Stygt samlivsbrudd, men egne foreldre stiller seg bak samboer- noen med lignende erfaring?

[AnonymBruker]

Jeg har søkt støtte hos nær familie, i en kritisk situasjon. Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, at jeg trenger at de stoler på meg i dette, og at jeg aldri før i livet har trengt støtte fra dem slik jeg gjør nå. Månedene etter følges av at situasjonen snus på hodet, og jeg opplever å bli oversett, ignorert og fremstilt som det "sorte får". De har ikke en eneste gang spurt meg hvordan det går med meg, ikke gjort noe fint eller hyggelig for meg, kun latet som ingenting. Mine foreldre kommuniserer med min samboer uten at jeg vet det. Han blir invitert dit på besøk, i sosiale sammenhenger, hygger de seg sammen, med meg sittende ved samme bord, hvor jeg ikke blir snakket til overhodet. Jeg er i sjokk over hvor langt dette kunne gå. Nå må jeg bryte med egne foreldre, for ikke å bli utsatt for nedverdigende, respektløs oppførsel og giftige holdninger. Det får meg til å føle meg verdigløs. Hva kan jeg gjøre? Jeg har forsøkt å sende en kort, enkel mail til dem, der jeg tok opp en konkret episode, og fortalte dem at dette ikke er slik man viser sin datter støtte. Den fikk jeg aldri svar på, hverken skriftlig eller muntlig. Jeg blir utelukkende oversett, og det kan jeg ikke tolerene lenger. Jeg må videre i livet, og finne noen som kan være en faktisk støtte.
Håper noen svarer, jeg klarer ikke dette lengre. Vh, Heidi

Anonymkode: 3761d...f80

[SPOCA]

Jeg tenker at de har dessverre tatt sitt valg. Samtidig, om de heller ikke vet hele situasjonen kan det nok være vanskelig å sette seg inn i din situasjon. Det sagt, synes det er merkelig slik de oppfører seg.

Jeg ville kuttet dem helt ut.

Endret 23 timer siden av SPOCA

[AnonymBruker]

Du må jo fortelle alt hva han har gjort! De aner jo veldig lite, og har ingen forutsetninger for å avvise han.

De liker han sikkert veldig godt, og om du ikke forteller mer så skjer jo ingenting.

Anonymkode: 52904...92c

[AnonymBruker]

Dette høres veldig kinkig ut, forstår at du ikke kan være i dette. 
Har du noen slektning du er nære som du kanskje kunne fortelle noe mer detaljer til og/eller bare fått hjelp til å nå fram? Tenker at om det er han du beskytter ved å holde tilbake er det åpenbart ikke verdt det om det koster deg din egen nærmeste krets.

Med det sagt så er det helt lov å velge bort mennesker, inkludert familie.

Anonymkode: 241a7...3f1

[AnonymBruker]

Ikke godt å si hva som har skjedd, og hvorfor foreldrene dine later som ingenting. Dine foreldre har uansett tatt sitt valg. Du står helt fritt til å bryte med dem, så lenge du ikke klarer å akseptere valget deres. Det er forståelig, et vondt brudd bringer opp mange vanskelige følelser, særlig når du gjentatte ganger må møte på eksen. 

Anonymkode: 96839...2d6

[AnonymBruker]

Blir jo litt håpløst at du ikke skal si en dritt og likevel forvente støtte.

Anonymkode: 7419e...52b

[AnonymBruker]

Jeg angrer veldig på at jeg ikke var ærlig med mine foreldre om hvorfor jeg måtte forlate far til mitt eldste barn. Jeg både skammet meg over alt jeg hadde funnet meg i og ville skjerme dem. Også her resulterte det i vonde opplevelser, der de tok hans side, på grunn av uvitenhet. Mine venner som visste alt hater fyren, men i mine foreldres øyne var han drømmesvigersønnen, og dessverre lot jeg dem tro at han var et bra menneske. 

De har forstått og fått vite mer med årene, men jeg skulle ha vært ærlig fra starten av. Det hadde spart meg for mye. 

