Generasjonsbolig

[Gjest Gjest]

Aaaaargh! Vi er en familie som endelig har funnet drømmetomta vår. Vi bor nå veldig tett og lytt og vil bygge i landlige omgivelser. Vi er syltet i studiegjeld og har difor vurdert en bra stor utleieleilighet for å spe på økonomien.

Vi har også (vel, vi HAR i alle fall hatt) et godt og nært forhold til mine foreldre. De på sin side klarer ikke å holde sin store enebolig pga helse. Mor er veldig syk og kan i teorien falle fra i morgen (eller leve i 15 år til... Ingen vet).

Vi har tidligere pratet om hvordan vi kan samarbeide for å lette situasjonen for begge generasjoner. De kan bytte litt barnepass mot rimelig husleie, vi kan dele diverse kostnader osv. Vi har pratet om å sette opp tomannsbolig, rekkehus etc.

Problemet er at mor vingler hele tiden. Hun klarer ikke tenke rasjonelt og er ikke villig til å inngå kompromiss. De vil f.eks. ikke eie en mindre del av eiendommen enn oss (som er en familie på 4). Hun syns f.eks. at 90 kvadratmeter er altfor lite og "knotete", men krever samtidig at vi bør kunne dele et hus på f.eks. 230 kvadrat i to like deler, slik at vi som er familie på 4 skal klare oss på 115 kvadrat. Har vi avtalt møte med en husleverandør f.eks., trekker hun seg plutselig og finner ut at hun/de vil refinansiere og oppgradere sin egen bolig, leie ut en del og heller bli boende der.

Pga slik vingling hit og dit, holdt vi nesten på å miste tomta. Tomteselskapet var kjempesnill og ventet faktisk i 3 mndr før mannen min og jeg bare skar igjennom og kjøpte den alene.

Vel nå er det slik at vi ser at det beste for oss er en enebolig med en sokkelenhet på mellom 80-100 kvadrat. Men nå er det full skuffelse hos foreldrene mine. Hun vil ikke leie, det lønner seg ikke, dessuten vil hun aldri trives på så "bitteliten" plass. Hver eneste tegning vi legger fram blir kritisert nord og ned. Bare negative ting finner hun! Ikke en eneste leilighet under 140 kvadrat har hun funnet noe positivt ved! Hun ringer flere ganger for dagen og prøver å presse oss til å sette opp en tomannsbolig. Snakker om hvor dyr tomten er (ja, den er 1,6 mål så den var dyr, men ikke verre en markedet i dag tilsier), at vi kan dele tomtekostnader, utbyggingskostnader osv, og da vil vi få det så mye lettere. Og dette er jo vi forsåvidt enige i. Men... hva med den dagen hun kansje går bort? Eller om hun flytter om 3-4 år? Hun har et sterkt ønske om å tilbringe sine siste år i barndomsbyen (søsteren min, "favorittbarnet", bor der...) Vi har tilbudt at vi kan ordne med tomannsbolig dersom vi gjør det slik at vi kan løse dem ut for en rimelig penge når den tid evt. kommer. Men nei, da skal boligen selges til høystbydende. Det er forsåvidt forståelig sett fra deres synspunkt, men vi har altså investert i en stor og dyr tomt/bolig utenfor byen nettopp fordi vi er lei av å ha "fremmede" helt tett på oss hele tiden. Selger de, har vi på nytt "fremmede" naboer vegg i vegg.

Har lyst å bare gi beskjed om at vi gjør slik vi vil siden vi nå står som eiere på tomta. Men mor er ekspert på følelsesmessig utpressing, og jeg er typisk snill jente. Får høre hver dag hvor vanskelig de har det, klarer knapt å betale strømregninga, sliter med å klare å vedlikeholde alt pga helsa. Og så trist det er når eldre ikke kan få eie sin egen bolig, men bare må leie noe lite et eller annet sted og ikke kan nyte livet. Aaargh. Jeg har jo lovd at vi skal finne en bolig der vi kan ivareta alle sine behov.

Jeg er så lei. Skal jeg bare overlate dem til seg selv og tenke på meg selv. Har flere ganger foreslått ting hun/de kan gjøre for å bedre situasjonen, men det ser ut som hun venter på at vi skal ordne opp.

