Stygt samlivsbrudd, men egne foreldre stiller seg bak samboer- noen med lignende erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg gikk ut av et 20 års langt ekteskap etter å ha vært ulykkelig i de siste 18 årene av dem - ikke fordi mannen var slem, ufordragelig eller voldelig, men fordi jeg ble satt pris på like mye som et møbel. Mine foreldre ble veldig opptatte av hvem som gikk, var det meg eller han, og da innrømmet jeg til slutt ar det var meg. Etter det var det ingen nåde: det var synd på ham, stakkars ham, han som var så kjekk og grei, huff og huff, jeg var så slem som brøt opp familien, egoistiske meg, jeg ødela alt for ham, for barna våre, for mine foreldre, for alle. Min mor kunne ringe meg stadig vekk bare for å informere om at min far gråt om natten på grunn av dette, og jeg hadde såret dem på det dypeste. 

Økonomisk sett kom eksmannen min utrolig bra ut av det hele. Sosialt også han hadde sin støttene familie rundt seg, samt min familie som sto parat. Jeg havnet under fattigdomsgrensa og mistet både en hyggelig svigerfamilie og egen familie. Dvs, etter et par år valgte jeg å stå opp for meg selv og sa til foreldrene mine at jeg ikke kunne ha kontakt med noen som så helt tydelig jobbet for å holde meg nede i møkka hver bidige dag. Det var i grunnen nok å være et møbel i sitt eget ekteskap, jeg orket ikke i tillegg å få skyld av foreldrene mine for at jeg ikke bare tålte og tålte og tålte gjennom hele livet. Trengte å velge meg og barna mine, og det er det jeg gjør nå. Har det bra nå, med færre relasjoner, men de er i hvert fall nære og verdifulle🩷

Anonymkode: 61731...8d6

[AnonymBruker]

TS: hva er årsaken til at du ikke ville fortelle foreldrene dine hva som har skjedd? "Han har gjort meg vondt" er utrolig vagt og kan bety mange ulike ting. Misforstå meg rett: Det er absolutt ikke din feil at foreldrene dine ikke er støttende, eller at de ignorerer deg.

Men: de er mennesker, og når de liker noen også får de servert en historie av vedkommende (selv om den er ren løgn) så er det naturlig å tro på den historien, spesielt siden den andre parten bare kommer med "han har gjort meg vondt". De kan ha blitt glade i han også, og om han har "åpnet seg" for dem først og fremstilt deg på en ufordelaktig måte så kan de bevisst eller ubevisst ha tenkt at sånn er det. 

Det kan også være vanskelig for dem å være avvisende uten å vite hvorfor. La oss si samboeren din ringer dem "Hei, det er Arne!" - hei Arne, vi vil ikke snakke med deg, vi har hørt at du har gjort datteren vår vondt. Arne: hva er det jeg skal ha gjort?? Foreldrene: "Nei, det vet vi ikke". Det er ikke lett eller gøy å avvise noen som aldri har gjort deg noe, når du ikke vet hva de har gjort mot andre. 

Det er heller ikke alltid sånn at man automatisk tar eget barns parti, selv om enkelte i tråden her mener det. Da jeg gikk fra barnas far fikk jeg all støtten fra hans familie (og har den den dag i dag), på bakgrunn av hans oppførsel. Oppfører man seg som en drittsekk mot kone og barn hjelper det ikke om man er ens sønn eller datter, støtte er ikke ubetinget. Om noen av mine barn skulle gjøre mot fremtidige partnere eller barn som min eksmann gjorde hadde jeg absolutt ikke støttet dem heller - det kommer ikke på tale.

Med det sagt må jeg bare gjenta - jeg legger absolutt ikke skylden på deg for hvordan foreldrene dine oppfører seg, jeg forsøker bare å forklare at noen ganger er dette med relasjoner ikke så sort-hvitt som man tror, og mennesker liker å være hyggelige mot de som er hyggelige mot dem.

TS - hvorfor sendte du en mail til foreldrene dine heller enn å ta en prat? Er du veldig konfliktsky? som en annen over skrev så kan faktisk mailen ha havnet i søppelpost, så du vil aldri vite om de faktisk har lest den og ignorerer den, eller om de ikke har sett den.

Jeg er helt enig med deg i at oppførselen deres er uakseptabel, men om du ønsker å løse opp i dette så tror jeg ikke du kommer unna å ha en faktisk samtale med dem. Da kan du velge å dele hva som har skjedd eller ikke (jeg ville valgt å dele men du må bestemme hva som er rett for deg), og gi dem beskjed om at du forventer at de støtter deg, at de ikke inviterer samboer til sammenkomster også videre. Om de ikke umiddelbart da legger seg flate er det bare ett å gjøre: si til dem at deres oppførsel er med på å legge byrde til børen din, og at dette kan du ikke omgås mer, så du vil kutte dem ut. 

