Hvordan vokse mentalt i et forhold hvor dype samtaler ikke er vanlig?

[Hansehan]

Kan noen gi meg et eksempel på en dyp samtale? Jeg trenger det før jeg kan gi et svar på spørsmålet. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ønsker å finne ut om jeg lager et problem ut av intet.

Jeg har et solid og godt forhold med mannen på 8ende året. Han er en stabil, raus, god og kjærlig mann for meg. Ikke noe stress og mas i denne relasjonen.
‘Problemet’ er at vi har ikke så veldig mye å snakke om i hverdagen, diskuterer ikke nyheter og politikk f.eks, ikke så mye iallefall. Føler vi mangler de dype samtalene de fleste kanskje har? Det går liksom bare i det hverdagslige for det meste.

Han kan snakke dypt om jobben sin, og enda dypere om forholdet vårt når det trengs. Men det stopper liksom der. 
Jeg føler det stopper min mentale utvikling litt. Er det flere som har det slik i forholdet sitt og anser det som et problem? 
Og hvordan opprettholder du en mental vekst og utvikling isåfall? På jobb? Venner? Kollegaer? Bøker?

Mulig det bare er jeg som myser og ser et grønnere gress på andre siden, men jeg blir litt misunnelig når jeg ser og hører par diskutere alt og ingenting.

Anonymkode: 2d1cc...639

Dype samtaler krever en slags form for trygghet, som krever en hvis type personlighet (at en ikke sier alt en føler og tenker, på ren automatikk / dvs utviklingsforstyrrelse opp mot det sosiale). Det holder med en kommentar, til at det knekker viljen til å ha en dyp samtale i flere 10 år - så du forstår at enkelte har utviklingsforstyrrelse (autisme) på dette området, fordi de har en personlighet som ikke samsvarer med det som kreves for å fungere sosialt.

Ofte er mye av det en sier, og velger å forteller, ren "frykt averging"  for å vise aggressivitet og å f fremstå som truende, slik at en kan føler seg trygg opp mot andre "kriminell". Du kan ikke regne med å få noe annet enn narsisitske utbrudd, myntet på selvdyrkelse og det en ofte har kalt tømming (som autister ofte er kjent for å gjøre) for å skape form for trygghet (fordi en ikke vet hva en gjør sosialt, en bare sier alt en kommer på for å utlade stress en i utgangspunktet ikke har evner til å håndtere)

Anonymkode: 73536...23c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ønsker å finne ut om jeg lager et problem ut av intet.

Jeg har et solid og godt forhold med mannen på 8ende året. Han er en stabil, raus, god og kjærlig mann for meg. Ikke noe stress og mas i denne relasjonen.
‘Problemet’ er at vi har ikke så veldig mye å snakke om i hverdagen, diskuterer ikke nyheter og politikk f.eks, ikke så mye iallefall. Føler vi mangler de dype samtalene de fleste kanskje har? Det går liksom bare i det hverdagslige for det meste.

Han kan snakke dypt om jobben sin, og enda dypere om forholdet vårt når det trengs. Men det stopper liksom der. 
Jeg føler det stopper min mentale utvikling litt. Er det flere som har det slik i forholdet sitt og anser det som et problem? 
Og hvordan opprettholder du en mental vekst og utvikling isåfall? På jobb? Venner? Kollegaer? Bøker?

Mulig det bare er jeg som myser og ser et grønnere gress på andre siden, men jeg blir litt misunnelig når jeg ser og hører par diskutere alt og ingenting.

Anonymkode: 2d1cc...639

Dype samtaler krever en slags form for trygghet, som krever en hvis type personlighet (at en ikke sier alt en føler og tenker, på ren automatikk / dvs utviklingsforstyrrelse opp mot det sosiale). Det holder med en kommentar, til at det knekker viljen til å ha en dyp samtale i flere 10 år - så du forstår at enkelte har utviklingsforstyrrelse (autisme) på dette området, fordi de har en personlighet som ikke samsvarer med det som kreves for å fungere sosialt.

En type personlighet som medfører utviklingsforstyrrese: Ofte er mye av det en sier, og velger å forteller, ren "frykt averging"  for å vise aggressivitet og å f fremstå som truende, slik at en kan føler seg trygg opp mot andre "kriminell". Du kan ikke regne med å få noe annet enn narsisitske utbrudd, myntet på selvdyrkelse og det en ofte har kalt tømming (som autister ofte er kjent for å gjøre) for å skape form for trygghet (fordi en ikke vet hva en gjør sosialt, en bare sier alt en kommer på for å utlade stress en i utgangspunktet ikke har evner til å håndtere)

Anonymkode: 73536...23c

Anonymkode: 73536...23c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du vil vel ikke ha ha en venninne i mannen din??

