God kollega som ikke "får til" å gå ned i vekt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Går det ann å være så "blind" for egne vaner?

 

Anonymkode: 2d54e...bba

Ja, det går an. Faktum er at mange overvektige under rapporterer hva de faktisk spiser. Kanskje bevisst eller ubevisst.

Jeg har alltid fått høre av overvektige bekjente at jeg er heldig som kan spise så mye jeg vil uten å legge på meg. Men sannheten er det, at jeg spiser ikke like mye i løpet av en uke som de rundt meg som er overvektige. Dette ble jeg klar over en sommer når jeg ferierte på et lite sted med noen som sliter med vekta. Da kom forskjellene ganske tydelig fram både i forhold til mat og aktivitet.

Det sørgelige er jo at det er ekstremt vanskelig å reversere denne vanen når den først har satt seg. Kroppen, og ikke minst sinnet, VIL tilbake til denne belønnings mekanismen med mat. Skal man klare å forbli slank når man først har vært stor, må man lære å leve med et savn, og at noe mangler. Derfor er vel ikke suksess raten så stor dessverre. 

 

Anonymkode: 4fbf2...38f

[AnonymBruker]

Kombinasjonen periodisk faste, færre raske karbohydrater og fokus på rene råvarer (unngå ultraprosessert) vil få de aller fleste mennesker enkelt ned til en sunn vekt uten medisiner.

Anonymkode: 7993f...b63

[Hippogriff]

Jeg syns du tar riktig valg når du ikke påpeker noe av dette. Sannsynligheten er stor for at hun er veldig klar over hva hun gjør og konsekvensene av det. 

[AnonymBruker]

Hun får til, men hun er ikke motivert nok. Man trenger ikke være rakettforsker for å sette seg litt inn i kcalorier. Man trenger strengt tatt ikke telle dem engang, bare bli litt mer bevisst på dem.

Anonymkode: d0b79...5e4

[AnonymBruker]

 Neste gang kollegaen nærmer seg twistskålen og muffinsene tar du hen vennlig og bestemt i hånden og fører hen bort fra godsakene. 

Anonymkode: c1771...f4c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.11.2025 den 17.22):

Ja, det går an. Faktum er at mange overvektige under rapporterer hva de faktisk spiser. Kanskje bevisst eller ubevisst.

Jeg har alltid fått høre av overvektige bekjente at jeg er heldig som kan spise så mye jeg vil uten å legge på meg. Men sannheten er det, at jeg spiser ikke like mye i løpet av en uke som de rundt meg som er overvektige. Dette ble jeg klar over en sommer når jeg ferierte på et lite sted med noen som sliter med vekta. Da kom forskjellene ganske tydelig fram både i forhold til mat og aktivitet.

Det sørgelige er jo at det er ekstremt vanskelig å reversere denne vanen når den først har satt seg. Kroppen, og ikke minst sinnet, VIL tilbake til denne belønnings mekanismen med mat. Skal man klare å forbli slank når man først har vært stor, må man lære å leve med et savn, og at noe mangler. Derfor er vel ikke suksess raten så stor dessverre. 

 

Anonymkode: 4fbf2...38f

Kjenner meg godt igjen i dette. Nå sliter jeg selv med 10kg for mye, så jeg er i kategorien «lubben»,  men har ei venninne som er veldig overvektig. Da snakker vi i kategorien «klarer ikke gå lengre avstander uten å måtte sette seg ned og ta pause». Hun også lurte veldig på hvordan jeg kunne spise alt jeg ville uten å gå opp mer i vekt (jeg har vært 10kg overvekt i flere år) mens hun selv «gjorde alt» for å slanke seg. Jeg så jo hvordan det egentlig hang sammen når vi dro på ferier sammen, det var et konstant fokus på mat og når og hvor neste måltid skulle finne sted. Alltid en unnskyldning om at «nå måtte vi kose oss» samtidig som vi satte oss ned på fjerde kafeen for dagen. 

