Jeg tror min partner har gitt opp på meg

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke min avgjørelse, jeg vet det går fint. 

 

Som jeg skrev i den orginale posten, det er ikke problemet. Det hjelper ikke, men det er ikke roten til problemet . Hun sa jo at hun ikke elsker meg lengre, men jobber med det. Noe hun ikke gjør.

Anonymkode: c082c...82c

 

Vet du det? Helt sikkert?

Du vet hva de sier på fly - sett på din egen oksygenmaske før du prøver å hjelpe andre.

Altså, det er veldig vanlig for kvinner at de mister seg selv og sin egen identitet når de forsvinner inn i ‘familielivet as’. Som det kan høres ut som har skjedd her, siden du snakker om at dere nok har gått i ‘romkamerat-fella’ og det føles opprivende for deg at hun gjør ting utenfor familie/parforhold - møte venner og amatørteater.

Hun har kanskje ikke hatt det godt - med seg selv.

Og trenger kanskje å få gjøre ting hvor hun prioriterer noe hun har lyst til for seg selv, etter å i veldig mange år ha satt alle andres behov og ønsker først…?

Får hun det bedre med seg selv, litt tid til å være seg selv og ikke bare mamma og partner, kan det bli lettere å finne overskudd til deg og familielivet igjen også.

 

Anonymkode: 03727...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Ikke sikkert det i deres situasjon. Når er kvinne er ferdig, så er hun ferdig. Det er for sent å «begyne å kommunisere» nå. Dere gikk i familien AS fella. 

 

 

Anonymkode: 5ee78...a6d

For se positivt på det i en kjip situasjon og satse på at hun ikke er ferdig da. Om hun er det, så vet jeg at jeg har gjort det jeg kan 

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Vet du det? Helt sikkert?

Jeg kan jo bare gå utifra det hun kommuniserer. Og hun sa jo at hun ikke elsker meg, og føler det samme lengre.

 

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Får hun det bedre med seg selv, litt tid til å være seg selv og ikke bare mamma og partner, kan det bli lettere å finne overskudd til deg og familielivet igjen også

Det er jo lov og håpe at det dette som skal til, men vi er jo noen år inn nå. Og hun har det nok bedre, mens vi som par er på randen. 

 

Anonymkode: c082c...82c

[kommodevaran]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Ikke min avgjørelse, jeg vet det går fint. 

Anonymkode: c082c...82c

Hvordan er det ikke din avgjørelse, det er da dine unger også?

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, bare at jeg er i motsatt situasjon. Jeg kan jo dele litt om hvordan det er for meg, i tilfelle det er noe som resonnerer og kan være hjelpsomt.

Nå har ikke mitt forhold vart på langt nær så lenge som ditt, men uansett: Den siste tiden har jeg begynt å finne mer tilbake til meg selv, tatt opp igjen hobbyer som gir meg mye glede, og fått tilbake mye av gnisten. Og saken er at jo mer jeg finner igjen min egen gnist, jo tydeligere blir det at typen ikke har noen. Jo mer glede jeg får av å holde på med hobbyer, jo tydeligere blir det hvor lite glede jeg opplever sammen med typen. Jo mer gøy jeg har det i hverdagen, jo tydeligere blir det hvor forbanna kjedelig typen ofte er. Når jeg ser ham i øynene, syns jeg ofte de oppleves som livløse.

Jeg hadde blitt så glad om han hadde klart å finne noe glede, gnist, lidenskap eller engasjement til ting i livet, enten om det er på egenhånd eller sammen med meg. Men han virker bare interessert i ting som gjør ham enda sløvere.

Situasjonen per dags dato er at hvis jeg vil ha mer liv i forholdet, er det jeg som må løfte ham opp. Jeg må bruke av min livskraft til å dra ham med med meg opp. Og det er utmattende, det funker ikke i lengden. Går ikke jeg inn for å dra ham opp, skjer det motsatte - jeg føler at han suger meg ned. Noe som er så ubehagelig og tappende at jeg kvir meg for å omgås ham når jeg ikke føler jeg har nok energi til å holde oss begge oppe.

Han er mer enn villig til å bli med meg på ting, men også her er det jeg som må finne på ting, ta initiativ, eventuelt planlegge, og ofte må jeg også ta styringen mens vi driver med ting. Da blir det ikke så gøy likevel, det blir bare slitsomt og jeg føler meg mer som moren hans.