Anonymkode: 2b64b...c63

Hun ønsker stimuli. Helt forståelig. 

Er ikke alle som ønsker å bo under en sten.

Anonymkode: 4d271...dad

[Christin047]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg ønsker å finne ut om jeg lager et problem ut av intet.

Jeg har et solid og godt forhold med mannen på 8ende året. Han er en stabil, raus, god og kjærlig mann for meg. Ikke noe stress og mas i denne relasjonen.
‘Problemet’ er at vi har ikke så veldig mye å snakke om i hverdagen, diskuterer ikke nyheter og politikk f.eks, ikke så mye iallefall. Føler vi mangler de dype samtalene de fleste kanskje har? Det går liksom bare i det hverdagslige for det meste.

Han kan snakke dypt om jobben sin, og enda dypere om forholdet vårt når det trengs. Men det stopper liksom der. 
Jeg føler det stopper min mentale utvikling litt. Er det flere som har det slik i forholdet sitt og anser det som et problem? 
Og hvordan opprettholder du en mental vekst og utvikling isåfall? På jobb? Venner? Kollegaer? Bøker?

Mulig det bare er jeg som myser og ser et grønnere gress på andre siden, men jeg blir litt misunnelig når jeg ser og hører par diskutere alt og ingenting.

Anonymkode: 2d1cc...639

Jeg er en kvinne som er utdannet statsviter. Var nylig sammen med en rørlegger som har dysleksi og aldri har stemt ved valg. Han har aldri lest en bok og vet ikke forskjell på høyre og venstre i politikken. Han er heller ikke introspektiv og forstår seg ikke på abstrakte samtaler. Han stilte meg heller aldri personlige spørsmål. Da vi hadde vært sammen i to år følte jeg meg emosjonelt ensom i forholdet. Jeg følte at han aldri så meg. En dag spurte jeg ham helt trivilielle spørsmål om meg for å sjekke om han kunne svare på dem. F eks hva jeg var utdannet som eller hvor jeg hadde vokst opp. Han kunne i svare på det. En dag så jeg en dokumentar om Brian Eno med en kompis på Cinemateket. Jeg begynte å gråte da Eno snakket om musikken sin, fordi jeg kjente på et savn etter å kunne finne et lignende ekko hos min partner. Altså, det å kunne ha sjelelige møter med ham. Å se og bli sett. Det tok ikke lang tid før forholdet tok slutt. Jeg var lei av å føle meg som en generisk kvinne i livet hans. Så lenge jeg var grei, snill, laget mat og likte å p*le, så var jeg god nok for ham. Det var ikke nok for meg. 

Endret onsdag kl. 22:50 av Christin047

[AnonymBruker]

Finnes vel slike spill😅 husker ikke helt hva de heter.  

Anonymkode: 0283c...e91

[AnonymBruker]

Du må rett og slett finne det et annet sted. 

Anonymkode: 14be9...1c3

[Christin047]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Finnes vel slike spill😅 husker ikke helt hva de heter.  

Anonymkode: 0283c...e91

Jeg var inne på tanken. Men man kan ikke fake det. Det er et blikk man enten har heller ikke. Jeg må finne meg noen som har det naturlig. Det er også mest rettferdig for alle parter siden man ikke skal drive å endre folk. 

Endret onsdag kl. 22:52 av Christin047

[AnonymBruker]

Dere kan ta i bruke  spørsmålskort for å få i gang samtaler om ting. Det finnes jo en haug med sånne typer kort med forskjellige emner laget for å styrke parforhold. Kanskje det kan være en ide? Eller dere kan lage deres egne kort der dere stiller hverandre spørsmål og selv må svare også. 

Jeg ser at det finnes forskjellige kortstokker på engelsk, ihvertfall. Dere kan jo prøve det som et utgangspunkt? Sette av en kveld i uken, feks

Anonymkode: 7cbae...ce8

[Hansehan]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dype samtaler krever en slags form for trygghet, som krever en hvis type personlighet (at en ikke sier alt en føler og tenker, på ren automatikk / dvs utviklingsforstyrrelse opp mot det sosiale). Det holder med en kommentar, til at det knekker viljen til å ha en dyp samtale i flere 10 år - så du forstår at enkelte har utviklingsforstyrrelse (autisme) på dette området, fordi de har en personlighet som ikke samsvarer med det som kreves for å fungere sosialt.

