Jeg tror min partner har gitt opp på meg

[AnonymBruker]

Altså TS, jeg håper du leser dette: 

1) Hun sier tydelig at hun vil være sammen med deg. Tro på henne. 

2) Det er NORMALT å ha perioder i livet hvor man er drittlei av livet sitt, uten at det betyr at det er noe galt med menneskene man har rundt seg. Gi henne litt space og la henne finne seg selv nå som barna ikke trenger henne. 

3) Hun kan være i overgangsalderen. Det er tøft mentalt og kan gi nøyaktig de symptomene du beskriver. 

4) For mange vil tapet av en forelder være livsomveltende på mange måter. Man mister sitt anker i livet og den eneste som elsker deg betingelsesløst. Man er nå eldste generasjon i egen familie og ser brått sin egen alderdom og dødelighet. For meg tok det fem år å fordøye tapet. 

Helt ærlig synes jeg du er litt selvsentrert og klengete akkurat nå. Jeg forstår at du har behov, men du vinner mer på å gi henne space, skape arenaer der dere to har det gøy (terapi er det motsatte av gøy) og la henne komme seg gjennom dette. Vær der, men ikke mas. 

Anonymkode: 32361...278

[lash]

exictence skrev (35 minutter siden):

Så bra. Har du sagt det til henne da?

Ikke like tydelig som det du beskriver, jeg trår nok litt for varsomt.

Det må nok tydeligere kommunikasjon til.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Altså TS, jeg håper du leser dette: 

1) Hun sier tydelig at hun vil være sammen med deg. Tro på henne. 

2) Det er NORMALT å ha perioder i livet hvor man er drittlei av livet sitt, uten at det betyr at det er noe galt med menneskene man har rundt seg. Gi henne litt space og la henne finne seg selv nå som barna ikke trenger henne. 

3) Hun kan være i overgangsalderen. Det er tøft mentalt og kan gi nøyaktig de symptomene du beskriver. 

4) For mange vil tapet av en forelder være livsomveltende på mange måter. Man mister sitt anker i livet og den eneste som elsker deg betingelsesløst. Man er nå eldste generasjon i egen familie og ser brått sin egen alderdom og dødelighet. For meg tok det fem år å fordøye tapet. 

Helt ærlig synes jeg du er litt selvsentrert og klengete akkurat nå. Jeg forstår at du har behov, men du vinner mer på å gi henne space, skape arenaer der dere to har det gøy (terapi er det motsatte av gøy) og la henne komme seg gjennom dette. Vær der, men ikke mas. 

Anonymkode: 32361...278

Jeg har lest og må si at jeg har tenkt alt det du sier her. 

1) gikk du glipp av biten hvor hun sier at hun ikke elsker meg lengre? Eller skal jeg bare godta det.

2) Dette er helt sant, men livet må jo gå rundt. Per nå henger jeg i en tynn tråd, mens hun er ute å lever sitt paralelle liv.

3) det har jeg også tenkt på, at det er mange faktorer i bilde, men handling taler jo mer enn ord her eller?

4) Jeg har vært meget forståelsesfull og behjelpelig i alt jeg kan. 

At jeg er selvsentrert , kanskje. Men hvor lenge ville du ha vært i limbo og leve i en uvisshet om at partneren kan gå?

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

Cam03 skrev (12 minutter siden):

Etter at mamma døde så var det de i hennes generasjon som endret seg. De oppdaget plutselig hvor kort livet kunne være og ønsket å leve det på deres egne premisser. Men de valgte å  jobbe mindre, reise mer og tilbringe mer tid med familien.

Det at hun nå får muligheten til å realisere sine drømmer går dessverre på bekostning av hele familien. I hvertfall med tanke på hvor mye hun er borte. Hun stoler på at du ordner opp i fht barna, og det gjør du selvfølgelig, men hun ser nok ikke hva hun mister med dem selv.

Hun fortalte deg at hun ikke elsker deg lenger, men angrer på at hun har sagt dette og hun vil ikke miste deg.

Men nå er det sånn at du kan ikke redde dette forholdet alene. Hun må legge inn en innsats og vise at hun vil ha deg. Vise at hun ønsker å få tilbake kjærestefølelsene. Og for å gjøre dette så må hun sette av tid til dere. Gå på date, skravle, sitte i armkroken å se en serie/ film.. Noe som dere begge kan sette pris på.

