Jeg tror min partner har gitt opp på meg

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må roe ned med blomster, ta tid til deg selv. Tren eller gjør noe. Noe som gjør at hun må ta litt ansvar hjemme, og at du får noe annet enn henne å konsentrere deg over. Ta en pause fra det som ikke fungerer og oppleves som mas for henne.

Trekk deg litt tilbake og bli mindre tilgjengelig. Det du gjør nå fungerer ikke. Du må bli litt mer spennende og la henne kjenne på alenetid i huset. 

Ta litt tiden til hjelp. Ting har en tendens til å skje, man blir mer sårbar og trenger hverandre, og da er du der. Sørg for at du står sterkt og er stødig. Skap litt spenning. Gi et komplement. Ikke vær needy når hun trekker seg unna.

 

Anonymkode: 583d2...d16

[Rødvinsfilosofen]

«Fostrer sine egneinteresser, og lever sine drømmer.»

Hva betyr egentlig dette, i 40-50-årene?

Trener hun til triatlon, hopper i fallskjerm, reiser på interrail og deltar på sexklubber i Berlin?

Baker hun surdeigsbrød, deltar på gruppetimer på SATS, går på soppkurs og deltar på «Sipp & Strikk» 🧶🍷 ?

Hvor «hæla i taket» snakker vi? 😅

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Trekk deg litt tilbake og bli mindre tilgjengelig. Det du gjør nå fungerer ikke. Du må bli litt mer spennende og la henne kjenne på alenetid i huset. 

 

Utifra dynamikken vår, vil jeg tippe at hun blir fornøyd med det og vi er rett tilbake i romkamerat-modus.

Jeg har gjort det tidligere, og jeg er kanskje i ytterpunktene.
Det er jo selvfølgelig det med å finne balansen, som er uhyre vanskelig.
Jeg har jo nevnt tidligere, at hun har gitt beskjed om at hun ikke elsker meg lengre.

Og om vi skal prøve å få dette til å fungere, burde man vel prøve å rette oppigjen litt tillit? eller er jeg helt på viddene.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

Rødvinsfilosofen skrev (12 minutter siden):

«Fostrer sine egneinteresser, og lever sine drømmer.»

Hva betyr egentlig dette, i 40-50-årene?

Trener hun til triatlon, hopper i fallskjerm, reiser på interrail og deltar på sexklubber i Berlin?

Baker hun surdeigsbrød, deltar på gruppetimer på SATS, går på soppkurs og deltar på «Sipp & Strikk» 🧶🍷 ?

Hvor «hæla i taket» snakker vi? 😅

Var vel ikke TS som skrev det, men det som var nevnt var hyppige jenteturer, og all-in på lokal teater (120-160) forestillinger i året.

Anonymkode: c082c...82c

[MizzVic]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det resonnerer fint det, kanskje jeg er han fyren.

Og når det gjelder at "hun ikke vet", så vet jeg også at det er tull.

Hun har sagt lignende ting som, "kanskje vi vil forskjellige ting, jeg vil oppleve ting, mens du er fornøyd med å være far hjemme."
Eller "vi har kanskje vokst fra hverandre"
Det er vel bare hennes måte å si at hun ikke vil mer, eller vil at jeg skal reagere på det og ta tak. 
Men konkret kommunikasjon er vanskelig å få, siden vi har startet med å prøve å fikse ting.

Anonymkode: c082c...82c

Det der er veldig konkret.

Du er kjedelig og er fornøyd med å være hjemme.

Hun vil oppleve ting, og kunne ha en partner å oppleve ting med, evt bare dele det med.

Mange som liker seg hjemme, har ofte få interesser utenom og. Så samtalene med de blir litt sånn...hus og hage.

Du skriver kona driver med teater.

Hadde det vært motsatt, at du kom hjem og hadde spilt teater med flere, kanskje litt andre spennende damer. Profesjonelt selvfølgelig.

Så hadde du opplevd noe, du kunne delt litt. Kanskje du hadde kommet hjem glad, og hatt en bra scene.

Da kunne hun følt på litt stolthet, bittelitt sjalusi over at andre fikk tiden din og trivdes i ditt selskap. Da kunne hun satt litt mer pris på at det faktisk er dere.

En partner som mangler driv, blir som ett anker i livet. Holder igjen.

Man må ikke være fryktelig spennende, men en hjemmekjær mann som er aktiv i barnas idrett, bare det kan være nok. 

