Skråsikre mennesker som tar feil

[AnonymBruker]

Hvordan forholder en seg best mulig til skråsikre mennesker som tar feil? 

Jeg vet at de fleste områder gjerne ikke har så mange sannheter, og jeg snakker ikke om undring eller skepsis, jeg snakker om de som kommer med kategoriske påstander innenfor et tema de ikke virker å ha så god kontroll på. Ofte når en selv har mye kunnskap om et tema. Og hvis en stiller spørsmål ved det, eller deler at en har et annet perspektiv, så hever de stemmen eller sier hvor dum du er, eller liksom forsøker å "vinne over deg". Jeg forstår at det er Dunning-Kruger-effekten og sikkert andre forklaringer hvorfor de gjør det, men jeg blir så satt ut. 

Helst vil jeg ikke være rundt slike mennesker, for det skremmer meg litt helt ærlig. Jeg synes det er innmari ubehagelig at noen greier å hisse seg opp over uenighet rundt små bagateller, at en ikke greier å lytte til hverandre uten å skulle vinne. Og så, og dette er et MEG-problem, som egentlig er litt det jeg spør om, for jeg blir så innmari FLAU. Jeg blir sånn dypt flau over dem, det trenger ikke være noen andre der en gang, men jeg blir så flau, og så blir jeg redd. Å kutte ut folk tenker jeg egentlig er et litt umodent trekk, at jeg må jo lære meg å være rundt mennesker som fungerer annerledes enn meg og har andre perspektiv enn meg og ikke bare kutte ut folk hele tiden. 

Hva gjør du? 

Anonymkode: b73be...f0e

[Selkie]

Om du blir flau og redd er det jo ikke de rette menneskene for deg, og helt greit å kutte ut. Jeg møter heldigvis aldri på dette problemet i min omgangskrets. Vi kan godt være motpoler i politikk og religion, men vi viser hverandre respekt, uten det er det ingenting å samle på. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan forholder en seg best mulig til skråsikre mennesker som tar feil? 

Jeg vet at de fleste områder gjerne ikke har så mange sannheter, og jeg snakker ikke om undring eller skepsis, jeg snakker om de som kommer med kategoriske påstander innenfor et tema de ikke virker å ha så god kontroll på. Ofte når en selv har mye kunnskap om et tema. Og hvis en stiller spørsmål ved det, eller deler at en har et annet perspektiv, så hever de stemmen eller sier hvor dum du er, eller liksom forsøker å "vinne over deg". Jeg forstår at det er Dunning-Kruger-effekten og sikkert andre forklaringer hvorfor de gjør det, men jeg blir så satt ut. 

Helst vil jeg ikke være rundt slike mennesker, for det skremmer meg litt helt ærlig. Jeg synes det er innmari ubehagelig at noen greier å hisse seg opp over uenighet rundt små bagateller, at en ikke greier å lytte til hverandre uten å skulle vinne. Og så, og dette er et MEG-problem, som egentlig er litt det jeg spør om, for jeg blir så innmari FLAU. Jeg blir sånn dypt flau over dem, det trenger ikke være noen andre der en gang, men jeg blir så flau, og så blir jeg redd. Å kutte ut folk tenker jeg egentlig er et litt umodent trekk, at jeg må jo lære meg å være rundt mennesker som fungerer annerledes enn meg og har andre perspektiv enn meg og ikke bare kutte ut folk hele tiden. 

Hva gjør du? 

Anonymkode: b73be...f0e

Da hever du deg over det på en saklig og ‘proff måte. Ved å dele dine kunnskaper på en dempet og vennlig måte. Om motparten da hever stemmen så kan du med fordel be om at h*n demper seg og gjerne vise til kilder som bekrefter at påstanden deres stemmer. Er det en nær person kan du ta det mer direkte. «Kutt ut den tarvelige hersketeknikken ved å heve stemmen. Påstanden din blir ikke mer riktig av den grunn»🙃

Er det en mer ubetydelig person sørger du for at vedkommende forblir det. Det er jo egentlig ikke særlig sunt å henge med slike folk. Og om du blir flau over dem i tillegg sier det d meste. Da har du jo egentlig vunnet. De har i dine øyne tapt (ansikt). Og sannheten kommer jo som regel også alltid frem til slutt. Det meste i dag kan googles med mindre det e spørsmål om religion, filosofi og konspirasjoner. Og da er det beste å være enig om å være uenige og ferdig med det.