Anonymkode: 8beaa...609

[Blåttvann]

Det er bevist at overvektige folk undervurderer hvor mye de spiser. Mulig hun ikke skjønner hvor mye normal mengde mat og 2-300g ekstra godteri/chips utgjør for vekta. Hun spiser antakeligvis 1500/2000kalorier mer enn hun burde HVER DAG. Men hvordan skal du få henne til å plutselig bli interesserti å undersøke hva alle matvarer inneholder av kalorier? Og så få henne til å innse hva det gjør med vekta?

Men det er også mulig at hun er svært klar over eget overforbruk men bruker mat som følelsesregulering. Da hjelper det ikke en dritt hva du sier eller gjør. Hun skammer seg allerede og din kommentar vil bare gjøre det verre.

Du kunne kanskje sagt "det er fryktelig mye som frister her, herregud, sjekk hvor mye usunt som står fremme her'a. Det er vanskelig å holde seg unna, men må jo det for å ikke gå opp i vekt iløpet av denne uka, hehehe", eller noe. Da er det bare din opplevelse du snakker om. Men det er ganske gjennomskuelig og teit uansett.

 

Jeg har også to svært overvektige venninner. De er totalt blinde for det de spiser. Hun ene kan spise 3 donuts, mengder med sushi på sushirestaurant, pølse på Narvesen og en milkshake på Mækkern og når kvelden kommer spise middag og si "jeg orker ikke så mye mat, spiser ikke så mye jeg". Og så er det hånda langt ned i chipsposen og godteriskåla resten av kvelden... men fordi de spiser lite middag så er de småspiste ifølge dem selv. Jeg har prøvd å si ting som "vi var jo på Mækkern og buffet tidligere i dag da, så ikke så rart vi ikke orker så mye middag nå " eller "nei det er ikke så rart, det eneste vi har gjoet i dag er å spise", selv om jeg ikke spiste halvparten så mye på buffeten, pølse på Narvesen eller drakk milkshake, men det blir bare ledd bort. Total mangel på innsikt.

Endret 23. november av Blåttvann

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du får gjort så mye med dette, alle dine gode intensjoner til tross.  Så fremt din kollega kan lese og ikke har levd under en stein de siste 20 årene, har vedkommende garantert fått med seg alle gode råd om vektreduksjon både media og helsevesen kommer med.  Dagbladet og VG har jo artikler nærmest daglig i perioder.

Jo, hun sier ofte at hun ønsker å gå ned i vekt.  Er man en "flink" overvektig, sier man gjerne det.  Man har en tilstand som ikke er akseptabel - "men jeg lover at det er midlertidig, og skal jobbe med saken".  Det kan meget godt hende din kollega er obs på at du (og andre?) legger merke til hvor mye hun spiser, det ser ut til at folk følger med i detalj på sine overvektige venner, og at det blir en stressfaktor i seg selv.

Jeg har selv hatt BMI 42 og er sjeleglad for at jeg slapp tilbud om "å gå en liten tur" [for å få meg ned i vekt] eller råd om eksempelvis faste og spisevindu. I dag har jeg BMI 18,5* og har ikke fastet en eneste dag i løpet av hele slankekuren.  Ja, jeg er fullstendig bevisst på å si slanking og ikke "livsstilsendring".  Selv nå, når jeg har holdt vekta et par år, sier jeg at jeg slanker meg alle dager bortsett fra lørdag kveld 😉 Men det er meg, altså, og jeg skriver dette bare for å understreke at alle er ikke like, og det er flere veier til målet.  Min måte var lavkarbo og (etter hvert) trening, og små, hyppige måltider.

* Det var overhodet ikke meningen å gå ned til en såpass lav vekt, men jeg ble alvorlig syk og fikk en del kilo på kjøpet.

Jeg er for øvrig blant dem som aldri snakket om vekt med andre, og som forsynte meg veldig forsiktig når jeg ikke var alene, siden jeg hadde en mistanke om at folk fulgte ekstra godt med på hva overvektige spiste.  Trodde overhodet ikke jeg "lurte" noen, altså, og jeg var fullstendig og 100% klar over hvor mye for mye/feil jeg spiste.

 

Anonymkode: f1244...475