og håpet oppe?

Anonymkode: 3761d...f80

Mitt råd er å slutte å være så edel. Faenskap bekjempes ikke med fine tanker, og har du opplevd traumatiske ting trenger du at venner og familie vet hva du har gått gjennom. 

Det er dem jeg var ærlige ovenfor som ble min redning og støtte da jeg fikk svi for at jeg ikke hadde vært ærlig mot familien. Om ingen hadde visst hadde jeg ikke hatt noen å støtte meg til, og det trengte jeg virkelig for å ikke gå under psykisk. 

Han har gjort det han har gjort, hva det enn er, og han er ikke mindre freidig enn at han henvender seg til og lener seg til din familie. Det er ikke mye skam i ham da, så la ham stå for det han har gjort. Din omtanke finnes ikke gjensidig, så ingen vits i å holde på den. 

Anonymkode: 23215...65d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Mitt råd er å slutte å være så edel. Faenskap bekjempes ikke med fine tanker, og har du opplevd traumatiske ting trenger du at venner og familie vet hva du har gått gjennom. 

Det er dem jeg var ærlige ovenfor som ble min redning og støtte da jeg fikk svi for at jeg ikke hadde vært ærlig mot familien. Om ingen hadde visst hadde jeg ikke hatt noen å støtte meg til, og det trengte jeg virkelig for å ikke gå under psykisk. 

Han har gjort det han har gjort, hva det enn er, og han er ikke mindre freidig enn at han henvender seg til og lener seg til din familie. Det er ikke mye skam i ham da, så la ham stå for det han har gjort. Din omtanke finnes ikke gjensidig, så ingen vits i å holde på den. 

Anonymkode: 23215...65d

Men du, hva "har han gjort" ? Hva vet du om denne saken ? Har han slått henne, eller bare vært sur innimellom fordi hun ikke er fornøyd med støvsugingsmetodene hans ? Kanskje han bare har satt grenser for henne med tanke på hennes narsissistiske væremåte, kanskje han har dyttet henne bort når hun slo ham, kanskje han har avvist henne når hun ville tvinge seg på ham seksuelt....

Anonymkode: ecb9a...762

[AnonymBruker]

Ts,

Jeg har vært på den andre siden,  med en svigerfamilie som lukket øynene for vold. Til tross for tydelige bevis om at deres voksne barn var voldelig mot meg, flere ganger, valgte de å kjefte på meg for å si fra til de. De utestengte meg og tok parti med sitt barn. De viste ingen dårlig samvittighet for sitt barns oppførsel mot meg og viste ingen støtte.  Som en annen bruker skriver her inne: Det å ikke gjøre noe er også et valg.  De glemte også mye av det jeg hadde fortalt og fant på sine egne versjoner,  noe som bekrefter at man tror det man vil tro. 

Jeg synes dette var feigt av de. Jeg ville ikke tatt parti med mitt eget barn om barnet utøvde vold eller oppførte seg råttent. Jeg skjønner derfor ikke de som tar parti med sitt eget barn uansett hva barnet gjør.  I mine øyne er det feighet og ondskapsfullt å lukke øynene og ta parti for dårlige handlinger...

Andre veien,  ville jeg tatt parti med barnet mitt om det ble behandlet dårlig. For meg i et voldelig forhold var det vanskelig å oppleve at svigerforeldre ikke ville ta sannheten inn over seg og at de viste kulde og fordømmelse til meg,  istedenfor støtte. Men siden de kun er svigerforeldre,  er det lettere å bryte kontakt og tenke på hvor feige og slemme de har vært,  og heve hodet og gå til min egen familie,  der jeg møter varme,  støtte og forståelse.  Jeg kan bare tenke meg hvor vanskelig det er for deg ts, når det er egne foreldre.

Sender deg en styrkeklem, og tenk at de som ikke tror på deg og ser din verdi,  kanskje ikke er mennesker du ønsker å ha i livet ditt uansett? Jeg ønsker deg lykke til❤️

 

Anonymkode: 89131...00a