Hvordan ble du reisevant?

[AnonymBruker]

Jeg hadde ikke reist i barndommen. Men reist på charterferie med kjæresten da jeg var 18 år, til Tyrkia. Han hadde heller ikke reist før. Det her var 30 år siden. De første dagene, og på flyplassen i Tyrkia var vi ganske usikre. Men det gikk veldig bra, vi var der i 2 uker, så storkoste oss mesteparten av turen. Og både han og jeg har reist mye etter det. 

Anonymkode: f04cb...1ec

[Skogkatten]

Den eneste måten å bli reisevant på er å reise. Jeg har reist alene siden rundt midten av 2000-tallet, også til land der papirkart og internettkafe er er det som gjelder for å finne frem og holde seg orientert. Og sånn generelt så er det de gangene ting ikke har gått som planlagt som har vært det jeg har lært mest av. Nå bagasjen ikke kommer frem, når togene plutselig ikke går, når man ikke kan koble seg til internett på flyplassen, når taxisjåføren setter deg av på feil sted og du ikke har noen aning om hvor du er. Det er kanskje ikke så morsomt mens det står på, men det er det man vokser på. Det er da man forstår hvor mye man egentlig får til, for man må jo bare. 

Men jeg begynte i det små, med land jeg kjente fra før eller kjente turistdestinasjoner der folk er vant til forvirrede turister. Og så har jeg jobbet meg oppover fra det. Husk på at det alltid er mulig å spørre folk. Enten folk på gata, eller de som jobber på hotellet eller i turistinformasjonen. De fleste vil deg ikke noe vondt, og har ingen skjult agenda. Jeg har reist mye, og har ikke opplevd noe verre enn at taxisjåfører har tatt seg litt for godt betalt. Ofte er det også mye hjelp i andre turister, de kan for eksempel har gjort en feil før deg så du slipper å gjøre det samme. 

Så du må egentlig bare komme deg ut og gjøre det, så kommer du til å oppdage at det ikke er så skummelt likevel. 

[AnonymBruker]

Jeg reiste på interrail da jeg var 18. Dette var før mobiltelefon. Jeg hadde bare et VISA-kort, Lonely Planet, og gratis-kart man gjerne fant i en del byer. Det gikk helt fint! Nå er det 100 ganger enklere. Begynn med noen enkle reisemål, hvor du forstår språket (eller folk kan engelsk), og hvor det ikke er så mye kriminalitet. London, Amsterdam, Budapest, Wien eller noe lignende. Og så bygger du gradvis mer selvtillit. 

Anonymkode: 2401c...892

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Så er det jo sånn at når man har funnet ut av undergrunnsystemet i London, så blir det ganske enkelt å ta seg rundt i Paris, New York og andre storbyer også.

Hva er hemmeligheten i London?  

Anonymkode: 941df...d02

[Trolltunge]

Jeg bare gjorde det, selv om jeg synes det var skummelt. Det kan jeg fremdeles synes innimellom, men så minner jeg meg selv på at å leve livet redd er å ikke leve skikkelig. Jeg ønsker å leve og oppleve, så da er det bare å hoppe i det jeg ønsker. 

Folk som ikke våger diverse ting tror ofte at ting er så mye enklere for andre, men det er det ofte ikke. Differansen ligger ikke på å kjenne frykt og usikkerhet vs å ikke gjøre det, men om man bestemmer seg for å følge eller trosse frykten.

[AnonymBruker]

Du begynner på enkle reisemål og beveger deg mot litt mer vanskelige. For eksempel, du begynner ikke i Damascus som alenereisende kvinne, men kanskje en turistvennlig backpacker- sti gjennom Thailand. Så avanserer du når du har bygd opp litt street cred, og klarer å skjønne forskjellen på farlig og spennende. Og for all del, alltid ha penger og alltid ha en plan b, c og d. 

Anonymkode: 4b8c7...c2d

[AnonymBruker]

Google maps.

Pro-tip for google maps: hvis nettforbindelsen forsvinner er det lurt å ha forhåndslagret området du skal til før reisen dit.

Hoteller har også oversiktskart på papir.

Hvis du er en av de som påstår du ikke forstår kart så påstår jeg at du ikke har prøvd nok.

Anonymkode: 395c1...432

[AnonymBruker]

Hvis det er utenfor EU, kjøp lokalt SIM-kort der du kommer. Ha evt med deg to mobiler, eller bytt. Da får du nett på mobilen og trenger ikke bekymre deg så mye over blodpris som hvis du bruker ditt vanlige norske SIM-kort i langtvekkistan. I noen land er de ekstra dyre på flyplassen men kanskje bare halv pris "over gaten" i kiosker/butikker.

