Behandlingstraumer (?)

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg har gjennom 17 år hatt store psykiske problemer og vært behandlet omfattende. Det er traumerelatert etter overgrepshistorikk i ungdomsår.

Dette innebærer blandt annet nærmere 300 innleggelser fordelt på to fulle opphold hos Modum Bad, somatiske og psykiatriske opphold. Planlagte, akutte, frivillige og tvangsinnleggelser. Hele pakken 😅 

Nå har jeg hatt flere gode stabile år, med en forverring de siste mnd. Har blitt avvist av DPS 7 (!!!!) ganger, og da fastlegen min gjennom hele livet gikk av med pensjon for snart et år siden raste korthuset fullstendig sammen. Jeg har gått til en helprivat psykolog, som er fantastisk, og nå trengte vi å legge meg inn for noen dager. 
 

Under innleggelsen får jeg flashbacks og utrolige angstanfall "ut av det blå" da jeg opplever å ikke bli sett, forstått og hørt. De møter min angst med behandlingsmetoder som var det første jeg ble møtt med for 17 år siden. Typ, Alimemazin, pusteteknikk, Seroquel osv. 

Jeg er livredd for å bli med på nye 15 år med behandlingshelvete uten noen mulighet for å påvirke dette. Og jeg er altså nå blitt livredd for hjelp, hjelpen jeg trenger. 
 

Er det noen som er kjent med tilsvarende problematikk? Angsten for behandlingen er mye verre enn selve traumene jeg kom i behandling for i første omgang 😢Finnes det hjelp for dette, eller er jeg stück her for alltid? 🤞🏻🫣

Anonymkode: d4384...762

[AnonymBruker]

Er du innlagt nå? Hva sier legen når du forteller om historikken din og hva som har fungert for deg tidligere?

Du har jo hatt flere stabile år nå. Det er ganske vanlig å få mindre tilbakefall (mindre som i tilbakefall som ikke varer lenge). Det betyr ikke at du er tilbake ved start. Du er ikke der du var for 17 år siden. Du har lært masse, utviklet deg masse. Jeg tror ikke du har grunn til å frykte 15 år med behandlingshelvete. Faktisk tror jeg det er helt usannsynlig.

Det at du blir bedt om å prøve metoder som ikke har hjulpet deg før må ikke nødt til å bety at de ikke vil hjelpe deg nå. Folk forandrer seg og behandling kan komme litt an på timing. Selv fikk jeg null hjelp av pusteøvelser, fikk heller litt panikk av det. Hvem er det som har stor nytte av det nå? Meg.

Selvfølgelig, hvis det er medisiner du ikke har hatt noen virkning av, eller som har gitt deg uheldige bivirkninger, så må du jo gi beskjed om det.

Du skal jo ikke være innlagt for bestandig og da skal du tilbake til den private psykologen. Du er ikke stuck for alltid. Det høres litt ut som en katastrofetanke? Snakk om hvordan du har det og hva du frykter. At du ikke føler at du blir hørt. Samtidig, prøv å kanskje sette døra på gløtt for at det kan være mulig at du kan få lindring av noe annet enn nøyaktig det som hjalp sist.

Anonymkode: 60d9a...8c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er du innlagt nå? Hva sier legen når du forteller om historikken din og hva som har fungert for deg tidligere?

Du har jo hatt flere stabile år nå. Det er ganske vanlig å få mindre tilbakefall (mindre som i tilbakefall som ikke varer lenge). Det betyr ikke at du er tilbake ved start. Du er ikke der du var for 17 år siden. Du har lært masse, utviklet deg masse. Jeg tror ikke du har grunn til å frykte 15 år med behandlingshelvete. Faktisk tror jeg det er helt usannsynlig.

Det at du blir bedt om å prøve metoder som ikke har hjulpet deg før må ikke nødt til å bety at de ikke vil hjelpe deg nå. Folk forandrer seg og behandling kan komme litt an på timing. Selv fikk jeg null hjelp av pusteøvelser, fikk heller litt panikk av det. Hvem er det som har stor nytte av det nå? Meg.

Selvfølgelig, hvis det er medisiner du ikke har hatt noen virkning av, eller som har gitt deg uheldige bivirkninger, så må du jo gi beskjed om det.