Pusle hjemme og å gå til psykolog, mens man er dott etter kona. Det er turn off. Dessverre.

[AnonymBruker]

MizzVic skrev (3 minutter siden):

Mange som liker seg hjemme, har ofte få interesser utenom og. Så samtalene med de blir litt sånn...hus og hage.

Du skriver kona driver med teater.

Hadde det vært motsatt, at du kom hjem og hadde spilt teater med flere, kanskje litt andre spennende damer. Profesjonelt selvfølgelig.

Ja, det er vel det som er dynamikken. Kreativ kone, "kjedelig mann"

At jeg kom inni livet hennes, når hun trengte ro og stabil mann. Og nå har du fått en oppvekker som tilsier at jeg ikke matcher hennes nye visjon for hvordan livet skal leves.

MizzVic skrev (6 minutter siden):

en hjemmekjær mann som er aktiv i barnas idrett, bare det kan være nok. 

Det er jo lov å håpe. Det er vel alt jeg har.
 

 

MizzVic skrev (4 minutter siden):

Pusle hjemme og å gå til psykolog, mens man er dott etter kona. Det er turn off. Dessverre.

Det er vel cause and effect, etter hun ga beskjed om hun ikke følte det samme lengre og ikke elsket meg.
Det har ikke vært en standard, snarere tvert i mot.

 

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Knallhard tilbakemelding, du treffer den dypeste frykten som jeg har i de verste stunder.

Anonymkode: c082c...82c

Jeg vet at jeg var knallhard. Du må ikke høre på hva konen din sier, men hva hun gjør. Handlingene snakker for seg selv.

At du er kjedelig? Vet ikke. Jeg hadde følt meg heldig hvis jeg hadde blitt elsket av en mann slik du elsker konen din. Det er ingen turnoff. Jeg har en slik mann hjemme. Det finns kvinner som elsker menn som elsker de tilbake.

Men du kan ikke styre følelsene til konen din. Dessverre. Selv om du er fin og sårbar så er det ikke sikkert at hun liker deg. Hun har lært seg å leve i dette forholdet deres ved å ikke være med på noe felles. Det som hadde vekket henne er kanskje ....sjalusi..men er usikker på om det ikke slår feil ut og ting blir verre. Oftest sjalusi kan utløse en reaksjon ...

 

 

 

Anonymkode: 222f5...eab

[AnonymBruker]

Kan du ikke bli med på lokalteateret og se om det er noe du kunne tenke deg å drive med der? Må ikke være skuespill. Er jo også lys, kostyme, rekvisitter, scenografi, salg av billetter, grafisk arbeid med reklameplakater med mer. Det er kjempesosialt. 

Anonymkode: f8cef...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

At du er kjedelig? Vet ikke. Jeg hadde følt meg heldig hvis jeg hadde blitt elsket av en mann slik du elsker konen din. Det er ingen turnoff. Jeg har en slik mann hjemme. Det finns kvinner som elsker menn som elsker de tilbake.

 

Takk for det i det minste - Det er en forferdelig vanskelig situasjon å være i.

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kan du ikke bli med på lokalteateret og se om det er noe du kunne tenke deg å drive med der? Må ikke være skuespill. Er jo også lys, kostyme, rekvisitter, scenografi, salg av billetter, grafisk arbeid med reklameplakater med mer. Det er kjempesosialt. 

Anonymkode: f8cef...72b

Det er jo valgets kval, og ikke følge opp barna på idrett  eller prøve å involvere meg i hennes verden. Om jeg er velkommen.

 

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg gjør alt det jeg kan jeg, leser bøker, endrer måten jeg prater og håndterer konflikter. 

Tar egentlig mesteparten av huslige ting, sender meldinger, kommer uanmeldt med blomster, prøver å endre mønsteret vi har havnet i. Som sagt på vei til å bli utbrent. 

At ting er vanskelig for hun, men mangel på kommunikasjon er drepende. Hodet mitt er overalt, jeg føler meg nedprioritert og usynlig, venter egentlig bare på at hun finner seg en annen og knuser meg.

Anonymkode: c082c...82c

Hvordan har du pratet og håndtert konflikter, siden du må endre på dette? 

Anonymkode: d59e5...d4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan har du pratet og håndtert konflikter, siden du må endre på dette? 