Anonymkode: 23215...65d

[AnonymBruker]

Kanskje TS er en skikkelig dramaqueen, og foreldrene vet det. Kanskje det er derfor hun ikke forteller «alt det som har skjedd»😉

Anonymkode: ecb9a...762

[Rødvinsfilosofen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har søkt støtte hos nær familie, i en kritisk situasjon. Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, at jeg trenger at de stoler på meg i dette, og at jeg aldri før i livet har trengt støtte fra dem slik jeg gjør nå. Månedene etter følges av at situasjonen snus på hodet, og jeg opplever å bli oversett, ignorert og fremstilt som det "sorte får". De har ikke en eneste gang spurt meg hvordan det går med meg, ikke gjort noe fint eller hyggelig for meg, kun latet som ingenting. Mine foreldre kommuniserer med min samboer uten at jeg vet det. Han blir invitert dit på besøk, i sosiale sammenhenger, hygger de seg sammen, med meg sittende ved samme bord, hvor jeg ikke blir snakket til overhodet. Jeg er i sjokk over hvor langt dette kunne gå. Nå må jeg bryte med egne foreldre, for ikke å bli utsatt for nedverdigende, respektløs oppførsel og giftige holdninger. Det får meg til å føle meg verdigløs. Hva kan jeg gjøre? Jeg har forsøkt å sende en kort, enkel mail til dem, der jeg tok opp en konkret episode, og fortalte dem at dette ikke er slik man viser sin datter støtte. Den fikk jeg aldri svar på, hverken skriftlig eller muntlig. Jeg blir utelukkende oversett, og det kan jeg ikke tolerene lenger. Jeg må videre i livet, og finne noen som kan være en faktisk støtte.
Håper noen svarer, jeg klarer ikke dette lengre. Vh, Heidi

Anonymkode: 3761d...f80

Ting kommer gjerne frem til slutt. 

Være seg utroskap, voldtekt, konebanking, psykisk mishandling, barnemishandling, økonomisk svindel, skattesvik, sexkjøp, sexklubb-aktivitet, spillavhengighet, rusmisbruk, ulovlig porno, osv. 

Jeg tenker at ut i fra hvordan du beskriver de generelt så høres det ut som at du ikke mister stort ved å kutte de ut. 
Å ikke velge din side. Å ikke svare. 
Vel… Det er også å ta et valg. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Kanskje TS er en skikkelig dramaqueen, og foreldrene vet det. Kanskje det er derfor hun ikke forteller «alt det som har skjedd»😉

Anonymkode: ecb9a...762

Jeg tenke det samme. Veldig merkelig fra TS sin side. Foreldrene har jo kjent henne siden hun var barn.

Anonymkode: 7419e...52b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Blir jo litt håpløst at du ikke skal si en dritt og likevel forvente støtte.

Anonymkode: 7419e...52b

Enig.

Jeg måtte fortelle mine foreldre om ting som skjedde mellom eksen og meg. Ellers hadde de aldri forstått og alltid trodd eksen var ålreit. 

Anonymkode: 310ed...c54

[AnonymBruker]

Må man virkelig ha forklaring for hvorfor man avslutter et forhold? Dette er vondt uansett og at foreldre støtter ikke deg er bare rart. Men det betyr ikke at det må kutte ut eksen heller 

Anonymkode: b8ee5...c01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Må man virkelig ha forklaring for hvorfor man avslutter et forhold? Dette er vondt uansett og at foreldre støtter ikke deg er bare rart. Men det betyr ikke at det må kutte ut eksen heller 

Anonymkode: b8ee5...c01

Nei, men når TS har sagt at han har gjort henne vondt og at det er alvorlig så er det jo litt spesielt at de tviholder på kontakten.

 

Anonymkode: 1881f...c77

[AnonymBruker]

Min eksmann satt å gråt sine krokodilletårer hos mine foreldre og de var ikke særlig forståelsesfulle mot meg. 

Helt til den dagen de overhørte en telefonsamtale mellom meg og han ved et uhell og forstod hvordan han virkelig var. De ble bleke og tonen endret seg raskt. 

Anonymkode: e04f2...c5b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Min eksmann satt å gråt sine krokodilletårer hos mine foreldre og de var ikke særlig forståelsesfulle mot meg. 

Helt til den dagen de overhørte en telefonsamtale mellom meg og han ved et uhell og forstod hvordan han virkelig var. De ble bleke og tonen endret seg raskt. 

Anonymkode: e04f2...c5b

Som forelder selv forstår jeg ikke dette. Barna mine trenger ikke å dele årsaken til bruddet med meg. Jeg er selvfølgelig på deres side uansett.

Det eneste tilfellet jeg kan se for meg at jeg holder kontakt mot barnets vilje er om svigerbarnet overtar omsorgen for barnebarn og mitt eget barn gir blaffen i samvær, slik at jeg er nødt til å holde meg på god fot med svigerbarnet for å fungere som bestemor. Ikke at jeg tror at barna mine kommer til å svikte sine egne barn. Men jeg forstår det i slike tilfeller.

Anonymkode: 1881f...c77

[Liveterspennende]

Hei TS, dette var trist og leit å høre, har du vært tydelig nok, har du virkelig lagt kortene på bordet. Av erfaring er det å kommunisere ting av den mer komplekse typen alltid mer komplisert enn man tror, og det er ikke sikkert mottaker har oppfattet ditt budskap. Be om tid, snakk med dem og forklar hva som ligger der historisk, hvordan dette har virket inn på deg og mye mer. 
Håper det ordner seg for deg og dine, nå kan det jo være at din ex har sagt ting om deg hvor du må forsvare deg! Uansett så burde din familie/relasjoner alltid gi deg støtte. 