Du skal jo ikke være innlagt for bestandig og da skal du tilbake til den private psykologen. Du er ikke stuck for alltid. Det høres litt ut som en katastrofetanke? Snakk om hvordan du har det og hva du frykter. At du ikke føler at du blir hørt. Samtidig, prøv å kanskje sette døra på gløtt for at det kan være mulig at du kan få lindring av noe annet enn nøyaktig det som hjalp sist.

Anonymkode: 60d9a...8c0

Jeg er skrevet ut igjen etter fire døgn inneliggende. Det hører også med til historien at nåværende fastlege har tilbudt meg "enkle første-behandlings tips" som har gitt meg panikk, uten at jeg har skjønt hvorfor før nå i etterkant av innleggelsen. 
 

Jeg skjønner også at JEG har forståelse for alle årene og opplevelsene jeg har hatt gjennom behandlingen jeg har fått, problemet er at jeg ikke opplever at behandlingssystemet har det, om det gir mening? 😅 

Anonymkode: d4384...762

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er skrevet ut igjen etter fire døgn inneliggende. Det hører også med til historien at nåværende fastlege har tilbudt meg "enkle første-behandlings tips" som har gitt meg panikk, uten at jeg har skjønt hvorfor før nå i etterkant av innleggelsen. 
 

Jeg skjønner også at JEG har forståelse for alle årene og opplevelsene jeg har hatt gjennom behandlingen jeg har fått, problemet er at jeg ikke opplever at behandlingssystemet har det, om det gir mening? 😅 

Anonymkode: d4384...762

Det er langt ifra uvanlig at vi som har vært mange år i psykisk helsevern og har blitt behandlet på måter som mange ikke tror på før de er i situasjonen selv utvikle flere traumer enn det vi hadde i utgangspunktet. Med andre ord behandlingstraumer som du selv skriver og det er langt ifra bare noen katastrofetanker.

Anonymkode: ed414...ca3

[AnonymBruker]

Jeg har C-PTSD hvor behandlingen jeg har fått i helsevesenet er en del av begrunnelsen for diagnosen. Det meste av det er fra psykiatrien, men noe også fra somatikken, så forundrer meg ikke om du sliter med traumer du også fra ting du har vært igjennom. 
Jeg gruer meg til den dagen min fastlege går av med pensjon. Det er noen år til enda, men jeg forstår det også er tøft, og at korthuset raser da 💚 

Er det noen du kan snakke med om alt du har stått i i helsevesenet? Be om en dobbeltime hos fastlegen der dere snakker om tingene så den nye er mer innforstått med det du har vært igjennom? 

Jeg har litt traumebehandling nå, hvor vi også jobber med traumer fra helsevesenet, som det dessverre er litt for mange av. Jeg har også fått nye rundt meg, som dessverre trigger mye traumer, og jeg kommer på ting jeg har vært igjennom tidligere og det er tøft så jeg har forståelse for at det er vanskelig 💚

Anonymkode: a56e9...78c

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring med innleggelser selv, men henger meg på det noen sa over her: har du ikke opplevd det selv, så kan det være vanskelig å tro på det. Etter å ha fulgt med en god stund i dette miljøet, både av de som jobber der og brukere, så overrasker det meg ikke at folk går ut med flere traumer enn da de gikk inn...  Ingenting jeg ville anbefalt om du ikke må.  Amerikanske tilstander når det kommer til diagnoser og nesten helt tilfeldig hvilken du får avhengig av behandler. Ville holdt meg langt unna medisiner, det er apedop... Kjenn lovverk og rettighetene dine før du går inn. 

Anonymkode: d60d1...09c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det er langt ifra uvanlig at vi som har vært mange år i psykisk helsevern og har blitt behandlet på måter som mange ikke tror på før de er i situasjonen selv utvikle flere traumer enn det vi hadde i utgangspunktet. Med andre ord behandlingstraumer som du selv skriver og det er langt ifra bare noen katastrofetanker.

Anonymkode: ed414...ca3

Dette er min erfaring også. Dessverre. 

Anonymkode: 24267...845

[Arwen89]

Høres ut som du er redd for å bli forlatt i et system som ikke hjelper deg. 