Anonymkode: d59e5...d4e

Jeg kan jo bare snakke for megselv, men vi har lignende stil.
Jeg er konfliktsky og har ikke reagert bra på kritikk.  Ble defensiv og stengte ned, dette har jeg jobbet med.
Og det er jo det jeg får igjen nå, som jeg prøver å ha en åpen og ærlig dialog på det som skjer.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

Oss kvinner prøver å holde ut i forholdet mens dere stenger ned. Kald mot kald. Jeg tenker så lenge konen krangler og maser, er det fortsatt liv i forholdet. Verre når de blir kalde og uinteresserte. I sånne situasjoner er det bedre å skilles, skilles som venner enn å fortsette i dette forholdet. Barna lærer at det er slik skal forholdet være mellom mor og far. Ikke sunt.

Istedenfor å la deg selv bli demaskulinisert, gjør deg selv klar for et liv uten henne. Det tar sikkert mange år, men det er verdt. Hvor mange år skal du bruke på å overtale noen til å like deg? I tillegg så må du gjøre mye hjemme, for at hun skal drive med hobbyene sine. Det er galskap!

Hvis hun blir alene så må hun drive med hobby når barna er hos deg og hun må stille opp for ungene selv. Barna hadde sett mer til mor da. 

Kanskje.....du kunbe avtale noe når hun skal på teateret og se reaksjonen hennes? Prøv i måned, vær like mye ute. Ikke kom hjem etter jobb og ikke svar når hun ringer. Du får si at du er opptatt. 

 

Anonymkode: 222f5...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje.....du kunbe avtale noe når hun skal på teateret og se reaksjonen hennes? Prøv i måned, vær like mye ute. Ikke kom hjem etter jobb og ikke svar når hun ringer. Du får si at du er opptatt. 

Jeg forstår vinkelen, men det er jo smålig.
Du sier dere som kvinner, reagerer dere på slikt?

 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hvis hun blir alene så må hun drive med hobby når barna er hos deg og hun må stille opp for ungene selv. Barna hadde sett mer til mor da. 

Ja, det er jo bare noe hun kan tilate seg å drive med pga hun har meg i ryggen.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg forstår vinkelen, men det er jo smålig.
Du sier dere som kvinner, reagerer dere på slikt?

 

Ja, det er jo bare noe hun kan tilate seg å drive med pga hun har meg i ryggen.

Anonymkode: c082c...82c

Småligere å drive med teater over 100 dager i året. Hun behandler deg som drit. Og du tåler det. Derfor gjør hun det. Så lenge du godtar dette, fortsetter hun med det. Hun styrer deg med jernhånd, hun er sjefen i forholdet. Du godtar å leve med henne uten hennes kjærlighet. Hun har vært ærlig og sagt det. Hun har ren samvittighet. Du godtar det. Hun er smålig. Tipper andre kvinner hadde satt pris på alt du gjør hjemme. 

 

Anonymkode: 222f5...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Det er jo valgets kval, og ikke følge opp barna på idrett  eller prøve å involvere meg i hennes verden. Om jeg er velkommen.

 

Anonymkode: c082c...82c

Hva innebærer det å følge barna til idrett? Er det ikke mulig å avtale med andre foreldre at kjøring går på omgang? 
 
Har du snakket med din kone om dette? Hvorfor tror du at hun ikke hadde ønsket at du skulle bli med? 

Anonymkode: f8cef...72b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ja, det er jo det. De få gangene jeg har utfordret på dette, sier hun at hun ikke vil miste meg og ikke kan se for seg ett liv uten meg. Men noe handling og endring skjer ikke.

Det er jo også en maktubalanse her, siden hun vet hvor hun har meg og jeg aner ikke hva som skjer fremover.

Anonymkode: c082c...82c

Dette svaret, som jeg skrev da tråden var på side 1, forsvant før i dag, da det var problemer med cloudflare. Nå kom det opp igjen. Poster derfor hele jeg skrev da - og tilføyer noen kommentarer etterpå, siden jeg nå har lest svarene du har fått i ettertid, Ts.

 

Neste gang i parterapi ville jeg spurt henne flere spørsmål.

Hun sier hun ikke elsker deg - hvorfor vil hun da fortsette å jobbe for forholdet?

Hun sier hun ikke vil miste deg - hvorfor vil hun ikke miste deg, når hun ikke lenger elsker deg?

Hvis hun ikke elsker deg, men heller ikke kan se for seg et liv ute deg - hvorfor vil hun fortsette forholdet til en mann hun ikke elsker?