[Varja]

Høres ut som en vanskelig situasjon dere er kommet opp i. Hvis dere bygger sammen så tror jeg dere dere bør gå gjennom planen med en advokat og finne ut hvordan utgifter skal fordeles, hvordan dere kan løse ut foreldrene dine seinere og hvordan arveforholdene blir. Alt dette må settes opp i en skriftlig kontrakt der muligens også din søster er informert (sånt kan sikkert advokaten gi råd om). Kan bli veldig vanskelige situasjoner tror jeg utav uklarheter omkring arv og eierforhold.

Endret 1. april 2006 av Varja

[Orestes]

Høres ikke ut som en bosituasjon jeg ville gått inn i - samme hvor fornærmet og "såret" den andre part ble.

Men mor er ekspert på følelsesmessig utpressing, og jeg er typisk snill jente.

Dette lover ikke godt..

[Gjest Piper]

Jeg er helt enig med Orestes, og jeg hadde hellet leiet ut til fremmede fremfor å bo med foreldre som var som det der. Snakker å å bare lage problemer, og jeg tviler sterkt på at det blir bedre den dagen dere flytter inn.

Så i denne situasjonen hadde jeg vært ego, for slike mennesker ville jeg ikke dlet en bolig med. Får være så mye foreldre det bare vil, men det bør gå en grense hos alle.

[Gjest Gjest]

Tror jeg ville droppet planene, når det skal være så mye styr og ulike meninger i forkant.

[Cata]

Jeg ville heller ikke gått for den der, nei. Men hvis dere gjør det så bør dere få den seksjonert opp som i et vanlig sameie tror jeg. Forslaget om advokathjelp høres fornuftig ut. Bedre å ty til advokat før det blir noen uklarheter.

[Gjest Gjest]

Klok av skade kan jeg si; GLEM DET! Bygg hus som passer dere, lag leilighet og lei ut til folk du overhodet ikke kjenner eller har noe som helst forhold til.

Og drit langt i om noen blir sure. Det er livet ditt du planlegger!!! Lar du deg diktere inn i noe nå, så setter du snare på deg selv og da er helvete løs når det skjærer seg.

Lykke til med husbygging og ta først og fremst vare på mann og barn!

[Nabodama]

Klok av skade kan jeg si; GLEM DET! Bygg hus som passer dere, lag leilighet og lei ut til folk du overhodet ikke kjenner eller har noe som helst forhold til.

Og drit langt i om noen blir sure. Det er livet ditt du planlegger!!! Lar du deg diktere inn i noe nå, så setter du snare på deg selv og da er helvete løs når det skjærer seg.

Lykke til med husbygging og ta først og fremst vare på mann og barn!

←

Helt enig!

[Gjest Gjesta]

Enig med de andre! Det virker som om dere og dine foreldre har totalt ulike interesser og meninger om dette, og at kompromisser ikke er til å leve med i lengden. Så da er det vel bare å ta konsekvensene av dette og kjøre hvert deres løp.

Bestem dere (du og mannen din!), legg fram et tilbud dere kan leve med og la det være opp til dine foreldre om de vil slå til eller ikke. Sikker også lurt å tenke igjennom hvilke følelsesmessige press-taktikker du vil bli møtt med og hvordan du kan imøtekomme dem, og kanskje også jobbe litt med deg selv i fht å følelsesmessig takle kritik/surmuling og press fra de som står deg nær (foreldrene dine). Lykke til

[Nella]

Da jeg jobbet i hjemmesykepleien og ser det også nå på avlastningsplasser. Eksempel på eksempel av foreldre som bor i leilighet i samme hus som barna sine.

Har til gode å se et godt forhold av dette når foreldrene/foresatt blir syk. Det er for de fleste terrorisering (kaller jeg det) og stikking i samvittigheta til de unge. Og de blir bindt til huset, kan ikke dra på ferie, klarer ikke pga syk foreldre som ikke vil ha hjelp av andre.

Går rundt med konstant dårlig samvittighet.

