Stygt samlivsbrudd, men egne foreldre stiller seg bak samboer- noen med lignende erfaring?

[exictence]

Maleficenta skrev (2 timer siden):

Syns det er litt rart når datter sier at han har gjort henne vondt uten å gå i detaljer. Er uansett rart at de ikke har forsøkt å grave og spørre henne litt

Ja, det er vondt når ikke foreldrene "bryr seg".  Men de bryr seg vel, har jeg tenkt i mitt tilfelle, men evner ikke til å vise det.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg gikk ut av et 20 års langt ekteskap etter å ha vært ulykkelig i de siste 18 årene av dem - ikke fordi mannen var slem, ufordragelig eller voldelig, men fordi jeg ble satt pris på like mye som et møbel. Mine foreldre ble veldig opptatte av hvem som gikk, var det meg eller han, og da innrømmet jeg til slutt ar det var meg. Etter det var det ingen nåde: det var synd på ham, stakkars ham, han som var så kjekk og grei, huff og huff, jeg var så slem som brøt opp familien, egoistiske meg, jeg ødela alt for ham, for barna våre, for mine foreldre, for alle. Min mor kunne ringe meg stadig vekk bare for å informere om at min far gråt om natten på grunn av dette, og jeg hadde såret dem på det dypeste. 

Økonomisk sett kom eksmannen min utrolig bra ut av det hele. Sosialt også han hadde sin støttene familie rundt seg, samt min familie som sto parat. Jeg havnet under fattigdomsgrensa og mistet både en hyggelig svigerfamilie og egen familie. Dvs, etter et par år valgte jeg å stå opp for meg selv og sa til foreldrene mine at jeg ikke kunne ha kontakt med noen som så helt tydelig jobbet for å holde meg nede i møkka hver bidige dag. Det var i grunnen nok å være et møbel i sitt eget ekteskap, jeg orket ikke i tillegg å få skyld av foreldrene mine for at jeg ikke bare tålte og tålte og tålte gjennom hele livet. Trengte å velge meg og barna mine, og det er det jeg gjør nå. Har det bra nå, med færre relasjoner, men de er i hvert fall nære og verdifulle🩷

Anonymkode: 61731...8d6

Herregud hvorfor skulle faren din gråte pga dette? Er ikke slik at din skillsmisse påvirker dem direkte på den måten

[AnonymBruker]

Er det god manipulering fra eksamboer så har han kanskje manipulert svigerforeldrene lenge før det ble brudd? Ikke vet jeg, men jeg reagerer veldig på at de bare ignorerer datteren når hun sitter der sammen med dem alle. Jeg har en følelse (hvis det hun skriver stemmer) at han ennå har makt over henne. Hun klarer ikke å utdype hva han har gjort henne fordi han har klart å psyke henne såpass ned at hun ikke en gang gikk da eksen var der. 
 

Anonymkode: 598cf...165

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Dette er jo ikke et godt tegn. Man kan være altfor konfliktsky. Man tåler kanskje mye mer enn man burde. 

Anonymkode: 51e46...cff

Du blander sammen begreper. 

Diskusjoner - ja, mange. Jeg er temmelig direkte og utadvendt. Har aldri noen gang følt meg trukket på i dette livet. 

Konflikter (uoverensstemmelse som skaper spenning og avstand over tid) - nei. Det har jeg aldri hatt. Jeg har alltid krevd at vi prater til vi forstår hverandre. 

Anonymkode: 39626...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Har ts banket mannen sin da? Hva er grunnen til foreldrene hennes? Hvorfor velger de svigersønn over sin egen datter?

Anonymkode: 843f6...fde

Foreldrene vet det mannen forteller.

TS vil ikke dele. Så de vet ingenting om hennes historie. 

Anonymkode: 39626...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Gode foreldre støtter barna sine. Alltid. 

Anonymkode: b1df0...3e5

Jeg kommer aldri til å være en mor av typen som sier "Hent spaden" om barnet ringer meg og sier at de har drept noen. 

Jeg tror heller ikke man er en god forelder om man alltid tror det beste om egne barn, og støtter dem ubetinget. 

Anonymkode: 39626...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg kommer aldri til å være en mor av typen som sier "Hent spaden" om barnet ringer meg og sier at de har drept noen. 

Jeg tror heller ikke man er en god forelder om man alltid tror det beste om egne barn, og støtter dem ubetinget. 