Det er helt ok å beskytte seg selv ved å fjerne mennesker fra livet sitt som har negativ innvirkning på en selv, selv om dette er foreldre. Du må gjøre deg du trenger for deg selv, og dersom det er å kutte ut foreldrene dine så gjør det. Du skal leve med deg selv resten av livet, så her er det ikke bare lov men helt nødvendig å sette seg selv først.

Anonymkode: 7f416...2f6

[Carrot]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Du må jo fortelle alt hva han har gjort! De aner jo veldig lite, og har ingen forutsetninger for å avvise han.

De liker han sikkert veldig godt, og om du ikke forteller mer så skjer jo ingenting.

Anonymkode: 52904...92c

og om du forteller nå i ettertid vil de neppe tro deg fordi han har fått malt sitt bilde hele denne tiden.. 

Det er synd TS men du burde valgt åpenhet fra starten, ikke beksyttet han - siden det er graverende var det vel urimelig å tro han ikke skulle bruke alt han fikk servert for å bygge sin egen agenda.. 

Nå har jeg ikke lest alle svarene TS, og jeg føler med deg - men noen ganger slår ting tilbake på en måte man ikke kan forutse ❤️ 

Endret i går, 10:15 av Carrot

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mange skriver at man skal værr lojal mot barnet, og mener man skal kutte brått ut svigerbarn, tydeligvis.

Jeg er bare delvis enig. Har levd en stund og sett mange skilsmisser. Det er som regel ikke slik at det er en skurk og en uskyldig, men selv to gode mennesker kan vikle seg inn i en dårlig dynamikk, slik at de har mye vondt mot hverandre den første tida etter bruddet. For famile og venner som er glade i begge to, er det ikke så opplagt at man bare skal ta parti med den ene. 
Ofte har man mange års historie med svoger-vennskap eller hvor svigerbarn har vært som egne barn i huset, og det kan være vanskelig å bryte av. Mange vil tolke plutselige anklager etter bruddet som en del av «tåka», før man kommer ut på andre siden og ting blir mer stabilt.

Derfor er det veldig viktig å være helt ærlig, ts. Og nei, detaljer trenger de ikke, men du må jo forklare ærlig hvordan forholdet har vært og hva som er hendt, om du vil at de skal forstå. Du kjenner situasjonen best, men hvis de har sett på ham som en sønn og har et godt forhold, trenger de fakta for å se det du ser.

 

Anonymkode: 80c86...870

Man skal da så klart være mer glad i sitt ordentlige barn enn sitt svigerbarn... Med mindre det er eget barn som har behandlet svigerbarn et stygt da... Da kan jeg være enig med deg

Endret i går, 10:18 av Maleficenta

[Lønnesirup01]

Hvordan var egentlig forholdet ditt til familien, TS? Har dere hatt et nært og fortrolig forhold frem til dette?

Jeg synes nå situasjonen høres veldig rar ut. Men får jo følelsen av at familien kanskje er holdt litt på en armlengdes avstand i utgangspunktet. Og selv om jeg mener man prinsipelt skal stå ved egen barn, så fungerer det jo som en forklaring, selv om det ikke er en unnskyldning.

Når man er nære, deler man jo ting fortløpende. En skilsmisse skjer jo ikke over natten, problemene har som regel hopet seg opp over tid. Jeg har selv luftet problemer jeg har hatt med mannen med foreldre og søsken, når det har stått på som verst. Hadde vi blitt skilt, så hadde det jo vært relatert til ting som alltid hadde vært der - og sånn sett vært greit nok å forklare for familien. For det hadde jeg jo gjort, de har også et forhold til min mann, far til deres barnebarn.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Mange skriver at man skal værr lojal mot barnet, og mener man skal kutte brått ut svigerbarn, tydeligvis.

Jeg er bare delvis enig. Har levd en stund og sett mange skilsmisser. Det er som regel ikke slik at det er en skurk og en uskyldig, men selv to gode mennesker kan vikle seg inn i en dårlig dynamikk, slik at de har mye vondt mot hverandre den første tida etter bruddet. For famile og venner som er glade i begge to, er det ikke så opplagt at man bare skal ta parti med den ene. 

Du er vel ikke mer glad i et svigerbarn enn du er i barnet ditt? Du er mor, det er dine barn du skal støtte. Jeg godtar og kan like svigersønner, men de kommer inn i mitt hus, i min omgangskrets pga barna mine, og jeg hadde aldri invitert dem etter et stygt brudd. Det handler ikke noe om hvor mye jeg liker dem eller ei. Jeg elsker mine barn, og setter dem over alt annet i verden. 