Dere må ikke finne på å gjøre dette. Kjør deres eget løp og ta konsekvensen av en sur mor nå. For om hun er utpresser nå så vent til hun blir syk(ere) og trenger mer hjelp.

Og når de til slutt får hjelp er de ofte så slitne og lei den syke at det er ork alt sammen.

Tror nesten jeg ville motivert moren min til å flytte til det stedet hun drømmer om å flytte til. Hjulpet henne med å finne noe der som hun kan ha. Så mye lettere å komme på besøk, bli noen dager (leie seg inn på hotell om det er langt) og så dra hjem igjen.

Jeg er veldig glad i både mine egne foreldre og sambo sine, men ingen av de skal noen gang bo i mitt hus. Gjerne for noen dager, men ikke permanent.

[Gjest gjest1]

Dette blir det nok bare problemer av, men hvis dere gjør det så sørg for at dere står som eiere av hele boligen, ellers kan det fort bli problemer om noen år når en av foreldrene faller fra mht arv osv, det har ihvertfall vi opplevd.

Forøvrig helt enig med Kosemose.

Dessuten vil jeg anbefale dere å tenke igjennom konsekvensene av å ha foreldrene til en av dere i samme hus. Praktisk med barnepass etc, men det kan, som i vårt tilfelle, gå utover privatlivets fred og være ganske slitsomt i lengden.

Endret 1. april 2006 av Rosin

[Sun Mei]

Nei, dette må dere ikke finne på å gjøre.

det beste for deg og din familie er å bo på "en armlengdes avstand" fra dine foreldre.

Bygg hus som dere vil pg lei ut sokkelen - helst til fremmede mennesker.

La foreldrene dine enten fortsette å bo i sitt hus, eller selge det og kjøpe seg leilighet som står til din mors standard et helt annet sted enn der dere bor.

[Gjest Gjesta]

Enig med de andre. Glem hele greia, og gjør deres egen ting.

[Gjest Gjest]

Men mor er ekspert på følelsesmessig utpressing, og jeg er typisk snill jente.

Uansett hva du gjør så vil det i hennes øyne bli feil. Gjør derfor det som gavner deg best. Ikke la henne ødelegge deg og din familie, jeg har opplevd den type foreldre og lot det gå altfor langt - det er ikke noe godt.

[Moonchild]

Jeg tror faktisk at jeg ville sagt til henne at siden de har vinglet så fælt så er det umulig for dere å forholde dere til å eventuelt skulle kjøpe noe sammen med dem. Si at du har lagt deg baklengs og strukket deg så langt som overhodet mulig for å tilfredsstille dem, og at du føler at ingenting er bra nok, og at de overhodet ikke er villige til å ivareta andres behov enn sine egne. Legg så frem et tilbud til dem, som de får en viss stund til å vurdere om de vil godta eller ikke. Sett en frist, og gi beskjed om at hvis de ikke overholder fristen, så vil dere ikke ha noen avtale. Til slutt ville jeg sagt at årsaken til at dere velger den løsningen er at dere ikke ønsker å ødelegge forholdet dere i mellom. Og at du har et inderlig ønske om å stille opp, men uten at det bare er på deres premisser.

For øvrig er min erfaring at en som bedriver følelsesmessig utpressing må møtes med samme "våpen". Eller så må du sette hardt mot hardt.

Min mor luftet faktisk muligheten for en generasjonsbolig med meg. Jeg ga da klar beskjed om at det ikke var aktuelt for meg å bo i samme hus som svigermor, og at jeg derfor ikke ville sette min mann i den potensielt ubehagelige situasjonen det er å skulle bo i samme hus som sin svigermor. Det skjønte hun faktisk. (Og så sa jeg at hun gjerne måtte flytte i nærheten, men ikke så nærme at man ikke måtte ta på seg yttertøy for å komme på besøk).

Lykke til. Det er vanskelig å skulle forholde seg til foreldre som blit eldre, for de blir automatisk mindre fleksible med årene.

[Belit]

Hvis dette er så vanskelig allerede lenge før dere har en bolig å dele, kan jeg aldri tenke meg at det blir noe lettere dersom dere en gang ender opp med å dele bolig!

