Er det vanlig at forelskelse blir mindre ekstrem når man blir eldre?

[AnonymBruker]

Hei,

 

jeg er en mann på 30 år. Jeg har tidligere hatt en anstrengt forholdt til partnerskap grunnet noe så teit som mine foreldres skilsmisse. Jeg sluttet å tro på ekte kjærlighet og var veldig anti til hele ideen. I starten av 20 årene møtte jeg en jente som snudde dette på hodet. Jeg ble helt lammet av forelskelse sånn at det nesten gjorde vondt selv når det var bra. Det er noe av det villeste jeg har opplevd og egentlig litt skummelt da jeg følte meg helt ute av kontroll. Dette forholdet var barnslig og ikke en sundt forhold (fra begge parter). Lang historie kort så endte det med en rekke stygge brud for så å bli sammen igjen til så å knuse meg helt. Perioden etter var svært tung og jeg merket det fysisk på kroppen at at dette hadde satt spor. Jeg mistet all sexlyst og var ikke seksuelt aktiv på nesten 7 år etter dette. 
 

i dag har jeg kommet meg videre og fått både selvfølelse og selvtillit tilbake. Dette har også gjort at jeg har møtt en veldig vakker jente som jeg er blitt veldig glad i. Utfordringen nå er at jeg føler at jeg ikke klarer å bli forelsket som jeg ble da jeg var yngre. Jeg føler også at kjæresten min er mye mer «hodestups» forelsket enn meg og det er ikke noe godt å føle på. Jeg ønsker ikke nødvendigvis å bli like «stupid in love» som jeg var, men jeg savner kanskje noe galskap fra min side. Spørsmålet mitt er da, er det normalt at ma har mer bakkekontakt i slike situasjoner som eldre? Og er det feil av meg å være sammen/lede an kjæresten min som helt tydelig er mye mer besatt av meg enn hva jeg er av hun?

 

jeg er veldig glad i henne, ser lett for meg framtiden sammen og ønsker heller ikke å gjøre det slutt, er jeg egoistisk?

 

mvh andregangs kjæreste

Anonymkode: cbd91...9d1

[AnonymBruker]

Jeg er i 40-årene-, og fikk nåværende kjæreste da jeg var 39. blir heller ikke så dypt forelsket så fort nå som da jeg var yngre.

Men i motsetning til deg hadde jeg en opplevelse også da jeg var yngre, at jeg etter et svært vondt brudd var litt nummen. Og erfarte da at de yre følelsene kom for den nye personen etterhvert. Så det er en erfaring jeg tar med meg. 

Anonymkode: e66a1...2a9

[Kålrota]

Jeg trodde det, helt til jeg ble helt hodestups forelsket som 43-åring. Jeg mistet helt grepet, heldigvis var det gjengjeldt og en skikkelig bra fyr. Jeg var definitivt ikke så forelsket i 20-årene. 

[AnonymBruker]

Jeg er i 40 årene og opplevde å bli nesten mer forelsket enn jeg noen gang har vært. Helt hekta. Masse følelser. 

Så er mulig hvis man treffer den rette som gir alle disse sterke følelsene. 

Anonymkode: b3f57...74e

[AnonymBruker]

Jeg vil nok si at det kan skje videre også. Du kan nok sikkert lære å elske henne siden hun virker som en bra dame, men jeg ville nok datet fram til forelskelse. Synes forelskelsen og begjæret er viktig å ha i bunnen hvis man skal leve sammen over tid.
 

Etter et stygt brudd blir man litt nummen. Så forelskelsen kommer kanskje ikke med den første eller andre du dater, men kanskje den tredje. 😊

Anonymkode: 49367...3c8

[AnonymBruker]

Er i starten av 40årene og er like irriterende fjortisforelsket i kjæresten min som jeg ble sammen med for litt siden, som forelskelser i nettopp fjortistiden. Selv om jeg møtte han veldig mange år før vi ble sammen også. For meg hadde det ikke vært riktig dersom jeg ikke hadde det.