Anonymkode: c6a2a...f9f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hvordan forholder en seg best mulig til skråsikre mennesker som tar feil? 

Jeg vet at de fleste områder gjerne ikke har så mange sannheter, og jeg snakker ikke om undring eller skepsis, jeg snakker om de som kommer med kategoriske påstander innenfor et tema de ikke virker å ha så god kontroll på. Ofte når en selv har mye kunnskap om et tema. Og hvis en stiller spørsmål ved det, eller deler at en har et annet perspektiv, så hever de stemmen eller sier hvor dum du er, eller liksom forsøker å "vinne over deg". Jeg forstår at det er Dunning-Kruger-effekten og sikkert andre forklaringer hvorfor de gjør det, men jeg blir så satt ut. 

Helst vil jeg ikke være rundt slike mennesker, for det skremmer meg litt helt ærlig. Jeg synes det er innmari ubehagelig at noen greier å hisse seg opp over uenighet rundt små bagateller, at en ikke greier å lytte til hverandre uten å skulle vinne. Og så, og dette er et MEG-problem, som egentlig er litt det jeg spør om, for jeg blir så innmari FLAU. Jeg blir sånn dypt flau over dem, det trenger ikke være noen andre der en gang, men jeg blir så flau, og så blir jeg redd. Å kutte ut folk tenker jeg egentlig er et litt umodent trekk, at jeg må jo lære meg å være rundt mennesker som fungerer annerledes enn meg og har andre perspektiv enn meg og ikke bare kutte ut folk hele tiden. 

Hva gjør du? 

Anonymkode: b73be...f0e

Ehm...... 

Anonymkode: cd0f8...0ea

[AnonymBruker]

Jeg har en slik kollega, så det er ikke like lett å holde seg unna alltid. 😅 Min strategi er å jatte med. Synes det er ubehagelig å gå i konfrontasjon og gidder ikke diskutere med folk som aldri klarer å se ting fra andre perspektiver enn sitt eget.

Når det er sagt så har jeg etter mange år som kollegaer blitt ganske så godt kjent med vedkommende, og vet at det egentlig ligger mange lag med sårhet og frykt bak skråsikkerheten. Jeg tror ofte det er det som er tilfelle med folk som har et veldig tøft og hardt skall utenpå. Å vite det gjør at jeg også takler det bedre.

Anonymkode: d7366...9ff

[AnonymBruker]

Jeg har en sånn kollega. Slitsomt. Forholder meg bare minst mulig til vedkommende.

Anonymkode: 13b15...e1c

[AnonymBruker]

Nemlig…utrolig hvor opplyste folk tror de er om livet og politikken i andre land. Blir helt stum, og det er ikke av beundring. 

Anonymkode: 711c6...cf7

[AnonymBruker]

Det er et så dårlig tegn når mennesker ikke er undrende eller åpne for ny kunnskap eller perspektiver, at jeg unngår dem så godt det går. Det er som om enkelte er kjørt fast i samme giret som de fikk for 5-20 år siden, det gir lite nytt, og jeg orker ikke samme tralten uten refleksjoner når vi kommuniserer. Livet er for kort. "Sorry, jeg må nesten ta denne telefonen/finne toalettet/jobbe, vi snakkes."

Anonymkode: 24008...eb6

[AnonymBruker]

Har en sånn en i nær familie, skal tilbringe jul med han snart. 

Velg dine kamper, tenker jeg. Jeg har lært meg til å svelge maaaaaange kameler. Gå ut av rommet og tell til 10 om det blir for mye. Ting jeg vet han tar 100 % feil svares med "Å ja 😊" fra min side, selv om det betyr at juletreet blir skeivt eller maten alt for salt. Han vet best, og det å si imot er rett og slett for tidkrevende. Når han Innser tabben markerer han det, eller sniker seg bort for å rette på det senere. Det er best slik.

Tilbringer ellers minst mulig tid med vedkommende

Anonymkode: 19434...bb0

[AnonymBruker]

Det kommer litt an på hvordan de reagerer når det viser seg at de tar feil. De som fortsetter å tviholde på sitt når man kan bevise at de tar feil, er best å styre unna. Det samme med de som later som de sa det som var riktig hele tiden. Men alle kan ta feil, og det mest sympatiske er jo da å bare innrømme det og ta lærdom av det. 

