Dere som har k-ptsd og har blitt mye bedre

[AnonymBruker]

Hva var det som hjalp dere til å bli bedre? Jeg har nylig fått diagnosen og er ganske dårlig fungerende, bruker dagene på å isolere meg fra alle triggere og har lav livskvalitet. Det lille redde barnet i meg tar mye plass. Skal i traumebehandling på Modum men det er over 1 år til. Vil gjerne høre hva som har hjulpet dere, så jeg kan få noen tips. Går hos psykomotorisk fysioterapeut og hun er fantastisk, men trenger mer hjelp på veien. 

Anonymkode: 64fa5...8fe

[AnonymBruker]

Jeg har også nettopp fått diagnosen, men slitt i hele voksenlivet (15+ år) uten å skjønne hva det var fordi det kommer som veldig sterke fysiologiske stressresponser (som trigges emosjonelt), ikke som tanker og følelser. Så fint at du er så bevisst det indre barnet. Da kan du gjøre mye godt arbeid ut fra det du kjenner at du trenger nå og ville trengt da💙 Kanskje du kan skrive eller tegne ut situasjoner for deg selv der du blir sett og forstått av nåtidens deg? Vet at noen har god nytte av det🫶🏻

 

For meg har det hjulpet å redusere trykket av konstante triggere (som jobb og andre «må-ting») helt en periode. Bygge meg opp med ting som gjør meg godt, som rolige turer, badstu, svømming, rolig sosialt samvær med gode venner, skriving, musikk/sang. Fotsøker å finne balanse mellom fysisk aktivitet og avspenning med tøying og pusteteknikker. Prøver meg også frem med kosthold som ikke trigger nervesystemet, som mer krydder og mindre kaffe. Aner ikke om det hjelper.

 

 Så bra at du er søkt inn på Modum, har hørt så mye bra om det! Skal søke på det polikliniske. Har du lest «Tilbake til nåtid»? Den tror jeg er utvikla av spesialister på Modum. Den har mange øvelser og mye psykoedukasjon. Fin bok. 
 

Lykke til og en luftklem hvis du vil ha🪁

Anonymkode: ca94b...62e

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er utrolig slitsomt når alt i en føles utrygt og det lille redde barnet tar så mye plass. Det tærer på hele systemet. Jeg har vært i traumebehandling tidligere og vet hvor lang ventetid og usikkerhet kan føles.

Et år til Modum er lenge, men det går faktisk an å få til små skritt på veien som hjelper kroppen å lande litt. Det å skape noen faste rutiner, selv små ting, kan være med på å gi litt forutsigbarhet. Det trenger ikke være store ting; bare en kopp te/kaffe/kakao til samme tid hver dag, litt frisk luft, eller å høre på noe som roer ned. Det viktigste jeg lærte var at tid er en helt avgjørende del av heling. Nervene trenger tid til å forstå at faren er over. Jeg brukte mye energi på å ville «bli frisk» fort, men det som hjalp mest var egentlig å møte meg selv med mildhet når jeg ikke fikk det til.

Jeg synes det er kjempebra at du går hos en psykomotorisk fysioterapeut. Det er ofte der mye starter, i kroppen. Kanskje du også kan be fastlegen se om det finnes noen midlertidige tilbud eller støttesamtaler mens du venter på Modum. Noen steder har grupper eller psykologer med traumeerfaring som kan fungere som en bro i mellomtiden. Det er helt greit å isolere seg litt når alt føles for mye, men prøv å legge inn små øyeblikk som minner kroppen på at verden ikke bare er farlig.

Det kan være å se på trærne ute, høre på rolig musikk eller sende en melding til noen du stoler på. Små, trygge drypp er det som sakte utvider tryggheten igjen. Du gjør allerede mye riktig ved å søke hjelp, beskytte deg og være ærlig om hvordan du har det. Det er ikke et tegn på svakhet, men på at du er i gang med en helingsprosess. Selv om det føles stille, skjer det mye i deg allerede.

Anonymkode: dc761...631

[AnonymBruker]

Prøvd "alt" untatt modum, fordi jeg bor i feil del av landet, ble ikke tatt inn. Eneste som har hjulpet litt er ketamin på privatklinikk

Anonymkode: 95ac4...ca6

[AnonymBruker]

Ukentlig behandling over mange år hos en psykologspesialist som jeg har kjemi med og stoler på, er det som har gjort meg relativt stabil. Jeg finner også mye fortere fotfeste igjen etter å ha blitt trigget/utrygg. 

Ganske strengt regime for søvn og hvile. 