Vi har vært sammen en stund faktisk, men han er ikke typen til å bruse over av forelskelse som jeg gjør. Men han føler på det samme, bare i stillhet.

Anonymkode: db735...af3

[AnonymBruker]

Glemte å legge til at det du beskriver nå kanskje er mer "hun vil ha meg og det er hyggelig" enn at du faktisk liker henne.

Kjæresten min var sammen med en slik en i mange år og fikk barn. Han var så følelsesmessig traumatisert at han valgte praktisk og trygt (hun ville ha han) fremfor forelskelse (som føltes utrygt fordi han hadde blitt dumpet og forlatt før). Det ble mange ulykkelige år. 

Med meg føltes det utrygt igjen pga. de voldsomme følelsene hans. Men det gikk bra og han er trygg nå. Det tok litt tid. Han innrømmet at forelskelse gjorde at han heller ville rømme enn bli. Men forhold uten forelskelse heller ikke var aktuelt igjen. 

Kanskje du er trygg fordi du ikke er forelsket. Er tryggere å ikke ha de følelsene etter traumene dine.

Anonymkode: db735...af3

[AnonymBruker]

Kanskje du holder igjen på grunn av tidligere dårlige opplevelser. Kanskje du liker at hun liker deg, og så er ikke følelsene dine der. Det er ikke godt å si. Jeg er selv i et forhold hvor jeg til tider har vært redd for at det er trygt for han å ha meg der, men at han ikke har like mye følelser for meg som jeg har for han. Vi har snakket om det, og jeg tror at han elsker meg, men at bagasjen hans gjør det vanskelig. Han er en mann jeg ønsker å satse på, og jeg har bestemt meg for å gi det tid. (Må legge til at det ikke er et ulykkelig forhold, vi har det fint sammen.)

Kanskje du bare må gi det tid?

Anonymkode: 2f48e...b7d

[AnonymBruker]

Har vi ikke alle vært gjennom «min første kjærlighet» og husker de følelsene som helt ekstremt sterke - uansett om vedkommende var en dust eller ikke? Jeg kan få hjertebank bare av å se navnet på min første kjærlighet den dag i dag, 35 år senere. 😄

Nå i en alder av 50 er jeg nok blitt litt mer rasjonell og avslepen i kantene. Kan absolutt forelske meg, men det er ikke like altoppslukende som det var i ungdommen. Heldigvis. Det handler vel om livserfaring. ☺️

Anonymkode: 3a880...7d5

[AnonymBruker]

Er egentlig kun du som må føle på dette. Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg sliter også med å bli forelsket, sikkert pga jeg egentlig ikke liker mennene så godt. 

Anonymkode: e2426...ebe

[AnonymBruker]

Jeg nærmer meg 40 og har blitt like stormende forelska nå som da jeg var ung 🙈

Anonymkode: 31a56...687

[AnonymBruker]

Det er normalt å kunne håndtere sine følelser bedre med erfaring, ja.

Det du beskriver - denne «hodesrupske» greia som du og din daværende valgte å la være å temme - er ikke kjærlighet. Det er kåthet kombinert med en god porsjon grenseløshet hva angår egne følelser (og trolig handlinger). Jeg vet ikke hvorfor du har valgt deg denne grenseløsheten og/eller utemmet kåthet som ideal for «følelser». Det er noe du bør spørre deg selv og terapeuten som hjalp deg sist gang om.

For det du beskriver som «jeg har lyst å dele livet med dette mennesket»? Det er idealet for et forhold (kombinert med ting som felles verdier, at vedkommende er et positivt bidrag retning livskvalitet etc). Kombinerer du det med «jeg bryr meg mer om hennes beste enn om mitt» så har du - kjærlighet.

 

Anonymkode: 5cb0b...8de

[AnonymBruker]

Var 40 da jeg møtte han jeg vil kalle "Min livs kjærlighet"

Og ja, har vært forelsket, vært i flere seriøse forhold OG vært gift.