Anonymkode: 39626...7f5

jeg ville sagt "jeg tar med spaden" og hjulpet dem grave, men samtidig sagt "dette var din ENE sjangs, herfra og ut er det den smale sti som gjelder" fordi man kan fint støtte barna sine og samtidig veilede - selv når de er voksne og trår feil. Problemet TS står i er at hun ikke har gitt de mulighet til å delta fordi hun ikke forteller, da skaper hun rom for en annen fortelling som får feste. 

Anonymkode: 44313...57d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

jeg ville sagt "jeg tar med spaden" og hjulpet dem grave, men samtidig sagt "dette var din ENE sjangs, herfra og ut er det den smale sti som gjelder" fordi man kan fint støtte barna sine og samtidig veilede - selv når de er voksne og trår feil. Problemet TS står i er at hun ikke har gitt de mulighet til å delta fordi hun ikke forteller, da skaper hun rom for en annen fortelling som får feste. 

Anonymkode: 44313...57d

Så andre gang vil du ikke støtte

Hvor står det at dette er første gang for TS? 

Anonymkode: 39626...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg kommer aldri til å være en mor av typen som sier "Hent spaden" om barnet ringer meg og sier at de har drept noen. 

Jeg tror heller ikke man er en god forelder om man alltid tror det beste om egne barn, og støtter dem ubetinget. 

Anonymkode: 39626...7f5

Jeg er en sånn mor som kommer med spaden når barnet mitt trenger det.

Nå skal det sies at jeg har et nært forhold til barna mine, så de hadde fortalt meg det om de ble dårlig behandla i et forhold, og da hadde jeg henta fram spaden min og sagt til ekssvigersønnen/svigerdatteren at de herfra og til evig tid skal holde seg langt unna barnet mitt og resten av familien.

Hvis ts ikke kan snakke med foreldrene sine, tyder det på at ikke forholdet er det beste fra før av, og det er trolig foreldrenes skyld (det er det som regel).

 

Anonymkode: b1df0...3e5

[Arild37]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Blir jo litt håpløst at du ikke skal si en dritt og likevel forvente støtte.

Anonymkode: 7419e...52b

Det burde holde å fortelle at han har gjort henne vondt, og som hun sa, ganske alvorlig hendelser. Enhver oppegående foreldre vil da støtte sitt barn i en slik situasjon. At hun vurderer å bryte helt med familien skjønner jeg godt, det samme ville nok jeg tenkt om jeg ble behandlet så respektløst av noen som liksom er glad i meg 

[AnonymBruker]

Han er kjempefrekk. Hva skal han med dine foreldre å gjøre? Han kan jo dra til sine egne foreldre. Han er sikkert en manipulativ j… 
Jeg har ikke vært i samme situasjon, men om du kan: brett opp ermene og bygg livet ditt på beina igjen. La tiden jobbe litt. De blir sikkert lei av ham etter hvert. Han er tross alt din ex. Jeg ville dog ha passer på å la venner få vite litt om hvordan du har det, slik at du kan få litt støtte der. ❤️ Ta vare på deg selv❤️

Anonymkode: 1b876...70a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hvor er ts?

Anonymkode: a2417...d09

 

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Hun har skjønt at vi har luktet lunta.

Anonymkode: ecb9a...762

Eller hun henvende seg hit for å be om råd anonymt, og fikk kastet etter seg en haug med fordommer og victim-blaming. 

Skjønner godt om TS skygger tråden.

Anonymkode: 8c511...91b

[AnonymBruker]

Kuttet selv nære relasjoner da jeg ved en tilgeldighet oppdaget at min eks har svertet meg til våre relasjoner over lengre tid. 
Noen i min familie bestemte seg for at han var mer troverdig, lang utdannelse god jobb, mot meg som har levd vagabond liv og reist mye og er generelt rastløs.

løgner var snedig startet med små setninger hvor gruppen utbroderte og malte meg til en helt forferdelig person.

jeg valgte å kutte all kontakt. Ble advart av en annen relasjon som fortalte han også hadde kontaktet henne , men som hun sa «vi har da vært der og sett hvordan du har lidd i alle årene sammen med han, og hvordan du blomstret da du forlot han».

jeg vant rettssaken også mot han , hvor jeg ble forsøkt tegnet som en sexgal psykopat som mishandler  barna sine.

ble utredet av psykolog i saken, og han mistet som følger samvær , og må vise god oppførsel før han kan be om mer. Mannen har ødelagt to arbeidsforhold for meg, knakk selvtilliten min og fratatt meg familie og venner. Jeg har valgt å holde hodet hevet - de vil tro hva de vil tro og jeg nekter å forsvare meg mot slikt. 
 

jeg er knekt og har dype psykiske traumer etter forholdet med han. Jeg jobber med å stable meg på beina samtidig som jeg har to barn å følge opp, og en far som motarbeider meg og fratok meg relasjoner.