Han er klar over hva jeg føler, men det skjer ingen forandring. Jeg kan jo ikke akkurat bestemme hvordan han skal leve livet sitt heller. Men nå er jeg altså på et punkt hvor jeg føler jeg har gitt alt i lang tid for at ting skal bli bedre, jeg har lagt så mye tid og energi og omtenksomhet i det å løfte opp forholdet til et nivå hvor jeg kan trives, og nå kjenner jeg at jeg er drittlei og i ferd med å gi opp. Samtidig er jeg jo glad i fyren, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan være fornøyd slik som tingene er.

Så om noe av dette resonnerer, om du kjenner deg litt igjen i dette, så vil jeg på det sterkeste anbefale å fokusere på deg selv. Finn ting du kan gjøre på egenhånd som gir deg liv og gnist og glede. For det er sexy. Og ta styringen og ta med kona på ting som er gøy for dere begge. Bestem at jovisst kan tenåringene klare seg alene i noen timer, og finn på noe gøy sammen. Ikke sitt og vent på at hun skal bli så lei at hun går.

Og forresten, når hun sier i parterapien at hun "ikke vet", så er det løgn. Hun vet. Det er bare at sannheten er ubehagelig og sannsynligvis kommer til å såre deg, eller hun er redd for at det kommer til å gjøre slutt på forholdet for godt. Så enten må du gjøre det tydelig for henne at du tåler å høre sannheten og at uansett hva hun sier og føler så er du klar for å stå i det og jobbe gjennom det, og at det kanskje til og med er nødvendig for henne å få ut de tankene hun har for at dere skal komme noen vei. Eller så er det kanskje på tide å droppe praten. Det er ikke så mye vits om man ikke kan være åpne og ærlige med hverandre.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

«fikk en realisering»,  fostrer tanken. I mitt hode må det fiskes, hva mener du med fiske? «Ellers har du ingen grunnlag å stå på». Dette er ikke norsk. 

Og tenåringer og stress med barnevakt? Hun lever ut sin drøm i den lokale teatergruppa. Hvorfor er ikke det bra for deg at hun gjør det? Hva er problemet? 

Anonymkode: 6a786...657

En realisering, en oppvekker. Det er jo vanlig at man slike tanker når man mister en foreldre.

Fiske = fikse, liten autocorrect 

At hun er på teater er ikke roten, men at hun ikke elsker meg lengre det som skaper dette innlegget.

Teater(110-160 forestillinger i året) hjelper ikke om vi skal prøve å fikse ting, det er vel grenser hvor mye kapasitet man kan ha. 

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg kan jo bare gå utifra det hun kommuniserer. Og hun sa jo at hun ikke elsker meg, og føler det samme lengre.

 

Det er jo lov og håpe at det dette som skal til, men vi er jo noen år inn nå. Og hun har det nok bedre, mens vi som par er på randen. 

 

Anonymkode: c082c...82c

Jeg hadde tenkt at når kjærligheten er borte så er løpet kjørt. Ville ikke vært i et forhold med en mann som ikke elsker meg. Helt uaktuelt.

Anonymkode: 138fa...192

[AnonymBruker]

kommodevaran skrev (15 minutter siden):

Hvordan er det ikke din avgjørelse, det er da dine unger også?

Jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver, bare at jeg er i motsatt situasjon. Jeg kan jo dele litt om hvordan det er for meg, i tilfelle det er noe som resonnerer og kan være hjelpsomt.

Nå har ikke mitt forhold vart på langt nær så lenge som ditt, men uansett: Den siste tiden har jeg begynt å finne mer tilbake til meg selv, tatt opp igjen hobbyer som gir meg mye glede, og fått tilbake mye av gnisten. Og saken er at jo mer jeg finner igjen min egen gnist, jo tydeligere blir det at typen ikke har noen. Jo mer glede jeg får av å holde på med hobbyer, jo tydeligere blir det hvor lite glede jeg opplever sammen med typen. Jo mer gøy jeg har det i hverdagen, jo tydeligere blir det hvor forbanna kjedelig typen ofte er. Når jeg ser ham i øynene, syns jeg ofte de oppleves som livløse.

Jeg hadde blitt så glad om han hadde klart å finne noe glede, gnist, lidenskap eller engasjement til ting i livet, enten om det er på egenhånd eller sammen med meg. Men han virker bare interessert i ting som gjør ham enda sløvere.

Situasjonen per dags dato er at hvis jeg vil ha mer liv i forholdet, er det jeg som må løfte ham opp. Jeg må bruke av min livskraft til å dra ham med med meg opp. Og det er utmattende, det funker ikke i lengden. Går ikke jeg inn for å dra ham opp, skjer det motsatte - jeg føler at han suger meg ned. Noe som er så ubehagelig og tappende at jeg kvir meg for å omgås ham når jeg ikke føler jeg har nok energi til å holde oss begge oppe.