Ofte er mye av det en sier, og velger å forteller, ren "frykt averging"  for å vise aggressivitet og å f fremstå som truende, slik at en kan føler seg trygg opp mot andre "kriminell". Du kan ikke regne med å få noe annet enn narsisitske utbrudd, myntet på selvdyrkelse og det en ofte har kalt tømming (som autister ofte er kjent for å gjøre) for å skape form for trygghet (fordi en ikke vet hva en gjør sosialt, en bare sier alt en kommer på for å utlade stress en i utgangspunktet ikke har evner til å håndtere)

Anonymkode: 73536...23c

Nå har jeg lest innlegget tre ganger, og jeg har ett spørsmål: Hæ?

[SPOCA]

Jeg forstår deg. Å bare snakke om vær, vind og hverdag hadde vært altfor kjedelig for meg mentalt. For meg er det altfor kjedelig å ikke kunne være sammen med en partner jeg kan snakke om alt med. Det kan være politikk, men det kan også være historie, samfunn, og alt som beveger seg mellom himmel og jord. Med dype samtaler tenker jeg at man ofte fordyper seg i emner og diskuterer og snakker om dem. Det kan være alt fra en god bok man har lest, og ser den i en kontekt med andre ting, det kan være å gjøre og spille brettspill mens man diskuterer strategi for å nå neste mål/quest. Det kan omhandle noe vi gjorde på politisk verksted vi deltok på tidligere i uka.

Jeg vil ikke bare ha en kjæreste, jeg vil også ha en bestevenn, og det har jeg funnet. Og det er deilig at vi kan snakke om absolutt alt. At vi kan stimulere hverandre intellektuelt. Han kan diskutere et historisk emne han har studert, og vise meg spennende studier tilknyttet dette, jeg kan vise han en vitenskapelig artikkel som omhandler et av mine mange interessefelt.

Som deg ts trenger jeg noe mer enn "bare" de hverdagslige ting. Det er noe med å få lov til å bryne seg intellektuelt, og kunne stimulere hverandre. Det er spennende, gøy og interessant. Jeg elsker å lære av min mann, slik som han elsker å lære av meg.  

[Hansehan]

SPOCA skrev (8 minutter siden):

Jeg forstår deg. Å bare snakke om vær, vind og hverdag hadde vært altfor kjedelig for meg mentalt. For meg er det altfor kjedelig å ikke kunne være sammen med en partner jeg kan snakke om alt med. Det kan være politikk, men det kan også være historie, samfunn, og alt som beveger seg mellom himmel og jord. Med dype samtaler tenker jeg at man ofte fordyper seg i emner og diskuterer og snakker om dem. Det kan være alt fra en god bok man har lest, og ser den i en kontekt med andre ting, det kan være å gjøre og spille brettspill mens man diskuterer strategi for å nå neste mål/quest. Det kan omhandle noe vi gjorde på politisk verksted vi deltok på tidligere i uka.

Jeg vil ikke bare ha en kjæreste, jeg vil også ha en bestevenn, og det har jeg funnet. Og det er deilig at vi kan snakke om absolutt alt. At vi kan stimulere hverandre intellektuelt. Han kan diskutere et historisk emne han har studert, og vise meg spennende studier tilknyttet dette, jeg kan vise han en vitenskapelig artikkel som omhandler et av mine mange interessefelt.

Som deg ts trenger jeg noe mer enn "bare" de hverdagslige ting. Det er noe med å få lov til å bryne seg intellektuelt, og kunne stimulere hverandre. Det er spennende, gøy og interessant. Jeg elsker å lære av min mann, slik som han elsker å lære av meg.  

Så dype samtaler er egentlig intellektuelle samtaler? Jeg mener, kona og jeg har diskutert blant annet 1Q84 og Handmaid’s Tale (boka og boka vs serien) i bilen mange ganger, men er det egentlig dype samtaler?

Endret onsdag kl. 23:55 av Hansehan
.

[SPOCA]

Hansehan skrev (8 minutter siden):

Så dype samtaler er egentlig intellektuelle samtaler? Jeg mener, kona og jeg har diskutert blant annet 1Q84 og Handmaid’s Tale (boka) i bilen mange ganger, men er det egentlig dype samtaler?