Da hun sa hun ikke lenger elsker deg, men var villig til å jobbe med forholdet - hva mente hun med det? Hvordan er hun villig til å jobbe med forholdet når hun ikke er villig til å bruke tid sammen med deg og barna, men er mer opptatt av å "realisere seg selv"?

 

Det at hun endret seg så mye etter morens død kan bety at hun ikke egentlig har bearbeidet sorgen etter moren, spesielt siden endringene kom såpass raskt etterpå (får jeg inntrykk av). I så fall kan det være at hun ikke bare ønsket og trengte å gjøre mer for seg selv, men at det er minst like mye å rømme fra egen ubearbeidede sorg over moren. Det er mulig at begge deler kan skje samtidig. Jeg ville forsøkt å grave litt mer i det med sorgen etter hennes mor i parterapien også, siden det var etter morens død hun endret seg så mye. Jeg ville også spurt om det vil hjelpe hennes sorg over moren at hun nå over år har distansert seg så mye fra deg (og barna) at hun også skyver deg unna og nå står i reell fare for å miste deg og familien også? 

Og jeg ville nok også ha sagt at du elsker henne, men at du ønsker å høre hennes svar på hvorfor du bør fortsette å jobbe for forholdet, når det er hun som sier hun ikke elsker deg og det er hun som har distansert seg fra deg og familien?

Og jeg ville spurt hvordan hun tenker seg å ev. finne tilbake til hverandre hvis hun ikke ønsker å bruke tid sammen med deg for å finne tilbake til kjæresteforholdet, hvordan har hun tenkt at dere skal greie det hvis dere ikke skal gjøre gode ting sammen, ikke bruke tid sammen som kjærester? Og, hva er hun i praksis villig til å gjøre for å jobbe med forholdet fremover, helt konkret - hvor mye tid er hun villig til å sette av til familien, til deg, til å gjøre ting sammen som kjærester?

Jeg holder fremdeles en knapp på at dette kan være forårsaket av en ubearbeidet sorg over hennes mor, så jeg ville vist noe tålmodighet fremdeles, hvis det viser seg at det stemmer. Stemmer det ikke så er det en merkelig endring hos henne likevel, hvor hun skulle realisere seg selv så mye at hun samtidig valgte bort mann og barn - og da ville jeg kommet til bunns i hvorfor hun gjør det, for det virker også å være atypisk etter såpass mange år hvor dere tilsynelatende hadde det bra.

Oppi dette må selvfølgelig du også vise at du reflekterer over din egen rolle i forholdet før hennes mor døde. Var du tilstede i familien, nok tilstede og delaktig og tok din del av arbeidet? Viste du at du satte pris på henne? Hva gjorde du for å opprettholde kjæresteforholdet deres i de årene med småbarn? Tok du henne for gitt på samme måte som hun nå tar deg for gitt? Har du i så fall innsett dette og oppriktig beklaget til henne og fortalt henne alt du setter pris på ved henne? Om du tok henne for gitt, hva er du villig til å gjøre for å finne tilbake til hverandre? Om og hvordan du stilte opp for henne da hennes mor ev. var syk og da moren døde og tiden etterpå spiller nok også inn her.

Siden hun tross alt er villig til å gå i parterapi med deg, så tenker jeg at det kan være et håp. Det er fort gjort å tenke at det ikke har en hensikt siden hun bare sier "jeg vet ikke", men jeg tror det også er i de "jeg vet ikke"-utsagnene hennes at de faktiske svarene finnes. Er det ubearbeidet sorg så er det ikke sikkert hun selv er klar over det fordi hun kastet seg ut i "selvrealisering" for å døyve sorgen, eller det kan være hun er redd for å kjenne på sorgen igjen og kanskje også føler hun ikke "har rett" til det når det begynner å bli såpass lenge siden moren døde. Det kan til og med pga. ubearbeidet sorg ligge en irrasjonell frykt for å miste deg og familien, og at det er lettere for henne å stenge av følelser i tilfelle hun skulle miste deg/familien. Slike (ev.) ubearbeidede følelser kan henge ved en resten av livet og sabottere hvis man ikke bearbeider det på en måte som gjør at man fungerer relasjonelt til sine nærmeste igjen. Det kan være det kan være lurt at dere begge to tar en eller flere timer alene med parterapeut innimellom timene dere har sammen, for det kan komme frem ting enklere på den måten enn når begge to er sammen.