Han er mer enn villig til å bli med meg på ting, men også her er det jeg som må finne på ting, ta initiativ, eventuelt planlegge, og ofte må jeg også ta styringen mens vi driver med ting. Da blir det ikke så gøy likevel, det blir bare slitsomt og jeg føler meg mer som moren hans.

Han er klar over hva jeg føler, men det skjer ingen forandring. Jeg kan jo ikke akkurat bestemme hvordan han skal leve livet sitt heller. Men nå er jeg altså på et punkt hvor jeg føler jeg har gitt alt i lang tid for at ting skal bli bedre, jeg har lagt så mye tid og energi og omtenksomhet i det å løfte opp forholdet til et nivå hvor jeg kan trives, og nå kjenner jeg at jeg er drittlei og i ferd med å gi opp. Samtidig er jeg jo glad i fyren, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke bare kan være fornøyd slik som tingene er.

Så om noe av dette resonnerer, om du kjenner deg litt igjen i dette, så vil jeg på det sterkeste anbefale å fokusere på deg selv. Finn ting du kan gjøre på egenhånd som gir deg liv og gnist og glede. For det er sexy. Og ta styringen og ta med kona på ting som er gøy for dere begge. Bestem at jovisst kan tenåringene klare seg alene i noen timer, og finn på noe gøy sammen. Ikke sitt og vent på at hun skal bli så lei at hun går.

Og forresten, når hun sier i parterapien at hun "ikke vet", så er det løgn. Hun vet. Det er bare at sannheten er ubehagelig og sannsynligvis kommer til å såre deg, eller hun er redd for at det kommer til å gjøre slutt på forholdet for godt. Så enten må du gjøre det tydelig for henne at du tåler å høre sannheten og at uansett hva hun sier og føler så er du klar for å stå i det og jobbe gjennom det, og at det kanskje til og med er nødvendig for henne å få ut de tankene hun har for at dere skal komme noen vei. Eller så er det kanskje på tide å droppe praten. Det er ikke så mye vits om man ikke kan være åpne og ærlige med hverandre.

Det resonnerer fint det, kanskje jeg er han fyren.

Og når det gjelder at "hun ikke vet", så vet jeg også at det er tull.

Hun har sagt lignende ting som, "kanskje vi vil forskjellige ting, jeg vil oppleve ting, mens du er fornøyd med å være far hjemme."
Eller "vi har kanskje vokst fra hverandre"
Det er vel bare hennes måte å si at hun ikke vil mer, eller vil at jeg skal reagere på det og ta tak. 
Men konkret kommunikasjon er vanskelig å få, siden vi har startet med å prøve å fikse ting.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg hadde tenkt at når kjærligheten er borte så er løpet kjørt. Ville ikke vært i et forhold med en mann som ikke elsker meg. Helt uaktuelt.

Anonymkode: 138fa...192

Egentlig er jeg enig, men om det er håp så er det verdt å utforske.

Anonymkode: c082c...82c

[Einus]

Kan det være at hun tar deg for gitt? At om du forsøker å være litt mer hard to get, så blir hun kanskje litt mer interessert? 
Jeg har lest at du elsker henne og alt det der, men kvinner er noen rare dyr, det er jo opplest og vedtatt. 
Du er sikkert en super grei kar, men hvis du forsøker å være litt, ja hva skal jeg kalle det ikke drittsekk, men litt vanskelig å imøtekomme. 
Kanskje hun våkner opp og forstår at, kanskje jeg må forandre meg litt.? Kjæresten min slo opp med meg etter noen år, jeg ble selvsagt lei meg. Men var super hard og lot henne være, hun angret. Efter cirka 14 dager, kom det en melding. Hun hadde grått i nesten 14 dager. Men jeg lot meg ikke vippe av pinnen av den grunn. Lot henne få lov til å kjenne litt på det å være alene uten meg. Hun gikk faktisk litt ned i vekt, det gjorde jo ikke noe egentlig. Men siden jeg har vært mye alene i livet, så tok jeg kontakt etterhvert. Det er utrolig hva en kvinnehjerne tenker. Lykke til.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

En realisering, en oppvekker. Det er jo vanlig at man slike tanker når man mister en foreldre.

Fiske = fikse, liten autocorrect 

At hun er på teater er ikke roten, men at hun ikke elsker meg lengre det som skaper dette innlegget.