Dere har helt tydelig inkompatible boligbehov, og da er det ingen grunn til å bo sammen. Det er bedre at de blir litt sure nå, enn at forholdete dere i mellom skal bli surt hele resten av livet.

[Lemming]

Kjør ditt eget løp, og oppmuntre heller mor til å flytte til byen søstra di bor i. Å dele kostnader er vel og bra, men er det verdt det? Jeg må si meg enig med de over her, det lukter ingenting annet enn problemer av dette her..! Hvis hun er ekspert på følelsesmessig utpressing kommer det ikke til å bli noe bedre når dere bor under samme tak..

[Gjest Gjest]

Aaaaargh! Vi er en familie som endelig har funnet drømmetomta vår. Vi bor nå veldig tett og lytt og vil bygge i landlige omgivelser. Vi er syltet i studiegjeld og har difor vurdert en bra stor utleieleilighet for å spe på økonomien.

Vi har også (vel, vi HAR i alle fall hatt) et godt og nært forhold til mine foreldre. De på sin side klarer ikke å holde sin store enebolig pga helse. Mor er veldig syk og kan i teorien falle fra i morgen (eller leve i 15 år til... Ingen vet).

Vi har tidligere pratet om hvordan vi kan samarbeide for å lette situasjonen for begge generasjoner. De kan bytte litt barnepass mot rimelig husleie, vi kan dele diverse kostnader osv. Vi har pratet om å sette opp tomannsbolig, rekkehus etc.

Problemet er at mor vingler hele tiden. Hun klarer ikke tenke rasjonelt og er ikke villig til å inngå kompromiss. De vil f.eks. ikke eie en mindre del av eiendommen enn oss (som er en familie på 4). Hun syns f.eks. at 90 kvadratmeter er altfor lite og "knotete", men krever samtidig at vi bør kunne dele et hus på f.eks. 230 kvadrat i to like deler, slik at vi som er familie på 4 skal klare oss på 115 kvadrat. Har vi avtalt møte med en husleverandør f.eks., trekker hun seg plutselig og finner ut at hun/de vil refinansiere og oppgradere sin egen bolig, leie ut en del og heller bli boende der.

Pga slik vingling hit og dit, holdt vi nesten på å miste tomta. Tomteselskapet var kjempesnill og ventet faktisk i 3 mndr før mannen min og jeg bare skar igjennom og kjøpte den alene.

Vel nå er det slik at vi ser at det beste for oss er en enebolig med en sokkelenhet på mellom 80-100 kvadrat. Men nå er det full skuffelse hos foreldrene mine. Hun vil ikke leie, det lønner seg ikke, dessuten vil hun aldri trives på så "bitteliten" plass. Hver eneste tegning vi legger fram blir kritisert nord og ned. Bare negative ting finner hun! Ikke en eneste leilighet under 140 kvadrat har hun funnet noe positivt ved! Hun ringer flere ganger for dagen og prøver å presse oss til å sette opp en tomannsbolig. Snakker om hvor dyr tomten er (ja, den er 1,6 mål så den var dyr, men ikke verre en markedet i dag tilsier), at vi kan dele tomtekostnader, utbyggingskostnader osv, og da vil vi få det så mye lettere. Og dette er jo vi forsåvidt enige i. Men... hva med den dagen hun kansje går bort? Eller om hun flytter om 3-4 år? Hun har et sterkt ønske om å tilbringe sine siste år i barndomsbyen (søsteren min, "favorittbarnet", bor der...) Vi har tilbudt at vi kan ordne med tomannsbolig dersom vi gjør det slik at vi kan løse dem ut for en rimelig penge når den tid evt. kommer. Men nei, da skal boligen selges til høystbydende. Det er forsåvidt forståelig sett fra deres synspunkt, men vi har altså investert i en stor og dyr tomt/bolig utenfor byen nettopp fordi vi er lei av å ha "fremmede" helt tett på oss hele tiden. Selger de, har vi på nytt "fremmede" naboer vegg i vegg.