Anonymkode: 5ea37...931

[AnonymBruker]

Det eneste som fungerte på meg var 5 1/2år i traumeterapi. Det tok nesten femten år fra siste traume til jeg fikk skikkelig hjelp, så derfor tok det tid.

Anonymkode: 3866b...aef

[AnonymBruker]

Jeg har Eupf, som har mye til felles med C-PTSD.

Det er viktig med gradvis eksponering uten å presse seg for hardt. Verden er et utrygt sted, men i Norge er det ingen grunn til å være SÅ på "alerten" som vi med slike diagnoser er. 

Jeg er ikke psykolog eller noe slikt, men ikke vær for hard med deg selv, prøv å sette mål iløpet av dagen, opplev mestringsfølelse. Ikke heng deg for mye opp i diagnosen, du er et komplett menneske med mange egenskaper. Du har nok mer ressurser enn du tror også 🌸☘️

Anonymkode: 563a0...fef

[AnonymBruker]

Det som har hjulpet meg er sykemelding (altså å senke stressnivået i livet, hadde en ekstremt travel og krevende jobb), samt ketaminbehandling. I tillegg har jeg også jobbet for å komme i kontakt med følelser gjennom kroppslige øvelser som dans, sang/nynning, kreativitet, natur osv.

Hormonbehandling for perimenopause har også løftet livskvaliteten min, ikke at det vil være relevant for alle, men verdt å ta med hvis du er kvinne i «rette alder» og kan ha plager knyttet til dette også. Jeg har for eksempel blitt mye mer robust etter å ha begynt på østrogen og testosteron.

Anonymkode: a7a4d...d25

[AnonymBruker]

Jeg har kommet et stykke med EMDR. Da med en terapeut som virkelig kan det og som er spesialisert innen komplekse traumer. Vært så enormt viktig for meg å ha en terapeut som leser meg som en åpen bok og tar i mot alt som måtte komme, med en trygghet jeg ikke visste fantes. Absolutt ikke bra, men klarer med et nødskrik å stå i jobb. Det klarte jeg ikke før. 

Anonymkode: 2d217...8d7

[AnonymBruker]

Jeg blir ikke her med mange fjerne spørsmål, men hvordan påvirker det dere reelt i dagliglivet? Blir det en sovepute, eller blir dere inspirert til å møte motgangen?

Anonymkode: 76964...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg blir ikke her med mange fjerne spørsmål, men hvordan påvirker det dere reelt i dagliglivet? Blir det en sovepute, eller blir dere inspirert til å møte motgangen?

Anonymkode: 76964...554

Hæ?

Anonymkode: b1174...f8f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hæ?

Anonymkode: b1174...f8f

Jeg lurte på om diagnosen gjør at det blir en sovepute, eller om det gir kickstart til endring.

Anonymkode: 76964...554

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg lurte på om diagnosen gjør at det blir en sovepute, eller om det gir kickstart til endring.

Anonymkode: 76964...554

Jeg forstår fremdeles ikke helt spørsmålet ditt. Mener du når en får diagnosen, eller det å ha kompleks PTSD? 

Anonymkode: b1174...f8f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg lurte på om diagnosen gjør at det blir en sovepute, eller om det gir kickstart til endring.

Anonymkode: 76964...554

Det avhengrt av ens personlighet. Akkurat som med fysiske skader. Der noen legger seg ned for telling og identifiserer seg med skaden/diagnosen for evig tid, får andre en "fandenivold" type tilnærming. Disse søker da aktivt mot kunnskap, verltøy og øvelser som forbedrer situasjonen. Regelmessighet over tid er jo da nøkkelen. Disse ser absolutt best utfall og bedring, naturlig nok. 

TS, spesifikke tips til deg er f.eks å snakke til det indre barnet i deg. Snakk høyt, som om.du snakker til et faktisk barn. Gjør det hver gang du føler deg trigget av noe. Det tar overraskende kort tid før det begynner å endre den indre stemmen, og da blir alt fremover mye enklere også. 

Søk opp øvelser for nervoud system regulation. Test ut mange ulike, og gjør 5 min hver morgen og 5 min hver kveld. Det har stor effekt! Igjen, regelmesighet er viktig. 

Kosthold, trening og rutiner er undervurdert. Og frisk luft hver dag. Dette er jo viktig for alle, men spesielt for kptsd, depresjon etc. 

Anonymkode: ad091...f69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg lurte på om diagnosen gjør at det blir en sovepute, eller om det gir kickstart til endring.