Nå viser hun at det er praktisk å ha deg til å ta ansvar for familie og hjem, mens hun gjør som hun vil. Og du må nok, som flere har foreslått her, sette litt mer krav til henne. Spørre henne hva hun egentlig vil. Jeg skjønner at det er skummelt, men sånn som du har det nå så vet du jo ingenting.

Ja, takk. Det må nok til.

Takk for dine gode ord

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

"Gitt meg opp." 

Hun er kanskje lei av rollen som husmor med barnefødsler, omsorg, A4-liv og har tenkt at plutselig kommer døden som det gjorde med hennes mor og da har hun egentlig ikke opplevd noe spennende.

Du har kanskje blitt litt satt og liker best rolige dager hjemme.

 

Anonymkode: d627e...a94

Det er nok en kombinasjon av flere ting, men dette er nok en faktor ja 

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har lest og må si at jeg har tenkt alt det du sier her. 

1) gikk du glipp av biten hvor hun sier at hun ikke elsker meg lengre? Eller skal jeg bare godta det.

2) Dette er helt sant, men livet må jo gå rundt. Per nå henger jeg i en tynn tråd, mens hun er ute å lever sitt paralelle liv.

3) det har jeg også tenkt på, at det er mange faktorer i bilde, men handling taler jo mer enn ord her eller?

4) Jeg har vært meget forståelsesfull og behjelpelig i alt jeg kan. 

At jeg er selvsentrert , kanskje. Men hvor lenge ville du ha vært i limbo og leve i en uvisshet om at partneren kan gå?

Anonymkode: c082c...82c

Jeg tenker at hvis du et glad i henne, og er ikke villig til å skilles, må du holde slutte å klage og fortsette som før. Men ikke klag! 

Hvis det plager deg såpass så må DU bestemme deg for hva du vil gjøre videre. 

Hva hjelper det å klage og sutre hvis du ikke har tenkt å gjøre forandringer i din livssituasjon? 

Anonymkode: 222f5...eab

[AnonymBruker]

Jeg mente slutte å klage. Skrivefeil.

Anonymkode: 222f5...eab

[Vera]

Hvordan var livet deres før denne krisen, og før hun mistet sin mor? 
Hvordan var fordeling av arbeid, hvor mye tid brukte dere på hverandre, hvor mye snakket dere sammen, hvordan var sexliv osv? 
Om samlivet har vært dårlig i mange år, finnes det ikke en knapp man kan skru på, så blir alt glemt og ting fikset..det kreves hardt arbeid, og villighet til å anerkjenne problemer. 

[AnonymBruker]

Vera skrev (4 minutter siden):

Hvordan var livet deres før denne krisen, og før hun mistet sin mor? 
Hvordan var fordeling av arbeid, hvor mye tid brukte dere på hverandre, hvor mye snakket dere sammen, hvordan var sexliv osv? 
Om samlivet har vært dårlig i mange år, finnes det ikke en knapp man kan skru på, så blir alt glemt og ting fikset..det kreves hardt arbeid, og villighet til å anerkjenne problemer. 

Det var som sagt i orginal tråd, over tid falt vi i romkamerat fellen, drev familien AS veldig bra. 

Lite dates og intimitet, men snakket om alt og ingenting. 

Det har jo nok en innvirkning her, men jeg har tenkt at det går opp og ned, men vi elsker hverandre og vi løser det. 

Det har nok ikke blitt sett på slik fra hennes side, så ja. Det kreves hardt arbeid å komme tilbake, men per nå er det bare jeg som drar lasset.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg tenker at hvis du et glad i henne, og er ikke villig til å skilles, må du holde slutte å klage og fortsette som før. Men ikke klag! 

Hvis det plager deg såpass så må DU bestemme deg for hva du vil gjøre videre. 

Hva hjelper det å klage og sutre hvis du ikke har tenkt å gjøre forandringer i din livssituasjon? 

Anonymkode: 222f5...eab

Jeg syns da ikke jeg klager, jeg mener at alt kan løses om vi har kjærlighet og respekt som ett fundament. 

Per nå er vel ingen av de tingene tilstede, i mitt hodet.