Har lyst å bare gi beskjed om at vi gjør slik vi vil siden vi nå står som eiere på tomta. Men mor er ekspert på følelsesmessig utpressing, og jeg er typisk snill jente. Får høre hver dag hvor vanskelig de har det, klarer knapt å betale strømregninga, sliter med å klare å vedlikeholde alt pga helsa. Og så trist det er når eldre ikke kan få eie sin egen bolig, men bare må leie noe lite et eller annet sted og ikke kan nyte livet. Aaargh. Jeg har jo lovd at vi skal finne en bolig der vi kan ivareta alle sine behov.

Jeg er så lei. Skal jeg bare overlate dem til seg selv og tenke på meg selv. Har flere ganger foreslått ting hun/de kan gjøre for å bedre situasjonen, men det ser ut som hun venter på at vi skal ordne opp.

←

Du sier selv at din mor er veldig syk og kan falle fra i morgen eller om 15 år. hun har det vel ikke helt enkelt da.

Om dere bygger tomannsbolig, så blir det el ikke helt enkelt å ta den i bruk selv senere? har selv en tomannsbolig.

i din mors tilfelle og ennes tilstand, så tror jeg nesten at jeg ikke har valgt noen av løsningene du har presentert.

Bare sånn på siden......vi med to barn skal klare oss på 115 kvadrat??? her jeg bor er det ganske vanlig standard på hus. Det gjelder seg usbankhus, blokkleiligheter 8som er mindre) og rekkehus. Altså, en ganske vanlig str på boplass for en fam på fire. Og ofte flere.

[Gjest Gjesta]

Du sier selv at din mor er veldig syk og kan falle fra i morgen eller om 15 år. hun har det vel ikke helt enkelt da.

Om dere bygger tomannsbolig, så blir det el ikke helt enkelt å ta den i bruk selv senere? har selv en tomannsbolig.

i din mors tilfelle og ennes tilstand, så tror jeg nesten at jeg ikke har valgt noen av løsningene du har presentert.

Bare sånn på siden......vi med to barn skal klare oss på 115 kvadrat??? her jeg bor er det ganske vanlig standard på hus. Det gjelder seg usbankhus, blokkleiligheter 8som er mindre) og rekkehus. Altså, en ganske vanlig str på boplass for en fam på fire. Og ofte flere.

←

Litt enig med denne gjesten jeg.

Du må også huske på at hvis dine foreldre skal være med på å betale for denne boligen, så må deres ønsker, krav og forventninger tas like stor hensyn til som det dere selv har. Du kan med andre ord ikke da forvente at de skal nøye seg med dårligere standard eller mindre plass enn dere selv - så lenge de er med på spleiselaget. Det kan jo være derfor moren din er vanskelig og vinglete - fordi hun ikke liker de hustypene eller de delingsforslagene som kommer opp?

Nei, kjør deres eget løp!

[Gjest Grønn]

Du må også huske på at hvis dine foreldre skal være med på å betale for denne boligen, så må deres ønsker, krav og forventninger tas like stor hensyn til som det dere selv har. Du kan med andre ord ikke da forvente at de skal nøye seg med dårligere standard eller mindre plass enn dere selv - så lenge de er med på spleiselaget. Det kan jo være derfor moren din er vanskelig og vinglete - fordi hun ikke liker de hustypene eller de delingsforslagene som kommer opp?

Nei, kjør deres eget løp! 

←

Men da må jo moren kunne si det! Og også komme med en mening om hvordan hun vil ha det og å stå for den meningen. Ikke vingle fram og tilbake etter humøret.

Er oppe i en lignende situasjon - der er ingenting godt nok av min hjelp, man må være tankeleser for gamla har fått det for seg at hun ikke skal "tigge" etter hjelp, likevel spør hun alle andre enn oss om hjelp. En dag skal det selges, neste dag ikke, ethvert forslag til løsning fra oss blir kritisert i hjel og er umulig å gjennomføre.

For ikke å bli gal i hodet og ødelegge min egen familie har jeg måttet gi opp, og først og fremst ta hensyn til men egen familie og sette min mor i andre rekke. Ta først og fremst hensyn til deg selv og din egen familie - få din mor litt på avstand - spesielt hvis du føler at hun motarbeider deg, og utøver psykisk press.

Lykke til