Det har vært beintøft og er forferdelig vondt, men det beste for meg har vært å akseptere , og vite at tiden vil vise sannheten og mine to barn, mitt samarbeid med skole og min nye mann som elsker meg og har støttet meg, at det ikke er meg som var eller er problemet. Det er lot annet man kan gjøre når slike situasjoner har oppstått. Etter min erfaring hjelper ikke «sannhet» eller «bevis» : man tror det man vil tro 

Anonymkode: cf823...971

[AnonymBruker]

exictence skrev (3 timer siden):

Men skal ikke foreldrene støtte sitt barn uansett i sånne episoder, om de vet eller ikke?

Forstår at det må føles tungt.

Jeg også har opplevd manglende støtte og empati fra foreldre i lignende sak. Jeg gråt for meg selv.

Jeg valgte å unnskylde deres dumhet/uvitenhet. Men jeg har det jo vondt. Vet ikke hva som er riktig.

Kanskje du ikke skal fortelle hvor ille han var, de skjønner ikke likevel? Kanskje du heller skal fokusere på at du trenger dem, og hva du setter pris på, hva du har satt pris på? Så vet de konkret hva du føler og ønsker fra dem?

Det gjorde vel egentlig ikke jeg. Jeg tror at de faktisk ikke skjønte hvor vondt jeg hadde det. Selv om de burde jo skjønne, men faktisk skjønner mange ikke. Vi føler og tenker så forskjellig.

 

Det burde være nok at hun har sagt at han har gjort henne vondt. Det hadde vært mer enn nok for meg.

Jeg er sannelig ikke sikker på om jeg hadde blottlagt meg mer for foreldrene mine i denne situasjonen når de reagerte slik på den informasjonen de allerede har. Jeg tror jeg hadde beskyttet meg mot mer avvisning.

Jeg lurer veldig på hva slags forhold TS og foreldrene hadde før bruddet.

Anonymkode: 1881f...c77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Om du skal sammenligne med ts sin historie, så hadde foreldrene til søsteren din sin eks, valgt søsteren din over sin mishandlede sønn. 

Anonymkode: 843f6...fde

Nei. Det er jo det som er poenget. 

Min søster forteller horrible, usanne, historier om sin eksmann. Hun har garantert skrevet tråder her inne om ham. Hun har nok skrevet at våre foreldre støttet eksen etter bruddet, på tross av "alt han hadde gjort mot henne". Men det er jo ikke sant. Det er rus og psykiatri som er min søsters problem, ikke eksmannen. 

 

Vi ønsker å tro det vi leser. Vi ønsker ikke å mistro noen som sier de har blitt mishandlet. Men det betyr ikke at løgn om mishandling ikke skjer. 

 

Jeg kjenner ikke ts. Med mindre det er min søster. Poenget mitt er bare at det ikke sikkert at det er foreldrene hennes som er drøye. Det kan også være hun som lyver. Vi hører bare hennes versjon. 

Anonymkode: 982de...02d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg har opplevd det samme. 

Var gift med en mann i veldig mange år. Familien min elsket ham og syntes han var så koselig og snill. Mot meg var han voldelig, både fysisk, psykisk og økonomisk. Jeg fortalte dem det. Mamma ba meg oppføre meg slik at han ikke ble sint og at «menn er sånn». 

Jeg gikk fra han. Det var veldig vanskelig, uten noe støtte eller nettverk. Jeg er livredd for han. Familien min har beholdt han på sosiale medier, sender han melding på bursdag og spør etter han hele tiden. De sier selv at de ikke vil ta parti i «konflikten» vår og at vi må bli venner igjen. De vet hva han har gjort. Potensielt livstruende vold. Og likevel står de ikke på min side. 

Det er et svik, og jeg kan ikke forstå det. Men de velger sitt liv, ts, og du kan velge ditt. Finn noen andre som støtter deg. Vi er mange som vet og som forstår og som aldri hadde valgt på den måten. 

Anonymkode: 97160...cfc

Takk for svar.
Hvordan fant du krefter, håp, motivasjon til å stå i dette uten støtte eller nettverk? Hva var din drivkraft?