Teater(110-160 forestillinger i året) hjelper ikke om vi skal prøve å fikse ting, det er vel grenser hvor mye kapasitet man kan ha. 

Anonymkode: c082c...82c

160 forestillinger i året?! Du mener prøver? Du skriver jo bare vagt « jeg er naiv, hun elsker ikke meg, hun forfølger sin drøm». Hva er problemet, at hun er borte fra hjemmet tre kvelder i uka pluss venninnetreff og melder seg fysisk ut av familien? ? At dere ikke får barnevakt til tenåringene som du følgt opp med idrett? Dere går i terapi, du går til psykolog. De må da ha noen konkrete råd til deg. 
Livet utvikler seg, folk utvikler seg. Det virker som server du som ønsker at alt skal bli som «før», ikke hun? 

Anonymkode: 6a786...657

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

160 forestillinger i året?! Du mener prøver? Du skriver jo bare vagt « jeg er naiv, hun elsker ikke meg, hun forfølger sin drøm». Hva er problemet, at hun er borte fra hjemmet tre kvelder i uka pluss venninnetreff og melder seg fysisk ut av familien? ? At dere ikke får barnevakt til tenåringene som du følgt opp med idrett? Dere går i terapi, du går til psykolog. De må da ha noen konkrete råd til deg. 
Livet utvikler seg, folk utvikler seg. Det virker som server du som ønsker at alt skal bli som «før», ikke hun? 

Anonymkode: 6a786...657

120-160 forestillinger ja, utenom prøver. Det er gjerne 2-4 uker i tillegg.
Det er vel ikke vagt, veldig konkret.

Hun sa at hun ikke elsker meg lengre.
Hun har sagt at hun skulle ønske at hun ikke sa noe, og at ting bare kunne gå tilbake til slik det var før.

Jeg har ett naivt forhold til kjærlighet, ubetinget kjærlighet

Jeg ønsker jo at min partner elsker meg og vi jobber på forholdet og deler livet sammen.

Problemet er vel at jeg er en person som prøver å redde ett ekteskap hvor man er 2.

Terapien går nå så som så, og ja. 
Jeg har jo fått råd, men jeg er vel i vilrede fordi jeg kjenner på at "ingenting fungerer"
 

Anonymkode: c082c...82c

[kommodevaran]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Hun har sagt lignende ting som, "kanskje vi vil forskjellige ting, jeg vil oppleve ting, mens du er fornøyd med å være far hjemme."
Eller "vi har kanskje vokst fra hverandre"
Det er vel bare hennes måte å si at hun ikke vil mer, eller vil at jeg skal reagere på det og ta tak. 
Men konkret kommunikasjon er vanskelig å få, siden vi har startet med å prøve å fikse ting.

Anonymkode: c082c...82c

Stemmer det hun sier da? At du ikke er interessert i å oppleve ting og er fornøyd med å være hjemme?

For meg ville det her vært naturlig å spørre henne om hva slags ting det er hun ønsker å oppleve, sett om det er noe dere har til felles, og så tatt initiativet til å få det til å skje.

Og også tenke litt på om det er noe du kunne tenke deg å gjøre eller oppleve, og så invitert henne med.

Pass på å ikke ramle i den fella at du bare gjør ting for å glede henne. Finn ting som gleder deg også.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

120-160 forestillinger ja, utenom prøver. Det er gjerne 2-4 uker i tillegg.
Det er vel ikke vagt, veldig konkret.

Hun sa at hun ikke elsker meg lengre.
Hun har sagt at hun skulle ønske at hun ikke sa noe, og at ting bare kunne gå tilbake til slik det var før.

Jeg har ett naivt forhold til kjærlighet, ubetinget kjærlighet

Jeg ønsker jo at min partner elsker meg og vi jobber på forholdet og deler livet sammen.

Problemet er vel at jeg er en person som prøver å redde ett ekteskap hvor man er 2.

Terapien går nå så som så, og ja. 
Jeg har jo fått råd, men jeg er vel i vilrede fordi jeg kjenner på at "ingenting fungerer"
 

Anonymkode: c082c...82c

Det er helt uforståelig. Forestillinger 3 ganger i uka året rund, prøver i tillegg, hva mener du med to-tre uker i tillegg? Hun må jo minst være fast ansatt ved Nationaltheatret med den ukeplanen. 

Anonymkode: 6a786...657

[AnonymBruker]

kommodevaran skrev (1 minutt siden):

Stemmer det hun sier da? At du ikke er interessert i å oppleve ting og er fornøyd med å være hjemme?