Forskjellen med HAN var denne øyeblikkelige "komme hjem" følelsen. Med han fikk jeg en trygghet og en ro jeg aldri har kjent på før. Han føler på det samme, tross han har hatt to store kjærligheter før meg. 

Det første forholdet var de unge og var egentlig ikke rett for hverandre, men de var vilt forelsket, så forholdet varte lengre enn det burde.

Andre ble konen hans som han fikk barn med, men som døde.

Så meg. 

Jeg tror "forelskelse" er noe som konstant endrer seg dess eldre en blir og dess mer livserfaring en har.

Vi er HELT rett for hverandre. Ingen av oss har følt så dypt bånd med noen før. Som om sjelene våre kjente hverandre fra før. Og ingen av oss har hatt et så rått og deilig sexliv før.

Men jeg tror ikke vi ville fungert for 15 år siden. Jeg var et helt annet sted mentalt og emosjonelt før jeg giftet meg og fikk barn. Jeg var ung og hadde helt andre preferanser da jeg giftet meg.

Og han måtte gå igjennom det han gjorde for å bli den han er i dag som formet seg til å bli en perfekt match for meg.

Så jeg tror det finnes flere store kjærligheter der ute og mye vil avhenge av hvor du er her i livet.

Vi er partnere, bestevenner, kjærester og elskere.

Med hverandre gror vi inn i hverandre og vi har vokst som mennesker. Vi utfyller hverandre og vi elsker hverandres selskap. Vi kan sitte ved siden av hverandre uten å prate og det er bare naturlig og deilig.

Og vi kan prate i timer om alt mellom himmel og jord.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg har aldri kjent på denne øyeblikkelige tilhørigheten til et annet menneske før. At alt bare faller på plass, alt føles rolig, trygt og kjent. Ingen annen mann har sluppet innpå meg på denne måten før.

Det var aldri idiotisk og vil forelskelse. Den var deilig, myk og trygg. Som "Åh, der var du jo!"

Anonymkode: d3687...f11

[AnonymBruker]

Det er vel gjerne umulig å gi et klart svar på dette. Vi er så forskjellige som mennesker. Og de følelsene du har nå kan være noe andre ville ha opplevd og tenkt på som å være hodestups forelsket. 

Og sp kan det jo også være variasjoner hos den enkelte. Noen blir man hodestups forelsket i, mens andre arter det seg ikke på samme måte, selv om kjærligheten i begge tilfeller er lik. 

Men hormonene dine har jo roet seg litt da, så at du ikke føler på like sterk galskap som da du var ti år yngre er kanskje ikke så rart? Men det er klart, hvis du føler det mangler noe, så gjør det jo gjerne det.. Det er jo kun du som kan føle på det for seg selv. 

Anonymkode: 6a2b3...361

[AnonymBruker]

Det er ikke sikkert det er alderen, det kan også være at det forrige forholdet ditt på et vis økte forelskelsen pga alle konfliktene, all avvisninge og alle bruddene. Det ble nok ekstremt lidenskapelig men på feil grunnlag. Slike forhold skaper enorme følelser, som ja det er godt men vondt samtidig. 

 

Så det er ikke sikkert du skal sammenligne forelskelsene. De dårlige forholdene trigger nok noe ekstra lidenskapelig i oss. Vi går ut der ett konstant trykk hos konstant frykt for å bli forlatt - deg resulterer i unaturlig sterke følelser. Så det forrige forholdet ditt var så intenst fordi det var et skadelig forhold ikke fordi du var mer forelsket. 

Anonymkode: 7b824...289

[exictence]

Jeg tror vi stadig er på forskjellige stadier i livet. Forskjellige kapitler i livet hvor vi har reagerer ulikt på følelser, og handler forskjellig. 

Jeg var hodestups forelsket i en som ikke var et godt menneske for meg i det hele tatt. Likevel var jeg gèle og tenkte på ham konstant. Det gikk utover søvn og konsentrasjon.