Anonymkode: 395c1...432

[AnonymBruker]

På nett finnes det mange "krimkart" over storbyer der det er avmerket hvor du ikke bør gå sent på kvelden/natta. Dette er uvant for mange nordmenn. Som du googler får du svar.

Anonymkode: 395c1...432

[AnonymBruker]

Jeg fikk tilbud om å være kurér gjennom jobben. Da måtte jeg reise alene, på kort varsel og uten å kunne forberede meg. Måtte hoppe på første ledige fly. Jeg reiste ikke mye i barndommen med familien, men familien var alltid veldig positivt innstilt til å reise, så jeg så det bare som en mulighet og hoppet i det og sa ja. Flere ganger hadde jeg bare en time på meg på å bestille fly og hotell, komme meg hjem fra jobb, pakke og hive meg i bilen for å dra til flyplassen. Det ble totalt ca 10 kurérturer.

Anonymkode: aeb48...a13

[AnonymBruker]

Jeg har bestandig reist mye, og stadig utvidet typen opplevelser. Man bør sette seg inn i områder og risiko, og generelt være litt skeptisk. Ikke ha med seg ting eller kle seg på en måte som skriker etter oppmerksomhet 

Forutsatt det er verden et veldig fint sted. Med hjelpsomme og hyggelige mennesker 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

På nett finnes det mange "krimkart" over storbyer der det er avmerket hvor du ikke bør gå sent på kvelden/natta. Dette er uvant for mange nordmenn. Som du googler får du svar.

Anonymkode: 395c1...432

Har jeg aldri brukt, på alle de årene jeg har reist rundt omkring i verden. Men praktiserer jevnt over at det å gå ut sent på kveld og natt er noe jeg dropper uansett hvor jeg er. Mulig med unntak av om vi tar noen sene glass vin på Rivieraen. Men selv i London, eller Oslo for den sags skyld, foretrekker jeg å være hjemme før nattelivet begynner. 

Anonymkode: f4dc6...464

[AnonymBruker]

Dere er på et annet nivå enn meg. 

Anonymkode: 1fb6d...aef

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dere er på et annet nivå enn meg. 

Anonymkode: 1fb6d...aef

Lett å tro, men som jeg allerede har fortalt er det ikke slik at vi som våger slikt nødvendigvis er modigere, og ikke kjenner de følelser av usikkerhet og redsel som stopper deg. 

Angående alt man ønsker og samtidig synes er skummelt er det en "meg mot meg"- kamp, hvor man dras i to ulike retninger, men det fine med "meg mot meg"- kamper er at man selv avgjør hvilken side som vinner. 

Jeg er sikkert ikke noe modigere enn deg. Jeg har opplevd såpass mye traumatisk i livet at jeg har vært der at jeg ikke engang våget å gå på butikken alene, eller tur i nærområdet alene. Jeg er imidlertid en sta faen på en positiv måte i det at jeg nektet på å la det bli slik livet mitt var. Jeg jobbet meg derfor ut av redsel for det små, og så bare fortsatte jeg med å utfordre meg selv. Helt til det punktet at jeg pakket bil og unger og kjørte til Afrika alene (med barna da, men det var jo et ekstra ansvar, ikke en trygghet). Jeg klarte det, og om jeg nå kjenner på frykt for å reise noen steder sier jeg til meg selv "Du kjørte alene til Afrika, så dette klarer du!". 

I "meg mot meg"- kampene må jeg bestemme meg for hvilken side som får vinne, og jeg er ikke modigere enn deg, men veldig bestemt på hvilken side som ikke får lov til å vinne, fordi jeg vil leve og oppleve. Det betyr på ingen måte at jeg ikke er redd. Det er faktisk helt ok å være redd. Lov. Desto bedre blir mestringsfølelsen når man likevel gjorde det, og det gikk bra. 

Jeg aksepterer at jeg er fryktelig snål, på den måten at selv det å dra til hytta kan være en mental utfordring, og det å skulle dra hjem igjen en tilsvarende. At jeg på en måte bestandig føler størst trygghet og dragning mot å være akkurat der jeg er, og ikke måtte gå gjennom en endring, men samtidig vet at når jeg kommer et annet sted vil jeg føle det samme der, og at dersom minner, opplevelser og erfaringer skal skapes må jeg klare å stå imot trangen til å bli der jeg allerede er, bare fordi noe i meg bestandig misliker til frykter endringer. 