Men ja, jeg kan ikke sitte å se på at mitt ekteskap ryker uten å vite at jeg har gjort alt jeg kan.

Anonymkode: c082c...82c

[Vera]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det var som sagt i orginal tråd, over tid falt vi i romkamerat fellen, drev familien AS veldig bra. 

Lite dates og intimitet, men snakket om alt og ingenting. 

Det har jo nok en innvirkning her, men jeg har tenkt at det går opp og ned, men vi elsker hverandre og vi løser det. 

Det har nok ikke blitt sett på slik fra hennes side, så ja. Det kreves hardt arbeid å komme tilbake, men per nå er det bare jeg som drar lasset.

Anonymkode: c082c...82c

Har du link til original tråd?

[AnonymBruker]

Vera skrev (4 minutter siden):

Har du link til original tråd?

Mente orginalinlegg

Anonymkode: c082c...82c

[Vera]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Mente orginalinlegg

Anonymkode: c082c...82c

Ok..men det sier jo svært lite om det jeg spør om..

Endret 3 timer siden av Vera

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg syns da ikke jeg klager, jeg mener at alt kan løses om vi har kjærlighet og respekt som ett fundament. 

Per nå er vel ingen av de tingene tilstede, i mitt hodet.

Men ja, jeg kan ikke sitte å se på at mitt ekteskap ryker uten å vite at jeg har gjort alt jeg kan.

Anonymkode: c082c...82c

Det er ikke noe du kan gjøre på egenhånd. Hun elsker deg ikke. Da er det ikke så mye mer å gjøre. Hun vil bare ha deg for at du er grei og ha, og hun vil ikke prioritere deg eller et "oss"... 

Hun kjører sitt eget løp, og det har hun nå vist deg. 

Vil du virkelig ha det sånn?

Setter du deg ikke selv høyere enn som så?

Er du som bestemmer hvordan du vil bli behandlet. Det verste er at dere faktisk er forbilder for barna.

Man har ikke bare ansvar for barn, man er også et forbilde og en rollemodell. Du viser og aksepterer overfor dem hva kjærlighet i praksis er. Det er dette som blir deres oppfatning av det, og det de tror er trygt og godt, og det er dette de kommer til å søke videre ubevisst i sine framtidige relasjoner...

Det er et veldig stort ansvar.

Anonymkode: 138fa...192

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Jeg skal prøve å holde det kort.

Sammen 17 år, gift 15.

Flinke foreldre, og alt ser nok bra ut utenifra.  Tidligere i år fikk jeg beskjeden at hun ikke elsker meg lengre, men er villig å jobbe med forholdet.
Vi begge falt nok i romkamerat fellen oppigjennom årene og tok hverandre for gitt. Hun mistet sin mor for noen år siden, og fikk en realisering om å leve mer.
Det gjør hun, uten meg og barna. Fostrer sine egne interesser, og lever sine drømmer.

Det er ikke problemet, problemet er at hun ikke er involvert i meg eller vårt forhold lengre.
Vi går i parterapi, men det er bare svar som "jeg vet ikke" eller "jeg er ikke der enda"
Jeg prøver så godt jeg kan å være den beste mannen hun kan få, men det ser ut som ingenting er godt nok.

Jeg tror også mitt naive syn på kjærlighet ikke hjelper heller, vi begge har våre ting - men jeg ser at jeg holder på bli utbrent.

Virker for meg som hun bare vil at ting skal bare gå tilbake som "før"  hun ga meg den beskjeden. Men i mitt hodet må det fiskes, ellers har jeg ingen grunnlag å stå på?
Jeg er ikke ute etter å peke på henne eller meg, for å si hvem sin feil det er.
Jeg vil bare leve med denne damen som jeg elsker for resten av livet, men slik vi har det i dag er ikke levelig.

Jeg er i vilrede.

Anonymkode: c082c...82c

Hun velger å ikke investere i dere, hun har tatt et valg å ikke investere i forholdet. Hun er passiv og feig. Å gå i parterapi kan innimellom være en måte å få frem at hun ikke ønsker mer eller få deg til å gå ut av forholdet evt håper hun passivt på at parterapi skal vekke noe men det er arbeidet dere gjør sammen som skaper samhold og ønske om å være sammen, ikke tid fra hverandre. Å være needy er ikke greia men man må investere tid og energi i hverandre. F.eks turer på the well sammen, dra på dansekurs eller turer på andre kurs som bringer et samhold og at dere har det moro sammen. Dere må helt klart bli bedre kjent igjen.