[AnonymBruker]

Det er så utrolig misforstått å ikke være ærlig om grunnen til samlivsbrudd, spesielt til nærmeste familie. Vær fullstendig ærlig, og si i tillegg at du ikke ønsker kontakt hvis de ikke støtter deg fullt og helt. Føler med deg ♥️

Anonymkode: a2417...d09

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd noe lignende, og kan ikke si annet enn at jeg forstår hvor inderlig smertefullt dette er.

Og til de som kritiserer TS, vil jeg bare si at det ikke alltid er så lett å fortelle alt til venner, familie og bekjente. Mye kan føles skambelagt, og man risikerer å måtte brette ut intime sider av seg selv som man ellers ikke ville delt. Kanskje har man behov for å føle kontroll over situasjonen, og ønsker ikke at familie og venner skal blande seg inn i en prosess der politi eller barnevern er involvert. Kanskje har man allerede lidd seg gjennom mye tungt, og orker ikke å stå i belastningen med å ta en troverdighetskamp foran felles bekjente.

Og imens man forsøker å samle seg, lage en ny plan og ta de praktiske sidene av bruddet, benytter den andre parten anledningen til å fremstille seg selv som et offer. Og får all sympati. Og da er det veldig vanskelig å snu situasjonen.

Finnes det noen du kan snakke med, TS? Smiso, psykolog, lavterskeltilbud hos kommunen?

Jeg kunne gjerne ha snakket med deg, men jeg er jo ikke profesjonell. Har bare lignende erfaringer, og vet hvor intenst vondt det er når det står på. 💔

Anonymkode: 8c511...91b

[AnonymBruker]

Du er hemmelighetsfull overfor dine foreldre, og også i teksten du skriver her. 
Det er faktisk vanskelig å ta et standpunkt når man kun vet ting så overordnet som du skriver her. 
Kanskje er det du som er overdramatisk? 
Ville lagt alle kort på bordet. 
skriv et brev hvis det er vanskelig å si høyt. 
Hemmelighold fører aldri noe godt med seg, og hvis han har vært svigermors drøm hele veien og kanskje kommuniserer tydeligere enn deg er det ikke så rart dine foreldre blir forvirret og dermed velger «feil» side. 
 

en annen ting jeg stusser på. Hvorfor blir du i et selskap der han også er? 
Min x har også vært voldelig på så mange plan, og hadde jeg kommet inn i et lokale der han befant seg hadde jeg snudd svert. 
Aldri om jeg skal være i nærheten av ham igjen!! 

Anonymkode: f0271...84c

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg har søkt støtte hos nær familie, i en kritisk situasjon. Jeg har ikke villet fortelle direkte hva samboer har gjort(mange graverende, alvorlige ting). Jeg har sagt at han har gjort meg vondt, også ganske alvorlig, at jeg trenger at de stoler på meg i dette, og at jeg aldri før i livet har trengt støtte fra dem slik jeg gjør nå. Månedene etter følges av at situasjonen snus på hodet, og jeg opplever å bli oversett, ignorert og fremstilt som det "sorte får". De har ikke en eneste gang spurt meg hvordan det går med meg, ikke gjort noe fint eller hyggelig for meg, kun latet som ingenting. Mine foreldre kommuniserer med min samboer uten at jeg vet det. Han blir invitert dit på besøk, i sosiale sammenhenger, hygger de seg sammen, med meg sittende ved samme bord, hvor jeg ikke blir snakket til overhodet. Jeg er i sjokk over hvor langt dette kunne gå. Nå må jeg bryte med egne foreldre, for ikke å bli utsatt for nedverdigende, respektløs oppførsel og giftige holdninger. Det får meg til å føle meg verdigløs. Hva kan jeg gjøre? Jeg har forsøkt å sende en kort, enkel mail til dem, der jeg tok opp en konkret episode, og fortalte dem at dette ikke er slik man viser sin datter støtte. Den fikk jeg aldri svar på, hverken skriftlig eller muntlig. Jeg blir utelukkende oversett, og det kan jeg ikke tolerene lenger. Jeg må videre i livet, og finne noen som kan være en faktisk støtte.
Håper noen svarer, jeg klarer ikke dette lengre. Vh, Heidi

Anonymkode: 3761d...f80

Fy faen så råtten ting å gjøre mot sitt eget barn. Man velger alltid sitt eget barn sin side i slike saker. Alltid!!