Så har jeg bare gjort det gang på gang, og har fått erfaringer med at større reiser ikke egentlig medfører større problemer for meg enn uviljen, motstand og ubehag jeg føler ved å skulle dra til og fra hytta. Ubehaget er ved å akseptere endringene. Når jeg først er på vei går det greit, og jeg ville ikke vært foruten alle de fine opplevelser, erfaringer og minner reiser har gitt meg. Jeg kan ikke la redselen vinne, for jeg vil ikke det, og det er hva som må til. Å bestemme seg for at redselen må tape slike kamper. Det betyr ikke at den ikke er der. For min del er den der i så stor grad at dette er en mental kamp hver gang jeg skal pakke til hva som helst, og mine nære og kjære vet at jeg er utrolig stresset hver gang jeg skal reise et sted. Når jeg kommer til point of no return går det imidlertid bra. Når jeg sitter på flyet for eksempel, da er jeg uansett på vei og kampen er vunnet. Frem til det må jeg bare holde fast ved hva i meg som ikke får lov til å vinne. For jeg vil ikke la den redselen stoppe meg fra å leve. 

[AnonymBruker]

Har kun reist alene 1 gang, men det var til Seattle i USA så det var jo en lang tur. Føler meg sånn passd reisevandt. Det er nok fordi jeg og min far + andre reiste på flere turer til USA i min oppvekst. Var der første gang som 13 åring, og deretter ca annenhvert år frem til nå. 

Jeg synes flyplasser har en god stemning ved seg, jeg liker hele prosessen ved å reise, sålenge jeg kan forholde meg til engelsk språk. Ville nok ikke følt meg like så komfortabel med å reise alene til f.eks. Saudi Arabia eller Thailand.

Anonymkode: fdaea...87f

[AnonymBruker]

Reiste en alene i tiden før man hadde smarttelefon. Var avhengig av reisebøker og å oppsøke og snakke med folk.

Anonymkode: 4ab88...ffd

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2025 den 19.42):

Mitt første mål er å greie å orientere meg i Oslo. FOr meg som bor på bygda er det som å komme midt inne i en labyrint. Som du skjønner så er jeg ikke noe reisevandt og det koster litt å spørre her. ( for her er alle verdensmestere) Jeg liker bedre å reise til små plasser der jeg kan kjøre bil til døra dit du skal. Det kan jeg ikke i Oslo. 

Anonymkode: 1fb6d...aef

Fordelen med å dra til Oslo, er at du kan språket. Så du kan lett både be om hjelp og skjønne svaret du får. Jeg har flere ganger i utlandet klart å formulere et spørsmål, men så skjønner jeg ikke svaret fordi de snakket så fort (i land der de ikke kan engelsk). 

For å orienter deg i Oslo, så skal du laste ned VY-appen. Med den får du kjøpt billetter til tog, buss, trikk t-bane og båt. Den forteller deg hvilken plattform du drar fra og hvilken plattform du skal gå av på. Det er enkelt å finne hvor du skal gå av. Alle trikker, busser, tbaner og tog opplyser om hva som er neste stoppested ved hjelp av skjermer og høytalere.

[Skogkatten]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Dere er på et annet nivå enn meg. 

Anonymkode: 1fb6d...aef

Men du og kan jo komme dit, om du bare bestemmer deg for å hoppe i det. Som Trolltunge også påpeker, det er ikke som at vi andre aldri er nervøse, stressa eller utrygge, det er bare det at vi bestemmer oss for å gjøre det like vel. For egen del har jeg grått på mer enn en flyplass før jeg begynte å føle meg tryggere. Og jeg har spurt meg selv mange ganger hvorfor jeg utsetter meg for det jeg gjør. Svaret er alltid det samme, det er verdt det. De opplevelsene jeg har hatt og minnene jeg har skapt, er verdt den følelsen av ubehag jeg hadde før jeg kom så langt.

Det er bare du som kan avgjøre om du synes det er verdt det, og det er eventuelt bare du som kan bestemme deg for å hoppe i det. Det er ingen andre som kan gjøre den biten for deg. Men jeg synes du kan begynne med å lese noen reiseberetninger, så vil du se at til og med folk som lever av å reise kan oppleve stress og nervøsitet. Et eksempel jeg kommer på her og nå er Erika Fatland, som beskriver hvordan hun ikke vil at flyet skal lande, for om bord er alt som det bruker å være på et fly, mens når det lander må hun forholde seg til et land som nesten ikke mottar turister. 