Lykke til! ❤️

 

 

Etter å ha lest hele tråden, så står jeg for det over. Men din kone er blitt enda mer ekstrem enn jeg hadde inntrykk av. Hun har 110-160 dager med teaterforestillinger pr. år. I tillegg til det er det uker med prøver forut for hvert nye stykke. I tillegg til dette har hun jentekvelder og jenteturer. Det vil si at hun trolig er hjemme maks 1/3 av året, hjemme med deg og barna. Det tenker jeg er ganske ekstrem "selvrealisering". Og jeg tenker at det mer enn selvrealisering er flukt, flukt fra seg selv og sine egne følelser først og fremst.

Jeg reagerer også på at din kone i parterapi har sagt at hun angrer på at hun i vår fortalte deg at hun ikke elsker deg, at hun ønsker at ting var "som før hun sa dette". Dette ville jeg tatt opp igjen i parterapien. Javel, hun angrer på at hun sa hun ikke elsker deg - betyr det at hun egentlig elsker deg likevel, eller betyr det at hun ikke elsker deg nå heller, men bare ikke liker at du sier at dere ikke kan leve sammen uten at det er gjensidig kjærlighet? Og, hvis hun sier at hun egentlig ønsker at ting skal være som før hun sa noe - betyr det at hun er villig til å være mer med familien, følge opp barna bedre og være tilstede for barna og deg, være en mer tilstedeværende kjæreste for deg, eller vil hun bare tilbake til at du fikset alt med hus, hjem og barn slik at hun kan gjøre akkurat det hun selv vil?

Hun har også sagt i parterapi noe slikt som at hun ønsker å oppleve noe, du er fornøyd med å bare være hjemme. Da ville jeg spurt henne om hun er villig til å ta sin del av husarbeid, sin del av ansvaret for barna slik at du kan få tid til å gjøre mer ting som du kunne tenkt deg å gjøre (trene, være sosial, drive med hobby). Jeg ville spurt henne rett ut om hun mener det er riktig at du blir utbrent av å jobbe og ta alt hjemme og følge opp det aller meste med barna, mens hun selv knapt er tilstede mer enn 1/3 av året, og jeg ville spurt henne når hun har tenkt å ta sin del av ansvaret for hus, hjem, barn? Og jeg ville spurt om hun er villig til å kutte ned på noe av det som okkuperer henne 2/3 av året for å bruke tid sammen med deg og jobbe for forholdet, og familien?

 

Jeg vet ikke om det er ubearbeidet sorg eller om din kone har andre problemer med seg selv. Men måten hun i realiteten rømmer fra familien og sitt ansvar som mor, sitt ansvar for felles hjem og eiendom, sitt ansvar som kjæreste - det ligger noe bak. Hadde jeg vært deg ville jeg satt hardt mot hardt på akkurat det, for hun vet nok hva problemet er. Om hun er villig til å gjøre noe med det, det er en annen sak.

Derfor ville jeg også ha blitt veldig direkte om hennes tanker på hva hun er villig til å gjøre for å jobbe for forholdet, hva hun er villig til å endre, hvor mye hun er villig til å delta i familielivet, med barna, med deg som kjæreste? Jeg ville sagt at det er uaktuelt å gå tilbake dit dere var før hun sa fra om at hun ikke elsker deg - enten finner dere tilbake til hverandre og kjæresteforholdet og de dype følelsen, prioriterer hverandre og deler naturlig på alt ansvar, eller så er det slutt. 

Og apropos om det blir slutt - hvor mye samvær tenker hun da at hun ønsker å ha med barna? Med det livet hun velger å leve i dag så har hun knapt tid til å ha barna 30 %, trolig mindre all den tid hun er opptatt så mange kvelder. Så, hvordan tenker hun gjøre dette?

Dette er spørsmål du som partner bør kunne kreve at hun svarer på i parterapi. Fortsetter hun å si at hun ikke vet, da hadde jeg konkludert med at det ikke har noen hensikt å gå der lenger, all den tid hun ikke er villig til å være hverken åpen eller ærlig, og da er det like greit å gå til mekling.

 

(Ikke at det er noe som egentlig endrer på noe, men all den tiden hun påstår å bruke med teateret, det skurrer, så lenge hun ikke er profesjonell skuespiller som får betalt for jobb der. Da er spørsmålet - er det egentlig teater hun holder på med hele tiden hun sier hun øver og deltar i forestillinger?)