Anonymkode: e69e4...49d

[Hunmedham]

Noen personers kunnskapsløshet er så allsidig at det ikke er den ting de ikke kan uttale seg skråsikkert om.

Det blir en dans. Si imot noen ganger, jatt med andre ganger. Avled kanskje samtalen. Å konfrontere blir pinlig for alle som er til stede, men noen ganger klarer man det ikke.

[AnonymBruker]

Takker og bukker for forslagene. Dette er mennesker jeg ikke kan kutte ut eller unngå. 

Jeg tenker jo personlig det er meg som har et problem som blir flau av det. Jeg får ikke gjort mye med vedkommende, men skulle gjerne sluttet å være så flau. Jeg blir sånn DYPT flau, eller det er en slags stress-flauhet. 

Sier jeg i mot blir de ofte bråsinte og opphisset. 

TS

Anonymkode: b73be...f0e

[AnonymBruker]

Hehe, jeg har (minst) 1 sånn kollega. Jeg synes det er skikkelig flaut og ubehagelig. Ulogiske resonnementer og henvisning til enkelte (cherrypickede) studier. Det lyser gjennom at hun har en drøm om å fremstå som kunnskapsrik og erfaren, men det hele er bare fælt. 

Anonymkode: c7ebd...502

[AnonymBruker]

Problemet er at sånne folk aldri i verden kommer til å forandre seg i det hele tatt. 

Beviser man at de tar grundig feil, så blir de drita sure. Men de kommer fremdeles til å gnåle om de samme gamle tingene uansett.

Anonymkode: a06d6...425

[AnonymBruker]

Jeg har en slektning som kan være skråsikker på helt konkrete fakta som kan googles. For eksempel om en fjelltopp ligger i Norge eller Sveits. Hun kan helt bastant påstå at den ligger i Sveits, og etter et google søk får hun se at den ligger i Norge. Hun blir helt sjokkert, men gir seg og sier greit, du hadde rett. Likevel vrir hun hendelsen i sitt hode og konkludere med at vi googlet og den lå i Sveits. Neste gang vi snakker om du så bare avviser hun og sier at vi googlet, og vi så jo tydelig at den lå i Sveits. Jeg gjør det samme og hun blir like sjokkert, og sier hun tok feil. Neste gang har hun forvrengt hendelsene tilbake i hennes favør på nytt, og forteller at vi googlet og hun hadde rett.. den lå jo i Sveits. Samme rutine, samme sjokk når jeg viser henne på nytt. Slik kan hun fortsette gang på gang.. Jeg syns det hele er nærmest ubegripelig og jeg skjønner helt ærlig ikke hvordan hodet hennes får til å vri slike ting rundt og samtidig være så bastant og sta. 

Anonymkode: d91e8...ecf

[AnonymBruker]

Dersom dette er folk du har valgt å omgåes (slekt, venner, partner) så velger du dem bort. Livet er utrolig kort. Og mennesker som velger å late som om de er skråsikre på ting de ikke har peil på er ikke mennesker som er verdt tiden din.

Dersom dette er folk du ikke velger å omgåes - foreldre i barnehage, skole, på trening, kollegaer eller kunder: du er ikke forpliktet til å delta i en samtale. La det være. Vi har en sånn kollega på jobb, og samtalen går slik:

Han: helt usannsynlig påstand.
Vi: lar det være stille 20-30 sekunder. Snakker så om noe helt annet, som om han aldri åpnet munnen.
Det funker fjell. I de aller, aller fleste tilfeller så finner han seg i det (hvilket valg har han) og innimellom forlater han rommet. 

Hva enn du gjør: ikke argumenter. Det fordrer jo at du tror du har en rasjonell motpart. Og det har du ikke. Du kan bare være stille, du kan snu deg mot sidemannen, du kan endre tema, du kan rusle rolig derfra, du kan bruke teknikken man bruker på småunger: distraksjon. Men ikke argumenter. 