For meg ville det her vært naturlig å spørre henne om hva slags ting det er hun ønsker å oppleve, sett om det er noe dere har til felles, og så tatt initiativet til å få det til å skje.

Og også tenke litt på om det er noe du kunne tenke deg å gjøre eller oppleve, og så invitert henne med.

Pass på å ikke ramle i den fella at du bare gjør ting for å glede henne. Finn ting som gleder deg også.

Nei, det stemmer ikke.
Hun gikk bare utiifra det.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er helt uforståelig. Forestillinger 3 ganger i uka året rund, prøver i tillegg, hva mener du med to-tre uker i tillegg? Hun må jo minst være fast ansatt ved Nationaltheatret med den ukeplanen. 

Anonymkode: 6a786...657

Kommer anpå antall stykker som blir satt opp, tror det er ca 6-8 stykker på det teateret i året.
Om hun er med på 4-6 av de, så blir det såpass ja.

2-3 uker med prøver, før forestilling.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Jeg skal prøve å holde det kort.

Sammen 17 år, gift 15.

Flinke foreldre, og alt ser nok bra ut utenifra.  Tidligere i år fikk jeg beskjeden at hun ikke elsker meg lengre, men er villig å jobbe med forholdet.
Vi begge falt nok i romkamerat fellen oppigjennom årene og tok hverandre for gitt. Hun mistet sin mor for noen år siden, og fikk en realisering om å leve mer.
Det gjør hun, uten meg og barna. Fostrer sine egne interesser, og lever sine drømmer.

Det er ikke problemet, problemet er at hun ikke er involvert i meg eller vårt forhold lengre.
Vi går i parterapi, men det er bare svar som "jeg vet ikke" eller "jeg er ikke der enda"
Jeg prøver så godt jeg kan å være den beste mannen hun kan få, men det ser ut som ingenting er godt nok.

Jeg tror også mitt naive syn på kjærlighet ikke hjelper heller, vi begge har våre ting - men jeg ser at jeg holder på bli utbrent.

Virker for meg som hun bare vil at ting skal bare gå tilbake som "før"  hun ga meg den beskjeden. Men i mitt hodet må det fiskes, ellers har jeg ingen grunnlag å stå på?
Jeg er ikke ute etter å peke på henne eller meg, for å si hvem sin feil det er.
Jeg vil bare leve med denne damen som jeg elsker for resten av livet, men slik vi har det i dag er ikke levelig.

Jeg er i vilrede.

Anonymkode: c082c...82c

Hun har sannsynligvis en ung elsker 

Anonymkode: d4a87...cc6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hun har sannsynligvis en ung elsker 

Anonymkode: d4a87...cc6

Der kom den første av den type kommentar.
Om det er tilfelle, så er det over.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

120-160 forestillinger ja, utenom prøver. Det er gjerne 2-4 uker i tillegg.
Det er vel ikke vagt, veldig konkret.

Hun sa at hun ikke elsker meg lengre.
Hun har sagt at hun skulle ønske at hun ikke sa noe, og at ting bare kunne gå tilbake til slik det var før.

Jeg har ett naivt forhold til kjærlighet, ubetinget kjærlighet

Jeg ønsker jo at min partner elsker meg og vi jobber på forholdet og deler livet sammen.

Problemet er vel at jeg er en person som prøver å redde ett ekteskap hvor man er 2.

Terapien går nå så som så, og ja. 
Jeg har jo fått råd, men jeg er vel i vilrede fordi jeg kjenner på at "ingenting fungerer"
 

Anonymkode: c082c...82c

Denne kvinnen elsker deg ikke, men orker ikke å forandre på familiesituasjon pga barn og økonomi. Uten deg hadde hun ikke klart å ha disse hobbyene. Hun bruker deg og du er snill og håper på noe mer. Når ungene blir store, er hun fri. Få litt selvrespekt og begynn å ta vare på deg selv.

Anonymkode: 222f5...eab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Denne kvinnen elsker deg ikke, men orker ikke å forandre på familiesituasjon pga barn og økonomi. Uten deg hadde hun ikke klart å ha disse hobbyene. Hun bruker deg og du er snill og håper på noe mer. Når ungene blir store, er hun fri. Få litt selvrespekt og begynn å ta vare på deg selv.

Anonymkode: 222f5...eab

Knallhard tilbakemelding, du treffer den dypeste frykten som jeg har i de verste stunder.

Anonymkode: c082c...82c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Knallhard tilbakemelding, du treffer den dypeste frykten som jeg har i de verste stunder.

Anonymkode: c082c...82c

Kanskje det er på tide og våkne opp?

Anonymkode: 138fa...192