Det er revnenede likegyldig for meg hvem sin skyld det er at det er slutt! Poenget er at det er slutt, og da er min oppgave og min kjærlighet og lojalitet til mine barn. Hvis mine barn trenger støtte, og min forståelse, så får de det alltid. Selv når jeg mener de har feil. Det spiller faktisk ingen rolle. Jeg kan si at jeg mener de har feil, men da tar jeg det med dem, og vi snakker om det. Men støtten min, fokuset mitt- det er deres alltid. 

Anonymkode: 38e1d...085

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Du må fortelle. De aner jo ikke hva han har gjort og han lyver nok så det renner av han. Foreldrene mine fikk SJOKK da de til slutt skjønte hvordan den fine svigersønnen behandlet meg, og barnebarnet deres!

Anonymkode: 9bab4...cf5

Men da tenker jeg foreldrene er veldig sløve. Jeg brukte lang tid på å innse at eksen ikke var bra, foreldrene mine skjønte det veldig fort. De valgte å sitte stille i båten for å ikke skape avstand og så sto de der med åpne armer den dagen jeg innså det selv. Er man oppegående som forelder klarer man å lese mellom linjene og være den fornuftige part.

Jeg er også i stand til å lese mitt barn på den måten men jeg lar han ta konklusjoner selv.

Anonymkode: 7419e...52b

[AnonymBruker]

Hvor er ts?

Anonymkode: a2417...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvor er ts?

Anonymkode: a2417...d09

Hun har skjønt at vi har luktet lunta.

Anonymkode: ecb9a...762

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (6 timer siden):

Fy faen så råtten ting å gjøre mot sitt eget barn. Man velger alltid sitt eget barn sin side i slike saker. Alltid!!

Vel, hvis min gullunge hadde banket opp min svigerdatter, hadde jeg ikke valgt mitt eget barn før henne. Aldri! 

Anonymkode: 3ce84...38d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Vel, hvis min gullunge hadde banket opp min svigerdatter, hadde jeg ikke valgt mitt eget barn før henne. Aldri! 

Anonymkode: 3ce84...38d

Har ts banket mannen sin da? Hva er grunnen til foreldrene hennes? Hvorfor velger de svigersønn over sin egen datter?

Anonymkode: 843f6...fde

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har ts banket mannen sin da? Hva er grunnen til foreldrene hennes? Hvorfor velger de svigersønn over sin egen datter?

Anonymkode: 843f6...fde

TS skriver: " Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, "

For meg fremstår dette som en alvorlig form for mishandling. Men... når man i alle år skjuler dette for foreldrene sine og ikke nevner det med ett ord, er det kanskje ikke så rart at de velger svigersønn over datter. Han har sagt masse og hun ingenting. 

Noen tror på det de blir fortalt når de kun hører det fra en side i alle år. 

Anonymkode: 3ce84...38d

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Vel, hvis min gullunge hadde banket opp min svigerdatter, hadde jeg ikke valgt mitt eget barn før henne. Aldri! 

Anonymkode: 3ce84...38d

Nå er det ikke det som er tilfellet her da 

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

TS skriver: " Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, "

For meg fremstår dette som en alvorlig form for mishandling. Men... når man i alle år skjuler dette for foreldrene sine og ikke nevner det med ett ord, er det kanskje ikke så rart at de velger svigersønn over datter. Han har sagt masse og hun ingenting. 

Noen tror på det de blir fortalt når de kun hører det fra en side i alle år. 

Anonymkode: 3ce84...38d

Syns det er litt rart når datter sier at han har gjort henne vondt uten å gå i detaljer. Er uansett rart at de ikke har forsøkt å grave og spørre henne litt

[AnonymBruker]

Jeg tenker at foreldrene dine på et vis beskytter seg selv. Noe som er naturlig. Datteren deres har ikke hatt det bra, og de ikke fått det med seg. 

Skal ikke alltid sammenligne egne erfaringer. Men jeg har erfaring med å være "den nye typen". Bruddet fra min nåværende kone med sin eks var et sjokk for familien hennes. Men da hun fortalte hva han hadde gjort, og faktisk ikke gjort, så endret det seg. Derfor tror jeg at du vil tjene mye på å fortelle dem grunnen. Helt uten filter. 

Min kone sa også til sine foreldre at hun forventet at de faktisk kuttet ut han, og han faktisk ikke er en del av familien lenger. Men her var det ikke barn inne i bildet. Det gjør det jo selvfølgelig enklere. 