Anonymkode: 1bbc0...521

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.11.2025 den 7.46):

Når det er sagt så har jeg etter mange år som kollegaer blitt ganske så godt kjent med vedkommende, og vet at det egentlig ligger mange lag med sårhet og frykt bak skråsikkerheten. Jeg tror ofte det er det som er tilfelle med folk som har et veldig tøft og hardt skall utenpå. Å vite det gjør at jeg også takler det bedre.

Anonymkode: d7366...9ff

Veldig fint skrevet og det viser at du har noe mange burde lære seg fordi man må jo omgås kollegaer og alle er forskjellige. Det er ikke alltid man kommer overens med alle man jobber med, men at du ser forbi skråsikkerheten og ser at det ligger mer bak gjør at du kan håndtere din kollega på en fin måte. Det skulle ha vært flere som du i arbeidslivet. 

Anonymkode: ae422...ec5

[Mona123]

Jeg forholder meg dessverre ganske mye til slike mennesker i profesjonelle sammenhenger. Er jo bare å behandle de som barn du noen ganger må være i nærheten av, men som du ikke kan oppdra.  Jeg ser ikke noe vits i å bruke energi på å prøve å belyse dem eller gidde å gi noe særlig bekreftelse. Kan heller prøve å få de på godsiden. Bare la de bable I vei. 

"Hehe, så du mener det? 😊" 

"Åja, den har jeg ikke hørt før!" 

"Jøss, så bra du står på dine meninger" 

"Bra du ikke er redd for å si det du mener, det er beundringsverdig" 

Spørsmålet er egentlig hvorfor du lar slikt gå så innpå deg. Har du mange tidligere opplevelser av slike folk som går dypt innpå deg? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.11.2025 den 17.29):

Dersom dette er folk du har valgt å omgåes (slekt, venner, partner) så velger du dem bort. Livet er utrolig kort. Og mennesker som velger å late som om de er skråsikre på ting de ikke har peil på er ikke mennesker som er verdt tiden din.

Dersom dette er folk du ikke velger å omgåes - foreldre i barnehage, skole, på trening, kollegaer eller kunder: du er ikke forpliktet til å delta i en samtale. La det være. Vi har en sånn kollega på jobb, og samtalen går slik:

Han: helt usannsynlig påstand.
Vi: lar det være stille 20-30 sekunder. Snakker så om noe helt annet, som om han aldri åpnet munnen.
Det funker fjell. I de aller, aller fleste tilfeller så finner han seg i det (hvilket valg har han) og innimellom forlater han rommet. 

Hva enn du gjør: ikke argumenter. Det fordrer jo at du tror du har en rasjonell motpart. Og det har du ikke. Du kan bare være stille, du kan snu deg mot sidemannen, du kan endre tema, du kan rusle rolig derfra, du kan bruke teknikken man bruker på småunger: distraksjon. Men ikke argumenter. 

Anonymkode: 1bbc0...521

Problemet med min kollega er at hun gjentar seg selv, og bruker 100 setninger på noe som kunne vært sagt med 3. Så da blir det foredrag på oss andre. 

Anonymkode: c7ebd...502

[AnonymBruker]

Mona123 skrev (På 17.11.2025 den 23.10):

Jeg forholder meg dessverre ganske mye til slike mennesker i profesjonelle sammenhenger. Er jo bare å behandle de som barn du noen ganger må være i nærheten av, men som du ikke kan oppdra.  Jeg ser ikke noe vits i å bruke energi på å prøve å belyse dem eller gidde å gi noe særlig bekreftelse. Kan heller prøve å få de på godsiden. Bare la de bable I vei. 

"Hehe, så du mener det? 😊" 

"Åja, den har jeg ikke hørt før!" 

"Jøss, så bra du står på dine meninger" 

"Bra du ikke er redd for å si det du mener, det er beundringsverdig" 

Spørsmålet er egentlig hvorfor du lar slikt gå så innpå deg. Har du mange tidligere opplevelser av slike folk som går dypt innpå deg? 

Dette er et veldig godt spørsmål. Og jeg lurer på det samme. Jeg har forsøkt å stille meg det samme spørsmålet selv, men jeg vet ikke. Jeg finner ikke ut av det. Men jeg kjenner altså at jeg blir så flau. Det er som at jeg tar det personlig på et vis, at jeg føler det smitter over på meg at de (inni meg) dummer seg ut. Så ja, jeg skulle ønske jeg forstod det bedre! 

Anonymkode: b73be...f0e