 

Du skriver et sted at du er konfliktsky. Det må du nå bare kvitte deg med, du må bli direkte, for du har ikke lenger noe å tape på å være direkte, men du har personlig veldig mye å tape om du fortsetter å humpe avgårde i dette dysfunksjonelle forholdet som knapt kan kalles et forhold lenger.

 

Ellers - all ære til deg som tar så mye ansvar, og som har et så bevisst forhold til det å følge opp barna dine. Det at du følger opp barna dine så mye som du gjør, det er det du som vinner utrolig mye på. Du viser deg som den som de kan stole på, den som er interessert, den som stiller opp, og det vil de se også når de blir voksne. (Men du bør slutte å gjøre alt hjemme, få kona til å bidra med sin del slik at du ikke blir utbrent! Vil hun ikke har du det faktisk bedre uten henne, og ungene vil også slippe å få en far som blir utbrent fordi mor skal "realisere" seg selv mens hun tar mann og barn for gitt, kjekt å ha, men ikke noe hun vil bruke tid og energi på/med...

 

❤️

Anonymkode: 83513...f35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Det resonnerer fint det, kanskje jeg er han fyren.

Og når det gjelder at "hun ikke vet", så vet jeg også at det er tull.

Hun har sagt lignende ting som, "kanskje vi vil forskjellige ting, jeg vil oppleve ting, mens du er fornøyd med å være far hjemme."
Eller "vi har kanskje vokst fra hverandre"
Det er vel bare hennes måte å si at hun ikke vil mer, eller vil at jeg skal reagere på det og ta tak. 
Men konkret kommunikasjon er vanskelig å få, siden vi har startet med å prøve å fikse ting.

Anonymkode: c082c...82c

Oj, akkurat som jeg leser om meg selv.

Jeg sa slike ting også til mannen. At vi ville ulike ting, vi var for ulike som personer, vi passet ikke sammen lenger osv. Vet ikke hvordan du reagerer på utsagnene hennes,men mannen min skjønte det ikke. Han mente at det var noe feil med meg og at det var jeg som måtte skjerpe meg. Han ville fortsatt gjøre som vi alltid hadde gjort, ikke forandre på noen ting. Var ikke villig til å gjøre en innsats eller kjempe for at vi skulle ha det bra. Jeg sa at hvis vi skal overleve dette, må vi gå i samme retning. Vi må finne en ny vei sammen. Men ikke søren om han var interessert i det, så det gikk som det gikk. Han ble en eks.

Anonymkode: 62f4f...6f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Utifra dynamikken vår, vil jeg tippe at hun blir fornøyd med det og vi er rett tilbake i romkamerat-modus.

Jeg har gjort det tidligere, og jeg er kanskje i ytterpunktene.
Det er jo selvfølgelig det med å finne balansen, som er uhyre vanskelig.
Jeg har jo nevnt tidligere, at hun har gitt beskjed om at hun ikke elsker meg lengre.

Og om vi skal prøve å få dette til å fungere, burde man vel prøve å rette oppigjen litt tillit? eller er jeg helt på viddene.

Anonymkode: c082c...82c

Selv hadde jeg gitt opp på min partner om vedkommende ikke elsker meg. 

Orker ikke å kaste bort tiden min på mennesker som egentlig vil noe annet enn å være sammen med meg. 

Jeg tenker faktisk på ordet selvrespekt når jeg leser denne tråden her. 

Anonymkode: 1c325...25a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Selv hadde jeg gitt opp på min partner om vedkommende ikke elsker meg. 

Orker ikke å kaste bort tiden min på mennesker som egentlig vil noe annet enn å være sammen med meg. 

Jeg tenker faktisk på ordet selvrespekt når jeg leser denne tråden her. 

Anonymkode: 1c325...25a

Samme her. Kjærlighet er verdt å kjempe for. Her er det ikke det en gang...

Altså ingenting å kjempe for...

Ts hvor er din selvrespekt?

Anonymkode: 138fa...192

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Hva innebærer det å følge barna til idrett? Er det ikke mulig å avtale med andre foreldre at kjøring går på omgang? 

Det innebærer tilstedeværelse på alle treninger og alle kamper og cuper, oppfølging med egentrening om de ønsker det. Og jeg liker det.

Anonymkode: c082c...82c