 

Anonymkode: 65a87...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS skriver: " Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, "

For meg fremstår dette som en alvorlig form for mishandling. Men... når man i alle år skjuler dette for foreldrene sine og ikke nevner det med ett ord, er det kanskje ikke så rart at de velger svigersønn over datter. Han har sagt masse og hun ingenting. 

Noen tror på det de blir fortalt når de kun hører det fra en side i alle år. 

Anonymkode: 3ce84...38d

I det TS skriver, ser ingen grunn til at de skal velge eks svigersønn over sitt eget barn. Heller motsatt. De må jo være mindre begavet. Stakkars TS.

Anonymkode: 843f6...fde

[exictence]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg angrer veldig på at jeg ikke var ærlig med mine foreldre om hvorfor jeg måtte forlate far til mitt eldste barn. Jeg både skammet meg over alt jeg hadde funnet meg i og ville skjerme dem. Også her resulterte det i vonde opplevelser, der de tok hans side, på grunn av uvitenhet. Mine venner som visste alt hater fyren, men i mine foreldres øyne var han drømmesvigersønnen, og dessverre lot jeg dem tro at han var et bra menneske. 

De har forstått og fått vite mer med årene, men jeg skulle ha vært ærlig fra starten av. Det hadde spart meg for mye. 

Anonymkode: 23215...65d

Men skal ikke foreldrene støtte sitt barn uansett i sånne episoder, om de vet eller ikke?

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har søkt støtte hos nær familie, i en kritisk situasjon. Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, at jeg trenger at de stoler på meg i dette, og at jeg aldri før i livet har trengt støtte fra dem slik jeg gjør nå. Månedene etter følges av at situasjonen snus på hodet, og jeg opplever å bli oversett, ignorert og fremstilt som det "sorte får". De har ikke en eneste gang spurt meg hvordan det går med meg, ikke gjort noe fint eller hyggelig for meg, kun latet som ingenting. Mine foreldre kommuniserer med min samboer uten at jeg vet det. Han blir invitert dit på besøk, i sosiale sammenhenger, hygger de seg sammen, med meg sittende ved samme bord, hvor jeg ikke blir snakket til overhodet. Jeg er i sjokk over hvor langt dette kunne gå. Nå må jeg bryte med egne foreldre, for ikke å bli utsatt for nedverdigende, respektløs oppførsel og giftige holdninger. Det får meg til å føle meg verdigløs. Hva kan jeg gjøre? Jeg har forsøkt å sende en kort, enkel mail til dem, der jeg tok opp en konkret episode, og fortalte dem at dette ikke er slik man viser sin datter støtte. Den fikk jeg aldri svar på, hverken skriftlig eller muntlig. Jeg blir utelukkende oversett, og det kan jeg ikke tolerene lenger. Jeg må videre i livet, og finne noen som kan være en faktisk støtte.
Håper noen svarer, jeg klarer ikke dette lengre. Vh, Heidi

Anonymkode: 3761d...f80

Forstår at det må føles tungt.

Jeg også har opplevd manglende støtte og empati fra foreldre i lignende sak. Jeg gråt for meg selv.

Jeg valgte å unnskylde deres dumhet/uvitenhet. Men jeg har det jo vondt. Vet ikke hva som er riktig.

Kanskje du ikke skal fortelle hvor ille han var, de skjønner ikke likevel? Kanskje du heller skal fokusere på at du trenger dem, og hva du setter pris på, hva du har satt pris på? Så vet de konkret hva du føler og ønsker fra dem?

Det gjorde vel egentlig ikke jeg. Jeg tror at de faktisk ikke skjønte hvor vondt jeg hadde det. Selv om de burde jo skjønne, men faktisk skjønner mange ikke. Vi føler og tenker så forskjellig.

 

[AnonymBruker]

Gode foreldre støtter barna sine. Alltid. 

Anonymkode: b1df0...3e5

[AnonymBruker]

Gode foreldre støtter ikke barna sine alltid om det er barnet deres som har gjort et annet menneske vondt. 
 

Nå er det omvendt i denne saken, men hvorfor sier du ikke til dem hva han har gjort mot deg? Er det noe dere har kranglet om tidligere? 

Anonymkode: 75421...d85

[exictence]

Det høres veldig riktig ut å være åpen med sine foreldre fra starten av angående partneren. Men man vil så gjerne tro og håpe det beste, og det er lett for å glatte over ting og bagatellisere ting, for man vil jo tenke og tro det beste. Man er litt stolt av partneren og, og vil gjerne at foreldrene skal like sin utvalgte.

Jeg ønsket at mine foreldre skulle like min mann, og jeg ville at min mann skulle like mine foreldre.