Det var ikke nødvendigvis det jeg skrev, men jeg tenker at dype samtaler i grunn er hva man gjør det til selv. Men ja, en dyp samtale kan gjerne være en intellektuell samtale. Poenget er at vi snakker om mye mer enn hverdagen. Vi snakker om alt fra følelser, forholdet og barnet vårt, til altså litteratur og bøker, politikk, historie, interesser og alt annet mellom himmel og jord. Nå deler vi mange interesser, og gjør mange interesser sammen.

For min del handler dype samtaler om det som går utover det helt overfladiske. Det innebærer gjerne personlige og mange ganger sensitive temaer. For min del handler det om noe som er meningsfullt, som kan handle om alt fra f.eks drømmer og verdier, til personlige erfaringer. Igjen, dette blir jo hva jeg mener det er, men det handler om å prøve å forstå og lytte til hverandre, og være oppmerksomme på hverandre. 

Verdier er f.eks noe vi synes er spennende å diskutere og snakke om. Det kan også handle om andres verdier, f.eks i forbindelse med politikk. Man utfordrer hverandre, kommer med oppfølgingsspørsmål, prøver å bygge en god relasjon sammen, viser interesse, være aktiv i sin lytting. Det kan omhandle alt fra mål i fremtiden til mekanismene i en film vi nettopp har sett. Det kan være etikk, moral, diskusjon rundt handlinger, deling av tanker, være åpne og rett og slett tørre å vise hvem man er og hva man står for.

Men, jeg skal ikke hevde at det som er dypt for meg, er det samme for andre. Vi er alle forskjellige.

Endret torsdag kl. 00:03 av SPOCA

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Når man bor sammen så blir det generelt mindre å snakke om. Jeg og typen bor ikke sammen, men hvis vi er sammen et par uker i strekk så er det ikke alltid så mange dype samtaler da heller, hele tiden.

Jeg elsker å være i et forhold der stillhet ikke er negativt. 

Anonymkode: 7114c...a60

Hvis det blir lite å snakke om gjør man antagelig for lite, både sammen og hver for seg, og deler for få bekymringer, gleder, planer og mål. 

Jeg har fått høre fra så mange at vi er så flinke til å gjøre mye kjekt sammen. Det jeg lurer på hver eneste gang er hvorfor gjør de ikke det samme, om det er et savn. Hva stopper dem fra det? Man velger jo hvordan man lever, og hvordan man lever sammen. 

Økonomi sier noen, men mange opplevelser de ser vi gjør er gratis. Tid sier andre, men det er prioriteringer, og mye av det som "stjeler" tid kan også gjøres sammen. (Vi er dessuten absolutt ikke blant dem som gir oss selv mest tid fra å gjøre ting, vi gjør trolig bestandig for mye. Har alltid flere prosjekter på gang.) Mot sier noen, men vi er ikke modigere enn andre. (We are just two lost souls swimming... og så videre. Så da svømmer vi sammen.) Glidd fra hverandre og har ikke lenger noe felles, svarer noen, men det et jo selve årsaken til å prioritere det å oppleve ting sammen (igjen). 

Sett opp en liste over hva hver ønsker å oppleve. Litt den ene, litt den andre, forhåpentligvis også litt begge, og så lev lista ut. Da blir det mangt og mye å prate om. 

Vi har mange fine felles opplevelser og minner angående ting den ene kun ble med på fordi det var ønsket av den andre. Man gir og tar. Fotballkamper rundt i verden for eksempel. Ikke min interesse, og jeg fikk kanskje ikke akkurat med meg så mye av kampene, men alt rundt det var også en opplevelse, og er felles minner og ting å prate om. 

Jeg tror det eneste vi begge er ganske flinke til er å si "Ja hvorfor ikke? Har du lyst er jeg med.". Mer kreves egentlig ikke. 

Endret torsdag kl. 00:16 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Hvis du tenker at en annen er ansvarlig for din vekst og utvikling så er det nettopp DET som peker på din stagnasjon. Det er ditt ansvar at du skal vokse. Hvis du vil at han skal vokse sammen med deg så ta selv initiativ til dypere samtaler. 

Anonymkode: fb1c6...5b7

[AnonymBruker]

Mener du dype samtaler, som om hva som foregår i deres indre sjelsliv? At du savner at han ser på deg, og spør «hvordan har du det egentlig»? At dere f.eks kan snakke om barndom, oppvekst, sett i lys av nåtid og hvordan det har påvirket deg/dere gjennom livet. Og at etter én slik dyp samtale, så kan du senere få et oppfølgingsspørsmål ut fra noe han har tenkt på, sånn at dere havner inn i enda en slik dyp samtale. Eller at du hørte noe interessant om verdensrommet og har lyst til å fortelle det, men savner at han smaker på tanken din og formidler hva han tenker om tanken din.. 