Anonymkode: 76964...554

Jeg tror ikke du forstår hva kptsd er. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det avhengrt av ens personlighet. Akkurat som med fysiske skader. Der noen legger seg ned for telling og identifiserer seg med skaden/diagnosen for evig tid, får andre en "fandenivold" type tilnærming. Disse søker da aktivt mot kunnskap, verltøy og øvelser som forbedrer situasjonen. Regelmessighet over tid er jo da nøkkelen. Disse ser absolutt best utfall og bedring, naturlig nok. 

Anonymkode: ad091...f69

For noe surr!

Anonymkode: 74ac2...071

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg kommer til å få mye tyn som skriver dette, men du spurte om erfaring og hva som har gjort meg bedre, så da svarer jeg.

jeg fikk diagnosen for flere år siden. Jeg levde Lenge med svært redusert livskvalitet, psykiske og store somatiske vansker grunnet (k)-ptsd. Jeg fikk hjelp fra ulike psykologer, smerteklinikker, psykomotoriske fysioterapeut osv, alt med mål om opprettholdende funksjon fordi historien min er så grov og alvorlig at utsiktene til bedring (kun basert) på historien, var laber. 
 

Jeg hadde en svært dårlig periode der angsten var så ille at jeg ikke klarte bevege meg utenfor eget hus, klarte ikke snakke med folk på telefonen, med ekstreme smerter, hyppige besvimelser og flere tilfeller av alvorlig panikkangst der jeg mistet taleevnenognkonteoll over egen kropp flere ganger hver eneste dag.

en dag skjedde dette for tredje gang den dagen, jeg falt sammen og tok meg selv i å tenke «hvorfor gidder jeg det her? Hvorfor tillater jeg meg selv dette? Hvorfor lever jeg det livet jeg ønsker Og fortjener?»

disse tankene ble etter hvert mer og mer viktige for meg. De var påtrengende, og det resulterte i en slags makt over angsten. Etter kun noen uker med refleksjon rundt dette hver gang angsten kom, så ble episodene mildere fordi jeg klarte å tenke meg ut av det, styre det selv, på en måte. Etter noen ytterligere måneder klarte jeg å kjenne igjen når angsten kom, brystsmertene, vansker med å puste, manglende kontroll over kroppen.., når jeg kjente på symptomene tok hodet mitt over, og det var som om hodet mitt sa «dette her gidder jeg ikke være med på», eller «seriøst? Igjen? Hva godt gjør dette deg? Hvorfor tillater du deg at fortiden fremdeles har makt over deg?» Det ble en automatikk fordi jeg reflekterte så mye over det når jeg ikke sto i panikkangst, så da panikkangsten kom, så sa hodet «nei takk», og så ga det seg. 
 

jeg har ikke panikkangst lengre, jeg tror ikke jeg har så mye angst heller. Jeg sliter fremdeles med den somatiske biten, muskelsmerter og utmattelse, men jeg klarer mye. Det er fremdeles triggere som kan sette meg ut, men jeg håndterer det greit. Jeg utfordrer meg selv, men det er noe jeg fremdeles unngår, men det lever jeg fint med. Jeg klarer ikke stå i jobb, jeg her fremdeles et enormt tankekjør og sover svært dårlig/lite.

likevel lever jeg et liv med kvalitet. Jeg funker livet med det jeg trenger, det som gjør meg frisk. I ettertid av hva jeg klarte Å få til selv, så har jeg også Fått hjelp av psykolog for å eie historien min, og for å klare å grensesette, ikke please andre, sette meg om mine behov foran andre. Jeg har lært at jeg er viktig, og det er kun gjennom å vite at jeg er Viktig at jeg klarer å opprettholde livskvaliteten, ha kontroll over eget liv, og ikke falle tilbake til tiden der min historie styrte livet og fremtiden min ved at jeg mistet absolutt all funksjon.

per i dag er k-ptsd diagnosen fjernet, men den er erstattet med en annen diagnose som har en kode og som er noe slik som «traumelodelse grunnet alvorlig belastning med restsymptomer på ptsd»

Anonymkode: 86698...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg vet jeg kommer til å få mye tyn som skriver dette, men du spurte om erfaring og hva som har gjort meg bedre, så da svarer jeg.

jeg fikk diagnosen for flere år siden. Jeg levde Lenge med svært redusert livskvalitet, psykiske og store somatiske vansker grunnet (k)-ptsd. Jeg fikk hjelp fra ulike psykologer, smerteklinikker, psykomotoriske fysioterapeut osv, alt med mål om opprettholdende funksjon fordi historien min er så grov og alvorlig at utsiktene til bedring (kun basert) på historien, var laber. 
 