Du kan si ifra om at du er redd for å si ifra om at det de tilbyr ikke hjelper, fordi du frykter at du blir overlatt til deg selv hvis du ikke tar i mot det som tilbys. Du kan være med og påvirke behandlingsløpet. Innleggelse er vel mest stabilisering? Husk at du har mye trygghet i privat behandling - der er du ikke avhengig av å kartlegge nytteverdi. 

[AnonymBruker]

Arwen89 skrev (44 minutter siden):

Høres ut som du er redd for å bli forlatt i et system som ikke hjelper deg. 

At systemet ikke hjelper, stemmer nok. Men jeg tror man kan bli passe desillusjonert og ødelagt av behandlingen, som gjør at man ikke ser seg selv for annet enn diagnose og "syk". Mange som sier det. Men det er et postivt tegn at folk har begynt å snakke om det, og enkelte er åpne om det på sosiale medier og etterlyser andre som vil stå fram. Det er bare et tidsspørsmål før det blir endringer, tror jeg. Husk at psykologer og psykiatere skal tjene penger de og, og er avhengig av at systemet opprettholdes.

Anonymkode: d60d1...09c

[AnonymBruker]

Arwen89 skrev (6 timer siden):

Høres ut som du er redd for å bli forlatt i et system som ikke hjelper deg. 

Du kan si ifra om at du er redd for å si ifra om at det de tilbyr ikke hjelper, fordi du frykter at du blir overlatt til deg selv hvis du ikke tar i mot det som tilbys. Du kan være med og påvirke behandlingsløpet. Innleggelse er vel mest stabilisering? Husk at du har mye trygghet i privat behandling - der er du ikke avhengig av å kartlegge nytteverdi. 

Det største problemet mitt nå er at jeg ikke får noen støtte eller behandling offentlig da de mener jeg har "brukt opp min kvote". Jeg er samtidig livredd for den hjelpen fastlegen (som ikke har forståelse, får ny nå 1. des) min tilbyr meg som krisehåndtering, og var helt lik i møte med både akutteam og under innleggelse sist nå. 
 

Innleggelsen sist var kun akutt og med stabiliserende fokus for å få bena under meg og som siste utvei for å redde liv. 
 

Jeg er bare så utrolig redd for å bli med karusellen en runde til uten å bli hørt for mine tidligere erfaringer, som var i en annen del av landet. 😢🫣

Anonymkode: d4384...762

[AnonymBruker]

Personlig ikke vært innlagt, men hadde en periode i ungdomsårene der jeg var regelmessig på skadelegevakten for å sy sår etter selvskading. Hadde noen fine møter, men ble altså møtt med så mye himling med øynene, sying uten bedøvelse osv fordi «jeg likte jobb ha vondt». Jeg følte meg altså så liten. Unngår legevakt den dag i dag, for alt det er verdt. 

Anonymkode: 30696...e68

[AnonymBruker]

Med forbehold om at vi er forskjellige mennesker som trenger forskjellige ting. 

Jeg har fått PTSD etter møtet med helsevesenet. Blitt utsatt for ulovlig tvangsbruk, menneskerettsbrudd og inhuman behandling, medisinske overgrep. Jeg har nå valgt å ikke ha noe med dem å gjøre. Selv om jeg i perioder kunne trengt innleggelse, så skyr jeg dem som pesten. Jo, det er vanskelig av og til. Men helt ærlig har jeg fått det mye bedre med å stole på meg selv og å hele traumene mine på egen hånd. Det anbefaler jeg jo absolutt ingen andre, du må gjøre det som gjør deg trygg. Men jo, jeg kan i alle fall forstå at du er redd helsevesenet. 

For meg har det vært viktig å innse at jeg kan anerkjenne hvor syk jeg er, hvor hjelpetrengende, hvor alvorlig det er OG holde meg vekke fra profesjonell hjelp. Jeg tror en del av meg tenkte at jeg måtte innlegges for at det skulle være alvor. Nå vet jeg at det er alvor selv om jeg ikke innlegges. Og jeg vet faktisk at det er ekstra alvor fordi jeg er ikke lenger villig til å risikere skadelig behandling. For hver dag jeg ikke har med helsevesenet å gjøre jo tryggere føler jeg meg i samfunnet. 

Anonymkode: ad6cc...7e6