Anonymkode: 3761d...f80

[AnonymBruker]

Her ble det uventet, stor respons. Det er jeg takknemlig for, det gir meg variasjon i synsvinkler, selv om noe er vel useriøst.
Det er lang, og komplisert historikk bak her, både i oppvekst og samliv.
Det er gode grunner til at jeg ikke vil dele detaljert informasjon om episodene jeg er utsatt for, men, ja- til hensyn til andre, ikke til meg selv. Like viktig er min personlighet. Jeg ønsker ikke å utsette nær familie for belastningen det vil bli å vite hva jeg er utsatt for, jeg har respekt for han som utsatte meg for det, og hans fremtid. Jeg har respekt for alle involvertes fremtid, og hvordan denne informasjonen vil prege den. Jeg ønsker tillit, når jeg forteller at jeg er utsatt for noe alvorlig, og trenger støtte som aldri før. 
Jeg visste, og vet hva som er riktig for min del i denne situasjonen, men det får så alvorlige, omfattende konsekvenser, i hovedsak for min egen del- jeg vil bli fremstilt for både nære og kjære, samt lokalsamfunnet, som noen jeg ikke vedkjenner meg. Det er voldsomt å kunne klare å stå rakrygget i. Er det noen som har stått i tilsvarende, som har helt konkrete råd for hvordan stå gjennom slikt? Hva motiverte deg i hverdagen? Hvordan holdt du motet og håpet oppe?

Anonymkode: 3761d...f80

[AnonymBruker]

Men Ts, hvorfor er du på besøk hos dine foreldre samtidig som din x er der?

Anonymkode: 8d195...2d2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har søkt støtte hos nær familie, i en kritisk situasjon. Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, at jeg trenger at de stoler på meg i dette, og at jeg aldri før i livet har trengt støtte fra dem slik jeg gjør nå. Månedene etter følges av at situasjonen snus på hodet, og jeg opplever å bli oversett, ignorert og fremstilt som det "sorte får". De har ikke en eneste gang spurt meg hvordan det går med meg, ikke gjort noe fint eller hyggelig for meg, kun latet som ingenting. Mine foreldre kommuniserer med min samboer uten at jeg vet det. Han blir invitert dit på besøk, i sosiale sammenhenger, hygger de seg sammen, med meg sittende ved samme bord, hvor jeg ikke blir snakket til overhodet. Jeg er i sjokk over hvor langt dette kunne gå. Nå må jeg bryte med egne foreldre, for ikke å bli utsatt for nedverdigende, respektløs oppførsel og giftige holdninger. Det får meg til å føle meg verdigløs. Hva kan jeg gjøre? Jeg har forsøkt å sende en kort, enkel mail til dem, der jeg tok opp en konkret episode, og fortalte dem at dette ikke er slik man viser sin datter støtte. Den fikk jeg aldri svar på, hverken skriftlig eller muntlig. Jeg blir utelukkende oversett, og det kan jeg ikke tolerene lenger. Jeg må videre i livet, og finne noen som kan være en faktisk støtte.
Håper noen svarer, jeg klarer ikke dette lengre. Vh, Heidi

Anonymkode: 3761d...f80

Hvorfor sier du ikke til de hva han har gjort?

Anonymkode: 1e3c4...d53

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Her ble det uventet, stor respons. Det er jeg takknemlig for, det gir meg variasjon i synsvinkler, selv om noe er vel useriøst.
Det er lang, og komplisert historikk bak her, både i oppvekst og samliv.
Det er gode grunner til at jeg ikke vil dele detaljert informasjon om episodene jeg er utsatt for, men, ja- til hensyn til andre, ikke til meg selv. Like viktig er min personlighet. Jeg ønsker ikke å utsette nær familie for belastningen det vil bli å vite hva jeg er utsatt for, jeg har respekt for han som utsatte meg for det, og hans fremtid. Jeg har respekt for alle involvertes fremtid, og hvordan denne informasjonen vil prege den. Jeg ønsker tillit, når jeg forteller at jeg er utsatt for noe alvorlig, og trenger støtte som aldri før. 
Jeg visste, og vet hva som er riktig for min del i denne situasjonen, men det får så alvorlige, omfattende konsekvenser, i hovedsak for min egen del- jeg vil bli fremstilt for både nære og kjære, samt lokalsamfunnet, som noen jeg ikke vedkjenner meg. Det er voldsomt å kunne klare å stå rakrygget i. Er det noen som har stått i tilsvarende, som har helt konkrete råd for hvordan stå gjennom slikt? Hva motiverte deg i hverdagen? Hvordan holdt du motet og håpet oppe?

Anonymkode: 3761d...f80

Dette var mange ord som sier ingenting. Du må nok gjøre det bedre enn dette om vi skal tro på deg. 

Anonymkode: ecb9a...762