Jeg hadde en svært dårlig periode der angsten var så ille at jeg ikke klarte bevege meg utenfor eget hus, klarte ikke snakke med folk på telefonen, med ekstreme smerter, hyppige besvimelser og flere tilfeller av alvorlig panikkangst der jeg mistet taleevnenognkonteoll over egen kropp flere ganger hver eneste dag.

en dag skjedde dette for tredje gang den dagen, jeg falt sammen og tok meg selv i å tenke «hvorfor gidder jeg det her? Hvorfor tillater jeg meg selv dette? Hvorfor lever jeg det livet jeg ønsker Og fortjener?»

disse tankene ble etter hvert mer og mer viktige for meg. De var påtrengende, og det resulterte i en slags makt over angsten. Etter kun noen uker med refleksjon rundt dette hver gang angsten kom, så ble episodene mildere fordi jeg klarte å tenke meg ut av det, styre det selv, på en måte. Etter noen ytterligere måneder klarte jeg å kjenne igjen når angsten kom, brystsmertene, vansker med å puste, manglende kontroll over kroppen.., når jeg kjente på symptomene tok hodet mitt over, og det var som om hodet mitt sa «dette her gidder jeg ikke være med på», eller «seriøst? Igjen? Hva godt gjør dette deg? Hvorfor tillater du deg at fortiden fremdeles har makt over deg?» Det ble en automatikk fordi jeg reflekterte så mye over det når jeg ikke sto i panikkangst, så da panikkangsten kom, så sa hodet «nei takk», og så ga det seg. 
 

jeg har ikke panikkangst lengre, jeg tror ikke jeg har så mye angst heller. Jeg sliter fremdeles med den somatiske biten, muskelsmerter og utmattelse, men jeg klarer mye. Det er fremdeles triggere som kan sette meg ut, men jeg håndterer det greit. Jeg utfordrer meg selv, men det er noe jeg fremdeles unngår, men det lever jeg fint med. Jeg klarer ikke stå i jobb, jeg her fremdeles et enormt tankekjør og sover svært dårlig/lite.

likevel lever jeg et liv med kvalitet. Jeg funker livet med det jeg trenger, det som gjør meg frisk. I ettertid av hva jeg klarte Å få til selv, så har jeg også Fått hjelp av psykolog for å eie historien min, og for å klare å grensesette, ikke please andre, sette meg om mine behov foran andre. Jeg har lært at jeg er viktig, og det er kun gjennom å vite at jeg er Viktig at jeg klarer å opprettholde livskvaliteten, ha kontroll over eget liv, og ikke falle tilbake til tiden der min historie styrte livet og fremtiden min ved at jeg mistet absolutt all funksjon.

per i dag er k-ptsd diagnosen fjernet, men den er erstattet med en annen diagnose som har en kode og som er noe slik som «traumelodelse grunnet alvorlig belastning med restsymptomer på ptsd»

Anonymkode: 86698...3ab

Dette var interessant. Kjenner meg delvis igjen. Kan du si hva den "nye" diagnosen er? Ble så nysgjerrig 

Anonymkode: 1e51b...ec1

[Wilma89]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg blir ikke her med mange fjerne spørsmål, men hvordan påvirker det dere reelt i dagliglivet? Blir det en sovepute, eller blir dere inspirert til å møte motgangen?

Anonymkode: 76964...554

Nå tror jeg ikke du helt forstår hva kompleks PTSD er, eller hva kompleks PTSD faktisk sier om en personens reaksjonsmønster og fungering, men personlig var det å få diagnosen en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er.
Normale reaksjoner på unormale hendelser.

Det er ikke en hvilepute, men en måte å forstå meg selv på. Det er også en måte for min terapeut og forstå og kunne gi riktig behandling. Å lære seg å håndtere kroppens f.eks. freeze respons tar tid. Så vet jeg ikke hva du tenker på når du snakker om å møte motstand? Handler det om å utsette seg for de verste triggerne? Eller handler det for deg om å gå i behandling og lære seg å håndtere triggere. Min erfaring er at behandling ofte er et skritt frem og to tilbake. 

[AnonymBruker]

Wilma89 skrev (Akkurat nå):

Nå tror jeg ikke du helt forstår hva kompleks PTSD er, eller hva kompleks PTSD faktisk sier om en personens reaksjonsmønster og fungering, men personlig var det å få diagnosen en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er.
Normale reaksjoner på unormale hendelser.

Det er ikke en hvilepute, men en måte å forstå meg selv på. Det er også en måte for min terapeut og forstå og kunne gi riktig behandling. Å lære seg å håndtere kroppens f.eks. freeze respons tar tid. Så vet jeg ikke hva du tenker på når du snakker om å møte motstand? Handler det om å utsette seg for de verste triggerne? Eller handler det for deg om å gå i behandling og lære seg å håndtere triggere. Min erfaring er at behandling ofte er et skritt frem og to tilbake. 