Om så, er vi i akkurat samme båt. Jeg har funnet drømmemannen, men føler meg litt ensom mentalt. Jeg kan snakke ivei om jeg vil, han er snill og lytter, men det er veldig platt. Han sier seg enten enig eller uenig. Eller så bare lytter han sånn at jeg får ut «mitt behov for å snakke».. som jeg egentlig ikke har. Jeg har ikke noe behov for å snakke, men jeg har behov for å snakke MED noen. 

Jeg kan veldig enkelt vokse mentalt alene, men om først skal dele livets reise med en partner, så hadde det vært kult å kunne drøfte den underveis med akkurat livspartneren. Føler meg litt engstelig på at sammen med ham vil vi «reise» veldig parallellt. 

Er usikker på hvordan jeg skal finne ut hva som er «bra nok» eller om det vil bli like ensomt som en kvinne tidligere beskrev i denne tråden. 

 

 

 

Anonymkode: 5588f...0d0

[Christin047]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Dere kan ta i bruke  spørsmålskort for å få i gang samtaler om ting. Det finnes jo en haug med sånne typer kort med forskjellige emner laget for å styrke parforhold. Kanskje det kan være en ide? Eller dere kan lage deres egne kort der dere stiller hverandre spørsmål og selv må svare også. 

Jeg ser at det finnes forskjellige kortstokker på engelsk, ihvertfall. Dere kan jo prøve det som et utgangspunkt? Sette av en kveld i uken, feks

Anonymkode: 7cbae...ce8

Jeg svarte på det. 

[Christin047]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Mener du dype samtaler, som om hva som foregår i deres indre sjelsliv? At du savner at han ser på deg, og spør «hvordan har du det egentlig»? At dere f.eks kan snakke om barndom, oppvekst, sett i lys av nåtid og hvordan det har påvirket deg/dere gjennom livet. Og at etter én slik dyp samtale, så kan du senere få et oppfølgingsspørsmål ut fra noe han har tenkt på, sånn at dere havner inn i enda en slik dyp samtale. Eller at du hørte noe interessant om verdensrommet og har lyst til å fortelle det, men savner at han smaker på tanken din og formidler hva han tenker om tanken din.. 

Om så, er vi i akkurat samme båt. Jeg har funnet drømmemannen, men føler meg litt ensom mentalt. Jeg kan snakke ivei om jeg vil, han er snill og lytter, men det er veldig platt. Han sier seg enten enig eller uenig. Eller så bare lytter han sånn at jeg får ut «mitt behov for å snakke».. som jeg egentlig ikke har. Jeg har ikke noe behov for å snakke, men jeg har behov for å snakke MED noen. 

Jeg kan veldig enkelt vokse mentalt alene, men om først skal dele livets reise med en partner, så hadde det vært kult å kunne drøfte den underveis med akkurat livspartneren. Føler meg litt engstelig på at sammen med ham vil vi «reise» veldig parallellt. 

Er usikker på hvordan jeg skal finne ut hva som er «bra nok» eller om det vil bli like ensomt som en kvinne tidligere beskrev i denne tråden. 

 

 

 

Anonymkode: 5588f...0d0

Jeg tror den åpenheten du har for større samtaler er en ganske sentral del av hvem du er, og hvis den siden av deg forblir tåkelagt i forholdet, så kan du på et tidspunkt føle seg usett og ensom. Med mindre han er fryktelig morsom da, og klarer å få deg til å le så mye at det kompenserer for det andre. Men det krever vel et tvisyn og en dypde å være så morsom, så det kan vel heller ikke forventes. 

[AnonymBruker]

blåbærpai skrev (10 timer siden):

Og når du sier «dype samtaler folk flest har».. folk flest har ikke så sjukt mye dype samtaler hele tiden. De oppstår i ny og ned med venner, kolleger, partner. Det er ikke hverdagskost. 

Man kan ha dype samtaler uten å si et eneste ord...

Anonymkode: 3db58...daf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Du vil vel ikke ha ha en venninne i mannen din??

Anonymkode: 2b64b...c63

Jo. Det er jo drømmen. En aller beste venn. 

Anonymkode: 84388...e1d