Heldigvis har jeg nå en trygg og god kjæreste som jeg er veldig glad i. Trygg, varm, snill og god. Er kanskje forelsket i ham og, siden jeg er så glad i ham. Kommer an på hvordan man ser på hva forelsket er. Jeg ville i hvert fall valgt denne gode trygge kjærligheten jeg har i dag.

 

[AnonymBruker]

Jeg tror dette kan være individuelt. Jeg trodde selv at intens forelskelse var noe som hørte ungdommen til. Jeg var ganske forelsket, men ikke helt vilt forelsket, i starten av 20-årene. Han var trygg og stabil osv, så det ble jo barn, hus, giftemål osv etterhvert. Ble hodestups forelsket i en kollega i starten av 30-årene og skjønte da at mannen min ikke var rett for meg, selv om han var en bra mann. Vi var egentlig for ulike. 

Anonymkode: 21eab...a9a

[TomKrus]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hei,

 

jeg er en mann på 30 år. Jeg har tidligere hatt en anstrengt forholdt til partnerskap grunnet noe så teit som mine foreldres skilsmisse. Jeg sluttet å tro på ekte kjærlighet og var veldig anti til hele ideen. I starten av 20 årene møtte jeg en jente som snudde dette på hodet. Jeg ble helt lammet av forelskelse sånn at det nesten gjorde vondt selv når det var bra. Det er noe av det villeste jeg har opplevd og egentlig litt skummelt da jeg følte meg helt ute av kontroll. Dette forholdet var barnslig og ikke en sundt forhold (fra begge parter). Lang historie kort så endte det med en rekke stygge brud for så å bli sammen igjen til så å knuse meg helt. Perioden etter var svært tung og jeg merket det fysisk på kroppen at at dette hadde satt spor. Jeg mistet all sexlyst og var ikke seksuelt aktiv på nesten 7 år etter dette. 
 

i dag har jeg kommet meg videre og fått både selvfølelse og selvtillit tilbake. Dette har også gjort at jeg har møtt en veldig vakker jente som jeg er blitt veldig glad i. Utfordringen nå er at jeg føler at jeg ikke klarer å bli forelsket som jeg ble da jeg var yngre. Jeg føler også at kjæresten min er mye mer «hodestups» forelsket enn meg og det er ikke noe godt å føle på. Jeg ønsker ikke nødvendigvis å bli like «stupid in love» som jeg var, men jeg savner kanskje noe galskap fra min side. Spørsmålet mitt er da, er det normalt at ma har mer bakkekontakt i slike situasjoner som eldre? Og er det feil av meg å være sammen/lede an kjæresten min som helt tydelig er mye mer besatt av meg enn hva jeg er av hun?

 

jeg er veldig glad i henne, ser lett for meg framtiden sammen og ønsker heller ikke å gjøre det slutt, er jeg egoistisk?

 

mvh andregangs kjæreste

Anonymkode: cbd91...9d1

Forelskelse er noe dritt  Spesielt når den ikke gjengjeldes gjensidig fra den andre !  Det er en periode som ekstremt sjeldent varer mer en et år uansett. Så at du nå ikke blir like forelsket ? Det er bare bra ! Se heller på andre ting ! Liker du henne, trives du sammen med henne, deler dere verdier og interesser ? For om det er tilfellet er det å hoppe over en forelskelse bare helt knas og så går man rett på kjærligheten ! At man blir veldig glad i vedkommende og enda et steg lenger elsker henne. Det er noe helt annet en forelskelse som mange blander sammen med å elske noen. 

Og ja med alderen er "forelskelsen" litt svakere eller man hopper over den. Det kan finnes unntak der du bare matcher så enormt med en gang, og så blir man forelsket og blir helt blind. Da er faren for å basere det hele på en illusjon noe enormt stor.  Så blir man litt eldre, dette kan skje da også. Men da har man med seg livserfaring som gjør at dette dempes betraktelig. 

[Mardina]

Er 46 og er dypt og inderlig forelsket i kjæresten min ❤️ Klarer ikke å se meg "mett" på han 😍