Tror vedkommende ønsker reaksjoner på innspill, bedre å ignorere. 

Anonymkode: b1b84...24b

[Wilma89]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg vet jeg kommer til å få mye tyn som skriver dette, men du spurte om erfaring og hva som har gjort meg bedre, så da svarer jeg.

jeg fikk diagnosen for flere år siden. Jeg levde Lenge med svært redusert livskvalitet, psykiske og store somatiske vansker grunnet (k)-ptsd. Jeg fikk hjelp fra ulike psykologer, smerteklinikker, psykomotoriske fysioterapeut osv, alt med mål om opprettholdende funksjon fordi historien min er så grov og alvorlig at utsiktene til bedring (kun basert) på historien, var laber. 
 

Jeg hadde en svært dårlig periode der angsten var så ille at jeg ikke klarte bevege meg utenfor eget hus, klarte ikke snakke med folk på telefonen, med ekstreme smerter, hyppige besvimelser og flere tilfeller av alvorlig panikkangst der jeg mistet taleevnenognkonteoll over egen kropp flere ganger hver eneste dag.

en dag skjedde dette for tredje gang den dagen, jeg falt sammen og tok meg selv i å tenke «hvorfor gidder jeg det her? Hvorfor tillater jeg meg selv dette? Hvorfor lever jeg det livet jeg ønsker Og fortjener?»

disse tankene ble etter hvert mer og mer viktige for meg. De var påtrengende, og det resulterte i en slags makt over angsten. Etter kun noen uker med refleksjon rundt dette hver gang angsten kom, så ble episodene mildere fordi jeg klarte å tenke meg ut av det, styre det selv, på en måte. Etter noen ytterligere måneder klarte jeg å kjenne igjen når angsten kom, brystsmertene, vansker med å puste, manglende kontroll over kroppen.., når jeg kjente på symptomene tok hodet mitt over, og det var som om hodet mitt sa «dette her gidder jeg ikke være med på», eller «seriøst? Igjen? Hva godt gjør dette deg? Hvorfor tillater du deg at fortiden fremdeles har makt over deg?» Det ble en automatikk fordi jeg reflekterte så mye over det når jeg ikke sto i panikkangst, så da panikkangsten kom, så sa hodet «nei takk», og så ga det seg. 
 

jeg har ikke panikkangst lengre, jeg tror ikke jeg har så mye angst heller. Jeg sliter fremdeles med den somatiske biten, muskelsmerter og utmattelse, men jeg klarer mye. Det er fremdeles triggere som kan sette meg ut, men jeg håndterer det greit. Jeg utfordrer meg selv, men det er noe jeg fremdeles unngår, men det lever jeg fint med. Jeg klarer ikke stå i jobb, jeg her fremdeles et enormt tankekjør og sover svært dårlig/lite.

likevel lever jeg et liv med kvalitet. Jeg funker livet med det jeg trenger, det som gjør meg frisk. I ettertid av hva jeg klarte Å få til selv, så har jeg også Fått hjelp av psykolog for å eie historien min, og for å klare å grensesette, ikke please andre, sette meg om mine behov foran andre. Jeg har lært at jeg er viktig, og det er kun gjennom å vite at jeg er Viktig at jeg klarer å opprettholde livskvaliteten, ha kontroll over eget liv, og ikke falle tilbake til tiden der min historie styrte livet og fremtiden min ved at jeg mistet absolutt all funksjon.

per i dag er k-ptsd diagnosen fjernet, men den er erstattet med en annen diagnose som har en kode og som er noe slik som «traumelodelse grunnet alvorlig belastning med restsymptomer på ptsd»

Anonymkode: 86698...3ab

Utrolig bra jobbet!! Kan ikke fatte at det er noe du skal få tyn for!🥹 Jeg elsker å lese «solskinnshistorier» når det kommer til k-ptsd❤️

Har selv en mye bedre fungering enn tidligere, men jeg sliter med å få kontroll på kroppen. Jeg kan oppriktig være helt mentalt rolig mens kroppen har et fult sammenbrudd. Samtidig som jeg hyperventilerer og ikke klarer å stå på bena, tenker jeg jaja.. here we go again inni hode mitt🤷🏻‍♀️ Så må jeg liksom bare vente det ut. Hvis noen ser meg freaker de jo ut, mens jeg så veldig skulle ønske jeg klarte å formidle at dette kommer til å gå helt fint, det må bare gå over. Så vet jeg jo at det gjør det, så jeg blir jo ikke stresset. Den kroppen er dog en annen historie🙈