Jeg har vært i blant annet Usbekistan og Argentina, men jeg begynte jo ikke der. Jeg begynte med London og København, og jobbet med videre derfra. Og jeg var nervøs nok da jeg reiste alene til London første gang, men jeg fant ut at det å reise er avhengighetsskapende. Om jeg ikke hadde tatt sjansen hadde jeg aldri oppdaget hvor mye det gir meg. Både av minner og opplevelser, men også av mestringsfølelse og tro på meg selv. Men for å komme dit måtte jeg først gråte på noen flyplasser. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2025 den 18.15):

Du som reiser overalt i verden,du har sikkert en gang vært "førstereisgutt" du og. Men hvordan ble du vandt til å greie å orientere deg og tørre å bevege deg rundt uten å være redd for å gå deg bort? Kan du gi ei som er dårlig til reising og dårleg til å ta meg fram på fremmede steder noen tips? 

Jeg har så lyst til å komme over den sperren og bli flink til å tørre å reise hvor som helst 😀

Anonymkode: 1fb6d...aef

Jeg er ikke redd for å gå meg bort, for jeg finner alltid noen å spørre, eller bruker kart. Nå bruker jeg google maps, og før smarttelefonen brukte jeg papirkart. Skriver ned navnet på hotellet, så kan jeg alltids finne en taxi om det skulle bli krise. 

Jeg har "gått meg vill" i Budapest. Fri for strøm på telefonen, hadde ikke papirkart. Skulle ta ti minutter gå, så jeg gikk den veien jeg trodde jeg skulle. Gikk og gikk og gikk. Herregud så mange fine plasser og bygninger jeg så   Brukte nesten tre timer, istedenfor ti minutter. Men istedenfor å gå i krisemodus, så tok jeg det som en oppdagelseferd! Hvis du ikke har noe du må rekke, så hvorfor ikke nyte turen? Jeg tusler alltid rundt på måfå i nye byer, titter i butikker, tar meg en øl eller en kaffe, ser på bygninger og finner skjulte perler. 

I Sofia prøvde jeg finne metroen, og møtte bare folk som ikke kunne engelsk. Men alle skjønte metro, og pekte meg i en retning. Så gikk jeg ett stykke, før jeg spurte neste person, og gikk i retning han pekte. Og til slutt sto det ett skilt med metro. 

Anonymkode: 3206d...b48

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Hva er hemmeligheten i London?  

Anonymkode: 941df...d02

Hehe - absolutt ingen hemmeligheter i London. Var bare ment som et eksempel på at når man har vært i for eksempel en storby, så blir det lettere når man kommer til neste fordi mye er ganske likt. Man lærer gjennom erfaringer og trekker paralleller. Så brukte jeg de tre byene jeg helt klart har vært mest i 😊

Anonymkode: 91655...58e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2025 den 19.42):

Mitt første mål er å greie å orientere meg i Oslo. FOr meg som bor på bygda er det som å komme midt inne i en labyrint. Som du skjønner så er jeg ikke noe reisevandt og det koster litt å spørre her. ( for her er alle verdensmestere) Jeg liker bedre å reise til små plasser der jeg kan kjøre bil til døra dit du skal. Det kan jeg ikke i Oslo. 

Anonymkode: 1fb6d...aef

Jeg opplever ikke at folk er verdensmestre her, synes du har fått mange og gode svar på spørsmålet ditt. Når du spør «hvordan ble du reisevant», så får du jo svar fra oss som er reisevante 😊. Ikke verdensmestre, men vante med å reise.
 

Men husk at vi også har startet et sted, ble ikke reisevant av å sitte hjemme. Selv er jeg passert 50 år og var på backpacking da jeg var 20. Uten mobil, ingen internett, bare med tykke «lonely planet» bøker som hjelp. I 30 år etterpå har jeg vært på utallige turer, i mer enn 40 land, mange land og byer har jeg besøkt igjen og igjen, og bruker det meste av min fritid på å reise. Jeg reiser både på charterturer og til steder der jeg må fikse alt selv. Leier ofte bil for å få sett mest mulig, det gjorde jeg ikke de første årene jeg reiste. Det er ellers bare to år siden jeg for første gang turde å leie bil i England og kjøre på venstre side. Nok en ny erfaring, så det dukker enda opp nye ting selv etter så mange år på tur. Nå drømmer jeg om bilferie i Australia. Har vært der før, men da turde jeg ikke kjøre bil på «feil» side og reiste bare kollektivt. 

Anonymkode: 91655...58e