Virker som hun ikke ønsker å si at forholdet er over fordi hun ikke tørr. Livet er komfortabelt sånn det er pr nå. Eneste som evt kan vekke henne og hjelpe kanskje raskt i denne situasjonen er å stille henne til veggs der du står klar for å oppløse samboerskapet ved å flytte ut eller kreve at hun flytter ut. 

Endret 3 timer siden av Fighter83

[AnonymBruker]

Vera skrev (38 minutter siden):

Ok..men det sier jo svært lite om det jeg spør om..

Svarte jeg ikke deg på dine spørsmål, eller var det mere du lurte på?

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Det er ikke noe du kan gjøre på egenhånd. Hun elsker deg ikke. Da er det ikke så mye mer å gjøre. Hun vil bare ha deg for at du er grei og ha, og hun vil ikke prioritere deg eller et "oss"... 

Hun kjører sitt eget løp, og det har hun nå vist deg. 

Vil du virkelig ha det sånn?

Setter du deg ikke selv høyere enn som så?

Er du som bestemmer hvordan du vil bli behandlet. Det verste er at dere faktisk er forbilder for barna.

Man har ikke bare ansvar for barn, man er også et forbilde og en rollemodell. Du viser og aksepterer overfor dem hva kjærlighet i praksis er. Det er dette som blir deres oppfatning av det, og det de tror er trygt og godt, og det er dette de kommer til å søke videre ubevisst i sine framtidige relasjoner...

Det er et veldig stort ansvar.

Anonymkode: 138fa...192

Tenker på dette hverdag, jeg liker å tro at barna ikke ser det med voksen øyne.

Vi er kjærlig og gode med hverandre med barna tilstede, jeg tipper det hadde vært ett sjokk for de om det hadde røket til.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (12 minutter siden):

Hun velger å ikke investere i dere, hun har tatt et valg å ikke investere i forholdet. Hun er passiv og feig.

Jeg er enig.

Fighter83 skrev (12 minutter siden):

Å gå i parterapi kan innimellom være en måte å få frem at hun ikke ønsker mer eller få deg til å gå ut av forholdet evt håper hun passivt på at parterapi skal vekke noe men det er arbeidet dere gjør sammen som skaper samhold og ønske om å være sammen, ikke tid fra hverandre.

Jeg har vært inne på tanken, at det er for show. Bare for å si at man har vært i parterapi 

 

Fighter83 skrev (14 minutter siden):

Virker som hun ikke ønsker å si at forholdet er over fordi hun ikke tørr. Livet er komfortabelt sånn det er pr nå. Eneste som evt kan vekke henne og hjelpe kanskje raskt i denne situasjonen er å stille henne til veggs der du står klar for å oppløse samboerskapet ved å flytte ut eller kreve at hun flytter

Som flere har nevnt her, så må jeg nok stille krav og sette grenser på hva som er greit.

 

Takk for bra innlegg og innsikt

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Tenker på dette hverdag, jeg liker å tro at barna ikke ser det med voksen øyne.

Vi er kjærlig og gode med hverandre med barna tilstede, jeg tipper det hadde vært ett sjokk for de om det hadde røket til.

Anonymkode: c082c...82c

Tro meg,  barna har fått med seg mye 

Anonymkode: 8cf96...f3f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Tenker på dette hverdag, jeg liker å tro at barna ikke ser det med voksen øyne.

Vi er kjærlig og gode med hverandre med barna tilstede, jeg tipper det hadde vært ett sjokk for de om det hadde røket til.

Anonymkode: c082c...82c

Da er du veldig naiv. Barn får med seg ofte mer enn voksne ubevisst...

Likevel kan det komme som et sjokk, for de tror det er normalen, og at det er slik det skal være...

Koblingen mellom det bevisste og ubevisste kognitivt. 

Det kan faktisk gi utslag og komme til uttrykk i andre situasjoner. Det har jeg opplevd mange ganger. Det gjelder å være oppmerksom og våken. Barn er sensitive.

Anonymkode: 138fa...192